Etableringsretten

Restriksjoner som innføres for en tjenestevirksomhet, kan kun innføres dersom den ikke forskjellsbehandler på grunnlag av statsborgerskap, bosted eller etableringsstat, er begrunnet i tvingende allmenne hensyn og er egnet og nødvendig for å oppnå formålet med tillatelsesordningen. Begrepet tvingende allmenne hensyn omfatter en rekke forskjellige hensyn som er anerkjent av rettspraksis fra EU- og EFTA-domstolen, som for eksempel forbrukervern og miljøvern.

Regler og tiltak som forbyr, hindrer eller gjør utøvelsen av etableringsretten mindre attraktiv, er i utgangspunktet å anse som restriksjoner. En rekke myndighetskrav vil kunne tenkes å utgjøre ulovlige restriksjoner på etableringsretten. En del slike krav er listet opp og er uttrykkelig forbudt i tjenesteloven.

Tillatelsesordninger

En type krav som blir regnet for å være en restriksjon på etableringsretten, er det som i tjenesteloven betegnes som tillatelsesordninger.Tjenesteloven definerer tillatelsesordning som enhver fremgangsmåte som krever at tjenesteyteren eller tjenestemottakeren skal henvende seg til ansvarlig myndighet for å få en uttrykkelig eller stilltiende avgjørelse om adgang til eller utøvelse av tjenestevirksomhet. 

Når regelverket for en tillatelsesordning forberedes, er det viktig å være oppmerksom på at tjenesteloven stiller en rekke krav for hvordan en tillatelsesordning lovlig kan utformes.Tillatelsesordninger må utformes slik at de gjelder generelt og i hele landet, og eventuelle begrensninger i dette må begrunnes i tvingende allmenne hensyn.

Dersom en tjenesteyter allerede er etablert i en annen EØS-stat når han skal etablere seg i Norge, vil det i forbindelse med søknadsbehandlingen i Norge være forbudt for den ansvarlige myndigheten å pålegge tjenesteyteren krav som allerede er oppfylt i  i den andre EØS-staten.

I tillegg gjelder det regler for hvilke vilkår som kan oppstilles for tillatelsesordningene. Reglene står i tjenestedirektivet og ikke direkte i tjenesteloven, men gjelder like fullt for norske myndigheter, idet de antas å følge av den øvrige forvaltningslovgivningen. Reglene skal sørge for at myndighetene ikke kan utøve sin vurderingsmyndighet på en vilkårlig måte. Dette innebærer at det i tjenestedirektivet blant annet stilles krav om at kriteriene som stilles i tillatelsesordningen, skal være klare og utvetydige, objektive, åpne, tilgjengelige og offentliggjort på forhånd. Ved utforming eller evaluering av tillatelsesordninger vil det ofte være nyttig å se hen til tjenestedirektivets bestemmelser. Se for øvrig direktivteksten her.

Regler for saksbehandling

Tjenestelovens kapittel 3 gir også en del saksbehandlingsregler som gjelder for tillatelsesordninger som faller inn under tjenesteloven. Se lovteksten her.

Viktig å merke seg er reglene i § 11 om saksbehandlingsfrist. Det skal settes en saksbehandlingsfrist for behandling av søknader om tillatelse, og dersom denne fristen ikke overholdes av myndighetene, anses tillatelsen i utgangspunktet for automatisk gitt. Dersom ansvarlig myndighet mener det er grunnlag for å avvike fra denne regelen må et unntak fastsettes i eller med hjemmel i lov, og være begrunnet i tvingende allmenne hensyn.