NOU 2008: 5

Retten til fiske i havet utenfor Finnmark

5.19 Praktiseringen av lov om saltvannsfiskeriene - krav om fredning og lokale reguleringer

5.19.1 Innledning

Gjennom første halvdel av 1900-tallet hadde det lokalt baserte kyst- og fjordfisket i Finnmark, som særlig foregikk med passive redskaper som line, garn, juksa, vært utsatt for stadig økende konkurranse fra fartøy som bruker aktive redskaper som for eksempel trål og snurpenot, og som beskatter ressursene hardere enn kyst- og fjordflåten. Det hadde blitt hevdet fra lokalt hold at denne brukerkonkurransen har ført til nedgang, både i bestandene, men også i fjord- og kystfisket i Finnmark.

Den stadige økende konkurransen fra brukere av mer effektive redskaper har medført stadige og gjentatte protester særlig fra de lokale fiskerne. Oppslutningen om fjordfredningssaken har vært stor i fjordstrøkene i Finnmark, både blant fiskerne, men også blant finnmarksbefolkningen før øvrig. Argumenter om at lokale fiskere med passive redskaper burde ha førsteretten til fiske, har stått sentralt, både ut fra hensynet til fiskebestanden generelt, men i tillegg til hensynet til en rettferdig fordeling av ressursene.

I dette kapitlet gis det en oversikt over et utvalg av fremsatte fjordfredningskrav fra fjordfiskerne fra 1950-tallet og fremover. Det understrekes at oversikten på ingen måte er uttømmende og kanskje heller ikke fullt ut geografisk representativ. Av tidshensyn har det bare vært mulig å beskrive et utvalg av fjordfredningskrav som er blitt behandlet av forskere i forskningsmateriale av samfunnsfaglig og historisk karakter, og bare i liten grad vært mulig å gå til originalkildene utover dette.

Det som likevel er verdt å merke seg er at historien ikke starter ved vedtakelsen av saltvannsfiskeriloven av 1955 § 4 hvor det er åpnet for at Kongen kan vedta lokale reguleringer og § 55 som åpnet for lokale utvalg, men er en fortsettelse fra ordningen under lov 3. august 1897 om saltvandsfisket i Finnmarken § 18 hvor Kongen Efter Antragende fra Amtsthinget» kunne vedta lokale reguleringer.

5.19.2 Protester mot sildesnurping i fjorder og sund

Som tidligere omtalt var både notfisket etter torsk og snurrevadfisket omstridt i Finnmark og gjenstand for en rekke lokale frednings- og redskapskrav. Ved siden av dette allerede omtalte fisket, medførte også snurpenotfiske etter sild i finnmarksfjordene store problemer og dermed også omfattende protester. Det var også stor motstand mot dette fisket i fylkestinget. 1

Tilreisende fiskere drev et omfattende snurpenotfiske i disse fjordene i mellomkrigstiden og til langt ut i 1960-årene. Dette fisket førte blant annet til at store mengder sild ble liggende å råtne på havbunnen, og at lokale fiskere måtte dra sine redskaper på land for ikke å få dem ødelagt. Snurpenotfisket truet i stor grad bestandene av sild og torsk og dermed også inntektsgrunnlaget for det lokale fisket med garn og jukse. Til tross for kraftige og gjentatte protester fra lokalt hold, med støtte fra fylkestinget, fikk snurpenotfisket fortsette til sildebestanden var nedfisket. 2

5.19.3 Protester mot fiske etter sildeyngel i finnmarksfjordene

Konflikten mellom lokale fjordfiskere og den tilreisende flåte eskalerte på 1950-årene og tidlig på 1960-tallet. På denne tiden foregikk det et utstrakt fiske etter sildeyngel, «mussa», i Finnmarksfjordene. På denne tiden kom såkalte «posebåter» 3 og etter hvert også større ringnotsnurpere inn i fjordene, med store nøter som kunne få med seg både sildeyngel og annet som kom deres vei.

Einar Eythórsson har gitt et illustrerende eksempel på lokalbefolkningens kamp mot snurpenotfisket etter sild i kommunene Porsanger og Kvalsund i Porsangerfjorden, Repparfjord, Snefjord og Revsbotn. 4 Ut fra inntrykket en sitter igjen med etter å ha vært på utvalgets høringsmøter, er det imidlertid ikke grunn til å tro at denne beretningen er unik. Det er derfor ikke grunn til å tro at det bare var i områdene rundt Porsangerhalvøya at fiske etter sildeyngel pågikk, og at det bare var her at det ble ytret massive lokal protester. 5 Eythórsson hevder at dette er et generelt trekk med gyldighet for alle fjordene i Finnmark når han uttaler at fra «samtlige av de fiskerike fjordene i nord har det kommet gjentatte krav om fredning av de lokale gytefeltene mot fiske med not og snurrevad, ført i pennen av lokale fiskarlag, kommuner og fra 1980-tallet av, også samiske organisasjoner.» 6

Fisket etter sildeyngel i fjordene i Finnmark ble av lokalbefolkningen karakterisert som et rovfiske. 7 Mens fisket pågikk, påpeker Eythórsson, kunne de lokale fjordfiskerne ikke gjøre stort annet enn å betrakte det hele fra land. De turte knapt å ro ut for å sette garn, vel vitende at sildefiskerne utviste liten respekt for garnlenkene deres. 8 Eythórsson beretter om eldre fjordfiskere som opplevde fisket på denne tiden og som forteller hvordan de lokale sjarkfiskerne ble fortrengt og trakassert av sildefiskerne:

«Ragnar Samuelsen i Indre Billefjord har fortalt at han reagerte på den grove kjeftbruken de lokale fiskerne var utsatt for fra sildefiskerne, da han som ungdom deltok som mannskap på en av del lokale båtene fra Porsanger. Det var da vanlig å bruke små torskenøter under høstfisket i fjorden, da fulgte store mengder torsk og annen fisk etter sildeyngelen som trakk inn på fjordene om høsten. En gang opplevde han at en ringnotsnurper satte nota rundt både båten og torskenota, fjordfiskerne hadde ikke anna å gjøre en å slippe nota og flykte ut av sildnota. ’Da sto sildefiskerne på dekk og flirte av fjordfinnan’»

Lignende historier er blitt berettet på flere av utvalgets høringsmøter rundt i fylket, og særlig på møtene i kommunene Kvalsund, Porsanger, Nesseby og Tana. Dette er noe som det kan synes som om ligger sterkt i folks minne. 9

5.19.4 Protester fra fiskere, fiskarlag og ­kommunestyrer

Våren 1959, den 14. april, ble det holdt et massemøte på Russenes i Porsanger for å protestere mot sildeyngelfisket og notfisket på gyteplassene i Indre Porsanger. I et brev til Fiskeridepartementet, datert samme dag, uttrykte fjordfiskerne sin bekymring for Porsangers fremtid som fiskefjord:

«Vi ser nå at faren ved snurpenotfiske i gytetiden i de trange gytefjorder er så stor, at utviklingen om ikke lang tid uten tvil vil resultere i en katastrofe for oss.»

Fiskerne viser til at den lokale gytebestanden av torsk var gått tilbake, noe som førte til dårligere utbytte av fjordfisket. Fiskerne var sikre på hva som var årsaken til dette:

«Ingen behøver å tvile på årsaken. Snurpeflåten som i 2 til 3 uker raker over gytefjordene etterlater seg praktisk talt intet tilbake som heter fisk. Det er etter en slik snurperrassia vanskelig, for ikke å si umulig engang å få kokfisk. Vi har også mange beviser for at våre redskaper er blitt herjet og istykkerrevet, og hele garnlenker er forsvunnet. Snurperne benytter seg av den fremgangsmåte å slepe tilside garnlenkene, når de på ekkoloddet oppdager en fiskeansamling mellom eller over garna. Slik fremgangsmåte er utallige ganger observert, og den medfart garnan får etter en slik behandling sier seg selv.»

Brevet som er underskrevet av Julius Leonardsen, Martin Sjursen og Agur Nesbakken på vegne av massemøtet på Russenes, synes å ha gjort stort inntrykk også på kommunen. Kistrand kommune 10 sluttet seg dermed til protesten fra fiskermøtet på Russenes. Kommunestyret uttalte sterk bekymring for fjordfiskernes situasjon:

«(Fjordfiskerne) er på alle mulige måter truet og hemmet av sine «store» yrkesbrødre, som hvert år og til alle årstider søker seg inn i fjorden og mildt sagt soper alt som er av fisk, det være seg torsk, sei eller annen fiskesort.» 11

I en uttalelse som ble oversendt Fiskeridepartementet, krevde kommunen forbud mot snurping og posing etter sildeyngel i Indre Porsanger, innenfor en linje fra Veines til Børselvnes. Kommunestyret fordømte dette fisket, med den begrunnelse at det gikk ut over fjordbefolkningens livsgrunnlag og forurenset fjorden med død sild:

«Slik som sildesnurping har pågått i de siste årene uten noen som helst slags kontroll, er både skadelig og ruinerende for fjorden. Det har vist seg at all fisken som tidligere har pleid å sige inn i fjorden mot sommeren og høsten, nå faktisk er borte. Årsaken hertil må være at all silda blir sopet opp i de trange fjordarmer og resten som blir igjen ligger spredt død over alt og forpester sjøen. Kistrand kommunestyre er fullt ut klar over den økonomiske betydning slike fangster har for de store fiskere, men den er i atskillig høyere grad skadelig for den befolkning som ellers ville hatt nytte av dette som tilskott t il sin øvrige næring.

Skal befolkningen kunne eksistere i de avsidesliggende fjorder i Finnmark, må de få myndighetenes aller beste beskyttelse for å kunne bevare de hevdvunne næringsmulighetene de har hatt i mange generasjoner. Hvis slik beskyttelse ikke kan gis – av hensyn til den betydning storfiske er nasjonaløkonomisk – bør det gis kompensasjon av det offentlige ved reising av nye næringsmuligheter for befolkningen som bor langs fjordene.»

23. mars 1962 tok Kistrand kommune saken opp på nytt, denne gang etter en henvendelse fra det lokale Arbeiderpartilag. Kommunen beklaget at den forrige henvendelsen ikke hadde gitt noen resultater. Igjen uttrykte kommunestyret sine bekymringer for sildebestanden:

«Man kan med alle tydelige tegn konstatere at det drives en forfeilet fangstpolitikk, idet det år etter år går tilbake med storsildfisket, som nasjonaløkonomisk har betydd så meget for vårt land. Det må med bestemthet kunne antas at etter hvert som det drives rovdrift mot sildeyngel inne i Norges fjorder, så vil forventningene til storsildfisket bli mindre, - og til slutt helt borte.» 12

I 1969 tok kommunestyret i Porsanger 13 på ny opp saken. Argumentene som anført var de samme som tidligere, og ordfører Opstads beskrivelse av forholdene er som følger:

«Sist vår var det riktig ille. Snesevis av store fartøyer lå helt oppe i fjæresteinene med sine nøter og trål og tok opp alt det som fantes av fiskeslag, så som torsk, sild, sildeyngel og sannsynligvis lakseyngel og laks. Fiskere jeg har snakket med kan fortelle at når de store, havgående fartøyer opererer, er det uråd å få noe på juksa – ikke fordi det ikke er fisk tilstede, men fordi fisken blir skremt. Skal denne uheldige utviklingen få fortsette, vil det føre til at fjordfisket om få år vil være en forhistorisk ting, og at kommunen vil bli stilt overfor store sysselsettingmessige problemer.

Skal fjordfisket fortsatt kunne eksistere, er det nødvendig med reguleringstiltak på indre del av Porsanger. Det er etter mitt skjønn meningsløst at store havgående fartøyer søker inn på fjordpollene og raserer dem i løpet av kort tid. Jeg kan heller ikke tro at de instanser som har vært med på å finansiere disse fartøyene, har forutsett en slik form for drift, og hvis så er tilfelle, synes det å være ensbetydende med at fjordfisket vurderes rent økonomisk som noe mindreverdig ut i fra et samfunnsmessig synspunkt. Imidlertid kan en ikke komme bort fra det faktum at fjordfisket har vært en viktig økonomisk faktor for mange mennesker.» 14

Også denne gangen reiser kommunen spørsmålet ved hvordan myndighetene kan tillate denne formen for ressursplyndring i fjordene. Kommunens tidligere uttalelser ble referert, og innstillingen avsluttes med en oppfordring til Finnmark fylkesting, om å ta et klart standpunkt i saken. Kommunestyret vedtok deretter enstemmig å anmode fylkesmannen om å legge kravet om fredning av Indre Porsanger mot alt fiske med snurpenot og trål, frem for fylkestinget. 15

Også fra andre siden av Varangerhalvøya, i Kokelv i Kvalsund kommune, foreligger et stort materiale av lokale frednings- og reguleringskrav. På årsmøtet i Kokelv fiskarlag i 1954 uttaler fiskarlaget følgende:

«I de senere år er det tatt i bruk det moderne redskap snurpenoten. Og i den forbindelse er metoden med to båter med kraftige maskiner som sleper noten etter bunnen og soper med seg alt levende og døde ting. Når dette praktiseres på godtfiskfjordene kan en og hver tenke seg resultatet. Vi småbåtfiskere er av den oppfatning at når staten bygger store og moderne havgående båter med allslags teknisk utstyr, så var ikke meningen at disse båter da skal drifte inne på trange fjorder til stor skade for hjemmefiskerne.» 16

Kokelv fiskarlag forlanger derfor at det trekkes opp linjer for havdeling og fredning av indre Revsbotn. Møteprotokollen er underskrevet på vegne av styret av Paul Andersen, Ivar Henriksen og Mathis Henriksen.

Kokelvfiskerne får imidlertid ikke gjennomslag for sine krav, men gir ikke opp av den grunn. Åtte år senere, i 1962 vedtar Fiskarlaget å bemyndige styret til å fortsette det videre arbeid med reguleringssaken mellom sild- og torskefisket i Revsbotn. Formannen fremla befaringsutvalgets og Finnmark fiskarlags vedtak av 25/11–61, og beklaget den beslutning Finnmarks fiskerimyndigheter hadde foretatt mot sine egne medlemmers, mot fjordfiskernes rettmessige krav.» 17 Deretter uttaler fiskarlaget følgende:

«Området Revsbotn, så vel som mange andre rike fiskefjorder i Finnmark, har hatt et godt garnfiske, notfiske, linefiske og juksefiske etter torsk tidligere i år i de nevnte månedene når silda har vært til stede. Men i de senere år, etter at sildeflåten har fått utstyr med høy teknisk standard og stadig har økt i antall fra år til år, er fisket på de gamle torskeplassene fortrengt i den grad at det er umulig for torskefiskerne å sette ut sine redskaper i frykt for å miste dem og følgelig også fangsten. Så lenge sildefiskerne får fortsette slik beskyttet av norsk lov å fiske på våre gamle naturlige fiskeplasser inne i fjordene, ser vi vårt hovednæringsgrunnlag å være alvorlig truet.» 18

5.19.5 Beretninger fra Finnmarksfjordene

Selv om utvalget av protester som er presentert særlig stammer fra områder rundt Porsangerhalvøya og særlig fra Porsangerfjorden, berettes det imidlertid også fra flere andre kilder om lignende tilstander i samtlige av Finnmarks fjorder.

I Revsbotn, på vestsiden at Porsangerhalvøya, berettes det om likeartede forhold som i fra Porsangerfjorden. Charles Aslaksen fra Revsnes forteller om da snurperne og trålerne begynte å tømme fjordene for fisk. Aslaksen understreker at det skulle vært regulering på et mye tidligere tidspunkt. De lokale fiskestammene ble langt på vei ødelagt:

«Og hvis den lokale stammen blir fisket opp er den ødelagt «forever». Og så er det noe svineri som vi ikke har sett med blide øyne på: Snurrevad, eller rundtråler. Den er veldig effektiv, og den pløyer opp hele havbotnen, alt av vegetasjon. Alt som lever der nede blir drept og ødelagt. Det tar flere år før de ødelagte feltene tar seg opp igjen. Og i den perioden finnes det ikke en fisk der. Og det er ikke bare her, det er langs hele kysten. Det er de største båtene som gjør størst skade – de har kraftige motorer, og kan ha om så kor mye søkke og tyngde på trålene.» 19

Abraham Andersen som var bosatt i Revsnes, forteller: «For nån år siden. Det va fullt med sild i den her fjorden. Da tok dem jo kolossalt med sild her. Dag og natt holdt dem på å fiske, snørperan. Det kunne ha vært cirka 1960. Da dem fiska så frøkteli mye sild.» Borghild Abrahamsen, Abrahams kone skyter under intervjuet inn at: «Vet du, det var så mye lys utpå sjøen. Og så va dem da så nært at vi kunne se. Vi slo av lyset. Vi hadde jo ennå da parafinlamper. Vi blåste den ut. Så mye lys var det. Enda det var bekmørkt. Vet du, det va så lyst. Akkurat som midt på dagen.» Abraham Andersen mener at sildestammen i Revsbotn ble ødelagt av nettopp dette fisket og hevder at:

«Dem ødela den silda i det året. Siden har det ikke vært sild, men no begynner det å komme igjen. No begynne den å veks. Dem har ikke lov å ta den der småsilda. Men da, da tok dem jo alt.»

Andersen forteller videre at det samme skjedde i Repparfjorden, som fra gammelt var av en meget god sildefjord der han også har drevet fiske:

«Ja, Repparfjorden. Det var virkelig en sildfjord, den Repparfjorden. Ja, der var jo omså kor mye. Æ huske, ja, det var etter krigen. Da låg vi i Fægfjord. Det var så mye sildbåta der, at det var nesten ikke kommanes over på andre sida. Ja, så masse, så masse. Ja, sild, det va nok utav den sorten. Repparfjorden var jo stappfull med sild.»

Johan Eliassen fra Kokelv som er fisker og organisasjonsmann forteller i intervju om forholdene på femtitallet:

«Vi her i fjordene begynte tidlig på 50-tallet å advare mot rovfisket som foregikk, spesielt når det gjaldt sild. Men havfiskerne var ikke klokere den gang enn at de påstod at det som vi kalte for småsild – som var så lang at det gikk en 20 stykker i fyrstikkeska – da kalte havforskerne det for mussa. Og den stammen ble ikke større, påstod dem. Devold, han var hovedforskeren i direktoratet i Bergen. Han påstod at mussa – den ble ikke større, og det var bare å fiske. Det tok aldri slutt på det der. Men vi som bodde inne i fjordene – bl.a. min far som var en ivrig organisasjonsmann – vi visste at småsilda blir til storsild. Og begynte å skrike opp tidlig på 50-tallet – det her går ikke an. Det blir oppfiska. Og plutselig så var det krakk. Og det viste seg selvfølgelig at av småsilda så blir det storsild. Og når maten uteble for fisken inne på fjordene – og det var spesielt på høsten det her – så ble det fritt for fisk på høstfisket.» 20

Også når det gjaldt loddefisket tok havforskerne feil, mener Johan Eliassen:

«Så var det lodda. Å, neida, Barentshavet er fullt av lodda. Gutta dokker skal bare fiske. Det tar aldri slutt. Og det også – vi ropte opp i de her fjordtarman – for det er jo maten til fisken dere tar opp. Og lodda kommer fra Barentshavet og svømmer mot finnmarkskysten for å gyte. Og fisken følger etter. Og det er klart at når maten er borte så har ikke fisken noe her å gjøre. Naturen har ordnet det så naturlig at torsken må inn på fjordene for å gyte, på grunt vann. Og da satt vi til slutt igjen med den stammen som må komme inn i fjordan for å gyte. Og det er naturen og vår herre som regulerer det der. Heldigvis hadde ikke havforskerne hånd om akkurat det.»

Gunvald Mathisen som også er fra Kokelv beskriver problemene med å få til fjordreguleringer på følgende måte:

«Æ skjønne heller ikke myndighetan. Dæm regulere og regulere. Men det e den lille mann dæm regulere. De dærre tråleran, det regulere dem ikke. Du ser myndighetan kor vanskelig dæm kan være ... Nei vet du – dæm vil ikke høre. Ikke! Her har vært stilt krav – i hvert fall i 60 år – har folk forlangt å få freda fjorden. Mot nøtter og snurrevad. Ikke forbanna heller! Ikke tale om.» 21

Også i Repparfjorden, på vestsiden av Porsangerhalvøya, berettes det om liknende tilstander. Oddvald Rønquist fra Erdal forteller at det fram til silda var oppfisket først på 1960-tallet var et stort, tradisjonsrikt sildefiske på Repparfjorden. I årene omkring 1960 tok imidlertid dette fisket helt overhånd: «Det var hundtjukt med snurpere inne på fjorden her før jul, ifra oktober og ut. Så de tok både torsk og hysa og sild og alt annet.» Rønquist beretter at sildesnurperne både var fra fylket men også utenfra:

«Det var fra Alta. Det var fra Korsfjorden. Det var båter austfra. Jeg vil si det var fra hele fylket. Og det var jo også snurpere fra Troms og Nordland her inne på Repparfjorden. Om kvelden når de lå og lystret sild med disse svære lysene de hadde på for å få ho ’i lett’, vet du, var hele Repparfjorden opplyst». 22

Selmer Samuelsen fra Kvalsund drev småbåtfiske da snurperne fisket på det mest intensive i Repparfjorden og beretter fra denne tiden. Han beretter fra dette fisket og forholdet mellom snurperne og fjordfiskerne at:

«Man måtte bare holde seg unna. I høstmørket. De stakkars småbåtan måtte bare holde seg i fjærsteinan. Vi var mange ganger forbannet på snurperne. Jeg mistet en høst ei lenke med garn der inne i fjorden. Det var den godeste NN. Men han innrømmet det ikke. Men jeg fikk vite det av en båt fra Hønseby. Står du ved det du sier, spurte jeg. Men da sa han at han ville ikke blande seg opp i saken. De hadde snurpet sammen hele lenka og dumpet den lenger ut i fjorden. Det var avdøde Johan Olaussen som fant lenka, han bar fast i den da han dreiv og juksa utpå fjorden. Da bar han fast i lenka, og han berget den.» 23

Også i Varangerfjorden pågikk det på samme tid et fiske av liknende omfang. De samme reaksjonene fra lokalbefolkningen opplevde man også Varangerfjorden, men dette er ikke like godt dokumentert som for områdene rundt Porsangerhalvøya. Likevel er hovedtendensene klare. Også her ble krav om begrensninger i fangstperiode og område avvist. Olav Dikkanen beretter om utgangen av fjordfiskernes fredningskrav:

«... Ja, det va å frede fjordn ... men det var ingen vei med det, ingen ville høre på oss ... Kommunen henvendte seg til fylkesmannen ... der stoppa det alt bestandig, men så var det, Finnmark fiskarlag va ikke enig heller, dem trenerte også de sakene». 24

I Tanafjorden på 1960-tallet ble sild i alle størrelseskategorier fisket i stort omfang av havgående snurpere. På det meste telte lokalbefolkningen omtrent 60 snurpere som lå nesten helt inne i fjordbotnen i Tanafjorden, eller så langt inn som det var mulig å komme. 25 Som allerede omtalt har utvalget også blitt presentert lignende beretninger fra sine høringsmøter rundt om i fylket.

5.19.6 Fjordfredning som samesak

Den etniske dimensjon, det at store deler fiskerbefolkningen i Finnmarksfjordene var sjøsamer, ble i følge Eythórsson sjelden eller aldri nevnt direkte når fiskerne henvendte seg til myndighetene. Å argumentere på denne måte ble ansett som brudd på god takt og tone, og nærmest et tabu. 26

I 1967 lå det imidlertid en bunke sakspapirer på et skrivebord i Porsanger kommune. I sakspapirene til Porsanger kommunestyre i forbindelse med behandlingen av utredning om fjordfiskernes næringsproblemer lå det en uttalelse fra et medlemsmøte i Porsangersamenes Lokalforening. Hans Hansen (1916-1994), var på denne tiden leder i Porsangersamenes Lokalforening. Han var en fiskarbonde i Gåradak i vestre Porsanger og blir beskrevet som en uredd talsmann for sjøsamene som hadde tilstrekkelig moralsk autoritet til å fremme den samiske sak i full åpenhet i Porsanger:

«I 1966 krevde det mot å gjøre fiskeripolitikk til samesak, det var bortimot det samme som å betrakte rovdriften av fjordressursene som et norsk maktovergrep overfor den sjøsamiske befolkning.» 27

Fra 1967 til ut på 80-tallet foregikk det en sjøsamisk mobilisering og vitalisering i områdene rundt Porsangerfjorden. Forsøket på å ta opp fjordfredningssaken gjennom samepolitiske foreninger blir imidlertid ikke godt mottatt av Fiskarlaget. Følgende utdrag av fylkesfiskarlagets styrevedtak nr. 130 fra 1983 gir en begrunnelse for lagets motforestillinger:

«Finnmark Fiskarlag er kjent med at Norske Samers Riksforbund har tatt opp med fiskeriministeren fredning av fjordene i de sjøsamiske områder. Dette vil i praksis si alle fjordene i Finnmark, Troms og Nordland. Finnmark Fiskarlag er betenkt over at våre fiskerimyndigheter vil diskutere fredning av fjordene med en organisasjon som er dannet på «etnisk» grunnlag. Fredning av fjordene er en sak som angår alle fiskere i de områder det her snakkes om, enten de er av samisk eller annen avstamming.....

......Slike utspill som Norske Samers Riksforbund har kommet med, kan gå helt på tvers av fiskernes interesser. Finnmark Fiskarlag ser på dette utspill som et forsøk på å skaffe grobunn for Norske Samers Riksforbund blant den sjøsamiske befolkning. Hvis Norske Samers Riksforbund i framtiden skal få foretrede for våre fiskerimyndigheter med slike saker, så vil det forandre det mønster som følges i slike saker, og fiskernes krav kan måtte bli fremmet gjennom slike organisasjoner. Dette vil svekke oppslutningen om fiskernes egen organisasjon, arbeidet og det ansvar man i dag har for å verne om fiskeressursene i våre fjordområder. Regulering av fiskefelt er en sak for de som er avhengige av fiske og ikke en samesak. Reguleringene må ikke gjøres til en ny «Alta-sak» og «samesak». Finnmark Fiskarlag ber derfor om at Fiskeridepartementets holdning i slike forhandlinger avklares og at det er et ufravikelig krav at når reguleringer blir diskutert, så skal fiskerne være med på disse forhandlinger uansett hvem som ber om et møte.»

Situasjonen eskalerte i 1985 når Billefjord Fiskarlag suspenderte medlemmene Ragnar Samuelsen og Johan Johannessen. I begynnelsen av mai 1985 behandlet Finnmark Fiskarlag suspensjonssaken for andre gang, og gjorde følgende vedtak, som ble oversendt Norges Fiskarlag den 8. mai 1985:

«Styret i Finnmark Fiskarlag viser til et enstemmig vedtak på medlemsmøte i Billefjord Fiskarlag den 9.12.84, der medlemmene Ragnar Samuelsen og Johan Johannessen ble suspendert fra Billefjord fiskarlag. Det framgår helet klart både gjennom årsmøtevedtak og styrevedtak til de lokale fiskarlagene i Porsangerfjorden, samt gjennom styrevedtak i Finnmark Fiskarlag, hvilken holdning fiskerne i Porsanger har til reguleringsspørsmålet i Porsangerfjorden og til at andre organisasjoner blander seg inn i hvordan fiskerne vil utøve sitt eget yrke. Trass i dette har de to nevnte medlemmene gjennom Porsanger SLF (Samenes Landsforbund) fremmet vidtgående krav om regulering og kommet med uriktige påstander om Finnmark Fiskarlag og de lokale fiskarlagenes holdning til disse spørsmål.»

Styret i Finnmark Fiskarlag anså det derfor som godtgjort at Ragnar Samuelsen og Johan Johannessen «mot bedre vitende» hadde kritisert tillitsmenn og ansatte på en måte som hadde skadet Billefjord fiskarlag og Finnmark Fiskarlag. Med sin virksomhet gjennom andre organisasjoner har de på en illojal måte motarbeidet fiskernes og fiskarlagenes interesser:

«Finnmark Fiskarlag vil dypt beklage at de to medlemmene det gjelder på ingen måte har vist vilje til å løse de problemer som er oppstått, da de forlot medlemsmøte den 9.12.84 i protest og ikke har vært villig til å avgi skriftlig forklaring for styret i Finnmark Fiskarlag. Styret i Finnmark Fiskarlag opprettholder derfor suspensjonen av medlemmene Ragnar Samuelsen og Johan Johannessen og saken oversendes til Norges Fiskarlag.»

Historien og saksgangen videre beskrives utførlig av Einar Eythórsson. 28

5.19.7 Fjordfredningskrav på 1980-tallet

Det rådgivende utvalg for lokale reguleringer hadde siden opprettelsen i 1959 gjennomgått flere endringer både i oppbygning og sammensetning og saksbehandlingsregler. På 1970-tallet ble det blant annet fra Arbeiderpartiet stilt krav om større politisk og kommunal innflytelse i de rådgivende utvalg, noe som møtte sterk motstand i Norges Fiskarlag. 29 Til tross for motstanden fastsatte Fiskeridepartementet nye retningslinjer for saksbehandlingen av lokale fredningskrav. Mens de rådgivende utvalg tidligere i realiteten var et internt organ innad i fylkesfiskarlaget, gikk det rådgivende utvalg etter omleggingen mer i retning av å være et offentlig forvaltningsorgan. Fylkeskommunene fikk inn en representant og det ble fastsatt at de berørte kommunene skulle være høringsinstans i reguleringssaker. Videre ble fylkesfiskarlagene gjort til høringsinstans, utvalgets innstillinger skulle ekspederes direkte til fiskeridirektøren, og ikke som tidligere gjennom styret i fylkesfiskarlagene. Saker av større rekkevidde skulle sendes til vurdering i det nasjonale reguleringsutvalg og ikke til Norges Fiskarlag sentralt som tidligere.

Etter omleggingen besto utvalget av syv medlemmer. Fem av disse var fiskere, mens fiskerisjefen og den fylkeskommunale representant utgjorde de to siste medlemmene.

Selv om kildene kan tyde på at klimaet for fjordfredningsaken ble noe bedre utover på 80-tallet, viser et utvalg av sakene som det rådgivende utvalget behandlet i årene 1984-1990 at de fleste typiske fjordfredningssaker har blitt avvist. 30

5.19.8 Oppsummering

Krav om fredning av fjordene i Finnmark satt frem av fjordbefolkningen, går som en rød tråd gjennom hele det forrige århundret. Helt fra de første krav om fredning av fjordene i Måsøy frem til sjøsameopprøret i Porsanger på åttitallet, er kravene utformet og fremsatt på noenlunde tilsvarende måte. Kravene fremstår ikke som krav utelukkende fremsatt av de lokale fiskerne, men som folkekrav fra de aktuelle fjordstrøkene. Innholdsmessig er det også sterke likhetstrekk i alle de ulike kravene som er fremsatt. Det gjennomgående har hele tiden vært krav om fredning av fjorder mot aktive redskaper. Også begrunnelsene for de ulike kravene som har vært fremsatt, har stort sett vært likelydende. Hensynet til ressursene generelt eller hensynet til de lokale fiskestammene, samt argumenter om fordeling, har vært anført.

Et tredje gjennomgående trekk ved de ulike kravene som har blitt fremsatt, er at fjordfolket ofte viser til sin lokale kompetanse og sine erfaringsbaserte kunnskaper om forholdet i fjorden og i det lokale fisket generelt. Et fjerde karakteristisk trekk ved helheten av de krav som er fremsatt er den geografisk spredning

Betraktet utenfra kan mengden av, innholdet i, og begrunnelsen for de ulike kravene som har blitt fremsatt, tyde på at fjordbefolkningen føler seg berettiget til å mene noe om og berettiget til å delta i reguleringen av fisket i fjordene. Begrunnelsen for dette er ikke bare, som allerede påpekt, fjordbefolkningens erfaringsbaserte kunnskaper, men også at en føler seg berettiget til å mene noe ut fra det faktum at en bor langs fjorden og dermed høster av de lokale ressursene.

De omfattende protestene mot det intensive fisket i samiske fjordområder har vært uttrykk for sjøsamiske rettsoppfatninger og normer om fisket på fjordene. Det har blitt hevdet at det intensive fisket i Finnmarksfjordene som foregikk i løpet av 1900-tallet kan ha medført at eventuelle sedvaner og rettsoppfatninger må anses bortfalt. Ørebech synes å legge en slik betraktning til grunn når han uttaler:

«Ved mangel på støtte inter partes opphører gamle normstrukturer. Dette gjelder også for samisk sedvanerett. Situasjonen er kritisk ved et «paradigmaskifte», f.eks. ved økt deltakelse. Hvis ikke «nykommerne» retter seg etter gammel skikk, forsvinner den og nye normstrukturer overtar» 31

Dette er en noe for enkel slutning. For at en eventuelt etablert sedvane eller eksisterende rettsoppfatninger nærmest mekanisk skal falle bort i møte med en konkurrerende «normstruktur», må det være et minstevilkår at nykommernes bruk blir akseptert. De mange protestene er et klart uttrykk for at nykommernes bruk ikke er akseptert.

1

Eythórsson 1993 s. 29.

2

NOU 1997: 4 s. 468.

3

Åpne, runde båter på ca 30 fot som ble brukt under snurpefiske. Begrepet «posebåt» brukes etter som de var i arbeid med notposen.

4

Einar Eythórsson: Fjordfolket, fisken og forvaltningen - en delrapport fra prosjektet bygdeutvikling i kystsamiske områder», FDH-rapport 1993:12 og Einar Eythórsson: Ressurskamp og samisk mobilisering i Porsanger (2006) s. 1. Upublisert og uferdig utkast overlevert utvalget på høringsmøtet Porsanger kommune 2. oktober 2006.

5

Se for eksempel referater fra høringsmøte i Nesseby, Alta og Tana, inntatt som vedlegg 1 til innstillingen. Se også artikkel fra Finnmarken 9. februar 2007.

6

Einar Eythórsson: Ressurskamp og samisk mobilisering i Porsanger (2006) s. 1. Upublisert og uferdig utkast overlevert utvalget på høringsmøtet Porsanger kommune 2. oktober 2006.

7

Se for eksempel uttalelse fra Kvalsund kommunestyre fra desember 1960 hvor dette fisket karakteriseres som «rovdrift i sildehjemmets barnehage» når det «år om annet oppfiskes hundre tusener hektoliter sildeyngel i finnmarksfjordene, noe som igjen representerer milliarder antall sildeyngel i en gjennomsnittsstørrelse med en fyrstikk», og uttalelser fra utvalgets høringsmøter, blant annet på høringsmøtet i Nesseby kommune.

8

Einar Eythórsson: Ressurskamp og samisk mobilisering i Porsanger (upublisert og uferdig utkast overlevert utvalget på høringsmøtet Porsanger kommune 2. oktober 2006) s. 3.

9

Se referatene fra utvalgets høringsmøter, inntatt som særskilt vedlegg til innstillingen.

10

Senere Porsanger kommune.

11

Jf. Eythórsson med videre henvisninger til sak F 128/1959 og K 29/59 for kommunestyret.

12

Eythórsson med videre henvisninger til kommunestyrets K sak 70/62.

13

Porsanger kommune het Kistrand helt til årsskiftet 1963-64.

14

K sak 65/1969

15

Slike saker var imidlertid sjelden tatt opp i fylkestinget etter 1958 etter at det rådgivende utvalg for lokale reguleringer ble oppnevnt.

16

Referat fra årsmøte i Kokelv fiskarlag 23. januar 1954: Forslag om havdeling og fredning av Indre Revsbotn.

17

Uttalelse fra Kokelv fiskarlag (Kvalsund), februar 1962, overlevert utvalget på høringsmøtet i Kvalsund kommune (Kokelv) 6. november 2006.

18

Uttalelse fra Kokelv fiskarlag (Kvalsund), februar 1962, overlevert utvalget på høringsmøtet i Kvalsund kommune (Kokelv) 6. november 2006.

19

NOU 2001: 34 kapittel 6.3.

20

Intervju av Johan Eliassen ved Svanhild Andersen 15. juni 1996, inntatt i NOU 2001:34 kapittel 6.2.

21

Intervju med Gunvald Mathisen, 63 år, Kokelv i Kvalsund kommune (ved Svanhild Andersen 1995).

22

NOU 2001:34 kapittel 6.2.

23

NOU 2001: 34 kapittel 6.2.

24

Intervju med Olav Dikkanen i Nesseby kommune 26.oktober 1995 ved Pål Nilsen. Inntatt i NOU 2001:34 kapittel 1.7.

25

NOU 2001: 34 kapittel 2.1.6.4.

26

Eythórsson upublisert materiale.

27

Eythórsson 1993.

28

Eythórsson , upublisert materiale.

29

Jentoft og Mikalsen (1992).

30

Eythórsson (1993) side 136-138.

31

Peter Ørebech, NOU 2001: 22 s. 593.