Norske myndigheter har fått gjennomslag i EU for at vi fortsatt kan avgjøre hvilke genmodifiserte organismer (GMO) som kan selges og settes ut i miljøet i Norge. Dette er helt i tråd med Soria Moria-erklæringen. 

- Jeg er svært fornøyd med at vi nå kan opprettholde vår strenge praksis for godkjenning av GMO, sier miljøvernminister Helen Bjørnøy.

Tilpasningene til det nye GMO-direktivet (2001/18/EF) ble vedtatt i EØS-komitémøte 28. september 2007. Dette innebærer at Norges strenge praksis for godkjenning av GMO kan opprettholdes. Norge kan dermed fremdeles si nei til dyrking og salg av GMO-produkter som EU har godkjent, dersom vi er uenig i EUs vurdering av helse og miljøkonsekvensene av en GMO. Vi kan også videreføre kravene i genteknologiloven om at etikk, samfunnsnytte og bidrag til en bærekraftig utvikling skal være en del av vurderingen av om en GMO skal kunne godkjennes i Norge. Disse kriteriene er ikke en del av EUs godkjenningsprosess.

Det nye GMO-direktivet erstatter et tidligere direktiv (90/220/EØF) og trådte i kraft i EU i mars 2001. Det nye direktivet gir regler som ligger betydelig nærmere norsk politikk enn det gamle, bl.a . når det gjelder antibiotikaresistensgener, føre var-prinsippet, strengere risikovurderinger, tidsbegrensede godkjenninger, vurdering av etiske hensyn, overvåking, åpenhet og krav om sporbarhet og merking.

Likevel har det vært behov for å få videreført EØS-tilpasningene vi har hatt til det gamle direktivet. Det har vært viktig å kunne videreføre kravene i genteknologiloven om at også etikk, samfunnsnytte og bidrag til en bærekraftig utvikling blir en del av vurderingen av om en GMO skal godkjennes. Dessuten vil Norge, med denne tilpasningen, kunne legge en annen vurdering av helse- og miljøkonsekvenser til grunn for sin vurdering.

EU vil på sin side kunne kreve at våre forbud tas opp i EØS-komiteen og at det finnes en løsning ved uenighet.

Direktivet er gjennomført i norsk rett ved forskrift 16. desember 2005 nr. 1495 om konsekvensutredning etter genteknologiloven. De vesentligste endringene i forhold til tidligere forskrift er en presisering av konsekvensutredningens innhold, også når det gjelder vurderingen av etikk, bærekraft og samfunnsnytte, innføring av saksbehandlingsfrister, plikt for søker til å foreta undersøkelser under og etter utsetting og å rapportere om resultatene, tidsbegrenset godkjenning og krav til innholdet i vedtak om godkjenning.