Spørsmål og svar om kvotehandel
I et nasjonalt kvotesystem for klimagasser fastsetter myndighetene en øvre grense for utslippene av klimagasser for virksomheter med kvoteplikt i Norge. Hvis Kyotoprotokollen har trådt i kraft vil utslippsgrensen avledes fra Norges forpliktelse i protokollen. Deretter vil staten selge eller dele ut kvoter, altså verdipapirer som gir rett til å slippe ut en begrenset mengde klimagasser. Private og offentlige virksomheter kan pålegges kvoteplikt. Det betyr at de må ha utslippskvoter som svarer til den mengden CO 2 og andre klimagasser de slipper ut. Kvotene kan kjøpes og selges på linje med andre verdipapirer. Bedrifter med kvoteplikt rapporterer sine utslipp til myndighetene. Et kontrollorgan sikrer at bedriftene rapporterer korrekte utslippstall, og at ingen slipper ut mer enn sine kvoter. Tilknytning til et internasjonalt kvotemarked kan gjøre kvoter fra utlandet tilgjengelig for norske bedrifter, samtidig som norske kvoter kan selges til utlandet.
Hva er en kvote?
En kvote er en tillatelse til å slippe ut en viss mengde klimagasser innenfor et visst tidsrom. Kvotene kan utformes som utslippssertifikater som gir innehaveren rett til å slippe ut enten et tonn CO 2, eller en tilsvarende mengde av andre klimagasser. De øvrige gassene regnes om til CO 2-ekvivalenter etter en formel som anslår hvor mye de bidrar til drivhuseffekten. Utslippssertifikatene kan kjøpes og selges på linje med andre verdipapirer, etter regler fastsatt av myndighetene.
Hvorfor klimakvoter?
Hensikten med et kvotesystem for klimagasser er å begrense utslippene. Dette er nødvendig for å redusere Norges bidrag til globale klimaendringer, og for å oppfylle våre forpliktelser i internasjonale avtaler. En fordel ved et kvotesystem er at myndighetene kan fastsette hvor store de samlede utslippene skal være, mens de virksomhetene som har kvoteplikt står fritt til å velge hva de vil gjøre for å holde seg innenfor rammene. Som regel vil disse søke den billigste løsningen. Hvis de kan kutte sine egne utslipp med lave kostnader, vil det være mest lønnsomt. Hvis de har mye å tjene på å fortsette å slippe ut, kan de kjøpe kvoter av andre.
Så sant markedet for kvoter fungerer godt, vil utslippene bli kuttet der det koster minst. Dermed blir den økonomiske kostnaden ved å begrense utslippene minst mulig. Et system med kvoter som kan kjøpes og selges bidrar med andre ord til en kostnadseffektiv gjennomføring av miljømål. Kostnadseffektivitet betyr at man når målet ved å gjennomføre de billigste tiltakene. Kostnadene kan reduseres ytterligere ved at et nasjonalt kvotesystem knyttes til et eventuelt internasjonalt marked for utslippskvoter slik det er planlagt i Kyotoprotokollen. Samtidig vil imidlertid myndighetenes mulighet til å styre omfanget av de nasjonale utslippene begrenses.
Hvem trenger kvoter?
I utgangspunktet bør kvoteplikten ligge på den som slipper ut klimagasser. Men i mange tilfeller er dette upraktisk. For eksempel vil det kreve mye arbeid om alle som kjører bil eller varmer opp bygninger med oljefyring får kvoteplikt. I slike tilfeller vil kvoteplikten kunne legges på de som selger fossile brensler som bensin, fyringsolje eller naturgass. Derfor vil sannsynligvis verken private husholdninger eller flertallet av små og mellomstore bedrifter få kvoteplikt i første omgang. Oljeselskapene kan bli pålagt å kjøpe kvoter i stedet for å betale CO 2-avgift, og prisen på fyringsolje og drivstoff kan bli høyere eller lavere enn i dag, ettersom hvor dyre kvotene blir.
Politiske myndigheter bestemmer hvilke virksomheter som skal ha kvoteplikt, og hvilke typer utslipp som omfattes av kvotesystemet. Det offentlig oppnevnte Kvoteutvalget har foreslått at alle utslipp det er praktisk mulig å regulere gjennom kvoter skal omfattes av kvotesystemet. Dette innebærer at alle de seks typene klimagasser i Kyotoprotokollen tas med. Prosessindustrien vil etter et slikt forslag få kvoteplikt, ved siden av selskaper som driver utvinning, foredling eller salg av petroleumsprodukter. Det kan også bli aktuelt å pålegge jordbruket og eierne av avfallsdeponier kvoteplikt for utslipp av metan.
Hvordan får bedriftene tak i kvoter?
Det er i utgangspunktet staten som utsteder klimakvotene. Disse kan enten deles ut til bedrifter som trenger kvoter, auksjoneres ut eller selges til markedspris hvis det finnes et veletablert kvotemarked. Bedrifter som vil kjøpe eller selge kvoter vil kunne henvende seg til profesjonelle meglere som ordner handelen. På samme måte som med verdipapirer og fast eiendom vil det trolig raskt etablere seg handel med kvoter med tanke på videresalg, og ulike konsulent- og meglertjenester. Med en viss størrelse på markedet er det også sannsynlig at det etableres egne børser for omsetning av kvoter. Internasjonalt er et slikt marked for utslippsrettigheter allerede i ferd med å etablere seg.
Gratis tildeling av kvoter til deler av industrien er et omdiskutert tema. Et flertall i Kvoteutvalget anbefalte at alle betaler full markedspris for kvotene, ut fra prinsippet om at forurenser skal betale. Et mindretall anbefalte at de bransjene som i dag er fritatt for CO 2-avgift inntil videre skal få gratis kvoter for å unngå nedleggelse eller utflytting av konkurranseutsatt industri. Dersom det tildeles gratis kvoter kan det være aktuelt å begrense anledningen til å selge kvotene, for å sikre at tildelingen virkelig bidrar til fortsatt drift.
Hva koster en klimakvote?
Kvoteprisen avhenger av flere forhold, blant annet kostnadene ved å gjennomføre tiltak i bedriftene, og tilgangen på kvoter fra et eventuelt internasjonalt marked. Det er derfor umulig å fastslå nøyaktig hva kvoteprisen vil bli i et fritt kvotemarked. I offentlige utredninger har en kvotepris på 125 kroner per tonn CO 2-ekvivalenter har vært brukt som eksempel for perioden 2008-2012, men det er utført studier som gir både høyere og lavere prisanslag. Prisen kan bli betydelig høyere i Norge dersom det ikke er adgang til å bruke Kyotomekanismene fritt, eller dersom denne adgangen begrenses.
Når kommer kvotesystemet?
Regjeringen foreslo i juni 2001 å innføre et bredt nasjonalt kvotesystem i Norge. Dersom Stortinget akspeterer forslaget må systemet i neste omgang lovfestes. Dersom hensikten er å oppfylle Norges forpliktelse i Kyotoprotokollen, vil det være naturlig at kvoteplikten senest gjelder fra og med 2008.
I EU og i flere europeiske land diskuteres kvotesystemer for klimagasser som kan settes i verk før 2008, og uavhengig av om Kyotoprotokollen trer i kraft. Danmark innførte eksempelvis et kvotesystem for kraftsektoren fra 2001, og Storbritannia er i ferd med å innføre et system med frivillig kvoteplikt fra 2002. En mulighet vil være at Norge knytter seg til et europeisk samarbeid, med felles kvotemarked.
Forsvinner CO 2-avgiften hvis et kvotesystem blir innført?
Et kvotesystem for klimagasser har samme hensikt som dagens CO 2-avgift, nemlig å redusere utslippene. Det er lite hensiktsmessig å legge både kvoteplikt og CO 2-avgift på de samme utslippene. Stortinget har derfor sagt at utslipp som reguleres av et kvotesystem ikke skal reguleres med avgifter eller konsesjonskrav. Derfor vil CO 2-avgiften antakelig falle bort for utslipp som omfattes av et kvotesystem.
Andre aktuelle virkemidler i klimapolitikken, slik som konsesjonskrav, tekniske standarder og frivillige avtaler, kan kombineres med et kvotesystem. EØS-avtalen forplikter oss til å følge EU i bruken av enkelte av disse virkemidlene i noen sektorer. Enkelte utslipp er vanskelige å måle, og egner seg derfor dårlig for å reguleres gjennom avgifter og kvoteplikt. Metanutslipp fra jordbruket kan for eksempel vise seg å være for kostbart og teknisk krevende å regulere gjennom et kvotesystem. Det kan være særlig aktuelt å regulere disse utslippene gjennom andre virkemidler.
Hva skjer hvis man forurenser uten å ha kvoter?
For virksomhter som omfattes av kvotesystemet vil det være straffbart å slippe ut mer enn man har kvoter for. Det kan også være aktuelt å kreve forurensningsgebyr og/eller annen form for straff fra bedrifter som overskrider sine kvoter. Virksomheter med kvoteplikt vil rapportere sine årlige utslipp og levere inn utslippskvoter til statlige myndigheter. Myndighetene vil kontrollere at rapporteringen er korrekt, og at det leveres inn mange nok kvoter. Uavhengige revisjons- og kontrollorganer kan også få i oppgave å etterprøve at rapporteringen stemmer.