Foredrag ved LVKs landsmøte

Kjære alle sammen.

Jeg takker for invitasjonen til landsmøtet.  LVK er et viktig talerør for landets mange vertskommuner for vannkraft. Vannkraftkommunene er viktige deltakere i fornybardugnaden, og hjemsted for næringsvirksomhet som skaper betydelige verdier for det norske samfunn. La meg begynne med å rette blikket litt bakover.

I Bondepartiets første program fra 1921 kunne man lese under post 8 om vannkraften:
• ”Landets naturrikdomme skal bevares for norske borgere”,
• ”Eksport av kraft må ikke finne sted før landets egen forsyning er sikret.”
• ”Kraftkilder eller anlegg som er på fremmede hender bør vinnes tilbake”,
• ”Der må treffes foranstaltninger til å sikre nedslagsdistriktets rettigheter i vannkraftens utnyttelse, og landsbygden må sikres tilstrekkelig elektrisk kraft til like billig pris som by og industri”, og til slutt:
• ”Det maa straks legges en plan så det norske folk direkte får anledning til å være med i det økonomiske krafttak, som skal til for å sette våre egne kraft- og varmekilder istand til å gjøre kulimporten såvidt mulig overflødig og frigjøre landet for trykket av fremmed utførselspolitik”

Ærede forsamling,
Disse ordene ble skrevet for 90 år siden, men står seg like sterkt i dag. Og hva gjelder vår petroleumsnæring som det gjelder vår rike vannkrafthistorie så står vi på skuldrene av kjemper. Titter vi oss tilbake vil vi se at den politikken som har blitt ført, langt på vei har resultert i at vi kan slå fast at det valgløftet som ble gitt i 1921 er innfridd. Allikevel, nå er det vår oppgave å gjøre jobben på en slik måte at man også 90 år frem i tid kan si det samme om oss.

Dette er ingen oppgave som løser seg selv, og kampen må føres hver dag: for forsyningssikkerhet og like strømpriser i hele landet - for nasjonalt eierskap og kontroll med de evigvarende ressursene. Vi skal ikke se langt tilbake i tid for å kunne fastslå at det er en påstand som holder vann.

I denne sammenheng har norske vannkraftkommuner spilt - og spiller fortsatt i dag – en avgjørende rolle. Vannkraft er en av Norges viktigste naturressurser. Vannkraften ga Norge en rask og miljøvennlig industrialisering. Vannkraften dannet grunnlaget for økonomisk utvikling og velferd. LVKs medlemskommuner har bidratt og bidrar til denne fornybare rikdommen.

Derfor er også LVK en organisasjon som jeg gjerne lytter til- og ønsker å ha en god dialog med.

Våre utfordringer

En hovedoppgave for Regjeringen er altså fortsatt å sikre tilstrekkelig og sikker energitilgang i alle deler av landet til akseptable og like priser. For å oppnå dette satser vi på:

• Mer fornybar kraftproduksjon
• Mer nettutbygging, samt
• Mer energiomlegging og energieffektivisering

På alle disse områdene har denne regjeringen forsterket innsatsen betydelig. Dagens bevilgninger til ENOVA, det økte konsesjonsbehandlingstempoet, nettutbyggingsprosjektene som er startet eller planlagt, samt avtalen om et grønt el-sertifikatsystem vil forandre og bygge Norge for tiår fremover.

La meg dvele ved noen utfordringer vi står ovenfor i årene som kommer.

Fornybardirektivet og vannkraften

Som olje- og energiminister ønsker jeg primært å vektlegge nasjonale interesser. Vi er samtidig i en situasjon der mange av rammebetingelsene styres av EU-direktiver og forordninger. Disse kan selvsagt være i overensstemmelse med nasjonal politikk, men på mange felt møter vi utfordringer. På energiområdet er Norge til dels svært forskjellig fra de fleste andre land i Europa.

Vår fornybarandel i 2005 var 58 pst, og den har økt til 62 pst i 2008. EFTA-landene har nylig oversendt EU-kommisjonen utkast til EØS-vedtak om fornybardirektivet. Utkastet har et mål om en fornybarandel i Norge på 67,5 prosent i 2020. Det vil være en økning på om lag 9,5 prosentpoeng fra 2005. Fornybar energiproduksjon vil ut fra dette utgjøre mer enn to tredjedeler av energiforbruket i Norge i 2020. Det er den mest ambisiøse målsetningen av alle EU-land.

Selv om det er fornybarandelen for sluttforbruket som skal måles, og det derfor ikke foreligger noen forpliktelse etter fornybardirektivet om ny vannkraftproduksjon, tror jeg ikke det vil være mulig å nå fornybarmålene uten en økning i vannkraftproduksjonen.  Og det betyr igjen at her må alle bidra: både vertskommunene, energibransjen og myndighetene. Mye vannkraft er allerede bygd ut (123,4 TWh/år) eller vernet (48,6 TWh/år), men restpotensialet er fortsatt vesentlig.

Regjeringen vil satse både på opprusting og utvidelse av eksisterende vannkraftverk, og tilrettelegge for en skånsom utbygging av nye vannkraftverk. På grunn av at mulighetene for nye større vannkraftutbygginger synes begrenset, så vil dette først og fremst skje gjennom utbygging av småkraftverk. Småkraftverk øker produksjonen av fornybar energi og bidrar også til økning i lokal verdiskaping og sysselsetting i distriktene.

Det ikke det samme som at det ikke ligger betydelige uutløste verdier knyttet til reguleringsevnen til norsk vannkraft. Etter min mening finnes det muligheter til å øke denne reguleringsevnen med akseptable miljøkonsekvenser. Og her vil det være særlig viktig med en god dialog mellom vertskommunene, bransjen og energimyndighetene.

Elsertifikatsamarbeidet

Det viktigste redskapet i satsningen på økt fornybar kraftproduksjon er og blir det nevnte el-sertifikatsamarbeidet med Sverige. Her undertegnet jeg avtalen med den svenske næringsministeren den 29.juni, og Regjeringen vil legge fram avtalen for Stortinget i løpet av høsten. At vi fikk i havn denne avtalen før sommeren gjør at jeg føler meg trygg på at sertifikatmarkedet vil starte opp som planlagt den 1.januar 2012.

Med et felles elsertifikatmarked inngår Norge og Sverige et langsiktig samarbeid for å nå målsettingen om 26,4 TWh ny fornybar elektrisitetsproduksjon i begge landene innen utgangen av 2020. Det tilsvarer en utbygging tilsvarende over halvparten av forbruket til norske husholdninger, eller årsproduksjonen fra 44 Altakratverk.

Det er sannelig ingen liten ambisjon. Der vi nå har brukt 100 år på å bygge opp 123 TwH, skal vi sammen med svenskene bruke 9 år på å bygge ut en femtedel av dette.

Nett
Det bringer meg over på vår neste store oppgave. Denne økte kraftmengden vil vi ikke kunne ta i mot, uten samtidig å satse kraftig på utbygging av linjenettet. Investeringene vi skal foreta her er helt nødvendige for å sikre at vi har en god forsyningssikkerhet i hele landet, at vi kan ta i bruk våre betydelige og verdifulle fornybare ressurser, samt for å modernisere nettet.

Jeg er vel ingen stor spåmann om jeg spår at disse nettinvesteringene vil skape debatt. I den debatten må vi være tydelige på hvorfor investeringene er nødvendige, og vi må sørge for å ha grundige og gode prosesser med involvering av lokalsamfunn og andre interesser for å finne de beste løsningene for nettprosjektene. Og vi må alle være klokkeklar på følgende: like mye som en bil uten vei er ubrukelig, så er et kraftverk uten nett rimelig meningsløst.

Regjeringen vil derfor i løpet av året også legge fram en stortingsmelding om nettpolitikken. Der vil jeg trekke opp de overordnede føringene for utviklingen av det sentrale overføringsnettet. En ting står altså allerede nå klart: det vil bli flere og større master, og flere luftspenn og linjer i årene som kommer.

Vinterens kraftsituasjon

Jeg vil bruke noen få ord også på vinterens kraftsituasjon, selv om mye nedbør i sommer har løst det kortsiktige problemet vi hadde, så var altså kraftsituasjon for så kort tid tilbake som vinteren allikevel svært krevende. 

Det vi har sett er for det første hvor sårbart vårt kraftsystem er for svikt i tilsiget. For det andre har vi i vår og i sommer fått anskueliggjort hvor fort situasjonen kan endre seg, og at både for lite og for mye vann innebærer problemer.

Jeg har lyst til å si at dette illustrerer at det ikke finnes noen enkle løsninger på disse spørsmålene. Vi må selvsagt leve med naturlige variasjoner i tilsiget. Variasjoner som de fleste for øvrig mener vil bli større som en konsekvens av klimaendringene.

Men selv om vi må leve med variasjonene, så må vi systematisk arbeide for å redusere sårbarheten. Det er også derfor Regjeringen vil legge fram en stortingsmelding om tiltak mot flom og skred, og kraftforsyningen må gjøres mer robust. Styrking av overføringsnettet, produksjon, energieffektivisering og energiomlegging er viktige tiltak her.

Vanndirektivet

Vi har som nevnt store ambisjoner om å øke vannkraftproduksjonen. Samtidig er det et viktig poeng for meg å understreke at vi skal bruke ny miljøkunnskap til å forbedre miljøet i eldre regulerte vassdrag. Ny vannkraft skal selvsagt også bygges ut på en skånsom måte.  Det er også en av vanndirektivets intensjoner. Jeg synes derfor det er bra at LVK har engasjert seg aktivt når det gjelder vanndirektivet, og oppfordret sine vertskommuner til å bidra i planprosessene.

I den sammenheng er det allikevel umulig for meg å stå på denne talerstolen uten å kommentere et forhold som jeg ikke synes er like konstruktivt fra LVK’s side. Den 10. mars i år gikk landets kraftkommuner, elveeierlag, biologiforeninger og flere miljøorganisasjoner sammen om å klage regjeringen inn for ESA, EFTAs overvåkningorgan. Klagen går ut på at staten viser manglende vilje til å innføre miljøkrav for gamle vannkraftanlegg, og da visstnok i strid med vanndirektivet.

Jeg må ærlig innrømme at jeg sterkt beklager at kraftkommunene har vært en pådriver for denne klagen. Som nevnt er det viktig for meg og selvfølgelig også for regjeringen å finne de beste løsninger for Norge. Vi er ikke avhengige av EU for finne fram til disse. Kampen for hjemfallsretten, hvor denne regjeringen og LVK sto skulder ved skulder, gjør at jeg trodde LVK var blant de siste organisasjonene som ville ta spørsmål som diskuteres og drøftes i den norske offentligheten, til byråkrater i Brüssel i et forsøk på å vinne igjennom med sitt syn. Spørsmålet om hjemfall var for meg iallfall ikke bare en snever kamp om nasjonal råderett over betydelige inntektsstrømmer, men også en kamp om nasjonal råderett i en videre betydning. Hvem skal bestemme over norske ressurser?

Nå er jeg redd vi må bruke masse tid og krefter på disse prosessene. Jeg vil faktisk heller at embetsverket mitt skal jobbe med de viktige utfordringene vi har framover for å legge til rette for fornybarutbygging og utvikling av kraftnettet vårt enn å skrive avhandlinger til byråkrater i Brussel som knapt har sett en regulert elv. Her må det skapes forståelse for forsyningssikkerhet, næringsutvikling, verdiskapning og klima. Dette blir ressurskrevende for begge parter.

La meg gå litt nærmere inn på klagegrunnlaget. Klagen er utløst av Regjeringens godkjennelse av de første vannforvaltningsplanene i statsråd i juni 2010. Her ble det fastslått at miljømålene i regulerte vassdrag skal baseres på eksisterende vilkår i bestående vannkraftkonsesjoner, inntil en revisjon eventuelt er gjennomført. En gjennomført revisjon kan gi grunnlag for å sette høyere miljømål i senere forvaltningsplaner.

Det Regjeringen har fastslått, og som ikke burde være en overraskelse, er at det er revisjonsinstituttet som er det viktigste virkemidlet for å oppnå miljøforbedringer i eldre, regulerte vassdrag. Mange land i Europa har ikke tilsvarende ordninger som revisjon av konsesjonsvilkår, og strever nå med manglende virkemidler for miljøforbedring.
Jeg er opptatt av at revisjonsinstituttet skal brukes til å oppnå miljøforbedringer. Vi må derfor få fortgang i arbeidet med revisjoner. Selv om vannmiljø er viktig, må miljøforbedringer veies opp mot forsyningssikkerhet, næringsutvikling, verdiskapning og klimamål.

Jeg kan nevne et eksempel på hva slipping av mer vann kan bety i tapt kraftproduksjon. Dersom man skulle slippe alminnelig lavvannføring i alle regulerte vassdrag, har bransjen regnet ut at dette vil gi et krafttap i størrelsesorden 10 TWh uten at jeg skal innestå fullt ut for hva dette tallet bygger på. Dette er allikevel et tankekors, når man akkurat nå har bestemt at det skal brukes mange titalls milliarder kroner på å øke fornybarproduksjonen her til lands med om lag 13 TWh gjennom sertifikatsamarbeidet. Det er også viktig å påpeke at tapet ved å slippe mer vann reduserer den regulerbare vannkraftproduksjonen, og som er så viktig i vårt kraftsystem. Det er vel og bra med den småkraftutbyggingen vi nå er i full gang med, og som jeg selvsagt støtter fullt og helt, men ny regulerbar kraft bidrar den ikke til i særlig grad.

Redusert kraftproduksjon etter eventuelle pålegg om vannslipp vil også gi reduserte kraftinntekter. Her er det heller ikke til å komme bort fra at et inntektsbortfall vil merkes i kraftkommunene.

For å oppsummere så er altså mitt syn på dette følgende:

• Regjering og Storting har slått fast at vårt lovverk er tilstrekkelig for å oppfylle vanndirektivet. Jeg vil avvise at Regjeringen ikke følger vanndirektivets krav.

• Norge har de virkemidler for miljøforbedring som direktivet krever. Revisjon vil være det viktigste redskapet for å bedre miljøforholdene i eldre, regulerte vassdrag. Men det er urealitisk å tro at det vil komme minstevannføring i alle regulerte vassdrag som skal revideres framover. Derfor må det også prioriteres!

• Miljøforbedring må videre vurderes opp mot behovet for energiproduksjon, noe direktivet også legger opp til. La oss ikke glemme at produksjonen som går tapt ved vannslipping både er fornybar, regulerbar og klimavennlig. Vi kommer heller ikke unna at redusert kraftproduksjon ett sted - må erstattes med ny utbygging et annet sted om vi skal nå målene våre – og det da på toppen av det ambisiøse målet vi allerede har satt oss.

 

 

Revisjonsretningslinjene

Revisjon av konsesjonsvilkår vil bli en sentral oppgave for vassdragsmyndighetene i årene som kommer. Vi er derfor i full gang med å få på plass utdypende retningslinjer og klarere prinsipper for hvordan revisjonssaker skal håndteres framover.

Jeg kan nok ikke gå nærmere inn på enkeltpunkter i arbeidet her og nå. Enkelte av punktene er ennå ikke endelig avklart med de andre berørte departementene. Men jeg kan forsikre forsamlingen om at arbeidet med retningslinjene er en prioritert oppgave i mitt departement.

Hovedformålet med revisjoner er å få til miljøforbedringer. Når det gjelder økonomiske ytelser i form av næringsfond, er jeg redd jeg må skuffe forsamlingen. Næringsfond er ikke særskilt egnet til å gi miljøforbedringer, og har derfor lite i en revisjon å gjøre. Dette standpunktet kom til uttrykk i Vinstrarevisjonen. På denne bakgrunn kan vi slå fast at kraftproduksjonen man taper ved økt vannslipp, iallfall i vannkraftsammenheng, vil innebære et tap også for vannkraftkommunene. Og det er kanskje ikke heller fullstendig urimelig for konsistensen i vår argumentasjon: det er jo inngrepene og den verdiskapningen kraftutbyggingen representerer, som igjen danner bakteppet for det resonnementet vi fremfører om at noe av den verdiskapningen også skal ligge igjen lokalt.

Så til miljøforbedringer innenfor konsesjonsvilkårene: I mange konsesjoner er det fastsatt standardvilkår med adgang for miljøforvaltningen og NVE til å gi pålegg om miljøforbedrende tiltak. Disse vilkårene er i liten grad blitt brukt. Mange av de skader og ulemper som fremkommer i revisjonssaker vil kunne håndteres ved å ta i bruk slike vilkår. Her spiller kommunene en viktig rolle med å påpeke behovet for miljøforbedring, gjerne som del av arbeidet etter vanndirektivet.

Der det er aktuelt å ta standardvilkår i bruk kan det settes miljømål basert på gjennomføring av tiltak forankret i vilkårene. Slike tiltak kan være erosjonssikring, terskelbygging, biotopforbedrende tiltak, naturfaglige undersøkelser og fiskeutsetting. Dette betyr at miljøforbedringer ikke bare kan gjennomføres i forbindelse med en revisjon.

Slike standardvilkår er i liten grad tatt inn i konsesjoner gitt før 1973. Samtidig legger vi opp til at standardvilkår om naturforvaltning skal være et sentralt virkemiddel for å avbøte miljøskade. Ettersom revisjonen i all hovedsak har en miljømessig begrunnelse, går vi inn for å innføre standardvilkår i alle konsesjoner som kommer opp til revisjon.  Pålegg om egne fond til forbedring av fisk og vilt hører hjemme i den forbindelse. Størrelsen på utbetalingen til kommunene fra slike fond skal gjenspeile de konkrete ulempene i den enkelte kommune.

Så til noen andre tema som jeg vet opptar denne forsamlingen, og først om eiendomsskatt.

Eiendomsskatt

I statsbudsjettet for 2011 ble virkningene av å avvikle maksimums- og minimumsreglene i eiendomsskatten for kraftverk beskrevet. Samtidig ble det varslet en høring der ulike parter, først om fremst vertskommuner, eierkommuner og kraftprodusenter ville bli trukket inn.

Det var av hensyn til kommunenes inntekter fra kraftsektoren at en innførte minimumsgrense. Dette har bidratt til at kommuner også i tider med lave verdier på kraftverkene har fått inntekter fra eiendomsskatt. Senere ble det også innført en maksimumsverdi som skulle skape en symmetri i systemet.

Det er viktig for oss at distriktene sitter igjen med sin rettmessige andel av de enorme verdiene som skapes i norske fossefall. Konsesjonskraft og eiendomsskatt er hovedelementer i det norske konsesjons- og skattesystemet for å sikre dette. Stabilitet og forutsigbarhet for inntekter over tid, er et viktig poeng for kommuner som skal planlegge langsiktig i investeringer og drift. Et element som jeg har lagt merke til er derfor endringer i systemet som vil bidra til mindre variasjon i inntektene fra år til år. De siste 10 årene har verdiskapningen fra norske vannkraftverk steget betydelig grunnet høyere priser på elektrisitet. I en verden som roper etter stadig mer energi og mer miljøvennlig energi er det ingen grunn til å tro at verdien av vår vannkraft kommer til å synke i fremtiden. Jeg mener at de steder der verdiene tross alt skapes, skal ha sin rettmessige andel av verdiøkningen.

På dette punkt vil jeg benytte anledningen til å berømme LVK for det langsiktige og nitidige arbeidet organisasjonen har ytt mot dette viktige målet som vi har felles.

Hovedregelen for fastsettelsen av eiendomsskatt er markedsverdi. Rent prinsipielt ser jeg ingen grunn til at det skal være særskilte regler for verdifastsettelsen av kraftverk. Ingen av oss skal imidlertid underslå at dette er snakk om store summer på statsbudsjettet. Regjeringen arbeider nå med disse spørsmålene, og en god løsning vil bli presentert i statsbudsjettet for 2012.

Konsesjonsavgifter
Kommuner som blir berørt av en vassdragsregulering har som kjent lovfestet krav på ulike former for kompensasjon fra regulantene. Konsesjonsavgifter skal gi kommunene erstatning for generelle skader og ulemper som ikke blir kompensert på annen måte og gi kommunene rett til en andel av verdiskapningen som finner sted.

Fordelingen av konsesjonsavgiftene skal behandles på nytt hvert 10 år.
En fastsatt fordeling har over 10 år rukket å feste seg, og en lovpålagt gjennomgang innebærer en del unødig merarbeid både for berørte kommuner og for NVE. Vi vurderer en avvikling i forbindelse med annet relevant lovarbeid som vi er i gang med, noe jeg tror mange i denne salen vil synes er bra.

Fylkesmennenes godkjennelse av de kommunale fondene hvor konsesjonsavgifter inngår, møtes med atskillig kritikk i kommuner og fylkeskommuner og oppfattes som unødig, forsinkende statlig detaljstyring. Ved innføring av den nye kommuneloven ble det gitt en klar oppfordring til å oppheve/endre lovbestemmelser som innebærer unødige bindinger for kommunene, og som ikke representerer klart nødvendige ledd i den statlige styring av kommunesektoren. Vi vurderer derfor nå om vi også her bør endre våre lovbestemmelser slik at også denne godkjenningsordningen fjernes.

Avslutning

Nå har jeg brukt lang taletid for dere i dag, men så synes jeg også at dette er et svært viktig politisk område.

Jeg innledet med å gå 90 år tilbake i tid. Når man har lyktes så godt som man har gjort på de 90 årene som har gått, så skyldes dette ikke minst at man har stått sammen om noen viktige felles- og nasjonale mål. Jeg vil begynne med å gå tilbake til starten av min innledning, og slå fast, at i alle mulige betydninger, så maner jeg til samling om følgende: ”Landets naturrikdomme skal bevares for norske borgere”

Takk for oppmerksomheten.