Klimapolitisk redegjørelse for Stortinget

President,
Vi er snart halvveis i 2009, et skjebneår for arbeidet med å bremse den globale oppvarmingen. Mens alle tegn tyder på at klimaendringene skjer enda fortere enn vi har trodd, har den økonomiske krisa stilt verdens ledere overfor helt andre, akutte utfordringer. Det gir likevel håp at EU ikke skyver klimaproblemet til side, men fastholder at krisepolitikken også skal innfri klimamål. Og innsettelsen av president Obama i januar gir håp om at USA skal bli den positive kraften i klimaarbeidet som verden så sårt trenger. Om 7 måneder rettes verdens øyne mot København, der året forhåpentlig avrundes med undertegning av en ny, ambisiøs klimaavtale.

Tida er definitivt ute for dem som måtte mene at de menneskeskapte klimaendringene var en vitenskapelig misforståelse, eller enda verre: et bestillingsverk fra vitenskapelige nikkedukker. Bare siden klimaforliket ble undertegnet i januar i fjor har forskningen vist at situasjonen er enda mer alvorlig enn vi da trodde. En stor forskerkonferanse i København i mars oppsummerte nyere forskning fra tiden etter FNs klimapanels fjerde hovedrapport. Forskerne la fram alarmerende resultater som tyder på at klimaendringene skjer raskere enn klimapanelet beregnet i 2007, med blant annet større oppvarming og havnivåstigning.

Temperaturen i Arktis stiger to til tre ganger raskere enn det globale gjennomsnittet.  På et århundre har den økt med gjennomsnittlig 2 °C. Det er ett av flere tegn som bør gjøre oss bekymret. Sjøisen har de siste tiårene trukket seg betydelig tilbake og blitt vesentlig tynnere. Breene minker. De fleste steder smelter og forsvinner snødekket tidligere på våren enn før. Endringer i klima og isforhold påvirker allerede dyrelivet og urbefolkningenes muligheter til å drive tradisjonell jakt og fangst i mange områder. Også i Antarktis er det registrert betydelig temperaturøkning de siste 50 årene. I flere tilfeller har dette ført til sammenbrudd i iskapper og kalving av breer. Forskerne oppdaterte meg om disse endringene da jeg besøkte Antarktis i februar. I april ble det rapportert at en iskappe på størrelse med Jamaica brøt seg løs fra Wilkinsbreen i Vest-Antarktis. Eller for å si det på norsk: en iskappe så stor som Østfold, Vestfold og Akershus til sammen.

Mye av vannet i de store elvene i Kina og India har sin kilde i ismassivene i Himalaya. Dersom forskerne har rett, kan de fleste isbreene være borte i 2050. Dette vil ha alvorlige følger for tilgangen til ferskvann for 1,3 milliarder mennesker i Asia.

Havet har absorbert over halvparten av de økte utslippene av karbondioksid til atmosfæren. Slik har havet lenge vært en ”buffer” mot klimaendringene. Dette har samtidig ført til at havet har blitt merkbart surere. Det kan få dramatiske konsekvenser for havmiljøet og livet i havet. Samtidig ser vi også at den oppvarmingen som har skjedd i havet gjør at havet tar opp mindre CO2 enn før. Karbonkretsløpet blir svekket.

Klimaendringene vil føre til mer tørke der det fra før er tørt. Tørke vil i blant annet kunne gi flere skogbranner, som de katastrofale brannene vi så i Australia tidligere i år. Med forørkning i Afrika ventes det at jordbruksproduksjonen kan falle med over 30 prosent. Andre steder vil vann og nedbør skape problemer, med flom og ødeleggende stormer.

Klimaendringer er en økende trussel mot naturmangfoldet. Opptil 30 prosent av artene på jorda står i fare for å bli utryddet dersom temperaturen øker med 1,5 – 2,5 grader. Villreinen er en art som vil kunne få dårligere leveforhold i framtida. Varmere og fuktigere klima om sommeren vil gjøre at reinen blir mer påvirket av sjukdommer og parasitter, og mildere vintre vil gi mer ising som gjør at reinen får det vanskeligere med å skaffe seg mat.  Rovfuglene kan være truet når klimaendringene virker direkte inn på matfatet deres, gjennom økte svingninger i smågnagerbestanden. Men det er ikke bare i høyfjellet vi vil se konsekvenser. På store deler av kysten har vi allerede sett massedød av sukkertare. Dette skyldes sannsynligvis en kombinasjon av høyere temperatur i havet, nedslamming og avrenning – noe som vil øke med mer nedbør i fremtiden.

Tap av arter er alvorlig i seg selv. Men det er også et tydelig tegn på en svekkelse av økosystemene, av selve grunnlaget for menneskenes liv og velferd. Samtidig er bevaring av naturmangfoldet en del av løsningen på klimautfordringene.

Våtmarker gir flombeskyttelse. Mangrover og korallrev gir kystbeskyttelse. Naturlig vegetasjon holder på jordmasser og forhindrer ras. Et bredt genetisk mangfold gir beskyttelse til matproduksjon og grunnlag for tilpasning til et endret miljø gjennom naturlig seleksjon (arv). Utnytting av de naturlige forsvarsverkene er den beste formen for beskyttelse mot klimaendringer, og på sikt den billigste. En bærekraftig forvaltning av økosystemer må derfor styrkes for å sikre at økosystemene får best mulig bufferkapasitet og tid til å tilpasse seg de endrede miljøforholdene. Kortsiktig avkastning i form av ulike inngrep må avveies mot framtidas behov. Dessuten gjelder det samme for naturmangfoldtiltak som for klimatiltak: Det koster langt mindre å sette inn nødvendige tiltak nå enn å betale for konsekvensene senere.

Vi mener det er svært viktig å styrke samspillet mellom de tre Rio-konvensjonene om klima, biomangfold og forørkning. Velfungerende økosystemer er selve grunnlaget for overlevelse på denne kloden.

FINANSKRISE OG KLIMA
Den krisen som startet med et sammenbrudd i det amerikanske finansmarkedet, har nå bredt seg til nær sagt hele verden. Millioner av mennesker har mistet jobben. Også i Norge har mange fått en hverdag preget av usikkerhet. Regjeringen står sammen med andre lands regjeringer overfor en enorm oppgave: å begrense skadevirkningene av krisen og få økonomien tilbake på sporet.

Tilbake på sporet – men ikke på det gamle sporet. Det må ikke bli sånn at når veksten igjen får tak, så blir alt ved det gamle. Om vi skal klare å bli en lavutslippsøkonomi, avhenger av avgjørelsene vi tar til daglig, også de kortsiktige. Krisepolitikk kan ha en grønn profil. Det har Regjeringen vist med den tiltakspakken vi la fram i januar. Da plusset vi på med mye penger til energieffektivisering i bygg, til jernbane, til ladestasjoner for elbiler og til gang- og sykkelveier.

Jeg er enig med den sveitsiske forfatteren Max Frisch som en gang sa at ”Krise er en produktiv tilstand. Man må bare fjerne bismaken av katastrofe”. Finanskrisen har vist at regjeringene kan handle med besluttsomhet og kraft – hvis de bare vil. Jeg har tro på en global mobilisering også i kampen mot global oppvarming. Klimaendringene vil gi større og mer langsiktige skader enn finanskrisen. Stern-rapportens regnestykke er jo ikke forandret: Det er langt billigere for verden å kutte utslippene nå enn å skyve problemene foran seg og vente, og så bære kostnadene ved framtidige klimaendringer.

Men dette er jo ikke bare økonomi. Det er etikk: Vi kan ikke overlate til våre barn og barnebarn, og til verdens fattigste, å betale regningen for de problemene vi selv har skapt.

NORD-SØR - TILPASNING
Klimaendringene rammer urettferdig. De er urettferdige på tvers av generasjoner og på tvers av landegrenser. De største problemene rammer de fattigste landene, mens de historisk er skapt av den rike verden. Og de rammer her og nå.

FNs Klimapanel har nylig vedtatt å lage en spesialrapport om katastrofer og ekstremvær etter forslag fra Norge. Den rapporten vil bidra til kunnskap blant annet om forebygging av konsekvenser av ekstremvær

I Norge har regjeringen denne våren lagt frem både en utviklingsmelding og en melding om norsk utenrikspolitikk som begge setter klima sentralt på dagsordenen. Her framheves sammenhengen mellom klimautfordringen og utviklingspolitikken. Vi viser hvordan klima- og energipolitiske interesser inngår som integrert del av norsk utenrikspolitikk.

Noen kritiserer fortsatt Regjeringen for å bruke bistandsmidler på klimatiltak.  Jeg er og blir grunnleggende uenig i denne kritikken. Løser vi ikke klimakrisen, vil den over tid forsterke verdens fattigdomsproblemer i en slik grad at de blir uoverkommelige. Og gjør vi ikke betydelige framskritt med å løse verdens fattigdomsproblemer, vil svært mange utviklingsland verken kunne eller ville være med på den globale klimadugnaden vi nå trenger.

FORHANDLINGSSITUASJONEN
President,
Verden står overfor en særlig utfordring i år. Etter stor dramatikk på Bali i 2007, ble det enighet om veikartet som fører fram til København og klimatoppmøtet i desember. Regjeringens fremste mål for Københavnmøtet er enighet om en ambisiøs global klimaavtale, et virkelig gjennombrudd i klimakampen.

Siden 1970 har verden sett en voldsom vekst i energiproduksjon og transport. Dette har ført til at de globale utslippene av klimagasser har økt med hele 70 prosent fra 1970 og fram til i dag.  Uten nye tiltak vil utslippene fortsette å øke raskt. Om et par tiår vil vi se utslipp som er det dobbelte av det de var i 1970. Dette står i skarp kontrast til de reduksjoner vi vet må til for å unngå de mest ødeleggende konsekvensene. Da må de globale utslippene tvert imot reduseres med 50 – 85 prosent innen 2050. Det betyr at veksten må stanses. Utslippskurvene må snu i løpet av noen få år.

En slik reduksjon vil kreve en teknologisk revolusjon. Dette er en omveltning industrilandene må lede, men som også krever at de største utviklingslandene bidrar. Industrilandene, med bare 20 prosent av verdens befolkning, står for nesten halvparten av verdens utslipp. Utviklingslandenes bidrag vil øke i årene framover som følge av en kombinasjon av økonomisk vekst og befolkningsvekst. Det aller meste av den globale utslippsveksten fram mot 2030 er forventet i utviklingsland.

For få til de nødvendige reduksjonene i utviklingslandenes utslipp, må industrilandene være villig til å komme opp med betydelig ny finansiering, samtidig som utviklingsland selv må bidra basert på sine forutsetninger. Utviklingslandene må gis rom til økonomisk vekst slik at de kan redusere fattigdommen, bl.a. ved at en større del av verdens befolkning får tilgang til elektrisitet basert på klimavennlige teknologier. Og det er flott om elektrisiteten er fornybar og for eksempel kommer fra solceller, slik som i den indiske landsbyen Rampura jeg besøkte i februar. Rampura er en av to indiske landsbyer som har fått solcellekraftverk installert og finansiert av det norske selskapet Scatec Solar.

EU og Norge har foreslått klare og ambisiøse reduksjonsmål for seg selv og anslag for nødvendige utslippsreduksjoner for industri-landene samlet. Men mange industriland sitter fortsatt på gjerdet. For utviklingslandene bekrefter dette dessverre en mangel på vilje og handlekraft. Store utviklingsland ønsker ikke å påta seg bindende utslippsforpliktelser.

Jeg snakket tidligere i år med Obamas mest sentrale rådgivere i klimapolitikken, og føler meg trygg på at USA vil spille en ledende rolle frem mot København. Vi har nylig sett hvordan arbeidet med et internasjonalt kvikksølvforbud tok en helt ny kurs da USA gikk fra motstand til støtte. På kort tid snudde alle de landene som hadde gjemt seg i skyggen bak USAs forrige president. Klima er vanskeligere enn kvikksølv, men dette demonstrerer USAs nøkkelrolle.

Kina og USA, de klart største utslippslandene uten forpliktelser, sitter med nøkkelen til resultater i København. Forholdet mellom Kina og USA i klimapolitikken er komplisert.  Dynamikken mellom disse landene i forhandlingene vil være sentral for det endelige utfallet. Det er derfor et godt tegn at utenriksminister Clinton satte finanskrise og klima øverst på dagsorden under sitt besøk til Kina tidligere i år. Andre u-land med betydelige utslipp og en sterk stemme i forhandlingene er Sør-Afrika, Brasil og India.

NORGES MÅL FOR EN NY AMBISIØS GLOBAL KLIMAAVTALE I KØBENHAVN
President,
Norge arbeider for en ambisiøs ny global klimaavtale som har som utgangspunkt at den globale gjennomsnittstemperaturen ikke skal øke med mer enn 2 grader celsius fra førindustrielt nivå. Jeg vil understreke at selv en slik økning på to grader også vil ha svært dramatiske konsekvenser. I allerede flomutsatte områder som Bangladesh vil det gå fra vondt til verre. 2 grader vil bety at store arealer vil bli oversvømt. Ved så lite som 50 cm havnivåstigning vil mer enn 17 mill mennesker måtte evakueres. I Norge vil vi også måtte belage oss på betydelig mer nedbør, selv om vi trolig vil komme langt heldigere ut av klimaendringene enn mange andre land. Togradersmålet krever et internasjonalt klimaregime som samlet er veldig mye mer ambisiøst enn dagens regime, som for lengst er innhentet av virkeligheten. Klimaregimet må være basert på den til enhver tid gjeldende vitenskapelige kunnskap. Alle land og sektorer må omfattes av en ny avtale med effektive etterlevelsesmekanismer. For industriland må det settes tallfestede mål. Utviklingsland med store og raskt voksende utslipp må ta sin del av ansvaret ved å forplikte seg til å tilrettelegge for at den forventede veksten i deres egne utslipp blir betydelig redusert.

For å oppnå slike utslippsreduksjoner, må det etableres en global incentivstruktur der utslippsreduksjoner lønner seg økonomisk. Etableringen av en internasjonal pris på CO2 gjennom et globalt karbonmarked er det sentrale virkemiddelet for å få til dette.

Eksisterende klimavennlig teknologi må tas i bruk i full skala. Analysene til blant annet FNs klimapanel og det internasjonale energibyrået viser at kraftig satsing på energieffektivisering i alle sektorer, samt økt fornybar energiproduksjon, er helt sentralt for å nå utslippsmålene. Samtidig må det finne sted en storstilt satsning på utvikling og introduksjon av ny teknologi.

Karbonfangst og -lagring for kraftproduksjon er viktig for å innfri Norges egne framtidige utslippsforpliktelser. Dernest er målet at den teknologien vi utvikler på dette området skal bidra til betydelige reduksjoner av CO2-utslipp også utenfor Norge. Kostnadene er i dag for høye til at det er et kommersielt marked for karbonfangst og -lagring. Kostnadene må derfor ned, slik at denne type teknologi kan installeres på bred basis i ulike typer kraftverk, og i tilknytning til store utslippskilder verden over. Derfor satser vi sterkt på teknologi langs hele teknologikjeden når det gjelder CO2-håndtering – fra forskning og utvikling til bygging i fullskala. Norge har ledende forskningsmiljøer, og vi har derfor satset tungt på forsknings- og utviklingsprogrammer for å sikre bevilgninger til dette arbeidet. For å illustrere hvor langt framme vi er, vil jeg trekke fram at SINTEF skal lede EUs nyeste forskningsprosjekt på CO2 -håndtering i kull- og gasskraftverk, et prosjekt som har 14 partnere fra åtte land.

Vi bygger et Europeisk Teknologisenter på Mongstad for å utvikle, teste og kvalifisere ny teknologi for fangst av CO2 fra røykgass. Teknologisenteret vil bidra til omfattende læring som vil få internasjonal betydning for fremtidige anlegg.

Norge har som ett av få land også mulighet til å ta det første viktige skrittet over til fullskala. Det er aldri før bygget et anlegg for fullskalafangst av CO2 fra kraftproduksjon noe sted i verden. Det er ingen tvil om at dette både er kostbart og teknologisk krevende. Dette skal vi likevel få til på Mongstad! Prosjektet vil, sammen med teknologisenteret, føre til omfattende teknologiutvikling.

Også på Kårstø har staten engasjert seg for å få på plass CO2-håndtering. Når dette gasskraftverket går for fullt, er det et av Norges aller største punktutslipp. Også her vil et renseanlegg gi viktige erfaringer til senere prosesser. I tillegg oppnår man å rense et stort punktutslipp.

Internasjonalt har det i lengre tid vært debatt om sikkerheten ved lagring av CO2. Norge har hatt en pådriverrolle for å få på plass et godt regelverk for miljømessig sikker geologisk lagring, blant annet gjennom havmiljøkonvensjoner Miljøverndepartementet har ansvar for. EU har nå oppnådd enighet om et nytt lagringsdirektiv, som langt på vei er basert på regelverk utviklet under havmiljøkonvensjonene og som ellers reflekterer det eksisterende regelverket for virksomhet offshore på en god måte. Dette regelverket vil bli gjennomført i Norge.

For å spre kunnskap om CO2-håndtering, inviterer statsministeren til en høynivå-konferanse i Bergen mot slutten av måneden.

Norge arbeider for at et nytt globalt klimaregime skal omfatte utslipp både fra internasjonal skips- og luftfart. Klimagassutslippene fra internasjonal transport er i kraftig vekst. De har økt i takt med veksten i den globale økonomien og i verdenshandelen. Jeg har sett anslag fra Det norske Veritas som viste at utslipp fra norskkontrollerte skip står for nesten 20 millioner tonn CO2. Globalt utgjør internasjonal skipsfart mellom 2 og 3 prosent av de samlede klimagassutslippene. Norge har fremmet forslag til hvordan skipssektoren kan inkluderes i et nytt globalt klimaregime. Det norske forslaget innebærer at det fastsettes et utslippsmål for skipssektoren og at den internasjonale sjøfartsorganisasjonen IMO utformer virkemidler for å nå et slikt mål.

En gang het det at ”Vår ære og vår makt har hvite seil oss brakt”. Mitt håp er at ære og makt heretter skal komme fra den samme driftigheten og dristigheten – anvendt på miljøutfordringene. Vår flåte bør være verdens ”hviteste”, i miljøforstand. 

Norge har en lang polarhistorie. Roald Amundsen var den første på sydpolen i 1911, og han ble også den første til å nå nordpolen i 1926. Mens Amundsen nådde Nordpolen med luftskipet Norge, brukte Børge Ousland og Erling Kagge pulk og ski da de nådde polpunktet i 1990. Min frykt er at framtidige polfarere vil kunne bruke båt. For et par uker siden inviterte utenriksminister Jonas Gahr Støre og nobelprisvinner Al Gore til en ministerkonferanse om issmelting i Tromsø. Fokus ble her satt på issmelting som konsekvens av klimaendringene i Arktis, Antarktis og høyereliggende fjellområder verden rundt. Det ble nedsatt en internasjonal ekspertgruppe som skal skrive en rapport om issmelting globalt. Deklarasjonen inneholder den mest oppdaterte kunnskapen om disse dramatiske konsekvensene av klimaendringene, og vil bli lagt fram under Københavnkonferansen med et budskap om kraftig forsterket innsats for å redusere globale klimagassutslipp.

President,
17 prosent av de globale klimagassutslippene skyldes avskoging og skogforringelse i utviklingsland. Regjeringens klima- og skoginitiativ ble lansert på Bali i desember 2007, og har som et sentralt mål å bidra til at utslipp fra skog i utviklingsland omfattes av et nytt internasjonalt klimaregime. Norge arbeider derfor aktivt for at utslipp fra disse kildene skal bli en del av et nytt klimaregime etter 2012. Derfor lovte statsministeren på Bali i 2007 at Norge er beredt til å trappe opp innsatsen for tiltak mot klimagassutslipp fra avskoging og skogforringelse i utviklingsland til inntil 3 milliarder kroner årlig.

Tiltak mot utslipp av klimagasser fra avskoging og skogforringelse i tropiske land kan være blant de raskeste og mest kostnadseffektive klimatiltakene vi kan iverksette. Dette betyr imidlertid ikke at de nødvendigvis er enkle. Sterke drivkrefter bidrar til avskoging, fra ulovlig hogst og handel med tropisk tømmer, til verdensmarkedets etterspørsel etter papir, soya, kjøtt og palmeolje, og lokalbefolkningens behov for dyrkbar mark, ved og tømmer..

Vi må finne løsninger som gjør skogen mer verdt som et levende økosystem med evne til å binde karbon, og samtidig bidra til lokalbefolkningens livsopphold og utvikling. Klima- og skogprosjektet må forene målet om reduserte utslipp fra avskogingen med det utviklingspolitiske målet om å bidra til redusert fattigdom. Utfordringene i våre samarbeidsland er store. Vi møter korrupsjon, dårlig styresett, og manglende forståelse for skogtiltak som en ny type utviklingssamarbeid. Men vi møter også land som er villige til å diskutere gjennomgripende reformer for å snu utviklingen. Nå er utfordringen å få flere av de viktigste donorene med på laget, slik at midler i den nødvendige størrelsesorden stilles til rådighet for land som gir avkall på kortsiktig gevinst og iverksetter effektive tiltak for redusert avskoging.

For å sikre langsiktige og reelle utslippsreduksjoner, blir det spesielt viktig med globale løsninger som hindrer ”lekkasje” - altså at redusert avskoging ett sted fører til økt avskoging et annet sted. Internasjonalt er det helt nødvendig å etablere kunnskap om og tillit til systemer for overvåking av skogområdene og deres evne til å binde karbon.

Deler av de norske midlene finansierer et nytt FN-program som samarbeider med regjeringer i ni tropiske land om utforming av nasjonale strategier for redusert avskoging. Både frivillige organisasjoner og urbefolkningsgrupper skal være med og utforme strategiene. Norge er også største giver til et lignende initiativ som ledes av Verdensbanken, ”The Forest Carbon Partnership Facility”. Gjennom norsk påtrykk er det etablert et tett samarbeid mellom FNs og Verdensbankens initiativer på dette området.

Klima- og skoginitiativet bidrar også til Congo Basin Forest Fund, et fond for vern og bærekraftig forvaltning av Kongobassengets skogområder. I tillegg støtter Norge Brasils Amazonas-fond. Dette fondet skal finansiere aktiviteter som støtter opp under de brasilianske myndigheters innsats mot avskoging. Da statsministeren og jeg var på reise til Brasil i fjor så vi selv hvordan urfolk verner skogen mest effektivt, og at det er mulig å finne fram til alternative inntektskilder til tømmerhugst. Klima- og skoginitiativet mottar stor, positiv oppmerksomhet og omtale internasjonalt. Det har bidratt til å markere Norge som et miljøpolitisk foregangsland, og pålegger oss et stort ansvar for rask opptrapping av innsatsen for å kunne møte forventningene som bygges opp.

President,
Det samme gjelder vårt forslag til finansiering av tilpasningstiltak i utviklingsland. Det er behov for å skaffe store summer internasjonalt for å finansiere slike tiltak. Det er fremmet forslag til flere ulike mekanismer for å skaffe penger til dette, men Norge har høstet mye støtte for vårt finansieringsforslag. Vi har foreslått at noen få prosent av kvotene under Klimakonvensjonen auksjoneres internasjonalt, og at disse pengene skal brukes som finansiering. Slik vil land med utslippsforpliktelser i en framtidig klimaavtale bære kostnadene. Forslaget er innovativt og robust fordi det vil bringe fram midler uavhengig av ordinære budsjettbevilgninger. Vi opplever at forslaget møter stadig voksende interesse blant andre land, særlig blant utviklingsland. Også EU-kommisjonen har foreslått denne som en av to mulige finansieringsmekanismer i en ny avtale. Jeg hadde også en god drøfting av forslaget med EUs miljøministre i Praha i midten av april. Regjeringen arbeider videre med å spre kunnskap om og søke støtte for forslaget. Om to uker innleder jeg, trolig som eneste ikke-afrikaner, på den Afrikanske Unions miljøvernministermøte.

Det norske forslaget er særlig tenkt å reise midler til tilpasning og kapasitetsbygging i u-land. Men det vil også kunne skaffe penger til å redusere utslipp, som for eksempel gjennom finansiering av teknologiutvikling og tidlige reduksjoner av utslipp fra avskoging i u-land. 

FORHANDLINGSPROSESSEN VIDERE
Det mangler tillit mellom industriland og utviklingsland. Dette preger klimaforhandlingene. Noe av uenigheten kan tilskrives forhandlingstaktikk, men det er liten tvil om at det blir meget krevende å oppnå enighet om en ambisiøs avtale i København. Toppledere verden over må i 2009, mer enn noen gang før, engasjere seg i klimaforhandlingene. Det må utvises politisk dristighet. Svenskene har EU-formannskapet i høst og klima vil selvsagt bli deres sak nummer én. De nordiske landene har derfor nå en unik mulighet til å bidra til framdrift på klimaområdet.

I tillegg til de formelle forhandlingsmøtene vil det bli avholdt flere møter på både statsleder- og ministernivå som skal bidra til politisk trykk og styring fram mot København. Regjeringens medlemmer benytter enhver anledning til å ta opp klimaforhandlingene i politiske samtaler. Siktemålet er å formidle og få gjennomslag for norske synspunkter, å få større forståelse og kunnskap om andre lands syn og forventninger. Norge ønsker å fokusere på sammenhengene mellom handelspolitikk og klimatiltak. Det er av stor betydning at regelverkene til Verdens handelsorganisasjon WTO og det kommende klimaregimet vil fungere gjensidig støttende.

OPPFØLGING AV KLIMAFORLIKET
President,
Klimaforliket innebar et taktskifte i norsk klimapolitikk. Jeg vil berømme Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre for dialogen og sluttresultatet. Et tverrpolitisk samarbeid som dette legger et solid fundament for en stø og ambisiøs klimapolitisk kurs. Jeg ønsker allerede nå å invitere forlikspartene til samtaler med sikte på å få til en avtale om et klimaforlik II som en oppfølging av rapporteringen til Stortinget om klimapolitikken i 2010. I dette ligger det et ønske fra Regjeringen om en fortsatt bred forankring av klimapolitikken. Randolph Churchill, Sir Winstons far, sa en gang at det er ”en opposisjons plikt å opponere”. Vi er nå i gang med en dugnad som vi må stå sammen om på tvers av de vanlige politiske skillelinjene. Erfaringene fra forhandlingene om klimaforliket var at opposisjonen ikke opponerte slik Churchill sa, men heller brukte sine krefter positivt for å prøve å gjøre forliket så ambisiøst som mulig. Jeg håper vi kan fortsette å presse hverandres klimaambisjoner i riktig retning, både før og etter valget.

Vi ble enige om tiltak som faktisk kan bevege internasjonalt klimaarbeid, motivere til innsats og gi relativt raske resultater. Klima- og skoginitiativet er det fremste eksempelet.  Forliket setter ambisiøse mål for nasjonale utslippsreduksjoner. Det er viktig i de internasjonale klimaforhandlingene at Norge, som et rikt industriland, demonstrerer tydelig vilje til å gå foran og redusere sine egne utslipp. Dette har i alle år vært et ufravikelig krav fra utviklingslandene i forhandlingene. 

I behandlingen av klimaforliket var det enighet om at vi i 2020 skal kutte de globale utslippene av klimagasser tilsvarende 30 prosent av Norges utslipp i 1990. Der ble det ansett som realistisk å redusere utslippene i Norge med 15–17 millioner tonn CO2-ekvivalenter i forhold til referansebanen slik den er presentert i nasjonalbudsjettet for 2007, når skog er inkludert. Jeg skal ikke legge skjul på at dette er krevende og ambisiøse mål. Vi visste da vi inngikk forliket at det allerede lå an til en betydelig vekst i utslippene fram mot 2020. Motoren i veksten er økt velstand. Vi kjøper bil nummer to, vi kjøper flere ting til boligen, og vi reiser mer. I tillegg har veksten i olje- og gassproduksjon siden 1990 gitt en betydelig utslippsvekst. Alle piler har pekt i retning av økte utslipp. Det er denne trenden vi skal snu med klimaforliket.

Regjeringen bestreber seg selvsagt etter å følge opp alle punktene i klimaforliket:

• Vi har lagt om avgiftssystemet slik at biler med lite CO2-utslipp blir billigere, og biler med høye utslipp dyrere.
• Vi har doblet belønningsordningen for kollektivtrafikken
• Vi har økt investeringene i jernbane.
• Vi har tredoblet innsatsen knyttet til forskning på fornybar energi
• Vi bruker i år nærmere 2,6 milliarder kroner på arbeidet med energieffektivisering, fornybar varmeproduksjon og vindkraftutbygging. Dette er over tre ganger så mye som Enova disponerte i 2005, da den rødgrønne regjeringen fikk makten.
• Vi vil forby installering av oljekjele i nye bygg og ved større ombygginger fra 1.1.2010

Vi arbeider hardt med å komme helt i mål med andre punkter i forliket. I klimaforliket ble Regjeringen enige med opposisjonen om å gjenoppta drøftingene med Sverige om et felles marked for elsertifikater. Ambisjonen er å ha på plass de sentrale prinsippene for hvordan markedet skal utformes innen 1. oktober i år.

Vi ser imidlertid tegn på at selv en god oppfølging av klimaforliket ikke er nok til å oppnå nødvendige utslippsreduksjoner i 2020. Regjeringen jobber derfor kontinuerlig med å videreutvikle klimapolitikken. Jeg skal nevne tre konkrete områder.

For det første: fastlandsindustrien. Omtrent halvparten av industriens utslipp er fortsatt ikke omfattet av virkemidler for å redusere klimagassutslippene. Dette bryter med prinsippet om at forurenser betaler og fører til at andre deler av samfunnet må bære en større del av kostnadene med å redusere utslippene. Samtidig må vi være klar over at mange av disse bedriftene konkurrerer på et globalt marked, og at de i liten grad kan velte økte utslippskostnader videre over på kundene. En avtale mellom Miljøverndepartementet og industrien kan være en god måte å redusere disse utslippene på. Senere i dag skal jeg ha et første møte med Norsk industri med tanke på å få til en slik avtale.

For det andre kommunesektoren: Regjeringen opplever at veldig mange kommuner er ivrige etter å bidra i en nasjonal klimadugnad. Miljøverndepartementet sender derfor straks på høring en statlig planretningslinje for klima- og energiplanlegging i kommuner og fylkeskommuner. Det er viktig at kommunene setter seg ambisiøse utslippsmål og identifiserer konkrete miljøtiltak, som de forplikter seg til å gjennomføre. Slik kan vi utløse utslippskutt og bidra til miljøvennlig energiomlegging i kommunene.

For det tredje: Landbruks- og matdepartementet legge fram en ny stortingsmelding om landbruk og klimautfordringene før sommeren. Det er lagt opp til at meldingen skal drøfte tiltak og virkemidler for å reduserte utslipp av klimagasser fra landbruket, og omtale potensialet for økt opptak av CO2  og binding av karbon i skog og jord. Konsekvensene av klimaendringer for landbruket, og tilpasningsbehov framover, er også viktige tema.

Slike grep retta mot enkeltsektorer er viktige, men det er avgjørende at vi også har på plass en solid grunnmur i virkemiddelapparatet vårt. Kvotesystemet er en slik grunnmur. Vi har nylig fått på plass et kvotesystem for perioden 2008-2012. Etter en runde med justeringer har Regjeringen lykkes i å opprettholde et system som er det mest ambisiøse i Europa. Norge utsteder færrest kvoter i forhold til bedriftenes forventede utslipp. Med dette bidrar Norge til å sikre etterspørselen etter kvoter i EUs kvotesystem.

EU har nå endelig vedtatt det reviderte kvotedirektivet som etablerer et styrket og utvidet kvotesystem for perioden 2013-2020. Norge er en del av EUs kvotesystem i dag, og det vil være viktig for oppfyllelse av norske klimamål og for norsk næringsliv at Norge også i neste kvoteperiode er en del av EUs kvotesystem. Samtidig ønsker Norge å kunne påvirke EU-systemet i retning av størst mulig klimaeffekt. Regjeringen vil derfor arbeide for dette ved å føre en aktiv politikk overfor EU når kvotesystemet skal utmeisles i detalj.

I klimaforliket bestemte vi at vi skal overoppfylle Kyotoforpliktelsen med 10 prosentpoeng. Vi vil nå dette målet gjennom statlige kjøp av kvoter. 10 prosentpoeng høres kanskje ikke så mye ut, men dette betyr i praksis at vi bidrar til utsippskutt i andre land tilsvarende halvparten av alle våre egne utslipp fra biler, busser og trailere.  Regjeringen er opptatt av at det i våre kjøp av klimakvoter legges opp til en bredt sammensatt - eller diversifisert - portefølje. Det innebærer blant annet at vi ønsker et betydelig innslag av prosjekter fra de minst utviklede landene. Det er likevel ikke mulig å sette seg absolutte mål for kvotekjøp for eksempel i form av kun å kjøpe kvoter fra én region eller én teknologi, siden tilbudet av kvoter av de fleste typer det er aktuelt å satse på, er begrenset.

NY POLITIKK FOR EN TEKNOLOGISK OMVELTNING
President,
Svaret på klimautfordringen ligger både i adferdsendring og i ny teknologi. De to kan ikke så lett skilles: Ofte vil atferdsendring kreve ny teknologi. Ny teknologi vil utløse ny atferd. Derfor vil vi trenge en teknologisk revolusjon, og den tror jeg vil komme. Tenk bare på hvor raskt internett-teknologien har spredt seg siden den ble introdusert for folk flest for 10-15 år siden. Fra å være et litt nerdete redskap for folk i universitetsmiljøet gikk det til å bli allemannseie i løpet av få år. Det samme skjedde med mobiltelefonen og flatskjermen.

Transport er kanskje vår største utfordring. Klimamålet for transportsektoren er at vi skal kutte utslippene med 2,5-4 millioner tonn i 2020 sammenliknet med referansebanen. Dette krever at vi begrenser trafikkveksten, forandrer bilparken og sørger for at mest mulig av gods og personer transporteres på andre måter enn på vei og med fly. Regjeringen vil trappe opp innsatsen innenfor jernbanen betydelig, doble midlene til belønningsordningen for bedre kollektivtransport og øke fokuset på arealplanlegging, stimulere til raskere innfasing av kjøretøy med lave eller ingen utslipp, sikre at CO2--avgiften på drivstoff minst tilsvarer prisen på internasjonale utslippskvoter, fortsette arbeidet med å inkludere norsk luftfart i EUs kvotesystem og arbeide for at internasjonal skipsfart og luftfart inkluderes i framtidige klimaavtaler.

Også i transportsektoren trenger vi teknologiske gjennombrudd. I Norge har vi mulighet til større bruk av elektrisitet til transportformål, og vi har allerede noen av de aller beste rammebetingelsene for kjøp av elbil. Utviklingen av bedre batterier, større biler og bedre infrastruktur vil bidra til å øke bruksområdene til elbilene framover. Norge har vært og er ledende på elbilmarkedet gjennom Think. Nå har Think fått følge av flere andre norske produsenter.

Om kort tid kommer også plugginnhybrid-bilene, altså biler som har elmotor som kan lades fra stikkontakten og en tradisjonell motor i tillegg. Regjeringen vil bidra til infrastruktur i form av ladestasjoner, og det er derfor satt av 50 millioner til dette i regjeringens tiltakspakke fra januar.

Vi har gjennomført endringer i engangsavgiften som har gjort at de gjennomsnittlige utslippene fra nye biler er redusert med 14 prosent fra 2006 til 2009. Målsettingen at gjennomsnittet skal være nede på 120 gram CO2 per kilometer i 2012.  Regjeringen vil fortsette den gradvise omleggingen av avgiftsystemet og virkemiddelbruken slik at mer energi- og miljøvennlige biler styrker sin konkurranseposisjon.
Samtidig må vi passe på at økt elbilbruk reduserer annen biltrafikk og ikke erstatter sykkel og kollektivtransport.

Om få minutter vil samferdselsministeren motta en rapport fra en arbeidsgruppe som ledes av Energibedriftenes Landsforening. Rapporten viser hvilke grep bransjen mener bør tas for å framskynde utviklingen og innfasingen av elbiler og plugginnhybridbiler i den norske bilparken.

Regjeringen vil fortsette satsningen på kollektivtrafikk. Nasjonal transportplan ble lagt fram for Stortinget i mars. Der er investeringer til jernbaneutbygging fordoblet i forhold til planen for 2006-2015. Det legges også opp til å forbedre driftsstabiliteten på jernbanen gjennom en satsing på 42 milliarder kroner. I tillegg skal belønningsordningen til kollektivtrafikken fordobles og det skal satses på gang- og sykkelveier. Investeringer i kollektivtrafikk er ofte ikke alene nok til at folk tar det i bruk. Dersom regionale og lokale myndigheter setter inn effektive tiltak som køprising og parkeringsrestriksjoner vil det føre til større overgang til kollektive transportmidler og dermed lavere klimagassutslipp.

Regjeringen vil at andregenerasjons biodrivstoff skal være en del av en langsiktig løsning på klimautfordringen, og da ikke nødvendigvis bare til biler, men for eksempel til fly. Denne typen biodrivstoff kan baseres på avfallsprodukter, trevirke og halm, og gir langt mindre konflikter i forhold til matproduksjon enn dagens biodrivstoff. Det jobbes med en strategi for forskning og utvikling av andregenerasjons biodrivstoff.

Når det gjelder å redusere utslipp fra transport og for så vidt andre tiltak, er det mange gode eksempler i næringslivet. Et mål som har imponert meg er det NorgesGruppen har gjort på dette feltet. De har satt som mål å redusere CO2-utslippene per egentransporterte vare med 40 prosent i løpet av 2010. Dette er veldig inspirerende, og jeg oppfordrer aktører i alle bransjer å legge seg i selen.

Ifølge FNs klimapanel er energieffektivisering det tiltaket som i alt har det største potensialet for globale utslippskutt. Jeg har den siste tiden opplevd et økende ønske om lovregulering og opplever nå at flere toppledere har bedt meg om at deres næring blir regulert. De ønsker et system som premierer de beste i klassen og straffer de dårlige.

En skjerping av energikravene til nybygg vil gi betydelig redusert klimabelastning. Energikravene ble skjerpet i 2007, og vil bli revidert i teknisk forskrift til ny plan- og bygningslov som sendes ut på høring før sommeren. Passivhus er bygg med svært lavt energiforbruk, der oppvarmingsbehovet kan være redusert med så mye som 90 prosent. En satsning på passivhus er viktig for å redusere våre klimagassutslipp.

Samtidig må vi gjøre det enkelt for vanlige folk å bruke mindre energi i boligen sin. En energisjekk for det enkelte bygg vil være et første steg i arbeidet med å gjennomføre konkrete effektiviseringstiltak. Fra nyttår 2010 tilbys alle eiere av bygg en gratis energisjekk gjennom et webbasert system. Alle som selger eller leier ut en bolig vil bli pålagt en slik energisjekk, og de må samtidig legge fram en energiattest. Alle store offentlige bygg skal ha en synlig energiattest. Vi vil også bidra til å utarbeide et mer detaljert opplegg for frivillig energisjekk, som blant annet kan være et grunnlag for å identifisere konkrete energieffektiviseringstiltak tilpasset det enkelte bygg. Denne frivillige ordningen vil være selvfinansierende. Olje- og energidepartementet vil presentere et slikt opplegg om ikke lenge.

Energimyndighetene følger med på utvikling av smartnettkonseptet. På sikt vil smartnett kunne gjøre det mulig for kunder å mate inn strøm på nettet, for eksempel fra elbiler.

Olje- og gassinstallasjonene på sokkelen står for en betydelig andel av de norske klimagassutslippene. Disse utslippene kan reduseres ved at nye utbygginger i større grad baseres på elektrifisering eller samkjøring av kraftbehov med eksisterende innretninger. Det er i dag to prosjekter under utbygging som skal forsynes med kraft fra land; Valhall og Gjøa. Snøhvit og Ormen Lange har også delvis dekket energibehovet med kraft fra nettet, i og med at prosessering skjer på land. Plattformen Troll A mottar i dag kraft fra land. Etter at klimaforliket ble inngått har Regjeringen fulgt opp kravet om vurdering av kraft fra land ved alle nye utbygginger og større modifikasjoner på sokkelen. Olje- og energidepartementet vil omtale oppfølgingen av utslippsfri kraft til petroleumssektoren i Olje- og energidepartementets budsjettproposisjon for 2010.

Forskning og miljøteknologi har gått som en rød tråd gjennom denne redegjørelsen. Det er forskningen og klimaovervåkningen som har vist samfunnet at vi har et klimaproblem. Forskningen vil også spille en sentral rolle i jakten på løsningene. For regjeringen er videre satsning på kunnskapsmiljøene helt sentralt. Regjeringen har allerede tredoblet forskningen på fornybar energi. Viktige grep er gjort gjennom etableringen av Energi 21 for energisektoren. Nå jobbes det med en bredere styrking av klimaforskningen. Regjeringen har nedsatt en egen styringsgruppe kalt Klima21, som skal foreslå en samlende forskning- og utviklingsstrategi for klimaforskningen nå i høst. 24. april i år la Regjeringen fram en ny forskningsmelding ”Klima for forskning”. Det er et mål at norsk forskningspolitikk skal bidra til å løse globale utfordringer med særlig vekt på klima, energi, hav og matsikkerhet.

Ny teknologi utvikles i verdens mest avanserte industriland, som i Norge og i Europa ellers, i Nord-Amerika og i Japan, men også i raskt voksende utviklingsland, slik som Kina og Brasil. Fortsatt er markedet for miljøteknologi relativt nytt og umodent, men det regnes å være et av verdens raskest voksende teknologimarkeder. Vindenergibransjen sysselsatte 154 000 mennesker i EU i 2007.  Hver dag er det skapt 33 nye arbeidsplasser i denne bransjen de siste 5 årene.

Regjeringen vil utvikle en nasjonal strategi for miljøteknologi som skal være bredt forankret i næringslivet og kompetansemiljøene.  Et strategisk råd bestående av næringslivsledere, kunnskapsmiljøer, miljøbevegelsen og arbeidstakersiden skal gi løpende råd til strategiarbeidet og bidra til å følge opp strategien. Gjennom arbeidet med strategien er det allerede blitt tydelig at det er et relativt stort behov for statlige støttemidler til kommersialisering av miljøteknologi og da særlig til utviklings- og demonstrasjonsprosjekter.

KLIMAKUR 2020 OG RAPPORT TIL STORTINGET NESTE ÅR
President,
Regjeringen har bedt Statens forurensningstilsyn lede faggruppen Klimakur 2020. Klimakur skal utarbeide det nødvendige faglige grunnlaget for den vurderingen av klimapolitikken, og av behov for endrede virkemidler, som skal legges fram for Stortinget i 2010. I gruppa jobber sentrale etater som Vegdirektoratet, Oljedirektoratet, Norges vassdrags- og energidirektorat og Statistisk sentralbyrå. Jeg kjenner ingen andre land som har organisert et så omfattende arbeid som dette. Klimakur skal vurdere i hvilken grad eksisterende virkemidler er sterke nok til at vi når våre mål for nasjonale utslippskutt og vurdere behovet for nye eller endrede virkemidler. Jeg tror vi allerede nå må være forberedt på at det i årene framover vil være nødvendig å innføre mange nye virkemidler som vil bidra til at utslippene kuttes. Klimakur-rapporten overleveres til Miljøverndepartementet i november. Denne rapporten vil være et veldig viktig grunnlag når Regjeringen skal rapportere tilbake til Stortinget midtveis i Kyotoperioden, i 2010. 

Klimakur-rapporten vil, slik jeg ser det, være et viktig veikart fram til målet om kraftige utslippsreduksjoner. Jeg er sikker på at veikartet kommer til å være preget av godt håndverk. Men jeg er like sikker på at selv om vi får dette kartet, så kommer vi til å møte utfordringer på reisen.

President,
Jeg vil takke for denne anledningen til gjennomgå regjeringens klimapolitikk. Tidligere har jeg sitert Winston Churchills far. Nå kan det passe å bruke et velkjent sitat fra Sir Winston sjøl. I november 1942, etter de alliertes seier ved El Alamein, sa han i det britiske Underhuset: ”Dette er ikke slutten. Det er ikke en gang begynnelsen på slutten. Men det er kanskje slutten på begynnelsen.”

Vi er ikke i nærheten av å få til de utslippsreduksjonene som denne kloden trenger. Vi har ikke en gang begynt på veien mot lavutslippssamfunnet. Men kanskje vi nå ser slutten på den epoken da mange av verdens toppledere så en annen vei, eller satt på hvert sitt gjerde og så på hverandre. Jeg tror ærlig og oppriktig at når vi går fra hverandre i København, så kan vi si: Dette er slutten på begynnelsen. Dette er slutten på stillstanden. Nå starter marsjen mot målet.

Winston Churchill visste hva han snakket om. Etter El Alamein fulgte sorg, skuffelser og svære oppofrelser.

Men de allierte vant. Og jeg gleder meg til København.