Utfordringer for matproduksjonen

Les kommentarer til innlegget
 

Det handler om mer enn klimagasser

Av: Odd Magne Harstad, Harald Volden, Øystein Holand og Erling Thuen, Institutt for husdyr- og akvakulturvitenskap, Universitetet for miljø- og biovitenskap (UMB).

Mange mener det vil bli mindre mat tilgjengelig på verdensmarkedet i de neste tiåra fordi klimaendringene vil ramme matforsyningen i store områder samtidig som det blir stadig flere munner å mette på kloden. En slik utvikling koplet opp mot en betydelig befolkningsøkning også i Norge, innebærer at vi bør utnytte vårt potensiale for matproduksjon. Hovedutfordringen for myndighetene og jordbruksnæringa vil derfor bli å dekke den forventa økte etterspørselen etter mat. Produksjonen må være bærekraftig. Det betyr at jordbruket bl.a. må bestrebe seg på å begrense totalutslippet av klimagasser. Det er imidlertid neppe mulig å øke matproduksjonen i et stort omfang og samtidig redusere utslippet av klimagasser. Målsettingen må derfor være å redusere utslippet av klimagasser pr enhet matvare produsert. Hovedhensikten med dette innlegget er å diskutere hovedlinjer for norsk matproduksjonen under de endrede rammevilkåra som jordbruket vil få i tiden framover.

Kraftig økning av matproduksjonen
Prognosene viser at innbyggertallet i Norge vil øke til ca 5,7 millioner i 2030, det vil si ca 20 prosent flere enn i dag. Større usikkerhet knyttet til import av mat taler for at vi bør høyne matvaresikkerheten ved å øke selvforsyningsgraden. Flere innbyggere og økt egenproduksjon av mat vil innebære at matproduksjonen må øke betydelig. En befolkningsøkning på 20 prosent innen 2030 og en økning av egenproduksjonen på eksempelvis 10 prosent-enheter i samme tidsrom (fra 53 til 63 prosent på energibasis), betyr at matproduksjonen må øke med vel 40 prosent.

Endrede produksjonsbetingelser
Tilgang på jord og egnede klimatiske forhold er to viktige forutsetninger for matproduksjon. Jordbruksarealet kan økes betydelig ved nydyrking, og nye områder vil få et klima som muliggjør dyrking av korn og andre varmekjære vekster. Betydelige utmarksareal vil også bli mer produktive. På den annen side vil de forventede klimaendringene med temperaturstigning og mer ”ekstremvær” føre med seg mange utfordringer i forhold til plantevalg, dyrkings- og høsteteknikk samt sykdomsproblemer både på planter og dyr.

Mer vegetabilske matvarer
Den mest effektive måten å produsere mat på er å dyrke plantevekster som kan benyttes direkte til mat og som samtidig gir gode avlinger. Av vårt samla dyrka areal på vel 10 millioner dekar, blir bare 1,1 millioner dekar brukt til å dyrke vekster for direkte konsum; matkorn, ca 0,9 millioner dekar, poteter og grønnsaker, ca 0,2 millioner dekar. Vi har fortsatt noe areal som kan tas i bruk for å dyrke matkorn, og et varmere klima vil bidra til å øke potensialet ytterligere. En økning av matkornproduksjonen på eksempelvis 50 prosent vil alene bidra til at selvforsyningsgraden øker med hele 5 prosent-enheter på energibasis selv med en befolkningsøkning på 20 prosent. Potet og grove grønnsaker som gulrot og kålrot er ikke så kravfulle som matkorn og kan derfor dyrkes på store områder. Samlet sett betyr dette at vi har gode muligheter for å øke matproduksjonen ved å øke dyrkingen av vekster som kan brukes direkte som mat. Dette betinger en delvis omlegging av kostholdet.

Korn til gris og fjørfe?
Selv om arealet til dyrking av vekster som kan nyttes direkte til mat økes eksempelvis med hele 50 prosent fra ca 1,1 millioner da til 1,7 millioner da, er det mye areal igjen som er godt egnet for dyrking av konsentrerte fôrvekster som korn. I store områder gir korn også avlinger i samme størrsesorden som gras. Gris og fjørfe er mer effektive kjøttprodusenter enn drøvtyggere. Samlet sett tilsier dette at egnet areal bør brukes til produksjon av fôrkorn og at kjøttproduksjon på gris og fjørfe bør ha fortrinn på en stor del av dette forkornet.

Mjølkeproduksjon står i en særstilling
Spesielt i mjølkeproduksjon og kjøttproduksjon kombinert med mjølkeproduksjon blir kraftfor brukt som produksjonsfôr i tillegg til grovfôr, svært godt utnyttet. Ved knapp tilgang på korn og annet kraftfôr, bør derfor mjølkeproduksjonen først tilgodeses med kraftfôr.

Grasmarka er vårt ”spiskammers”
En stor del av Norge vil fortsatt bestå av graskledd innmark og utmark. Her ligger et stort potensial for matproduksjon i form av mjølk og kjøtt fra drøvtyggerne. Dette potensialet må vi utnytte for å kunne dekke den forventa økte etterspørselen etter mat.

Mye kan oppnås ved å øke effektiviteten i husdyrproduksjonene
Spesielt i mjølkeproduksjonen og kjøttproduksjonen på drøvtyggere er det rom for betydelige økning i effektiviteten. NRF-kua har et potensial, selv med hovedsakelig norske fôrressurser, til å produsere så mye som 9000 kg mjølk/år. I dag tar vi ut ¾ av dette potensialet. Utfordringen i mjølke- og kjøttproduksjonen vil først og fremst bli å oppnå høg produksjon med små mengder kraftfôr. Høg kvalitet på grovfôret vil derfor være avgjørende.

Matproduksjon og klimagasser
Beregninger av samlet klimagassutslipp (livsløpsanalyser) viser stor variasjon mellom matvarer. Produkter av korn og potet og grove grønnsaker er blant de matvarene som kommer gunstigst ut. Mjølk kommer i samme kategori som kjøtt fra enmagede dyr, mens kjøttproduksjon på sau og storfe kommer dårligst ut sammen med drivhusgrønnsaker og noen fiskeprodukter.

Biff og sauekjøtt- bedre enn sitt rykte
Ved grasdyrking er balansen mellom karbonbinding og karbontap fra jorda gunstigere enn ved åkerdyrking. Dette betyr at mjølk og kjøtt produsert på grovfôr kommer relativt sett bedre ut i forhold til vegetabilske matvarer og animalske matvarer produsert på korn og annet kraftfôr enn hva livsløpsanalysene viser. Biff og sauekjøtt produsert på hovedsakelig grovfôr er derfor ikke nødvvendigvis ”miljøverstinger”.

Svarene ligger i samarbeid
Det vil bli krevende å øke matproduksjonen i takt med etterspørselen. Det gjelder å utnytte de ressursene vi har maksimalt, samtidig som produksjonene er bærekraftig. Disse utfordringene krever forskning og utvikling. For å lykkes er det derfor avgjørende at myndighetene, jordbruksnæringa og forskninga samarbeider tett. 

Les kommentarer til innlegget 

Brukerbestemmelser