Nasjonal hyttepolitikk

Av miljøvernminister Helen Bjørnøy

Vi har i utgangspunktet et godt system for arealplanlegging i Norge, der kommunene gjennom plan- og bygningsloven har et hovedansvar. I takt med større omfang og høyere standard, øker kravene til kommunenes planlegging. Her rettes søkelyset både mot lokalisering, kvalitet og miljø. En bærekraftig hytteutvikling må skje i samspill mellom stat, regionale myndigheter og kommune, slik tilfellet også er for mange andre samfunnsforhold.

Allerede i november 2005 sendte Miljøverndepartementet ut veilederen "Planlegging av fritidsbebyggelse" til kommunene. I tillegg er det er satt i gang arbeid med regionale planer for alle villreinområdene, med hytter som viktig tema. Vi jobber også med en ny plandel av plan- og bygningsloven. Her vil vi foreslå lovendringer som skal sikre bedre planpraksis og færre dispensasjoner. Vi vil også styrke regelverket for interkommunal og regional planlegging.

Flere kommuner og fylkeskommuner har vedtatt eller påbegynt regionale planavklaringer for fjell- og kystområder. Her avveies bruks- og verneinteresser på tvers av kommunegrensene, med vekt på å sikre sammenhengende naturområder.

Selv om kommunene har ansvaret for arealplanleggingen, også når det gjelder hytter og fritidshus, legger staten og fylkeskommunene klare rammer for hva kommunene kan vedta av planer. Fylkesmenn og fylkeskommuner skal delta aktivt i kommunale planprosesser, og om nødvendig fremme innsigelse begrunnet i nasjonale og regionale interesser. Vi vet at dette skjer i stor grad. Mange hytteplaner blir forbedret undervegs, og mange planforslag blir stoppet fordi de ikke er forenlige med en bærekraftig hyttepolitikk.

Hytteplaner som ikke blir avklart gjennom planprosessen lokalt, ender til avgjørelse i Miljøverndepartementet. Jeg har i disse sakene konsekvent avslått hytteplaner som er klart i strid med nasjonale interesser, enten det er i fjellet eller i strandsonen.

Kommunene bør unngå hyttebygging i følgende områder – om de vil unngå innsigelser fra statlig eller fylkeskommunal myndighet:

• Store sammenhengende naturområder (i stor grad fjellområder/snaufjell)
• 50-100-metersbeltet langs vann og vassdrag
• Truede naturtyper med rikt biologisk mangfold, sjeldne eller unike økosystemer
• Leveområder for villrein, randsonene inn mot leveområdene og viktige trekkveier
• Nærområder til nasjonalparker eller landskapsvernområder der hyttebygging vil føre til press på sårbare naturverdier
• Viktige friluftsområder og bymarker, sårbare landskap og regionalt viktige grøntdrag
• Viktige reindriftsområder og landbruksområder
• Viktige kulturminner og kulturmiljøer
• Rasområder og andre fareområder
• Nedslagsfelt til vannverk

Mange kommuner er utsatt for stort utbyggingspress fra grunneiere og andre utbyggingsinteresser. Mitt inntrykk er at de fleste kommuner bruker kommuneplanen aktivt for å avklare utbyggingsområdene. Det legges i liten grad opp til ny hyttebygging i snaufjellet, og det legges opp til mer konsentrert utbygging. Større og mer konsentrerte områder synes mer i landskapet, men de belaster i mindre grad de store naturområdene.

Beregninger viser at el-forbruket i fritidsboliger i 2020 vil utgjøre minst 10 % av forbruket i husholdningssektoren, dersom ikke tiltak blir iverksatt. Regjeringen har derfor sendt ut på høring forslag til endringer i Teknisk forskrift som innebærer at fritidsboliger over 80 kvm omfattes av nye, skjerpede energikrav.

Som miljøvernminister er jeg opptatt av å hindre en bit-for-bit-utbygging av hytter i fjellet og langs kysten. Jeg er opptatt av å styrke den regionale planleggingen, og å forbedre kommunenes beslutningsgrunnlag i hyttesaker. Miljøinteressene og utbyggerne har på mange måter felles sak i hyttepolitikken – å bygge ut slik at natur- og friluftsinteressene blir bevart, og med så høy kvalitet at området blir attraktivt i markedet. Vi har en klar og tydelig nasjonal hyttepolitikk i Norge, og vi har virkemidler til å følge den godt opp i praksis.