Statsminister Jens Stoltenberg og statsrådene Trond Giske og Bård Vegar Solhjell presenterer CO2-kompensasjonsordningen for industrien. (Anne Cecilie Lund/NHD)

Karbonlekkasje betyr at utslipp av klimagasser flyttes til andre land i stedet for å kuttes. Det er både dårlig klimapolitikk og dårlig næringspolitikk. CO2-kompensasjonsordningen skal motvirke en slik utvikling. Den nye ordningen skal forvaltes av Klima- og forurensingsdirektoratet (Klif). 

– Norsk industri ligger langt fremme på lave utslipp og energieffektivitet. Vi må sikre at industrien kan utvikle seg i en miljøvennlig retning uten at strenge miljøkrav medfører flytting av utslipp og karbonlekkasje. En god CO2-kompensasjonordning i en overgangsfase vil bidra til dette, sier miljøvernminister Bård Vegar Solhjell.

Etableringen av kvotesystemet i EU i 2005 har gitt økte kraftpriser i Norge. Det har skjedd som følge av at kraftprodusentene velter deler av sine kvotekostnader over i kraftprisen. Dermed har også norsk vannkraft et CO2-påslag til tross for at kraften er utslippsfri. Dette har bidratt til å svekke industriens konkurranseevne sammenlignet med virksomheter i land uten slik klimaregulering.

– Ordningen vil lette byrdene for den kraftintensive industrien og sørge for at god klimapolitikk kombineres med god industripolitikk. Den vil også bidra til å styrke bredden i industrien, sier nærings- og handelsminister Trond Giske.

EU har vedtatt retningslinjer for statsstøtte som åpner for CO2-kompensasjon. Formålet er å oppnå større globale utslippsreduksjoner ved å hindre karbonlekkasje fra industrien i Europa til land med mindre stram klimapolitikk. Norge er tidlig ute når det gjelder å utforme en nasjonal CO2-kompensasjonsordning.

 Fakta om ordningen

  • Den norske CO2-kompensasjonsordningen vil knyttes tett opp mot metoden for beregning av støtte som angis i EUs retningslinjer. Omfanget av ordningen vil kunne variere fra år til år avhengig av utviklingen i kvoteprisen.

 

  • Ordningen skal gjelde for perioden 1.7.2013-31.12.2020. Den omfatter alle 15 sektorene som i henhold til EUs retningslinjer er støtteberettigede. Dette inkluderer blant annet produsenter av aluminium, ferrolegeringer, kjemiske produkter og treforedling.

 

  • Det kan ifølge retningslinjene bare gis kompensasjon til langsiktige kraftavtaler som har CO2-kostnader. Ordningen er derfor avgrenset til å gjelde kraftavtaler inngått fra og med 2005, året da kvotesystemet ble etablert. Dette inkluderer kraftavtaler som er inngått før 2005, men som er videresolgt på markedsvilkår f.o.m. 2005. I tillegg omfattes øvrig handel i spotmarkedet.

 

  • Industriens egen kraftproduksjon skal komme til fratrekk i utbetalingen av støtte. For disse virksomhetene utgjør egenkraften en langsiktig sikring mot CO2-påslaget i kraftprisen. I beregningen av støtte skal året i referanseperioden med lavest aktivitetsnivå kunne tas ut.