Verdens forbruk av olje utgjorde i 2006 om lag 84,5 millioner fat per dag (mfd). Dette tilsvarer 35 % av verdens totale energiforbruk. USA og Kina er de største oljeforbrukende landene med til sammen ca. 1/3 av verdens forbruk.
Norge produserte i 2006 2,8 mfd olje eller 3,5 % av verdensproduksjonen, mens eksporten utgjorde 2,5 mfd. Norge er med dette verdens 10. største oljeprodusent og 5. største oljeeksportør.
En viktig egenskap ved oljemarkedet er at oljeressursene i høy grad er konsentrert til Midtøsten. Produsentlandene i dette området, sammen med en del andre oljeeksporterende land, har organisert seg i en produsentsammenslutning – Organisasjonen for oljeeksporterende land, OPEC. Gjennom å regulere produksjonen har OPEC historisk hatt betydelig innflytelse på oljeprisutviklingen.
OPEC ’s 12 medlemsland besitter om lag 2/3 av verdens oljeressurser og står for drøyt 40 % av verdens oljeproduksjon. Det er ventet at OPECs markedsandel vil øke på lang sikt.
Historisk har oljeprisen variert mye fra år til år. De siste årene har oljeprisen økt kraftig. I 2006 var gjennomsnittsprisen om lag 65 USD/fat (Brent) og prisen var på det høyeste nesten 80 USD. Dette er det høyeste nivå som er registrert. Målt i realpriser var imidlertid oljeprisen på samme nivå tidlig i 1980-årene.
Som betydelig nettoeksportør av olje har Norge felles interesser med OPEC i oljemarkedet, men medlemskap i OPEC har ikke vært aktuelt for Norge.
Norge er medlem av det Internasjonale Energibyrået, IEA, som primært ivaretar oljeimportlandenes interesser i oljemarkedet. I de senere årene har det vært øket samarbeid og dialog mellom IEA og OPEC. Både IEA og OPEC har en felles interesse i stabilitet og forutsigbarhet i oljemarkedet, med oljepriser på et nivå som gjør det lønnsomt å investere i ny oljeproduksjonskapasitet og som ikke skader veksten i verdensøkonomien.
Salg av norsk råolje
Et hovedprinsipp i norsk avsetningspolitikk har vært at avsetning av norsk olje skal ivaretas av kommersielle selskaper og baseres på forretningsmessige kriterier innenfor de generelle rammene som myndighetene fastsetter. Dette innebærer at produsentene på sokkelen avsetter råoljen til markedsbetingelser.
Oljen transporteres i rørledninger til terminaler på land eller bøyelastes på skip. Prisen vil avhenge av situasjonen i oljemarkedet og kvaliteten på oljen som selges. Prisen for råolje vurderes oftest etter en referansepris i spotmarkedet. Prisen på olje fra det britiske Brentfeltet er en slik referanse for råolje fra Nordsjø bassenget. I 2006 var gjennomsnittsprisen for Brent blend 65 USD.
Av kommersielle og tekniske hensyn markedsføres ofte de enkelte oljetyper sammen som en blanding («blend»). Både oljekvalitet og fleksibilitet med hensyn til lasting og lagring påvirker prisen som oppnås. Norske myndigheter fastsetter, på grunnlag av selskapenes salg, en normpris ved utregning av petroleumsskatten.
Normpris
De fleste oljeselskapene på norsk kontinentalsokkel er del av et internasjonalt konsern med diversifisert global virksomhet. Utvunnet petroleum blir derfor for en stor del solgt til nærstående selskap. For oljeskattemyndighetene kan det være en vanskelig oppgave å vurdere om prisfastsettelsen er slik som to uavhengige parter ville ha avtalt seg imellom for hvert enkelt salg. For at en skal unngå dette problemet, sier § 4 i petroleumsskatteloven at det kan fastsettes normpriser som skal brukes til å beregne skattbar inntekt ved ligningen, i steden for den faktiske inntekten fra salget. Det er gitt forskrifter om fastsettelse og bruk av normpriser. Normprisen blir fastsatt av Petroleumsprisrådet (PPR), og skal svare til det petroleum kunne ha blitt solgt for mellom uavhengige parter.
Petroleumsprisrådet (PPR)
PPR har seks faste medlemmer hvor av fire er uavhengige mens Finansdepartementet (FIN) og Olje- og energidepartementet (OED) har hver sin representant. Videre har FIN et varamedlem mens OED har to. Lederen av PPR velges blant de uavhengige medlemmene.
PPR møtes en gang i kvartalet for å fastsette normpriser for kvartalet som er gått. Oppnådde salgspriser rapportert av selskapene og prisindikatorer fra ulike publikasjoner er viktige informasjonskilder for PPR. Normprisen er imidlertid en skjønnsmessig fastsatt verdi. Selskapene får skriftlig informasjon om de foreløpige normprisene. Her blir de også invitert til et møte, normalt 2-3 uker senere, hvor selskapene kan fremme sine synspunkter. Etter møte med selskapene fatter PPR vedtak om de endelige normprisene. Også dette vedtaket blir formidlet skriftlig til selskapene.
Vedtaket kan klages inn for Olje- og energidepartementet innen 30 dager etter fastsettelsen. Når PPR ikke finner det rimelig å fastsette en normpris, blir faktisk oppnådd salspris lagt til grunn ved ligningen. Det gjelder for noen råoljer, NGL og naturgass.
Raffineringsvirksomhet
Den norske raffineringsindustrien består av to raffinerier, Mongstad og Slagen. Raffineriet på Mongstad eies av Statoil (79 %) og Shell (21 %), Slagenraffineriet er eid av ExxonMobil.
Kapasiteten på disse to raffineriene er til sammen om lag 300 000 fat/dag. Produksjonen på Mongstad er omtrent det dobbelte av kapasiteten på Slagen. De to raffineriene kjøper råolje og selger produkter på verdensmarkedet og det er derfor ikke nødvendigvis norskprodusert olje som inngår i raffineringsprosessen.
Mesteparten av produksjonen ved raffineriene eksporteres.
(oppdatert 19. oktober 2007)
