NOU 1999: 28

Gardermoprosjektet

20 Romeriksporten

20.1 Oversikt over Romeriksportens historie

Romeriksporten er den ca.14 km lange tunnelstrekning på Gardermobanen, som går fra Etterstad i Oslo til Stalsberg ved Lillestrøm. Tunnelen er dobbeltsporet, bygget med et tverrsnitt på ca. 110 kvadratmeter og dimensjonert som en høyhastighetsbane (dvs. for hastigheter på 200 km/t).

De viktigste faser i planleggingen og utbyggingen av tunnelen kan sammenfattes som følger:

  1. Planlegging

    1. Forstudie, fremlagt desember 1990

    2. Trasé og konsekvensutredning, sendt på høring 15. desember 1991 sammen med Gardermobanens hovedrapport

    3. St.prp. nr. 90 (1991-92), fremlagt 8. mai 1992 og med Stortingets utbyggingsvedtak 8. oktober 1992

    4. Detaljplanlegging, som besto av

      1. Detaljplan med forprosjektering, fremlagt 1. august 1993,

      2. Reguleringsplanlegging, lagt ut til offentlig ettersyn i november 1993,

      3. Detaljprosjektering, fra september 1993 til mars 1994, som besto av

        • utarbeidelse av byggeplan

        • utarbeidelse av anbudsdokumenter, sendt ut på anbud 15. mars 1994

        • nødvendige grunnundersøkelser

        • prosjektering

    5. Anbudsregning hos entreprenørene, frist for innlevering 2. mai 1994

    6. Anbudsvurdering og klarering for avtaleinngåelse, kontraktinngåelse 1. juni 1994

  2. Gjennomføring av utbyggingen

Utbyggingsfasen for Romeriksporten fra kontraktsundertegning 1. juni 1994 til åpning 8. oktober 1998 var planlagt til å bestå av følgende faser:

  • 1. juni 1994 – 1. september 1997: Tunneldrift

  • 1. september 1997 – 1. april 1998:Spor- og elektroarbeider

  • 1. april 1998 – 8. oktober 1998:Prøvedrift

Den faktiske gjennomføringen fremgår av de følgende avsnitt.

20.2 Nærmere om utredninger og vurderinger i Hovedplanfasen

NSB-GMBs rapport «Romeriksporten – Historikk mht. valg av hovedtrasé og vurdering av geologiske forhold» (19. oktober 1997) gir en sammenfattet historisk fremstilling av Romeriksporten.

I desember 1990 ble «Forstudie for strekningen Oslo – Lillestrøm – Gardermoen» lagt frem. Denne var utarbeidet av konsulentfirmaet IKB-Bruer AS og basert på en grovanalyse fra NSB av mai 1990 samt et eget idéseminar høsten 1990. I denne forstudien fastslås at mellom Kværner og Lillestrøm legges helt ny trasé i tunnel. To alternative tunneltraséer behandles for strekningen Kværner – Lillestrøm. Om alternativ 2, som best representerer den trasé som ble valgt, heter det (Romeriksporten - Historikk mht. valg av hovedtrasé og vurdering av geologiske forhold, NSB-GMB 19. oktober 1997, side 2, med referanse til Forstudie datert desember 1990):

«... Alternativ 2 går til mulig ny stasjon i Bryn-området og under nordre Lutvann og Langvann og ut i dagen 400 m syd for Lillestrøm. Forutsatt at det er greit å gå under vanna, synes dette alternativet gunstigst. Traséen kan bedres ved å vurdere bl.a. krysningspunktet for Lutvann nærmere.»

I hovedplanfasen utarbeidet Taugbøl & Øverland for NSB rapporten ; «Jernbane til Gardermoen - Forstudie, trasé- og konsekvensutredning» datert oktober 1991, som underlag for Stortingets beslutning. I denne rapporten beskrives den aktuelle traséen (L2) slik:

«Traséen følger Hovedbanen fra Oslo S. til Bryn stasjon, hvor den går inn i en ca. 13.000 m lang tunnel frem til Rælingen, vest for Nitelva. En løsningsvariant ved Bryn går inn i tunnel ved Etterstad, under Brynseng og krysser stasjonsområdet ved Bryn under eksisterende bane.

Tunnelen kommer ut i dagen i Rælingen ca. 250 m vest for Nitelva, og krysser Nitelva på nåværende jernbanebru. Lokalbanen legges om og krysser på ny bru over elva.»

Fra «Delrapport geologi», også datert oktober 1991 og utarbeidet av konsulentfirmaet Taugbøl og Øverland, er det generelt for planområdet uttalt (Jernbane til Gardermoen. Delrapport geologi; Oktober 1991, side 3):

«Driving av tunneler vil nesten alltid medføre en viss drenering av grunnvannet i overliggende fjell- og jordmasser, og graden av slik drenering er først og fremst avhengig av hvor oppsprukne bergartene er. I planområdet kan berggrunnen stort sett betraktes som forholdsvis tett. Under skogsområder og utmark vil en derfor knapt kunne registrere endringer som følge av disse tunnelene, selv uten spesielle tiltak for tetting, når en ser bort fra større svakhets- og knusningssoner.

...

Grunnvannssenkning under hager og grøntområder i boligstrøk må vurderes ut fra nærmere undersøkelser av bergkvalitet og eksisterende grunnvannstand.»

For tunnelen Bryn – Lillestrøm (Romeriksporten) heter det i samme rapport (Romeriksporten - Historikk mht. valg av hovedtrasé og vurdering av geologiske forhold, NSB-GMB 19. oktober 1997, side 3, med referanse til Delrapport geologi datert oktober 1991):

«Hele strekningen går tunnelen her i grunnfjellsgneiser, for det meste glimmergneiser. Det er påvist svakhetssone i området ved Bryn. Ved nærføring til kloakktunnelen i Rælingen må det påregnes forsterkningstiltak på stuff med bolter eller stag.»

Det var i liten grad utført grunnundersøkelser som grunnlag for denne rapporten. Rapporten tok utgangspunkt i NGUs kart (Norges Geologiske Undersøkelser), flyfotostudier og en geologisk forstudie utført av NGI (Norges Geotekniske Institutt) i 1990. I rapporten gis det ingen spesielle vurderinger mht. spesifikke behov for tilleggsundersøkelser.

Det ble foretatt to uavhengige kvalitetsvurderinger av rapporten om «Trasé- og konsekvensutredning». AF Oslo Entreprenør / AS Spesialprosjekt kvalitetssikret gjennomførbarhet, fremdrift og kostnader og konkluderte med at konsulentenes kostnadsoverslag lå innenfor en usikkerhet på +/- 20%. Konsulentfirmaet Noteby foretok en geoteknisk og ingeniørgeologisk kvalitetssikring og konkluderte ((Romeriksporten - Historikk mht. valg av hovedtrasé og vurdering av geologiske forhold, NSB-GMB 19. oktober 1997, side 3):

«De to geo-rapportene er etter vår mening på et høyt faglig nivå og de er godt gjennomarbeidede og dekkende for en hovedplan. De utførte undersøkelser finner vi tilstrekkelige for hovedplanarbeidene ....»

Trasé- og konsekvensutredningen (for hele Gardermobanen) ble sendt på høring 15. desember 1991. Det kom inn vel 70 uttalelser, men den aktuelle tunnelstrekning og anleggstekniske forhold ble i svært liten grad kommentert og det ble ikke fra noe hold avgitt kommentarer som spesifikt uttrykker skepsis eller forbehold mht. til anleggsgjennomføringen.

20.3 Tidligere evalueringer av Romeriksporten

På slutten av selve drivefasen for tunnelen (mens tunnelen sprenges), ble det foretatt flere evalueringer av både plan- og prosjekteringsarbeidene og selve utbyggingen.

NSB-GMB nedsatte høsten 1997 to utvalg:

1. Det første skulle foreta en «Uavhengig gjennomgang av injiseringsprosessen ved sikring av tunnel i Romeriksporten». Gruppen, som ble nedsatt 14. oktober 1997 og som avgav sin rapport i januar 1998, besto av:

Ralph Guttormsen

Novatech a.s.

Werner Stefanussen

O.T. Blindheim a.s.

Harald Justnes

SINTEF

Erik Jersin

SINTEF

I det følgende er denne rapporten referert til som Gjennomgangs-rapporten.

2. Det neste var, slik det fremgår av mandatet:

«... en uavhengig gruppe for å få fremstilt de faktiske forhold vedrørende Romeriksporten og hvilke lærdommer man kan trekke av disse.»

Gruppen, som ble nedsatt 15. desember 1997 og som avga sin rapport 28. mars 1998, har bestått av:

Tore Tønne (leder)

Direktør, Statens Nærings- og Distriktsfond (SND)

Tor Suhrke

Direktør, Direktoratet for Brann- og Eksplosjonsvern (DBE)

Karl Wahl-Larsen

advokat

I det følgende er denne rapporten referert til som Tønne-rapporten.

Disse to rapportene er viktige gjennomganger av utbyggingen av Romeriksporten. Evalueringsgruppen har benyttet disse i den utstrekning de belyser forhold innenfor Evalueringsgruppens eget mandat.

20.4 Detaljplanlegging og prosjektering av Romeriksporten

20.4.1 Detalj- og reguleringsplanlegging

I november 1992 inngikk NSB kontrakt med konsulentfirmaet Dr.Ing. Aas-Jakobsen A/S om «utarbeidelse av detalj- og reguleringsplan for Gardermobanen parsell Oslo S – Nitelva». Kontrakten ble 25. august 1993 overført til NSB-GMB.

Reguleringsplanen for selve Romeriksporten berørte de tre kommunene Oslo, Lørenskog og Skedsmo. I tillegg var det egne reguleringsplaner for de to daganleggene ved Etterstad (Oslo kommune) og Stalsberg (omfattet Skedsmo og Rælingen kommuner).

I forbindelse med varsling av reguleringsarbeidet, og i selve planleggingsperioden, kom det inn 40 forskjellige uttalelser til planarbeidet. Ingen av disse uttalelsene uttrykker skepsis mht. gjennomføring av den planlagte tunneltraséen.

I Lørenskog, Rælingen og Skedsmo kommuner var det ikke spesielle reguleringsproblemer knyttet til selve tunnelen. Også i Oslo gikk arbeidet med reguleringsplanen for tunnelen relativt greit.

Da reguleringsplanen for Tunnel Etterstad – Lørenskog grense ble lagt ut på høring høsten 1993, kom det inn 21 uttalelser. Av disse var det tre uttalelser som spesielt hadde advarsler i forbindelse med grunnvann og vannbalansen i Østmarka (skog og mark); (Gjennomgangs-rapporten s. 11-13):

Uttalelse fra Per Klemetsrud:

«Han er bekymret for at tunnelen kan medføre endringer av grunnvannstanden, spesielt i hver ende av eiendommen. Det vil kunne medføre skader på skogen og det er derfor uakseptabelt med tunnel».

Uttalelse fra Oslo kommune vann og avløpsverk:

«Spillvannstunnelen på Bryn må sikres mot lekkasje fra Gardermotunnelen. Det må iverksettes nødvendige tiltak for å unngå å drenere ut både bebygde områder og Østmarka»

Uttalelse fra Hellerud Bydelsutvalg:

«... men mener likevel at det må tas spesielle forhåndsregler som hindrer at vannlekkasje oppstår under Lutvann».

NSB-GMB forela disse uttalelsene for konsulenten Dr. Ing. Aas-Jakobsen A/S. Sammen med NOTEBY vurderte Dr. Ing. Aas-Jakobsen A/S sannsynligheten for lekkasjer med kommunikasjon opp til Lutvann. I et notat datert 4.mars 1994 uttaler konsulenten at det under tunneldriften generelt er en høy beredskap for tetting av vannlekkasjer som man måtte påtreffe. For så vidt gjelder Lutvann, uttales at

«...fjelloverdekningen er på minimum 93 meter og det ansees som svært lite sannsynlig at det vil oppstå vesentlige lekkasjer med kommunikasjon opp til vannet».

For partiet under Langvann er fjelloverdekningen ca. 23 meter. Ifølge konsulentfirmaet er dette normalt tilstrekkelig for å unngå vannlekkasjer av betydning, men man har her planlagt å utføre systematisk sonderboring og forinjeksjon ved passering av vannet.

Gjennomgangs-gruppen har to kommentarer til svaret fra NOTEBY/Dr. Ing. Aas-Jakobsen A/S (Gjennomgangs-rapporten side 12):

«Konsekvenser av en eventuell lekkasje fra Lutvann er ikke behandlet i svaret fra Dr. Ing. Aas-Jakobsen A/S. Heller ikke er konsekvenser som følge av eventuelle endringer av grunnvannssituasjonen i Østmarka behandlet i svaret.»

«Etter gjennomgangsgruppens oppfatning var vurderingen av at det var liten sannsynlighet for lekkasjer fra Lutvann riktig. Manglende kopling mellom sannsynlighet og konsekvens gjør imidlertid risikovurderingene ufullstendige.»

Oslo bystyre vedtok reguleringsplanen for tunnelen den 11. mai 1994.

Grunneier Per Klemetsrud klaget på Oslo kommunes vedtak av reguleringsplanen. Klagen ble forelagt NSB-GMB som i sitt svar av 27. september 1994 til Oslo kommune, uttaler bl.a.:

«Når det gjelder grunnvannstanden, vil det bli iverksatt tiltak ved fremføring av tunnelen i den grad det er nødvendig, slik at det ikke skal oppstå vesentlige permanente endringer i grunnvannstanden langs tunnelen.... Til orientering kan dessuten nevnes at det foregår løpende målinger av grunnvannstanden på spesielt utsatte steder langs tunneltraseén, nettopp med tanke på å få eksakt kunnskap og kunne forebygge skader».

Gjennomgangs-gruppen uttaler i denne sammenheng (Gjennomgangs-rapporten side 13):

«Gjennomgangsgruppen konstaterer at det ikke ble iverksatt løpende målinger eller spesielle tiltak for å hindre permanente endringer i grunnvannstanden i områdene under »skog og mark« utover injeksjonsaktivitetene.»

Vedrørende injeksjon og tettingsarbeider, se avsnitt 20.10.2.

Som det er redegjort for i avsnitt 20.10.4, ble det etablert målestasjoner for poretrykk for de bebyggede områder som i geologirapporten var identifisert som mulige problemområder. Tilsvarende løpende målinger eller spesielle tiltak for å hindre permanente endringer i grunnvannstanden, ble altså ikke etablert i områdene under «skog og mark».

Fylkesmannen behandlet klagen fra Klemetsrud på vanlig måte. Saken ble på dette tidspunkt ikke oppfattet som en spesiell miljøsak og ikke behandlet spesielt av Miljøvernavdelingen. Sakens behandling baserte seg på det grunnlag og den behandling som Oslo kommune hadde gjort i forkant. Fylkesmannen fant at bystyret hadde hjemmel for sitt vedtak og at klagen fra Klemetsrud ikke skulle tas til følge. Fylkesmannen stadfestet således reguleringsvedtaket i Oslo bystyre ved avgjørelse i klagesaken 2. november 1994.

Tønne-utvalget peker på at fylkesmannen ved klagebehandlingen ikke konsulterte egen miljøvernavdeling, NVE eller andre faginstanser, men bygget sin avgjørelse kun på opplysninger gitt av NSB-GMB. Tønne-utvalget konkluderer her som følger (Tønne-rapporten side 18):

«Når man i ettertid vet hvilke lekkasjeproblemer som har oppstått, er det naturlig å reise spørsmål om Klemetsrud klage ble tatt tilstrekkelig alvorlig. Det kan virke noe lettvint utelukkende å bygge på NSB-GMBs opplysninger uten å søke disse kontrollert. På det aktuelle tidspunkt synes riktignok ingen av de berørte fagmiljøer å ha regnet drenering av Østmarka som sannsynlig.»

Romeriksporten var tidskritisk, dvs. fremdriften av tunnelen lå på «kritisk linje» i forhold til hele Gardermobanen. Det innebar at også reguleringsarbeidet var tidskritisk. Reguleringsplanvedtaket fra Oslo forelå ikke før 22. juni 1994 og dette ble påklaget. Fylkesmannen stadfestet planen ved avgjørelsen den 2. november 1994.

20.4.2 Det tekniske prosjekteringsarbeid

20.4.2.1 Oversikt over prosjekteringsarbeidet

Det tekniske prosjekteringsarbeid foregikk i to faser:

  1. Forprosjektering fra høsten 1992 til 1. august 1993

  2. Detaljprosjektering (utarbeidelse av byggeplan og anbudsdokumenter) fra 1. september 1993 til mars 1994, da anbudsdokumentene ble sendt ut

I praksis kom disse to prosjekteringsfasene til å gli over i hverandre, og kan sees på som en helhet, bl.a. fordi det ble det samme firma som sto for begge disse.

Avtalen mellom NSB og Dr. Ing. Aas-Jakobsen A/S fra november 1992, var basert på NS 3403 (Alminnelige kontraktsbestemmelser om arkitekters og ingeniørers utførelse av prosjektering og rådgivning) og omfattet:

  • Forprosjekt.

  • Utkast til reguleringsplaner med reguleringsbestemmelser.

  • Kostnadsoverslag.

NSB-GMB hadde spesifisert følgende innhold i forprosjektet:

  • På basis av en kartlegging av geologien langs tunneltraséen skulle følgende forhold vurderes:

    • fjelloverdekning,

    • sikringsomfang i tunnelen,

    • vanninntrengning / vanntettingsbehov,

    • støy og vibrasjoner i anleggsfasen,

    • grunnvannsforhold,

    • setningsømfintlige forhold over tunneltraséen.

  • Oversikt over byggetekniske løsninger.

Firma Dr. Ing. Aas-Jakobsen A/S skulle som en del av sin kontrakt med utarbeidelse av detalj- og reguleringsplan for den aktuelle parsellen, utarbeide et forprosjekt for strekningen Etterstad - Stalsberg som teknisk grunnlag for utarbeiding av detaljplan og reguleringsplan for strekningen. Dette arbeidet ble den 1. august 1993 oppsummert i rapporten; «Tunnel Etterstad - Stalsberg. Forprosjekt».

Kontrakten om prosjektering av grunn- og sporarbeidene for tunnelstrekningen Etterstad - Stalsberg ble inngått etter en forutgående åpen prekvalifiseringsrunde. Denne prekvalifiseringen konkluderte med at 7 konsulentgrupperinger ble kvalifisert og av disse ble til slutt 4 prekvalifisert for å delta i tilbudsrunden. Tilbudsfristen var satt til 13. august 1993. Tilbudene ble nøye gjennomgått og evaluert og det viste seg at det var 2 konsulentgrupperinger som skilte seg ut som de mest aktuelle. Det ble ført forhandlinger med begge disse grupperingene. Konklusjonen ble at administrasjonen foreslo at kontrakt skulle tegnes med Dr. Ing. Aas-Jakobsen A/S. Etter en gjennomgang i styret av «sjekklisten» som er blitt betegnet som «11-punktslisten», ble avtale tegnet med Dr. Ing. Aas-Jakobsen A/S den 1. september 1993.

Det var altså det samme firma som hadde gjennomført forprosjektet og som hadde kontrakten med å utarbeide detalj- og reguleringsplanene, som fikk kontrakten med prosjektering av grunn- og sporarbeidene .

Oppdraget besto av følgende hovedelementer:

  • Prosjektering av grunn- og sporarbeider.

  • Utarbeidelse av byggeplan og anbudsdokumenter.

  • Bistand i kontraheringsfasen.

  • Nødvendige grunnundersøkelser.

  • Oppfølging i byggetiden (med utarbeidelse av arbeidstegninger, deltakelse på byggemøter m.v.).

Byggeplanen skulle utarbeides i henhold til det regelverk som benyttes av Statens vegvesen for bygging av veitunneler (håndbok fra Statens vegvesen nr 139 – Byggeplaner). Det ble bestemt at beskrivelsen for de jernbanetekniske anleggene skulle gis en tilsvarende oppbygging. Bakgrunnen for dette var at det ikke fantes tilsvarende detaljert regelverk for bygging av jernbanetunneler, og vegvesenets regelverk var vel kjent i bransjen og hadde vært i bruk over lengre tid på en rekke anlegg.

Da avtalen ble inngått, var ingen av reguleringsplanene for strekningen endelig godkjente. Det er derfor tatt forbehold i avtalen om endringer som følge av reguleringsplanprosessen.

20.4.2.2 Nærmere om det tekniske prosjekteringsarbeidet

Som det fremgår av det foregående, pågikk det tekniske prosjekteringsarbeid i to etapper – forprosjektering og detaljprosjektering - fra november 1992 til anbudsdokumentene ble sendt ut i mars 1994. Det var det samme firma, Dr. Ing. Aas-Jakobsen A/S, som var hovedkonsulent for hele perioden. De benyttet følgende underkonsulenter:

  • ViaNova AS,

  • Fjellanger Widerøe,

  • NOTEBY AS,

  • GeoVita,

  • DNV Industri AS,

  • Arkitektskap AS,

  • HAAS-Consult, Hannover (spesialrådgiver sporteknikk).

Forprosjektrapportens behandling av geologiske forhold og grunnundersøkelser er behandlet i de to omtalte rapportene:

I Tønne-rapporten (side 19), heter det

«... Det er utvalgets inntrykk at forprosjektrapporten holder god kvalitet og at omfang av grunnundersøkelsen rimer bra med hva som anses som normalt på dette stadium av prosjektet.»

I Gjennomgangs-rapporten (side 11), heter det

«Som konklusjon kan sies at forprosjektet er utført på en måte og med en kvalitet som er vanlig for tunnelprosjekter ....»

Tønne-rapporten (side 24-28) gjennomgår konsulentkontrakten for prosjektering av byggearbeidene. Det pekes på to generelle forhold av betydning for hele Gardermoprosjektet.

For det første at kontrakten omfattet et konseptstudie av tunnelen. Bakrunnen for dette var mangelfulle jernbanetekniske spesifikasjoner. Konsulenten skulle derfor bistå NSB-GMB i konseptstudier for å komme frem til løsninger på følgende spørsmål:

  • Enkeltspors kontra dobbeltspors tunnel.

  • Tunneltraséen – om den kan optimaliseres ytterligere og «om det er behov for ytterligere grunnundersøkelser eller fjellkontrollboringer».

  • Normalprofiler – bl.a. hvilke tverrsnitt i tunnelen som er nødvendige av hensyn til togenes transportprofil, sikringstiltak, trykkbølge-problematikken, lokomotivenes trekkraft som funksjon av hastighet og luftmotstand.

  • Krav til nødpassasje for personer langs tunnelveggene.

  • Fremtidige vedlikeholdsarbeider i tunnelen.

  • Trykkbølger - særlig i forhold til befestigelse og materialbruk.

  • Tiltak mot strukturstøy.

  • Tiltak mot støy fra tunnelåpninger.

Etter Tønne-utvalgets oppfatning er dette spørsmål som burde vært avklart før Stortinget vedtok prosjektet (se side 26 i Tønne-rapporten).

NSB Banedivisjonen utarbeidet de tekniske retningslinjene i hovedplanfasen. Disse var mangelfulle og det var «alle» klar over. I disse retningslinjene var tverrsnittet på tunnelen satt til 70 m2 og kostnadskalkylene ble gjort i samsvar med dette. Etter en kvalitets- og sikkerhetskontroll utført av Det norske Veritas, fremkom at tverrsnittet måtte økes til 112 m2. Kostnadskalkylene ble revidert tilsvarende og spørsmålet om å få denne endringen inn i St.prp. nr. 90 (1991-92) som da var under arbeid, ble tatt opp med GAROL som imidlertid ikke var villig til å endre de opprinnelige kostnadsoverslagene. I juni 1993 ble kostnadene i NSB-GMBs interne budsjett for tunnelen øket med 120 mill. kr. som en følge av det økte tverrsnittet.

Som påpekt i avsnitt 20.12, medførte avklaringen av disse spørsmålene at kontraktsummen for tunnelentreprisen ble 130 mill. kr. høyere enn antatt i budsjettet for banen som inngikk i St.prp. nr. 90 (1992-92) og som Stortinget la til grunn ved sitt vedtak 8. oktober 1992.

Det andre mer generelle spørsmål Tønne-utvalget peker på (side 16-18) er at detaljprosjekteringen foregikk før det forelå godkjent reguleringsplan for tunnelstrekningen og at prosjekteringsarbeidene foregikk parallelt med at det ble utført planprosess/høringsrunder for reguleringsplanen. Dette førte ifølge Tønne-rapporten til merarbeid og merkostnader for prosjektet i tillegg til at det ga et ekstra press på fremdriften. Ifølge NSB-GMB selv var dette en helt vanlig og uproblematisk måte å arbeide på som innebærer en optimalisering av prosjektet med hensyn til bruk av offentlige midler.

Konsulentkontrakten var en fast kontraktssum for prosjekteringsarbeider og regningsarbeid for tunnelkonsept og diverse oppfølging i byggeperioden.

I ettertid er spørsmålet om kvaliteten på det geologiske materiale som ble utarbeidet under detaljprosjekteringen og som inngikk i anbudsgrunnlaget, blitt et helt sentralt punkt. Dette gjelder både de vannlekkasjeproblemer man støtte på under Østmarka og i forhold til de alvorlige konflikter det har vært mellom NSB-GMB og hovedentreprenøren for tunnelen.

Tønne-rapporten (side 19) behandler detaljprosjekteringen i forhold til behovet for supplerende forundersøkelser, og fra rapporten siteres følgende:

«Under detaljprosjekteringen var det fra byggherrens side ikke lagt noen begrensinger på omfang av supplerende forundersøkelser. Med unntak av Brynsonen, Strømmen og Etterstad ble det ikke utført supplerende forundersøkelser på resten av traséen i denne perioden. Resonnementet var at kunnskap om fjellkvaliteten i Østmarka var tilstrekkelig, slik at supplerende forundersøkelser ville ha liten verdi. Svakhetssonene i området var kjent og hadde en retning og utstrekning som gjorde at traséjustering var uaktuell under Østmarka.

Det er blitt hevdet fra flere hold at det er allment kjent i fagmiljøet at de aktuelle fjellformasjoner i Østmarka har mye åpne sprekker med stor permeabilitet. Av den grunn burde man forvente at det kunne bli betydelige vannproblemer under Østmarka. I den grad byggherre og konsulent var dette forhold bevisst, kommer det i liten grad frem i det skriftlige materiale utvalget har gjennomgått.»

Vedlegg A i kontrakten: – Arbeidsbeskrivelse til kontrakten mellom NSB-GMB og Dr. Ing. Aas-Jakobsen A/S – har et eget avsnitt 2.8 om geoteknikk/ingeniørteknologi, hvorfra siteres to punkter:

«For å kunne vurdere sikringsmengder i tunnel og bergrom og få et pålitelig anslag, er det nødvendig at det foretas grundige vurderinger/-undersøkelser under prosjekteringen».

«For tunnelen inngår vurderinger av risiko for skader og ulemper som følger av anlegget (midlertidig og permanent), eksempelvis grunnvannssenkning, brønner, vibrasjoner. Konsulenten skal utarbeide forslag til vanntetting av tunnelen basert på et rimelig sikkerhetsnivå mot skader på omgivelsene. Omfanget av tettingsarbeidene, der også overordnede vurderinger av miljø, policy, suksesskriterier m.v. vektlegges, bestemmes av oppdragsgiver, etter forslag fra Konsulenten, og innarbeides i prosjekteringen.»

Konsulenten skulle altså vurdere nødvendigheten av, og eventuelt utføre, ytterligere mark- og grunnundersøkelser der eksisterende data ikke ga tilstrekkelig grunnlag. Det er avklart at det fra byggherrens side ikke ble satt begrensinger på tid eller økonomi med hensyn til forundersøkelser. Dr. Ing. Aas-Jakobsen A/S hadde dermed fullt ut muligheter til å utføre tilleggsundersøkelser av geologi, grunnvann, løsmasser etc. utover det som var utført for forprosjektet, men vurderte altså risikoen for lekkasjer som kunne innebære grunnvannssenkning eller nedtrapping av vann i Østmarka som svært lite sannsynlig.

I de to rapportene fokuseres det på de risikovurderinger som ble foretatt. Det påvises at Dr. Ing. Aas-Jakobsen A/S’ risikovurdering bare omfattet selve sannsynligheten for at det skulle oppstå lekkasje, men derimot ikke hvilke konsekvenser det kunne få om lekkasjene likevel skulle inntreffe. Se også kapittel 20.4.1.

Tønne-rapporten vurderer det slik at kontraktens bestemmelser om omfang av risikovurderinger og ansvarsfordeling mellom konsulent og byggherre er uklar. Men Tønne-rapportens konklusjon er klar (side 28):

«Utvalget konstaterer at de foretatte risikovurderinger har vært noe ufullstendige ved at det ikke er foretatt konsekvensanalyser der man regnet risikoen for lekkasje å være liten, således for store deler av Østmarka».

Gjennomgangs-rapporten konkluderer på dette samme punkt videre som følger (side 14):

«Det ble under prosjekteringen ikke satt krav til å etablere et målesystem for lekkasjevann i tunnelen. Dette er heller ikke vanlig i tunneler, men det kunne blitt vurdert dersom det var blitt utført en risikoanalyse. ... Det er satt spesielle krav om tiltak under bebyggelse (systematisk forinjeksjon og poretrykksoppfølging), mens det ikke er satt spesielle krav i «skog og mark» utover sonderboring.»

Dersom en «utvidet» risikoanalyse var blitt foretatt, ville man muligens satt krav til å etablere et system for måling av lekkasjevann for tunnelen – selv om dette ikke har vært vanlig for tunneler. Videre ville man kanskje ha etablert de samme poretrykksmålinger i «skog og mark», som ble etablert for bebygde områder, men dette er høyst usikkert.

Spesielt i pressen er det fremkommet en rekke påstander om at det var allment kjent i fagmiljøer at de lekkasjeproblemene som etter hvert oppsto i Romeriksporten, burde vært forutsett på bakgrunn av den kunnskap som finnes om fjellformasjoner og geologi i Østmarka.

Blant annet fra fagmiljøet ved Geologisk Institutt ved Universitetet i Oslo har det gjennom fagtidsskrifter og gjennom pressen blitt uttalt at forprosjektet var for dårlig underbygget, og at det burde ha vært gjennomført mer omfattende forundersøkelser. Disse fagmiljøene har ikke hatt noen direkte befatning med eller på annen måte vært involvert i oppgavene og problemene knyttet til Romeriksporten. De har således ikke detaljert kjennskap til problemstillingene men en mer generell, faglig kunnskap, og det er på dette grunnlag at deres synspunkter må vurderes. Synspunktene må oppfattes som personlige uttrykk for faglig mening hos dem som har engasjert seg. Evalueringsgruppen oppfatter ikke at det er tilført noe nytt til de faglige vurderingene gjennom disse meningsytringene.

Evalueringsgruppen har videre vært i kontakt med både NGU (Norges Geologiske Undersøkelser) og Geologisk Museum som begge gir uttrykk for at de ikke har noen offisiell mening om problemene som er oppstått i Romeriksporten.

Evalueringsgruppen vil peke på betydningen av geologirapporten for forholdet mellom byggherre og entreprenør. Denne rapporten er utarbeidet av firmaet NOTEBY (Norsk Teknisk Byggekontroll AS) og inngår som en del av anbudsgrunnlaget (Bok 4. Geologisk rapport). Rapporten er datert 15. mars 1994.

20.5 Hovedkarakteristika ved byggearbeidene for Romeriksporten

20.5.1 Entreprisens innhold

Den 14 km lange tunnelen har dobbeltspor og stiger svakt fra Etterstad til Stalsberg. Tunnelen har et tverrsnitt på ca. 110 m2. Tunnelen går i kambro-silurisk skiferbergarter fra Etterstad til Bryn. Ved Bryn krysser den store forkastningen mellom Oslo- feltet og grunnfjellsbergartene. Resten av traséen frem til Stalsberg går i grunnfjell. Deler av tunnelen går under områder med tett bebyggelse og for øvrig under skog og mark i Østmarka.

Som nevnt foran skulle tunnelarbeidet starte opp i marken 1. juni 1994. Gjennomføringen av Romeriksporten besto opprinnelig av fasene tunneldrift, spor- og elektroarbeider og prøvedrift. Etter prosjekteringskontrakten skulle anbudsdokumentene utarbeides separat for 3 strekninger. NSB-GMB vurderte anbudsstrategien i styremøter 21. januar 1994 og 4. mars 1994 og besluttet å sette ut grunnarbeidene som én hovedentreprise for hele tunnelen. Som følge av dette er entreprenørkontrakten for grunnarbeider i tunnelen den største enkeltstående byggekontrakt på Gardermobanen.

Tunneldriften besto av driving/sprengning av tunnelen og legging av sporfundament. Videre var de tyngste postene i anbudet arbeidssikring, tetting, masseflytting og permanent sikring inklusive vann og frostsikring av heng (tunneltak) og vegger.

Et sentralt forhold ved driving av denne type tunnel gjelder hvordan man forholder seg til vannlekkasjer. I avsnitt 20.10 er dette nærmere beskrevet.

Den metode man benytter i Norge for denne type tunnelbygging omtales gjerne som «design as you go», hvor man velger type og omfang av sikringsmetoder når man ser hvordan fjellet faktisk er ettersom tunnelen drives fremover. De forskjellige sikringsmetoder er beskrevet og priset i anbudet.

Tunnelen ble definert som tidskritisk for hele Gardermobanen. For å kunne drive denne raskest mulig, ble det besluttet å etablere to tverrslag. Dette innebar at man gikk inn mellom de to endene på tunnelen og drev tunnelen fra flere angrepspunkter samtidig. For Romeriksporten ble det bestemt å etablere ett tverrslag fra Jernbaneveien ved Bryn i Oslo og ett fra Starveien i Lørenskog (på grensen til Oslo). Tidskritisk lengde av tunnelen ble på denne måten kortet ned til den 7,2 km lang parsellen mellom de to tverrslagene – benevnt som seksjon D. I kontrakten er tunnelen delt inn i 4 seksjoner (A - D), med siste tidsfrist for ferdigstillelse av tunneldrift, som gjaldt seksjon D, satt til 1. september 1997. Innenfor dette tidsrom hadde kontrakten fem (5) mulktbelagte delfrister. - Tverrslagene er beskrevet i anbudet og inngikk i anbudets priser. Lengden på tverrslaget ved Jernbaneveien var 335 m og ved Starveien 590 m.

For ferdigstillelse av tunnelen gjaldt følgende tidsfrister:

Seksjon A:

Tunnel fra profil 14780 til parsellgrense Stalsberg, profil 16450. Tidsfrist: 1. juni 1997

Seksjon B:

Tunnel fra parsellgrense Etterstad, profil 2640 og profil 2650, til tverrslag Jernbaneveien, profil 4450. Tidsfrist: 1. april 1997

Seksjon C:

Tunnel fra tverrslag Starveien, profil 11620 til profil 14780. Tidsfrist: 1. august 1997

Seksjon D:

Tunnel fra tverrslag Jernbaneveien, profil 4450 til tverrslag Starveien, profil 11620. Tidsfrist: 1. september 1997 For fristene gjaldt at alle arbeider i tunnelen skulle være utført, tunnelen ferdigstilt og overtatt av byggherren klar for legging av spor og elektroarbeider.

Seksjon E:

Tverrslag med anleggsområder Tidsfristen omfattet alle arbeider i tverrslag inkl. portaler og reetablering av riggarealer. Alle midlertidige veiomlegginger fjernet og eksisterende veier og anleggsområder reetablert. Grøntarealer fullført. Tidsfrist: 1. juni 1998

Tunnelen skulle leveres komplett med ballast, med unntak av ballast som legges ut samtidig med sporlegging. I tillegg inngikk bygningsmessige arbeider for tekniske anlegg.

Det finnes i kontrakten ingen eksplisitt bestemmelse om premie eller bonus dersom entreprenøren ferdigstiller sine arbeider tidligere enn forutsatt. I Tønne-rapporten stilles det spørsmål ved om det ikke burde ha vært vurdert å kontraktsfeste en premieordning på bakgrunn av at åpning av Gardermobanen samtidig med åpning av flyplassen, var et helt avgjørende suksesskriterium for NSB-GMB.

20.5.2 Kontraktsform

NSB-GMB har operert med to ulike entrepriseformer for byggearbeidene; totalentreprise og hovedentreprise (se avsnitt 19.3.2 og 19.6.1).

For Romeriksporten ble valgt hovedentrepriseformen. Denne kontraktsformen innebærer at entreprenøren påtar seg ansvar for utførelsen av byggearbeidene, mens byggherren har ansvar for de prosjekterte løsninger. Forskjellen fra totalentreprise er at en hovedentreprenør ikke forestår prosjekteringen og derfor heller ikke har ansvar for de løsninger som er valgt av byggherren eller hans konsulenter.

Selve kontrakten var basert på norsk standard NS 3430 med tillegg og justeringer. Anbudsdokumentene var utarbeidet i henhold til det regelverk som benyttes av Statens Vegvesen for bygging av veitunneler (håndbok nr. 025-Prosesskode 1 og håndbok nr. 026- Prosesskode 2). Bakgrunnen for dette var at NSB/GMBAS ikke hadde et tilsvarende detaljert regelverk for bygging av sine tunneler, og derfor valgte å bruke regelverket fra Statens vegvesen som var vel kjent i bransjen. Videre var det et problem at det aldri tidligere var bygget høyhastighetsbane i Norge, slik at det ikke fantes tekniske spesifikasjoner for dette da planleggingen av Gardermobanen startet opp. Slike tekniske spesifikasjoner ble utviklet parallelt med planleggingen og prosjekteringen.

Kontrakten var bygget opp som en mengderegulert hovedentreprise med enhetspriser, der entreprenøren har fått betalt for virkelig utførte mengder etter de oppgitte enhetsprisene. Kontraktsbestemmelsene pkt. 28.1. inneholder følgende klausul:

«Alle mengder er anslåtte mengder hvor intet annet er angitt. Endelig avregningssum bestemmes på grunnlag av anbudets enhetspriser, og de oppmålte/prosjekterte og kontrollerte mengder etter angitte måleregler»

Denne bestemmelse er supplert i Bok 2: Beskrivelse og mengdefortegnelse, som er en del av kontraktsvedlegg B, med en spesiell angivelse av enhetsprisenes gyldighetsområde. Dette betyr hvor store avvik fra anslåtte mengder entreprenøren må tåle uten å kunne kreve endring av enhetsprisen. Dette avviket varierer for de forskjellige prosessene, men er eksempelvis for prosess 25: Arbeidssikring i tunnel, oppgitt til +/- 100% av de oppgitte masser. For prosess 26.3: Injeksjon foran stuff (forinjisering), fremgår:

«For injeksjonsarbeider må det påregnes betydelige mengdevariasjoner når det gjelder totale mengder og fordeling mellom de ulike injeksjonsmidler. Endring i injeksjonskriterier er ikke grunnlag for endring av enhetspriser. Enhetsprisen er ikke gjenstand for regulering som følge av reduksjon eller økning av gitte mengder.»

I kontrakten for Romeriksporten skulle entreprenøren ikke forplikte seg til å utføre endringsarbeider som omfattet mer enn 30% netto tillegg på kontraktssummen. Merarbeid som skyldes variasjoner i de anslåtte mengder som var avtalt, skulle ikke anses som endringsarbeider i denne sammenheng, med mindre variasjonene i vesentlig grad oversteg det entreprenøren burde tatt i betraktning ved inngåelse av kontrakten.

Generelt gjelder at innrømmet fristforlengelse ved en av kontraktens tidsfrister, ikke gir rett til regulering av etterfølgende tidsfrister. Dersom de samlede kontraktsmengder for sikrings- og tettingsarbeider i tunnelen endres ut over angitte grenser, vil tidsfristene bli regulert.

Grunnlag for eventuell ny tidsfrist beregnes for hver seksjon på grunnlag av kontraktens angivelse av arbeidssikring, arbeider foran stuff (bl.a. tettingsarbeider) og permanente sikringsarbeider, og det som virkelig blir utført av disse arbeidene.

Mengdevariasjoner har betydning for den tid entreprenøren trenger til ferdigstillelse. I kontraktsvedlegg C: Fremdrift, er derfor inntatt bestemmelser om regulering av tidsfrister som følge av mengdevariasjoner. Kontrakten henviser til et såkalt «ekvivalenttidsregnskap». Bestemmelsene går i korthet ut på at dersom mengdene avviker fra det som er oppgitt i kontrakten, skal kontraktens tidsfrister justeres. Regulering av tidsfrister gjennom beregning ved hjelp av ekvivalenttider, fremgår av pkt 2.2 i kontraktsvedlegg C:

«For hver enkelt av tidsfristene A, B, C og D gjelder:

Dersom beregnet teoretisk grunnlag i henhold til formel (1) viser en økning på mer enn 4 uker, forlenges tidsfristen med tiden utover 4 uker.

Dersom beregnet teoretisk grunnlag i henhold til formel (1) viser en reduksjon på mer enn 4 uker, fremskyves tidsfristen med tiden utover 4 uker.»

Det ligger således inne i kontrakten en «buffer» på 4 uker i dette tidsregnskapet. Denne bufferen slår ut til fordel for byggherren ved forsinkelser. Det innebærer at entreprenøren vil få fristforlengelse bare for den tid som overskrider 4 uker, dersom beregnet teoretisk grunnlag etter ekvivalenttidsregnskapet viser en økning på mer enn 4 uker.

Risikofordelingen i kontrakten er slik at byggherren bærer risikoen for mengdeavvik, for eksempel på grunn av øket behov for sikrings- eller tettearbeider, mens entreprenøren bærer risikoen for at de enhetspriser som er gitt i anbudet, er tilstrekkelige til å gi dekning for entreprenørens kostnader og stipulert fortjeneste.

Hefttid under arbeider som er relatert til beregningen av regulering av tidsfrister, er et tema som ofte er gjenstand for diskusjon mellom byggherre og entreprenør. I denne kontrakten fremgår at det er byggherren som til enhver tid bestemmer omfanget av sonderboringer og injeksjon som skal utføres. Som utgangspunkt er beskrevet at injeksjon utføres når innlekkasje fra ett eller flere borehull overskrider 5 liter pr. minutt. Slik injeksjon vil påføre entreprenøren heft. Entreprenøren har i anbudet ikke beregnet kostnader ved slik hefttid til tross for at anbudet hadde en egen post for dette.

Forholdene rundt lekkasjer og tetting er nærmere behandlet i avsnitt 20.10.

Som redegjort for tidligere, er hovedentreprise det vanlige for denne type tunnelkontrakter. Hovedforskjellen mellom hovedentreprise og totalentreprise ligger i at ved totalentreprisen har entreprenøren hele ansvaret, mens ved hovedentreprisen har byggherren også et betydelig ansvar både for prosjekteringsgrunnlaget og for viktige beslutninger, særlig tettings- og injeksjonsbeslutninger. Uavhengig av entrepriseform, vil byggherren alltid måtte bære ansvaret for det tekniske grunnlaget som legges frem i et anbudsgrunnlag.

Evalueringsgruppen har intervjuet ulike aktører om hvorvidt totalentrepriseformen ble vurdert og eventuelt kunne ha vært aktuell for Romeriksporten. I NSB-GMB var det en viss interesse for totalentreprise for Romeriksporten, men på det daværende tidspunkt var dette etter NSB-GMBs oppfatning ikke mulig. Bakgrunnen for denne holdningen var at REFSA, etter NSB-GMBs fortolkning, låste denne type entrepriser til hovedentrepriseformen. Det var først etter en lengre prosess og dialog med entreprenørbransjen at NSB-GMB oppfattet at det ble mulig med totalentrepriseformen. Da ble totalentrepriseformen benyttet ved bygging av en løsmassetunnel på strekningen mellom flyplassen og Eidsvoll. Samtidig ble det i hovedentreprisekontrakter fra NSB-GMB søkt å legge inn elementer som økte entreprenørens ansvar.

Entreprenøren (SRG) gir uttrykk for at de også ville vært interessert i entreprisen dersom denne hadde vært en totalentreprise, men at dette ville ha gitt en helt annen og høyere pris og et annet tidsperspektiv på gjennomføringen, bl.a. fordi anbyderne antakelig da ville ha ønsket å foreta betydelige supplerende undersøkelser. Samtidig påpeker entreprenøren at det ikke er sikkert at slike supplerende undersøkelser ville ha avdekket de lekkasjeproblemene man fikk under Østmarka. Entreprenøren anslår at anbudstiden for en totalentreprise måtte ha vært ca. 6 måneder lenger.

20.6 Anbudsrunde og kontraktinngåelse

Etter en åpen prekvalifisering ble anbudspapirene sendt ut 30. mars 1994 med anbudsfrist 2. mai 1994. Det kom inn fire (4) anbud på henholdsvis 541, 559, 581 og 636 mill. kr. Det er i ulike sammenhenger vist til at prisforskjellen mellom laveste og tredje laveste er kun 7,4%, hvilket er en relativt liten forskjell. Det var derimot til dels vesentlige variasjoner mellom anbyderne hva angikk enhetspriser for de forskjellige arbeidsprosessene. Anbudene ble kontrollregnet av Dr. Ing. Aas-Jakobsen A/S.

Det ble avholdt avklaringsmøter med de tre (3) laveste anbyderne.

Etter en grundig evaluering av de innkomne anbudene, innstilte administrasjonen på at kontrakt burde inngås med A/F MNFP (senere SRG) som hadde det laveste anbudet. A/F MNFP var en forkortelse for «Arbeidsfellesskapet Målselv Anlegg AS, Nor Entreprenør AS, Fagbygg AS og PEAB Entreprenerad Väst AB». Dette var den største enkeltstående byggekontrakten på Gardermobanen med en kontraktssum på ca. 540 mill. kr., hvilket var ca. 140 mill. kr. høyere enn angitt i siste budsjettrevisjon. Godkjennelse av anbudet ble forelagt styret som i møte den 19. mai 1994 ga administrasjonen fullmakt til å tegne kontrakt med A/F MNFP. Dette arbeidsfellesskap ble i mai 1995 omdannet til Scandinavian Rock Group (SRG).

Det ble avholdt to kontraktsavklaringsmøter mellom NSB-GMB og A/F MNFP i slutten av mai. Kontrakt ble tegnet den 1. juni 1994.

I avsnitt 19.3.2 er det redegjort for den 11-punkts liste som NSB-GMB administrasjon benyttet for klarering ved avtaleinngåelser og hvor resultatene fra avklaringsmøtene inngår. I referatene fra avklaringsmøtene fremgår at:

  • Entreprenøren ikke har merknader til planlagt ferdigstillelse.

  • Entreprenøren bekrefter at ansvaret for arbeidstidsordninger ligger hos ham og at han generelt er fullt innforstått med det fokus som prosjektet har i forhold til presse og media for øvrig.

  • Det ble fremhevet den betydelige risiko entreprenøren påtar seg . Det er derfor av viktighet at prosjektet har en tilfredsstillende økonomi for entreprenøren slik at et åpent og tillitsfullt samarbeide kan fungere etter kontraktens hensikt. Endringsarbeid vil bli behandlet etter kontraktens regler for dette og entreprenøren skal få grei og saklig behandling av slike forhold og få betalt for det han har krav på etter kontrakten. En gjennomføring hvor entreprenøren prøver seg på urettmessig og ublu krav tolereres ikke. Endringsordreprosessen må preges av ryddighet, åpenhet og tillit.

  • Entreprenøren bekreftet byggherrens forståelse av entreprenørens ansvar slik det fremgår av vedlegg A, punkt 7 i kontraktsteksten. Han bekreftet videre at de av byggherren fremlagte geologiske rapporter virket fornuftige.

  • Det var ikke entreprenørens intensjon å kreve ekstra penger eller tidsforlengelse i forhold til normale avvik innen geologiske forhold.

I administrasjonens gjennomgang for styret av dette anbudet (i sammenheng med klarering for avtaleinngåelse i henhold til 11-punkts-listen), påpekes at kontrakten er bygget opp som en mengderegulert hovedentreprise, der entreprenøren får betalt for virkelig utførte mengder etter oppgitte enhetspriser. De viktigste risikoelementer som fremheves er:

  • Eventuelle restriksjoner på arbeidstid av hensyn til naboer / omgivelser som etter kontrakten er entreprenørens ansvar.

  • Entreprenøren har påtatt seg full tids- og prismessig ansvar for transport av sprengstein.

  • Angående fjellforhold og sikring må entreprenøren utføre oppgitte mengder pluss 100% økning i sikringsarbeidene uten regulering av enhetspriser eller riggposter.

  • Entreprenøren har de klart laveste prisene på samtlige aktuelle typer sikringsarbeider.

  • Arbeidsfellesskapet er en ny samarbeidskonstellasjon, men entreprenørene har en rekke stillinger i prosjektadministrasjon som er eller vil bli besatt av ingeniører med lang erfaring fra andre samarbeidsprosjekter.

Tønne-rapporten (side 29) gjennomgår disse risikovurderinger og valg av entreprenør og kommenterer følgende når det gjelder mulig økning i sikringsarbeidene:

«... synes imidlertid ikke å være vurdert hvilken betydning vesentlige mengdeøkninger vil ha for entreprenørens muligheter til å holde fremdriftsplanen.»

«Utvalget bemerker at valget av entreprenør synes å være gjort ut fra en bred totalvurdering, hvor ikke bare prisen, men entreprenørens opplegg for utførelsen, finansiell styrke m.v. også var viktig»

Entreprenøren har i ettertid gitt uttrykk for at det ikke var noe spesielt med anbudsdokumentene, og at dette var en tradisjonell entreprisekontrakt basert på NS 3420 og på Statens vegvesens Prosesskode. Det som ble oppfattet som nytt var at det var benyttet et såkalt off-shore prinsipp for forsikringsordningen og at behandlingen av eventuelle tvister skulle skje ved rettergang for de ordinære domstoler (ref. kontraktens pkt. 40).

20.7 Organisering og ansvarsfordeling i byggefasen

Utgangspunktet for byggherrens og entreprenørens organisering er den ansvarsfordeling som lå i hovedentrepriseformen og kontrakten.

Hovedentrepriseformen er i utgangspunktets basert på at entreprenøren skal ha et totalansvar for utførelse av byggearbeidene. Han styrer arbeidet gjennom sitt eget styringssystem og egne prosedyrer. Byggherren har ansvar for de prosjekterte løsningene. Når det gjelder sikringsarbeider på stuff, såkalt arbeidssikring (kontraktens prosess 25), skal omfanget av dette arbeidet avgjøres av entreprenøren i samarbeid med byggherren. I realiteten vil dette bli styrt av entreprenøren da det dreier seg om sikkerhet på stuffen og for dem som arbeider der. Når det gjelder omfanget av sonderboringer, tettings- og injeksjonsarbeider, er det byggherren som til enhver tid bestemmer omfanget av dette arbeidet, se kontraktens prosess 26:

«... Byggherren vil til en hver tid bestemme omfang av injeksjon som skal utføres. Som utgangspunkt gjelder at injeksjon skal utføres når vannlekkasje ut fra et eller flere sonder- eller salvehull er ≥ 5 l/min. Grense for når injeksjon skal utføres vil bli vurdert underveis. ....»

Her har altså byggherren påtatt seg det fulle styringsansvar. Dette ansvaret omfatter beslutning om injeksjon, omfang, valg av materialer, mengder, trykk og overholdelse av lekkasjekriterier. Slik detaljert styring av et vesentlig element i kontrakten fra byggherrens side kan lett komme i konflikt med entreprenørens fremdriftsansvar. Denne ansvarsfordeling, kombinert med den norske tunnelbyggingsfilosofien «design as you go», innebærer at fleksibilitet, avgjørelser på «stuff» og tilpasninger til rådende forhold blir viktig. Samtidig er dette en svært krevende arbeidsform for de involverte både hos byggherre og hos entreprenør. Som redegjort for i avsnitt 20.9, har det for Romeriksporten vært betydelige konflikter som henger sammen med disse forholdene.

NSB-GMB hadde en spiss organisasjon med delegert ansvar og myndighet. De formelle ansvarslinjene var klare. Denne organisasjonsformen ga byggeleder et stort ansvar og tilhørende myndighet. Organisasjonen var bygget opp med 5 likestilte enheter direkte underlagt administrerende direktør. I tillegg var det en stabsfunksjon som spesielt skulle ivareta en controller-funksjon. Den ene av enhetene var ansvarlig for all utbygging og ble ledet av en utbyggingsdirektør. Under seg hadde ubyggingsdirektøren 4 likestilte ansvarsområder samt en stabsfunksjon. Ett av disse ansvarsområdene var «Baneutbygging» som ble ledet av en utbyggingssjef. Utbyggingen av Romeriksporten lå ansvarsmessig under «Baneutbygging» (se figur 17.4) og ble ledet av en prosjektleder. «Baneutbygging» hadde ansvaret for utbyggingen av alle de andre parsellene på Gardermobanen. Utbyggingen på hver parsell ble ledet av en egen prosjektleder. Figur 20.1 viser organiseringen i detalj.

Figur 20.1 Organisasjonskart NSB Gardermobanen A/S – Utbygging

Figur 20.1 Organisasjonskart NSB Gardermobanen A/S – Utbygging

Figur 20.2 Hovedentreprenørens organisasjonskart

Figur 20.2 Hovedentreprenørens organisasjonskart

Gjennomgangs-rapporten (side 24-26) har vurdert prosjektledelse, byggherreorganisasjon og problemløsning i byggefasen. Med prosjektledelse menes her alle ledd fra utbyggingsdirektør til byggeleder. Med byggherreorganisasjon menes her byggeledelsen bestående av byggeleder og byggelederassistenter. Antallet byggelederassistenter har variert fra 4 - 8 i løpet av byggetiden. - Rapportens konklusjoner siteres i det følgende:

Ad. prosjektledelse:

«Det er vår vurdering at ledelsesfunksjonen i NSB-GMB har fungert i tråd med styringsprinsippene som er fastsatt i selskapets organisasjonshåndbok. Ledermøtene har fulgt nøye opp kritiske forhold ved tunnelprosjektet. Risiko og usikkerhetsforhold er løpende (månedlig) rapportert videre i ledelsen og til andre sentrale parter. Slike forhold har bl.a. omfattet godkjennelsesprosessen for reguleringsplanene, prosjektfremdrift og problemene knyttet til lekkasjer og injeksjon.»

Ad. byggherreorganisasjon:

«Det er gjennomgangsgruppens vurdering at kontinuitet i bemanning og personellets kvalifikasjoner har vært tilfredsstillende»

Ad. problemløsning i byggefasen:

«Som en følge av tunnelbyggingsfilosofien har NSB-GMBs byggelederstab bestått av personell med høy kompetanse slik at avgjørelser kunne bli tatt uten unødige forsinkelser. Dr. Ing. Aas-Jakobsen A/S (konsulenten) har hele tiden vært informert om forholdene i tunnelen gjennom deltakelse på byggemøtene, og har blitt direkte involvert i injeksjonsproblematikken på bakgrunn av byggeleders vurdering/behov.»

Høsten 1997 ble det utarbeidet en egen «Handlingsplan for Romeriksporten» med utbyggingsdirektøren som leder, se figur 20.3. Dette er nærmere kommentert i avsnitt 20.7. Denne prosjektorganisasjon knyttet til seg nødvendig spisskompetanse etter behov.

Figur 20.3 Organisasjonskart for Romeriksporten fra oktober 1997

Figur 20.3 Organisasjonskart for Romeriksporten fra oktober 1997

Arbeidsfellesskapet på entreprenørsiden organiserte seg som en bedrift. Det var viktig at alle funksjoner var dekket og at prosjektet ble satt sammen fysisk på et felles kontor. Det var en tung driftsorganisasjon med svært erfarne anleggsledere. Dette var nødvendig for at det skulle være beslutningskraft på stedet. Selve anlegget var delt i tre.

Utbyggingen ble fra arbeidsfellesskapets side ledet av en styringsgruppe på 4 personer der ledere fra alle de fire deltagende firmaer var representert. Under denne gruppen satt den ansvarlige prosjektleder som under seg hadde en produksjonssjef. Produksjonssjefen hadde ansvar for 3 anleggsledere, en på hver arbeidssted; Jernbaneveien, Starveien og Stalsberg. Prosjektleder hadde i tillegg en stab som koordinerte arbeider som kvalitetssikring, HMS, økonomi, innkjøp m.v. Selv om arbeidsfellesskapet var en ny gruppering, var organisasjonen satt sammen av personer med lang og solid erfaring. Fra administrasjonens 11-punktsliste før kontraktsinngåelse, finnes denne vurdering:

«Mange av stillingene i prosjektadministrasjonen vil imidlertid bli besatt av ingeniører med lang erfaring fra andre samarbeidsprosjekter som f.eks. A/F Høyer-Selmer, Astrup Høyer/ABV (NCC), Veidekke/Eeg Henriksen/NCC, Aker Entreprenør/Veidekke o.s.v. Erfaring fra store fjellanlegg er solid og godt dokumentert.»

Spørsmålet om bemanning, kompetanse og tidligere erfaring var også diskutert på de to avklaringsmøtene som ble avholdt før kontrakten ble undertegnet.

20.8 Kvalitetssikring

Kvalitetssikring (KS) i NSB-GMB ble tidlig definert. Det vises bl.a. til Budsjettrevisjon nr. 1 (august 1993). I bedriftens Organisasjonshåndbok er KS beskrevet slik:

«Kvalitetssikring i NSB Gardermobanen A/S er alle systematiske tiltak, prosesser og teknikker som forebygger feil og problemer, og som sikrer at riktig kvalitet oppnåes.

Det totale kvalitetssystemet omfatter også økonomisk, miljømessig og teknisk kvalitetssikring og henviser til aktuelle lover, forskrifter og standarder, herunder «Forskrift om internkontroll» (HMS) og aktuelle NS-ISO-9000 standarder.

NSB Gardermobanen A/S stiller overfor leverandører av produkter og tjenester krav om kvalitetssikring i henhold til NS-ISO 9000-serien. Kravene gjelder i de tilfeller dette er hensiktsmessig med hensyn til leveransens omfang og kompleksitet.»

Kvalitet i prosjektet ble ivaretatt ved størst mulig delegering og egenkontroll på utførende ledd. Alle aktørene i et prosjekt måtte kunne dokumentere kunnskap om og praksis i bruk av moderne kvalitetssikringsprinsipper, og måtte som et minimum tilfredsstille relevante krav i NS-ISO 9001 og 9003.

I entreprenørkontraktene ble det benyttet følgende formulering:

«Entreprenøren skal ha et etablert og dokumentert kvalitetssikringssystem som tilfredsstiller relevante krav fra NS-ISO-9000-serien.

Entreprenøren skal utføre revisjoner for å verifisere kvaliteten på eget arbeid.

Som ledd i egenkontrollaktivitetene skal entreprenøren planlegge inspeksjonsaktiviteter for relevante deler av oppdraget, for å sikre riktig kvalitet på alle deler av arbeidet (kvalitetssikringsplan).

Byggherren vil utføre gjennomgang og kontroll av entreprenørens arbeid gjennom hele kontraktsperioden, herunder også arbeid utført av entreprenørens underentreprenører.

Entreprenøren skal utarbeide en kvalitetsplan som leveres byggherren senest 4 uker etter at kontrakt er inngått.»

Det er videre spesifisert hva en slik plan skal inneholde, nemlig temaer som organisering, økonomi, miljø, HMS, personal m.v. I KS-systemet finnes regler og rutiner for rapportering og løpende kontakt mellom byggherre og entreprenør.

I avsnitt 20.7 er omtalt byggherrens og entreprenørens organisasjon. Her fremgår at controllerfunksjonen var sentral i oppfølging av KS-spørsmål.

I forhold til prosjekteringskontrakten, var det avtalt et kvalitetssikringsopplegg med Dr. Ing. Aas-Jakobsen A/S og i følge NSB-GMB ble dette opplegget fulgt. Erfaringen hos konsulenten var at det var sterkt fokus på kvalitetssikring under kontraktsinngåelse, men mindre fokus på dette mens arbeidet pågikk uten at dette har hatt noen vesentlig betydning for kvaliteten.

Entreprenøren utarbeidet som forutsatt en kvalitetsplan for prosjektet. Denne planen ble utarbeidet i nært samarbeid med byggherren.

Det er tydelig at det formelle grunnlaget for kvalitetssikring av prosjektet gjennom både planleggingsfasen og utbyggingsfasen, var tilstede. De nødvendige systemene ble etablert og de nødvendige dokumenter ble utarbeidet og det ble foretatt revisjoner av KS-opplegget hos de involverte partene. Det er imidlertid slik at et kvalitetssikringssystem ikke vil fungere tilfredsstillende med mindre det skjer en aktiv oppfølging i forhold til den dokumentasjon som fremkommer. Videre er det erfaringsmessig slik at intet system kan erstatte det tillitsfulle samarbeid som bør være tilstede mellom oppdragsgiver og utførende dersom sluttproduktet skal få den foreskrevne kvalitet.

Et eksempel på manglende aktiv oppfølging er uteblivelsen av reaksjon i NSB-GMB på de poretrykksmålingene som ble foretatt på Hellerud i januar 1996. Det faktum at det ikke ble installert vanninfiltrasjonsanlegg før ca. 16 måneder etter at det ble registrert fall i måleverdiene, medførte at det her oppsto betydelige setningsskader på omlag 60 hus.

Tilsvarende er det åpenbart at byggherren skulle ha reagert på de første registreringene av at vannstanden i Nordre Puttjern var kraftig redusert. De første signalene kom allerede den 3. februar 1997, men byggherren tok seriøst tak i problemet først på ettersommeren samme år. (NSB-GMB som byggherre påtok seg imidlertid umiddelbart ansvaret for vannstandssenkningen.)

Da tettingsarbeidene ble stoppet i tunnelen den 8. oktober 1997 etter at problemene med injeksjonsmiddelet Rhoca-Gil var blitt kjent, ble det fra NSB-GMBs side satt i gang et omfattende evaluerings- og kvalitetssikringsarbeid i tilknytning til tunnel- og tettingsarbeidene. Fra dette tidspunkt har det vært engasjert en rekke eksperter og ekspertgrupperinger som har vurdert og evaluert det pågående arbeidet.

NSB-GMB gjorde også enkelte viktige tiltak gjennom å opprette et eget delprosjekt for utelukkende å håndtere alle forhold relatert til tunnelbyggingen. Dette ble besluttet av styret i NSB-GMB den 10. oktober 1997 og fremgår av Handlingsplan datert 19. oktober 1997. Delprosjektet skulle på en systematisk måte strukturere og organisere alt videre arbeid knyttet til Romeriksporten og skulle ha spesiell fokus på å oppnå vannbalanse i området under Østmarka, håndtere forsvarlig alle forhold i tilknytning til tettingsmiddelet Rhoca-Gil samt å utbedre/erstatte alle oppståtte setningsskader i Hellerudområdet og samtidig forebygge, slik at ytterligere skader ikke oppstår.

Samarbeidet mellom NSB-GMB og den ansvarlige rådgiveren Dr. Ing. Aas-Jakobsen A/S er av begge parter blitt betegnet som godt. Hva gjelder forholdet til entreprenøren, var det slik at helt fra starten av var dette forholdet preget av uenighet om fortolkning av kontrakten. Dette medførte et betydelig anstrengt forhold mellom partene under mesteparten av kontraktsperioden. Mye tid og energi har gått med til kontraktuelle spørsmål, og det er grunn til å tro at dette har trukket fokus vekk fra de faglige utfordringene som lå i selve tunneldriften og forsterket de problemer og vanskeligheter som etter hvert oppsto.

20.9 Kontraktsgjennomføring

Gjennomføringen av byggekontrakten mellom NSB-GMB og SRG har vært meget vanskelig og konfliktfylt. Helt fra starten av kontrakten har byggherre og entreprenør kontinuerlig brukt mye tid på fortolkning av kontrakten. Det har tildels vært sterk uenighet; noe som også har preget samarbeidet mellom partene.

Det var spesielt tre områder som var årsak til uenighet og diskusjoner mellom byggherre og entreprenør allerede fra starten av. Det oppsto tidlig uenighet om kontraktens bestemmelser om sprengningsrestriksjoner og om hefttid ved sikringsarbeidene.

Videre oppsto under byggingen sterk uenighet mellom byggherre og entreprenør om hvorvidt geologirapporten ga en riktig beskrivelse av de geologiske forholdene. Denne uenigheten har vært et vesentlig punkt i en voldgiftssak mellom partene.

Kontraktens innhold og de prinsipper den bygger på, tilsier at det skal være vesentlige feil og mangler ved det tekniske underlaget før entreprenøren kan fraskrive seg ansvar. Kontrakten gir entreprenøren vederlag for avvik fra det beskrevne i både tid og pris så sant dette ikke kan sies å være vesentlig avvik. I kontraktens Del II – Kontraktsvedlegg, fremgår det under Vedlegg A, pkt. 7.0 at entreprenøren er innforstått med at grunnens beskaffenhet varierer og kan avvike fra de opplysninger som byggherren har innhentet. Slike variasjoner og avvik skal ikke gi entreprenøren rett til fristforlengelse eller endring av kontraktsprisen utover det som måtte følge av de oppmålte mengder og med kontrakten for øvrig.

Tønne-rapporten (s. 28-44) har en grundig gjennomgang av hvorledes kontraktsarbeidene har utviklet seg fra kontraktsinngåelsen den 1. juni 1994 og frem til mars 1998. Rapporten går grundig inn på grunnlaget for kontrakten (inklusive det geologiske grunnlaget), endringsordren (vedrørende forsering) som ble utstedt 17. januar 1996 (EO 23), forliksavtalen av 17. april 1997 (der partene ble enig om å løse kontraktuelle tvister ved voldgift) og endringsavtale datert den 2. desember 1997 for arbeider utført etter 8. oktober 1997 (den såkalte «kost-pluss-avtalen», hvoretter alle arbeider skal utføres på regning). Tønne-utvalget har valgt ikke å ta standpunkt til spørsmål som skulle behandles av voldgiftsretten. Utvalget uttaler for øvrig (Tønne-rapporten, side 43):

«Utvalget har ingen bemerkninger til selskapets saksbehandling da SRG ble valgt som entreprenør for tunnelutbyggingen. Hensett til at åpning av banen samtidig med flyplassen var et avgjørende suksesskriterium, mener utvalget imidlertid at det burde vært vurdert en premie eller bonusordning, eller andre bestemmelser i kontrakten som kunne gitt entreprenøren et incentiv til hurtig fremdrift, slik det faktisk ble gjort i de senere avtaler mellom partene. Hadde fremdriften vært bedre i første del av byggetiden, ville man hatt bedre tid til håndtering av de problemer som oppsto under Puttjern og Lutvann.»

«Den interne rapportering av tvistene i NSB-GMB synes å ha vært tilfredsstillende. Styret var fullt orientert både ved utstedelsen av EO 23 og i forbindelse med SRGs arbeidsstans og NSB-GMBs hevning av avtalen. Også forliksavtalen ble behandlet av styret.»

«Utvalget bemerker at i praksis innebærer avtalen (endringsavtalen av 2. desember 1997) at NSB-GMB påtar seg merkostnadene ved gjenopprettelse av skadene i Østmarka samt merkostnadene ved tetting av tunnelen. ....»

Gjennomføringen av kontrakten beskrives og analyseres best ved at perioden fra kontraktsundertegning 1. juni 1994 til 21. januar 1999, deles i fire faser:

Fase 1:

Fra kontraktsundertegning 1. juni 1994 til betinget endringsordre 17. januar 1996

Fase 2:

Fra betinget endringsordre 17. januar 1996 til forliksavtalen 17. april 1997

Fase 3:

Fra forliksavtalen 17. april 1997 til stans i tettingsarbeidene 8. oktober 1997

Fase 4:

Arbeider utført etter 8. oktober 1997 i henhold til kost-pluss-avtalen

20.9.1 Fase 1: Fra kontraktsundertegning 1. juni 1994 til betinget endringsordre 17. januar 1996

1. juni 1994

Kontraktsundertegning

3. august 1994

Første salve avfyrt

2. november 1994

Fylkesmann stadfester reguleringsplanvedtak etter klage fra grunneier Per Klemetsrud

30. januar/ 30.mars 1995

Oslo (Østensjø bydel) og Lørenskog fastsatte restriksjoner mot nattsprengning

24. mars 1995

SRG varsler om driftsforstyrrelser som følge av restriksjoner mot nattsprengning og foreslår forseringstiltak for å gjenvinne forsinkelsene. NSB-GMB mente dette var forhold under entreprenørens risiko og avviste ansvar for forsering, men opprettholdt krav om ferdigstillelse etter kontraktens frister

10. mai 1995

NSB-GMB uttrykker bekymring for fremdriften dersom kontraktens sikringsmengder kommer til utførelse

15. mai 1995

SRG varseler om at man vil forsere arbeidene for byggherrens regning. NSB-GMB avviser ansvar for forsering.

9. juni 1995

SRG meddeler at man i forhold til ekvivalenstidsregnskapet vil beregne hefttid fra det tidspunkt injeksjonsboringen starter og til injeksjonen er avsluttet (selv om deler av prosessen ble utført nattetid eller i helg). NSB-GMB avviste dette og påberopte kontraktens bestemmelser for hvordan hefttid skal beregnes

September 1995

SRG varsler at fjellforholdene er så mye dårligere enn beskrevet i kontrakten at man forventet store forskyvninger i kontraktens ferdigstillelsesdatoer.

3. november 1995

SRG varsler om forsinkelse på inntil 12 måneder og at en omfattende forsering var nødvendig for å sikre rettidig ferdigstillelse. Kostnadsrammen for forseringen ble estimert til 120 – 150 mill. kr.

20. november 1995

NSB-GMB meddeler at SRG ikke har krav på fristforlengelse og at NSB-GMB ikke er ansvarlig for kostnader til forsering av kontraktens tidsfrister.

30. november 1995

NSB-GMB konstaterer at SRG ikke er villig til å starte nye forseringstiltak med mindre NSB-GMB uten forbehold og med endelig virkning dekker kostnadene med forseringstiltakene. NSB-GMB varsler om sin rett til å heve kontrakten dersom ikke SRG innen 31. Desember 1995 iverksetter tiltak slik at ferdigstillelse skjer i henhold til kontraktens tidsfrister.

8. desember 1995

NSB-GMB styremøte presiserer

«at det i nåværende fase er viktig å holde fast på prinsippene i kontrakten og at det ikke må forhandles om kompromisser på hovedprinsippene».

(Statsråden og Samferdselsdepartementet var orientert, og det hadde funnet sted samtaler med morselskapet).

20.9.2 Fase 2: Fra betinget endringsordre 17. januar 1996 til forliksavtalen 17. april 1997

17. januar 1996

NSB-GMB bestiller forsering ved betinget endringsordre 23

19. januar 1996

SRG bekrefter at Endringsordre 23 vil bli effektuert. Etter denne avtale skulle SRG forsere arbeidet for å holde sluttidspunktet og få betalt for dette dersom tidsregnskapet i etterhånd viste at forsering etter kontrakten hadde vært påkrevet for å bli ferdig til 1. september 1997. I mellomtiden skulle SRG få forskuttert vederlag for forsering med à konto utbetalinger på kr. 6,5 mill. pr. mnd. i 10 måneder, til sammen kr. 65 mill.

Store deler 1996

God fremdrift i tunneldrivingen

15. mai 1996

SRG fremlegger geologisk rapport fra Dr. Ing. Bjørn Buen

12. juni 1996

Enighet mellom NSB-GMB og SRG om seismiske undersøkelser

21. august 1996

Felles fremdriftsprognose laget av SRG geolog Bjørn Buen og NSB-GMB Noteby geolog som konkluderer med gunstigste gjennomslagsdato for tunnelen 4. mai 1997 og ugunstigste gjennomslag januar 1998. (Faktisk gjennomslag ble 4. september 1997).

30. august 1996

SRG meddeler at på grunnlag av rapportene beregnet sannsynlig dato for gjennomslag til 30. mai 1997 og ferdigstillelse av etterarbeider til 13. desember 1997

Sommeren 1996

Supplerende grunnundersøkelser. Byggherren mer optimistisk enn entreprenøren. SRG fant derfor at det ikke var nødvendig å opprettholde forseringen

24. september 1996

SRG varsler at man vil trappe ned forseringsarbeidene med virkning fra 1. oktober med mindre partene kommer frem til en løsning for betaling av forseringsarbeidene etter Endringsordre 23.

21. oktober 1996

SRG iverksetter nedtrapping av forseringsarbeidene

25. november 1996

NSB-GMB stanser a konto utbetaling for forseringsarbeidene

24. januar 1997

NSB-GMB anfører at SRG hadde plikt til ytterligere forsering i henhold til Endringsordre 23 og på de samme betalingsbetingelser

Tidlig 1997

Forverret forhold mellom byggherre og entreprenør

3. februar 1997

Vannstandssenkning første gang rapportert for Nordre Puttjern. Første signal på at vannlekkasjene i tunnelen kunne skape problemer for Østmarka

5. februar 1997

Styret i NSB-GMB varslet om vannlekkasjene fra Puttjern og tilknyttede fremdriftsproblemer. Administrasjonen oppfatter ikke problemene som kritiske og mener at siste del av tunnelen vil være klar for prøvekjøring innen 25. juni 1998. Styret bad om at 1. april 1998 ble opprettholdt som frist for ferdigstillelse.

10. mars 1997

SRG varsler stans i arbeidene dersom ikke NSB-GMB aksepterer at det forelå grunnlag for endring av kontraktens enhetspriser for gjenstående arbeider på seksjon D og det blir foretatt oppgjør i henhold til Endringsordre 23 innen 21. mars 1997.

11. mars 1997

NSB-GMB meddeler heving av kontrakt dersom ikke SRG trekker stansingsvarsel tilbake.

22. mars 1997

SRG stanset arbeidene. Det gjenstår da ca. 500 meter fjell

1. april 1997

Da SRG ikke gjenopptok arbeidene etter påske, vedtok styret i NSB-GMB å heve kontrakten

20.9.3 Fase 3: Fra forliksavtalen 17. april 1997 til stans i tettingsarbeidene 8. oktober 1997

April 1997

Rettsmøte i namsretten

17. april 1997

Forliksavtale: Utgangspunktet var kontrakten av 1. juni 1994 – dog med to endringer: a) SRG frafaller sin rett til å stanse arbeidet bortsett fra ved vesentlig betalingsmislighold av forfalt og uomtvistet beløp. NSB-GMB forplikter seg til ikke å heve eller varsle heving av kontrakten uten ved vesentlig mislighold. b) Tvister som springer ut av kontraktsforholdet og som ikke løses i minnelighet, skal avgjøres ved voldgift I tillegg til de direkte endringer, inngikk også i avtalen: - NSB-GMB yter likviditetslån på 50 mill. kr. mot morselskapsgaranti - Avtale om bonus på 25 mill. kr. til SRG dersom SRG klarer ferdigstillelse av tunnelen for utprøving og igangkjøring før 1. april 1998. Det ble også enighet om å flytte på prosjektlederne både hos byggherren og hos entreprenøren for å bedre samarbeidsklimaet.

4. september 1997

Gjennomslag i tunnelen

3. oktober 1997

Konstatert spor av kreftfremkallende stoffene acrylamid og metylolacrylamid i avløpsvannet

8. oktober 1997

Tettingsarbeidet stanset i tunnelen

20.9.4 Fase 4: Arbeider utført etter 8. oktober 1997 i henhold til kost-pluss-avtalen

2. desember 1997

Endringsavtale for arbeider utført etter 8. oktober 1997. Som følge av at arbeidsstansen 8. oktober og den situasjon som var oppstått og for å sikre full oppslutning fra entreprenøren ble det inngått avtale etter et «kost-pluss-opplegg». Avtalen innebærer at arbeider utført etter 8. oktober i seksjon D i tunnelen skal gjøres opp etter medgåtte nødvendige kostnader med påslag på 13% til dekning av overheadkostnader i SRG og i SRGs eierselskap samt fortjeneste. Dette innebærer at NSB-GMB påtar seg merkostnadene ved gjenopprettelse av skadene i Østmarka samt merkostnadene ved tetting av tunnelen.

20.10 Særskilt om vannlekkasjer

20.10.1 Om de geologiske forundersøkelser for Romeriksporten

Det er innlysende at for både byggherre, anbydere og den valgte entreprenør vil de geologiske grunnundersøkelser knyttet til forundersøkelser og prosjektering være meget viktige.

Som en del av anbudsgrunnlaget var utsendt geologisk rapport utarbeidet av NOTEBY. Rapporten er inntatt i kontrakten vedlegg D, bok 4. Under de to avklaringsmøtene som NSB-GMB holdt med SRG før kontraktsinngåelse, ble også tatt opp den usikkerhet som er forbundet med fjellforholdene. I referatets punkt 8 står det følgende:

«Entreprenøren bekrefter byggherrens forståelse av entreprenørens ansvar slik det fremgår av vedlegg A pkt.7 i kontraktsteksten. Han bekrefter videre at de av byggherren fremlagte geologiske rapporter virker fornuftige. Det var heller ikke entreprenørens intensjon å kreve ekstra penger eller fristforlengelse i f.t. normale avvik innen geologiske forhold.»

Det oppsto etter hvert uenighet mellom entreprenør og byggherre om det geologiske grunnlaget. SRG har med støtte i en geologisk rapport datert 15. mai 1996 som selskapet fikk innhentet fra Dr. ing. Bjørn Buen, hevdet at den geologirapport som fulgte anbudsdokumentene ikke tilfredsstiller normene gitt i NS 3480 «Geoteknisk prosjektering». SRG hevdet at NOTEBYs rapport hadde vært et lite egnet verktøy for SRG ved deres vurdering av den geologiske risiko knyttet til prosjektet. SRG hevdet videre at de under arbeidets fremdrift registrerte betydelige avvik fra geologirapporten og at dette påførte entreprenøren merarbeider og merkostnader i et omfang som etter SRGs mening ga både rett til fristforlengelse og endrede enhetspriser. Det er bl.a. henvist til kontraktens pkt. 17.1 b) der det fremgår at entreprenøren skal ha rett til fristforlengelse dersom han blir forsinket som følge av feil ved materiale levert av byggherren eller byggherrens konsulent eller annet som må henføres til byggherrens forhold. SRG hevdet at de mangelfulle geologiske opplysningene representerte en bristende forutsetning for kontraktsinngåelsen og at også dette skulle gi rett til fristforlengelse og endrede enhetspriser, alternativt vederlag etter regning.

NSB-GMB avviste dette og fremholdt at kontraktsopplegget var basert på det mønster som benyttes av Statens vegvesen og at vegvesenets retningslinjer også ble fulgt for innhenting og vurdering av geologiske data. Videre hevdet NSB-GMB at geologirapporten inneholdt de geologiske data som ga grunnlag for entreprenørens egne vurderinger, og følgelig var entreprenøren klar over hvilken risiko som forelå vedrørende fjellforholdene og overtok denne risiko etter kontrakten. NSB-GMB hevdet at kontraktens bestemmelser uttømmende regulerer risikoen for geologiske forhold, og at kontrakten ikke viser til NS 3480 (Geoteknisk prosjektering – Fundamentering, grunnarbeider, fjellarbeider), men til regelverket for Statens vegvesen.

Uenigheten om kontraktsforståelsen hva angår de geologiske forhold, var et sentralt punkt i voldgiftssaken mellom partene, hvor retten - på bakgrunn av konklusjonen som er offentliggjort - må ha ment at entreprenøren må bære det meste av risikoen for den usikkerhet som alltid vil hefte ved en slik geologirapport, men at de mer ekstreme overraskelser kanskje ligger utenfor entreprenørens risiko.

20.10.2 Generelt om vannlekkasjer i tunneler, måling av vannlekkasjer, ansvarsfordeling mellom byggherre og entreprenør

I fjell er det mer eller mindre åpne sprekker som står i forbindelse med hverandre og derved danner et nettverk av mulige lekkasjeveier i fjellet. En tunnel vil bryte disse kanalene og vannlekkasjen som oppstår, vil virke drenerende og senke grunnvannsnivået og derved porevannstrykket i berg- og løsmassene over. Det vil derfor normalt alltid lekke noe vann inn i tunneler som Romeriksporten.

Tønne-rapporten (side 8, 9, 46 og 47) oppsummerer hva som er den vanlige situasjon og praksis i slike tilfeller. Vannlekkasjer i fjell reduseres ved gjennomføring av ulike former for sikringstiltak. Én av metodene er å fylle sprekker og porer i fjellet som leder vann inn i tunnelen med sement eller kjemisk tettingsmiddel. Dette utføres normalt som såkalt forinjeksjon. Det kan også benyttes etterinjeksjon dersom det ikke oppnåes tilfredsstillende tetthet med forinjeksjon.

Ved forinjeksjon bores det fra «stuff» (arbeidsstedet / endeveggen i tunnelen) et stort antall hull ca. 20 m fremover i vifteform i forhold til det kommende tunneltverrsnitt og vinklet 45° i forhold til tunnelaksen. I hullene presses det inn sement eller annet tettingsmateriale som vil danne en vanntett skjerm rund tunnelen. Hvis ikke første skjerm blir tett, kan det injiseres med boring av skjerm nr. 2 og eventuelt nr. 3. Når skjermen(e) er tilstrekkelig tett(e), kan det bores og sprenges en salve til under skjermen i tunnelen. Etterinjeksjon benyttes normalt fordi vannlekkasjen er for høy i den ferdig sprengte tunnel.

Det er allment akseptert at tetting med forinjeksjon gir bedre resultater enn ved etterinjeksjon. Av den grunn gjøres det såkalte sonderboringer fra stuff i kommende områder hvor det forventes dårlig fjell med vanninntrengning. Ved en sonderboring bores det ca. 20 m fremover i den kommende tunnelen og vannlekkasjen i hullet måles. Utfra fastsatte lekkasjekriterier i liter pr. minutt, blir det besluttet å foreta forinjeksjon eller å drive tunnelen direkte videre. Vannet som lekker inn i tunnelen, blir samlet opp i et dreneringssystem og renner ut av tunnelen ved naturlig fall (mot Oslo-siden).

Grunnvannstand og vannbalansen i naturen kan bli påvirket av innlekkasjen i tunnelen. For Romeriksporten var det opprinnelig dreneringssystem beregnet for 2300 l/min, som tilsvarer en gjennomsnittlig vannmengde på 18 l/min./100 m. Det var antatt at en slik innlekkasje ikke ville skape problemer med grunnvannstand og vannbalanse.

Under bebygget område har det erfaringsmessig vist seg nødvendig med lavere innlekkasje (3 – 10 l/min. /100 m) for å unngå setningsskader på bolighus og bygninger – slik det er nærmere redegjort for i avsnitt 20.10.4.

Gjennomgangs-rapporten (side 27 – 32) har behandlet lekkasjekriterier og lekkasjemålinger. Det viste seg på et tidlig tidspunkt at man hadde benyttet adskillig mer tid på injeksjon enn beregnet (se avsnitt 20.10.3). I notat av 13. juli 1995 foreslo Dr. Ing. Aas-Jakobsen A/S å vurdere en økning av tillatt innlekkasje fra 18 til 50 l/min/100m på strekninger som ligger under områder som er mindre ømfintlige for setningsskader, det vil si «skog og mark» (altså Østmarka). I samme notat ble det også anbefalt å etablere et målesystem slik at det var mulig å få kontroll med de totale mengder drensvann ut fra tunnelen.

I fortsettelsen av tunneldrivingen ble den tillatte lekkasjen pr. stuff øket fra 5 l/min til 15 l/min. Om dette fremgår det av Gjennomgangs-rapporten (side 27):

«Økningen av lekkasjekriteriet vurderes som forsvarlig ut fra hensyn til driving og sikring av tunnelen, ....»

Våren 1995 ble det igangsatt et system for å måle total vannlekkasje fra tunnelen. Det foreligger kontinuerlige målinger som kan føres frem til 18. mars 1996. Fra årsskiftet 95/96 er målingene i følge Gjennomgangs-rapporten (side 30) upålitelige på grunn av driftsforholdene i tunnelen (7 dagers drift – og målingene skal foretas i perioder når det ikke er drift i tunnelen), samt at det ikke ble foretatt påfølgende målinger på samme sted i tunnelen. Det ble altså etterhvert vanskelig å gjennomføre slike målinger. I følge rapporten (side 27) fremgår:

«... burde NSB-GMB ha sørget for å opprettholde lekkasjemålingene».

Den 9. oktober 1997 foretok Norsk Institutt for vannforskning (NIVA) vannmålinger på 14 forskjellige steder i tunnelen og konstruerte en kurve som viste lekkasjeprofilen over tunnelens lengdeakse. Basert på dette trekker Gjennomgangs-rapporten følgende konklusjon (side 30):

«Kurven fra NIVA viser en unormalt stor økning i vannlekkasjene over en svært begrenset strekning (området rundt gjennomslaget –se under). Tallmessig øker lekkasjene fra 19 l/sek til 53 l/sek, det vil si en økning på 34 l/sek eller nærmere en tredobling av vannlekkasjene. Stedsmessig ligger denne strekningen mellom km 7820 til 7358, og lengden er dermed 462 meter. Økningen tilsvarer en vannlekkasje på 440 l/min/100 m.

En annen observasjon / tolkning av denne kurven er at dersom en «ser bort fra » denne kritiske strekningen, så er de totale lekkasjer langs den resterende strekningen av tunnelen 39 l/sek = 2340 l/min. (den forhåndskalkulerte vannlekkasjen var 2300 l/min). Dette kan indikere at man har drevet en 13,5 km lang tunnel hvorav ca. 13 km har vært utført etter planen og innenfor lekkasjekriteriene, mens det i ca 500 meter har vært vannlekkasjer langt over det akseptable (440 l/min/100 m mot gjennomsnittlig antatt 18 l/min/100 m) ....»

Om vannlekkasjemålinger, uttaler Gjennomgangs-gruppen (Gjennomgangs-rapporten side 31):

«Vannlekkasjemålingene ble aldri satt i system for å følge med utviklingen av vannlekkasjene etterhvert som tunneldriften skred fram. Maksimal lekkasje fra tverrslaget i Jernbaneveien ble målt til 568 l/min den 18.03.96. Denne lekkasjemengden ble målt over en tunnellengde på ca 2000meter i et område som var systematisk forinjisert. Dette tilsvarer 28 l/min/100 m, det vil si langt over det gjennomsnittlige kriteriet på 18 l/min/1oo m.»

Når det gjelder drivingen av tunnelen, fulgte ansvarsfordelingen for Romeriksporten det som er det vanlige for denne type entrepriser og kontrakter (se også under kapittel 19.4 og 19.5). Om ansvaret mellom byggherre og entreprenør hva angår lekkasje- og tettingsproblematikk, fremgår det av Gjennomgangs-rapporten (side 25):

«Kontraktsformen for Romeriksporten er i utgangspunktet basert på at entreprenøren skal ha et totalansvar for styring av arbeidet gjennom sitt eget styringssystem og egne prosedyrer ....

Når det gjelder tettings- og injeksjonsbeslutninger har imidlertid byggherren påtatt seg det fulle ansvar. Dette gjelder beslutning om injeksjon, omfang, valg av materialer, mengder, trykk og overholdelse av lekkasjekriterier. ....

Oppbyggingen av anbudet, prosedyrene som er benyttet og oppfølgingen under byggearbeidene faller inn under den norske tunnelbyggingsfilosofien «Design as you go». Dette innebærer fleksibilitet, avgjørelser på stuff og tilpasninger til rådende forhold. Det gjør at det er muligheter for tilpasninger underveis, men krever samtidig at «signaler» fra fjellet eller omgivelsene må tas hensyn til. Dette er en svært krevende arbeidsform for byggeledelsen.»

Det har følgelig ikke vært noen tvil om at det er byggherren som har hatt ansvaret for tettingsarbeidene i Romeriksporten.

Vannmålinger sammenholdt med innlekkasjekrav avgjorde om forinjeksjon var nødvendig før tunneldriving kunne fortsette. Byggherren var til enhver tid til stede og tilgjengelig til å foreta denne beslutningen uten tap av unødig tid. Alle vannmålinger og avgjørelser om injeksjon er dokumentert i injeksjonsrapporter på byggeplass.

Når det gjelder de faktiske vannlekkasjer man har stått overfor under drivingen av Romeriksporten og konsekvensene av disse, må dette vurderes ut fra følgende forhold:

  • Vannlekkasjenes betydning for fremdrift og overholdelse av kontraktuelle tidsfrister.

  • Vannlekkasjenes betydning for setninger og mulige skader i bebygde områder.

  • Vannlekkasjenes betydning for grunnvannssenkning under skog og mark.

20.10.3 Vannlekkasjenes betydning for fremdrift og overholdelse av kontraktuelle tidsfrister

Det ble tidlig diskusjoner mellom byggherre og entreprenør om beregning av hefttid under injeksjon. Alt injeksjonsarbeid vil påføre entreprenøren heft. SRG hadde i sitt anbud ingen særskilt pris for denne prosessen, men opplyste at vederlaget for hefttid var innbakt i prisingen av andre prosesser. Om hefttid fremgår det av kontraktens prosess 26.391:

«Hefttiden regnes fra injeksjonsboringen starter til injeksjonen er avsluttet.

Det betales ikke for hefttid mellom kl 0000 - 0600 mandag til fredag samt lørdag, søndag og helligdager. Dette gjelder uavhengig av den arbeidstid som til enhver tid gjelder.»

I denne forbindelse foreslo SRG følgende presisering av kontraktsbestemmelsene vedrørende denne prosessen, som ble inntatt i kontraktsvedlegg B pkt. 3:

«Entreprenøren forutsetter at hefttid registreres som beskrevet i prosess 26.391 pkt. F, og inngår i tidsregnskapet som beskrevet i vedlegg C pkt. 2. Kostnader for heft er inkludert i andre prosesser.»

( I vedlegg C pkt. 2 er beskrevet «Regulering av tidsfrister» og her omhandles også bestemmelsene om beregning av ekvivalenttidsregnskap.)

Det ble relativt fort klart at partene var uenige om fortolkning av kontraktens bestemmelser og hvilken betydning hefttiden skulle ha ved beregning av tidsregnskapet.

I og med at omfanget av tettingsarbeider ble av et vesentlig større omfang enn forventet, medførte dette betydelig hefttid for entreprenøren. At dette også har hatt betydning for fremdriften av selve tunneldriften, er på det rene. Dette fremgår også av Gjennomgangs-rapporten (side 31) med referanse til byggemøtereferater i perioden desember 1996 til mars 1997 da det var liten inndrift i tunnelen og det ble fokusert på å iverksette forbedringer av effektiviteten ved justeringer av tunneldriften:

«For å spare tid er det vurdert å sløyfe injeksjon i sålen eventuelt kun injisere en omgang.»

Videre fremgår av Gjennomgangs-rapporten (side 31):

«Ønske om økt fremdrift kan ha medført at lekkasjekriteriene og kriterier for injeksjon ble satt til side. Vi har imidlertid ingen sikre observasjoner som tilsier at dette ble gjort. Vi har registrert at det i 1997 ble utført injeksjoner med delvis skjerm og at spesielt sålen ble utelatt. På enkelte skjermer ble det utelatt rapportering av kontrollmålinger, og i noen tilfeller ble det drevet videre uten at tetthetskriteriet var oppnådd.»

...

«Det kan ut fra ovenstående være grunn til å stille spørsmål ved håndhevelsen av injeksjonsprosedyrene når planlagt fremdrift ikke ble opprettholdt.»

Tønne-utvalget (Tønne-rapporten, side 21) har også fokusert på dette og trukket følgende konklusjon:

«Lojalitet til tidsplanen har trolig vært medvirkende til enkelte valg som ble gjort ved håndtering av vannlekkasje under Østmarka første halvdel av 1997. Det er utvalgets oppfatning at tidspresset må ha blitt så stort for å oppnå gjennomslag i tunnelen at fremdrift fikk prioritet foran tidkrevende forinjeksjon for å møte lekkasjekrav.»

Etter en vurdering av den gjennomgang som flere har gjort av både driften og tettingsarbeidene, er det overveiende sannsynlig at det sterke fokus som har vært på fremdrift, har påvirket driftsopplegget på en slik måte at det til tider er blitt renonsert på tettingsarbeidene. Referatene fra de månedlige SPG-møtene viser at også Samferdselsdepartementets representanter var svært opptatt av fremdriften og av at banen måtte bli ferdig til åpningen av flyplassen.

20.10.4 Vannlekkasjer under bebygde områder

20.10.4.1 Generelt om NSB-GMB tiltak for bebygde områder

Under bebygget område er det erfaringsmessig nødvendig med lav innlekkasje (5-10 l/min.100 m) for å unngå setningsskader på bolighus og bygninger. Av den grunn ble det installert måleutstyr for å kunne måle poretrykket i grunnen i utsatte boligområder. Ved hjelp av poretrykket kan nivået på grunnvannet bestemmes. Når grunnvannet synker i jordmasser, vil massene sette seg (bli komprimert). Dette vil kunne skape store problemer på bygninger og konstruksjoner som er fundamentert på setningsømfintlige løsmasser. Grunnvannstanden kan opprettholdes ved tilførsel av vann, såkalt vanninfiltrasjon. Vanninfiltrasjon innebærer at grunnen tilføres vann utenfra. Ved fallende poretrykk blir vanninfiltrasjonsbrønner etablert for å unngå at setningsskader skal oppstå.

Måleutstyr ble installert i alle områder hvor det var forventet setningsskader på bebyggelsen. I områder som Godlia, Ellingsrud og Strømmen ble det etablert vanninfiltrasjonsbrønner som skulle motvirke grunnvannstandssenkning inntil tunnelen var blitt tilstrekkelig tett ved injeksjon eller andre sikringsmetoder.

20.10.4.2 Særskilt om Godlia

Allerede under drivingen av tverrslaget fra Jernbanevegen ble det i januar 1995 påtruffet vannlekkasjer som krevde injeksjon. Det viste seg også snart at disse lekkasjene resulterte i senkning av poretrykket under Godlia. De forberedte infiltrasjonsbrønnene ble satt i aktivitet for å holde poretrykket oppe og derved hindre store setninger av bebyggelsen med dertil hørende skader. Lekkasjene var betydelige, og injeksjonen ble utført med sementbaserte materialer, og det ble oppnådd tilstrekkelig tetthet.

Som følge av de etablerte målesystemer, rutiner og NSB-GMBs raske reaksjon, oppsto det ikke bygningsmessige setningskader på Godlia, slik det gjorde på Hellerud.

20.10.4.3 Særskilt om Hellerud

Utstyr for måling av porevanntrykket i grunnen, var installert i alle områder der det var forventet fare for setningsskader på bebyggelsen. I flere områder var det etablert vanninfiltrasjon som skulle motvirke grunnvannssenkning inntil tunnelen var blitt tilstrekkelig tett ved injeksjon eller annen tettingsmetode. På Hellerud var det ikke etablert vanninfiltrasjon, men montert utstyr for måling av porevanntrykk.

Allerede i desember 1995 ble det registrert fall i poretrykket på det utstyr som var installert på Hellerud. Informasjon om dette ble i følge NSB-GMB, gitt til ansvarlig byggeleder som vurderte det slik at situasjonen ikke var alvorlig og det ble ikke vurdert at det var nødvendig å iverksette tiltak. Disse opplysninger ble ikke kommunisert til ledelsen før i juni 1996. Det ble ikke iverksatt tiltak før vanninfiltrasjon ble startet etablert i juni 1997, ca. 1,5 år senere. På dette tidspunkt hadde det allerede oppstått store skader på en rekke bygninger. Da NSB-GMB presenterte sin handlingsplan i oktober 1997, ble det presisert som en målsetting at (Romeriksporten. Handlingsplan; side 5):

«Setninger og setningsskader over tunnelen skal ikke medføre utrygghet eller økonomiske tap for berørte huseiere»

Som en del av strakstiltakene i gjennomføringsstrategien, ble det på bakgrunn av poretrykksmålinger, setningsmålinger og skaderegistreringer, foretatt en fortløpende vurdering av behovet for å gjennomføre tiltak. Det var på dette tidspunkt etablert 3 brønner for infiltrasjon av vann for å opprettholde/reetablere det rette poretrykket i grunnen. Ytterligere 2 brønner var vedtatt bygget og det ble vurdert å etablere ytterligere infiltrasjonsbrønner for å hindre setningsproblemer.

Vanninfiltrasjon som permanent løsning for å opprettholde grunnvannstand i setningsømfintlige områder med bebyggelse, er et system som krever et kontinuerlig oppsyn og vedlikehold for all fremtid.

Det er bred enighet hos de fleste, og ikke minst hos NSB-GMB selv, om at setningsskadene på Hellerud er en av de alvorligste feil som er blitt begått under byggingen av Romeriksporten. Problemene med setningsskader var vel kjent og man hadde lagt opp et godt måle- og varslingssystem. Setningsskadene på Hellerud burde i utgangspunktet vært unngått, i det minste burde tiltak vært iverksatt på et langt tidligere tidspunkt da målinger viste at poretrykket sank kraftig. Årsaken til skadene skyldes svikt i NSB-GMBs egen organisasjon.

På Hellerud oppsto det betydelige setningsskader på om lag 60 boliger. Utbedring av skadene har hittil kostet ca. 20 mill. kr. og det er anslått at det gjenstår i overkant av 70 mill. kr. Totalt vil kostnadene beløpe seg til ca. 92 mill. kr. pluss ca. 15 mill.kr. i moms. NSB-GMB har påtatt seg garanti for at huseierne skal holdes skadesløse for oppståtte og fremtidige skader som følge av forsømmelsen.

20.10.5 Vannlekkasjer under Østmarka

Ved bygging av tunneler under skog og mark i Norge har man tradisjonelt ikke vært spesielt opptatt av sikringstiltak mot grunnvannssenkning. Tidligere erfaringer i Oslo-området med drenering av Trollvann i Lillomarka og et vann over Liertunnelen ble for eksempel ikke spesielt vektlagt i forbindelse med prosjektering av Romeriksporten.

Både i Forprosjektrapporten datert 1. august 1993 såvel som i detaljplan- og prosjekteringsfasen vurderte konsulenten risikoen for lekkasjer som kunne innebære grunnvannssenkning eller nedtapping av vann i Østmarka, som svært lite sannsynlig. I reguleringsplanfasen ble det reist spørsmål om driving av tunnelen kunne medføre fare for å drenere Lutvann og Langvann. Men dette ble ikke fulgt opp (se avsnitt 20.4.1.).

Både Gjennomgangs-rapporten og Tønne-rapporten peker på svakheter i det tekniske prosjekteringsarbeidet spesielt hva gjelder vurderinger av konsekvenser av vannlekkasjer og grunnvannssenkning under Østmarka (se avsnitt 20.4.1.).

Det er i kontrakten med entreprenøren ikke satt krav om å iverksette spesielle tiltak i forhold til lekkasjer under «skog og mark», bortsett fra de beskrivelser som er gitt av tetting av innlekkasjer til tunnelen. Lekkasjekriteriet på ca 2300 l/min gjelder totalt for ferdig tunnel. Det vil si at man kan tillate større lekkasjer under driving og varierende lekkasjemengder under forskjellige deler av tunnelen, forutsatt at endelig lekkasje ikke overskrider 2300 l/min, som tilsvarer 18 l/min/100 meter i gjennomsnitt.

Det viste seg på et relativt tidlig tidspunkt at det gikk adskillig mer tid til injisering enn det som var beregnet. Allerede under driving av tverrslaget fra Jernbaneveien ble det påtruffet vannlekkasjer som krevde injeksjon. Dette var i januar 1995. Dette medførte at tillatt innlekkasje i juni 1995 ble hevet fra 5 l/min/100m til 50 l/min/100m på strekninger under «skog og mark», altså områder som ikke var setningsømfintlige. Overvannsledningen i tunnelen ble samtidig oppdimensjonert til 4000 l/min. - Som det fremgår av Gjennomgangs-rapporten (side 30):

«NSB-GMB aksepterte dermed mer vann inn i tunnelen fordi dette kunne tillates ut fra hensynet til den videre fremdrift.»

Hensikten med injeksjon under «skog og mark» var opprinnelig å unngå at lekkasjene ble til hinder for tunneldriften og samtidig ikke ga for store kostnader for pumping og drenssystem.

Første signal om at vannlekkasjene i tunnelen kunne skape problemer for naturmiljøet i Østmarka, fikk man 3. februar 1997. Da ble det meldt om vannstandssenkning for Nordre Puttjern. NSB-GMB påtok seg umiddelbart ansvaret for dette, men det tok allikevel flere måneder før det ble gjennomført konkrete tiltak. På dette tidspunkt gjenstod ca. 700 m av tunnelen under Østmarka. Som pekt på i avsnitt 20.10.2. er det område hvor man fikk de høye vannlekkasjene, en strekning på 462 meter mellom km 7820 til 7358. Her ble vannlekkasjene målt til 440 l/min/100m, mot gjennomsnittlig ca.18 l/min/100m på den øvrige tunnelstrekningen.

20.10.6 Tiltak og beslutninger i forbindelse med vannlekkasjer under Østmarka

20.10.6.1 Perioden før 3. februar 1997

Allerede i mars 1995 foreslo SRG at det ble satt i gang forseringstiltak på grunn av de driftsforstyrrelsene som nattsprengningsrestriksjonene satte for driften. Perioden frem til vannlekkasjene fra Puttjern ble kjent, var preget av konflikten mellom byggherre og entreprenør vedrørende forsering av byggearbeidene og økonomisk kompensasjon for slik forsering. Fra sommeren 1995 ble det lempet på innlekkasjekravene til tunnelen, men med den klare forutsetning at tettingsarbeidene skulle prioriteres i setningsømfintlige områder.

Imidlertid pågikk det hele tiden en diskusjon mellom byggherren og entreprenøren om bruken av kjemisk injeksjon. Kjemisk injeksjon er forutsatt benyttet som et supplement til sementinjeksjon i områder hvor det ikke oppnåes tilfredsstillende tetthet med sementbaserte injeksjonsmidler, eller for å stabilisere dårlig fjell. I alle tilfelle skulle kjemisk injeksjon avtales med byggherren på forhånd. Ved vannlekkasjer skulle polyuretan TACCS benyttes for å tette store lekkasjer, industrisement til å tette normale lekkasjer på sprekker, mikrosement til å tette små lekkasjer eller små sprekker. Kjemisk injeksjon med Siprogel var ment å skulle benyttes i tilfelle tilstrekkelig tetthet ikke kunne oppnås med sementbaserte midler.

De tidlige lekkasjene som oppsto, bl.a. ved Godlia, ble tettet med bruk av sementbaserte materialer. Det ble oppnådd tilfredsstillende tetthet. Passering av Bryn-sonen var ansett å kunne bli problematisk på grunn av fjellforholdene. Her ble det for første gang benyttet Siprogel (juni 1995). Områdene under bebyggelsen ved Etterstad og Bryn ble injisert grundig med stort tidsforbruk og godt resultat. Tettingen ble i stor grad utført med bruk av sement, men også sporadisk bruk av Siprogel.

Det oppsto tidlig diskusjoner mellom byggherre og entreprenør om strategi for tetting. Denne diskusjonen fortsatte gjennom store deler av byggefasen. SRG var av den mening at med de fjellforholdene man hadde, var Siprogel å foretrekke og de ønsket derfor å benytte dette materialet på et tidligst mulig tidspunkt. Dette kan ha hatt sammenheng med deres anbudspriser, at marginene for bruk av kjemiske tettingsmidler lå høyere enn for injisering med sement.

I Gjennomgangs-rapporten (side 28) er vurderingene av de forskjellige tettingsmaterialene beskrevet slik:

«Vi har ikke fått fremlagt materiale fra entreprenør eller byggherre som viser eventuell sammenheng mellom tidsbruk, mengdeforbruk og tettingsresultater ved bruk av de to hovedtypene injeksjonsmidler (dvs. sement og Siprogel/Rhoca-Gil). Tvert imot har vi fra enkelte kilder (intervjuer) fått opplyst at det ene ikke var noe bedre enn det andre. Det er ikke dokumentert at Siprogel/Rhoca-Gil er det best egnede injeksjonsmiddel, slik SRG hevdet.

Vi mener at byggherren i dette tilfelle har hatt en riktig holdning til bruk av kjemisk tettingsmiddel, både ut fra økonomi, funksjon og resultat. Kjemiske midler er flere ganger dyrere enn sement, og skulle kun brukes dersom sement ikke ga tilstrekkelig tetthet. Siprogel/Rhoca-Gil skulle ikke benyttes ved store vannlekkasjer på grunn av fare for utvasking. Tetting med bruk av kjemiske midler var ikke påvist å bli bedre enn ved bruk av sement.»

I rapporten blir det også påvist at det ved en rekke anledninger er benyttet betydelig større mengder kjemiske tettingsmateriale enn angitt fra byggeledelsen til NSB-GMB. Kjemisk materiale er også benyttet i borehull med betydelig større vannlekkasje enn foreskrevet (anbefalt grense 20-30 l/min; faktisk registrert vannmengde opp til 60 l/min.). Det er grunn til å anta at slik bruk av kjemisk tetting ikke vil bli 100% vellykket.

Byggeledelsen hos NSB-GMB har gitt uttrykk for at det på stuff var en løpende diskusjon med entreprenøren om bruk av kjemisk tettingsmateriale og at dette nok i noen grad kan ha påvirket byggeledelsen til å akseptere mer bruk av denne metoden enn det som var ønskelig. Det er videre liten tvil om at ønsket fra byggherren, spesielt ved toppledelsen, om økt fremdrift og overholdelse av de oppsatte tidsfrister, har vært en medvirkende årsak til både økt bruk av kjemisk tetting og det at lekkasjekriterier og kriterier for injeksjon er blitt satt tilside.

20.10.6.2 Perioden fra 3. februar til 8. oktober 1997

Den 3. februar 1997 ble det første gang registrert reduksjon i vannstanden i Puttjern. Det ble i den etterfølgende perioden imidlertid ikke iverksatt spesielle tiltak for å ivareta dette problemet fra byggherrens side. I ettertid kan det konstateres at det ikke skjedde noe spesielt før mediaoppslagene knyttet til bruken av Rhoca-Gil den 3. oktober 1997. Arbeidene ble da stanset. NSB-GMB tok da fullt ut tak i problemene som knyttet seg til grunnvannssenkningen i Østmarka, slik det er redegjort for i følgende avsnitt. Gjennom vinteren og våren var forholdet mellom NSB-GMB som byggherre og SRG som entreprenør preget av kontraktuelle konflikter. Det var også tydelig at samarbeidsklimaet mellom partene var svært anstrengt. Dette antas å være en viktig årsak til at problemene med vannstandsreduksjonen i Puttjern ikke ble gjenstand for mer direkte handling fra byggherrens side. I tillegg er det åpenbart at administrasjonen i NSB-GMB ikke helt oppfattet følsomheten i forhold til miljø og friluftsinteressene som knyttet seg til Østmarka. Det norske tunnelmiljøet har i liten grad vært opptatt av den type miljø-effekter av tunneler. Fjelltunneler har vært tettet primært for at vannet i tunnelen ikke skal utgjøre et problem for bruken av tunnelen og ikke for å sikre grunnvannsnivået i såkalte «skog og mark»-områder.

De tekniske problemer med lekkasjene i Romeriksporten var i og for seg ikke noe nytt. Det som var nytt og vel også uventet, var de politiske og sosiale reaksjonene og den svært høye mediaprofil problemene fikk.

20.10.6.3 Rhoca-Gil - 8. oktober 1997

Det fremkom den 3. oktober 1997 i pressen at det var påvist spor av acrylamid og metylolacrylamid i vannprøver fra Romeriksporten. Styret i NSB-GMB vedtok da umiddelbart å stanse de videre tettingsarbeidene i tunnelen. På dette tidspunkt var årsaksforholdene noe uklare, men styret fant ut fra «føre var –prinsippet» at det var nødvendig å stanse de aktuelle arbeidene inntil man hadde full oversikt over hvilken risiko funnene av de helsefarlige stoffene i vannprøvene kunne medføre. Arbeidene ble stanset med umiddelbar virkning fra 8. oktober 1997. Fra styrets behandling av denne saken fremgår videre:

«Styret presiserte at det må klargjøres overfor media at det ikke under noen omstendighet er aktuelt å tilføre de berørte vann i Østmarka annet enn rent vann og at utslippene til vassdragene snarest skal klarlegges.

Videre må det presiseres at en tar ansvar for å rette opp skadene i Østmarka og finne frem til både de nødvendige kortsiktige og langsiktige tiltak for å stoppe lekkasjene og utbedre skadene. Det legges til grunn at Gardermobanen allikevel skal åpnes som planlagt 8. oktober 1998.»

Det var erfaringene fra byggingen av tunnel gjennom Hallandsåsen i Sverige som gjorde at søkelyset ble satt på giftige komponenter i tettingsmaterialet Rhoca-Gil (tidligere betegnet Siprogel)

Bruken av giftige tettingsmaterialer er videre omtalt under avsnitt 20.11.

20.10.6.4 Romeriksporten – Handlingsplan av 19. oktober 1997

Anleggsarbeidene i Romeriksporten var stanset i perioden fra 8. til 16.oktober 1997. Årsaken til funnet av de giftige stoffene synes da å være at «gelstoffet» Rhoca-Gil på grunn av uttynning med vann ikke hadde herdet som forutsatt. Helseskadelige komponenter hadde dermed blitt vasket ut og fulgt drensvannet til resipientene.

NSB-GMBs styre behandlet første utgave av Handlingsplanen 17. oktober 1997, hvoretter Revisjon nr. 1 av Handlingsplanen ble utarbeidet. Denne har vært styrende for hvordan NSB-GMB har søkt å løse vannlekkasjeproblemene under Østmarka.

Handlingsplanen fastsetter følgende hovedmål (Romeriksporten Handlingsplan Rev. 1, NSB-GMB, 19. oktober 1997, side 3):

«

  1. Det skal oppnås vannbalanse i områdene som nå er påført grunnvannssenkning, slik at grunnvannet kan stabiliseres på et tilnærmet opprinnelig nivå. Skadene utbedres slik at Lutvann og Puttjernene med tilliggende områder så langt det er praktisk mulig bringes tilbake til den kvalitet områdene hadde før grunnvannssenkningen startet.

  2. Prosessen skal skape allmenn aksept for valgte løsninger.

  3. Arbeidsmiljø og utslipp til det ytre miljø skal være under kontroll og innenfor tillatte grenser. Dette gjelder også rester av stoff fra tidligere virksomhet i tunnelen.

  4. Setninger og setningsskader over tunnelen skal ikke medføre utrygghet eller økonomiske tap for berørte huseiere.»

Handlingsplanen konkretiseres så i en egen gjennomføringsstrategi. For denne ble det fastlagt en overordnet strategi hvor de viktigste føringene var:

  • opprettelse av et eget delprosjekt for håndtering av alle forhold knyttet til Romeriksporten,

  • stabilisere vannstanden midlertidig i Lutvann og Puttjernene inntil permanent løsning finnes,

  • utrede og gjennomføre sikre metoder til nødvendig tetting av tunnelen, slik at vannbalansen i området gjenopprettes,

  • etablere et system for kontinuerlig overvåking av vannmengder og vannkvalitet i og over tunnelen,

  • gjennomgang av alle sider ved gjennomført injeksjon og bruk av tettingsmiddel i tunnelen,

  • utarbeide fremdriftsplaner og kostnadsoverslag for det videre arbeid.

Handlingsplanen legger til grunn at problemene løses og Gardermobanen kan åpnes for regulær trafikk 8. oktober 1998.

Ut fra denne strategi, ble det definert en rekke viktige milepæler for det videre arbeidet. Disse milepælene er satt inn i en prosjektnedbrytningsstruktur og de viktigste milepælene fremstår slik:

  • Ekspertgruppe legger frem idéskisser, start evaluering 16. oktober 1997

  • Søknad om konsesjon for eventuell midlertidig senkning av vannivå 27. oktober 1997

  • Konsepter evaluert (3-4 velges for forprosjekt) 29. oktober 1997

  • Beslutte løsning for midlertidig å opprettholde definert vannivå i Lutvann og Søndre Puttjern 14. november 1997

  • Konseptstudie og forprosjekt ferdig 18. november 1997

  • Metode for permanent tetting vedtas 25. november 1997

  • Iverksettelse av varige tiltak ut over forutsatt injeksjon 2. desember 1997

  • Søknad om konsesjon for eventuell overføring av vann 1. desember 1997

  • Miljørisikovurdering legges frem for FMVA 15. desember 1997

  • Tetting av tunneltverrsnitt ferdig 30. januar 1998

  • Frist for søknad om konsesjon for eventuell permanent senkning av vannivå 13. februar 1998

  • Tunnel klar til sporlegging 2. mars 1998

  • Akseptabelt vannivå i Lutvann og Søndre Puttjern opprettet 1. april 1998

  • Gardermobanen klar til drift 8. oktober 1998

Det var ikke fastsatt noen dato for når det skulle være balanse i grunnvannsnivå på basis av normalt tilsig.

20.10.6.5 Organisatoriske tiltak, opprettelse av arbeidsgrupper med mer

Ved Handlingsplanen ble det foretatt flere organisatoriske tiltak.

For det første ble håndteringen av alle forhold knyttet til Romeriksporten organisert som et eget delprosjekt med en egen organisasjonsenhet direkte under utbyggingsdirektøren, som er vist i figur 20.3. Utbyggingsdirektøren fikk et eksklusivt ansvar for Romeriksporten og hans ansvar for den øvrige del av Gardermobanen ble overtatt av andre.

For det annet ble det inngått avtale med 21 erfarne og vel ansette norske eksperter som arbeidet i fire (4) grupper med formål å finne løsninger for å optimalisere det videre tettingsarbeidet. Entreprenøren var representert i dette arbeidet.

For det tredje ble det opprettet en referansegruppe hvor de tre sentrale interesseorganisasjonene Oslo- og Omland Friluftsråd, Østmarkas Venner og Oslomarkas Fiskeadministrasjon, deltok.

For det fjerde ble NSB-GMBs Fagråd for miljø trukket inn. Dette fagrådet var engasjert av NSB-GMB og skulle vurdere de miljømessige konsekvenser av grunnvannssenkningen i deler av Østmarka. Mandatet for denne gruppen var å gjennomgå utredninger, fagrapporter og innspill fra NSB-GMB, myndigheter for forskjellige interesseorganisasjoner med formål å bistå styre og ledelsen på miljøsiden i videre beslutningsprosesser vedrørende Romeriksporten. Fagrådet hadde 5 medlemmer:

rådgiver Peter Johan Schei

Direktoratet for naturforvaltning,

professor John S. Gray

Universitetet i Oslo,

professor Dag Hessen

Universitetet i Oslo,

sosialøkonom Stein Hansen

Nordic Consulting Group AS,

generalsekretær Terje Kronen

Naturvernforbundet.

Fagrådet har ikke utarbeidet noen rapport om sine arbeider, men det finnes enkelte notater fra deres arbeid.

Noe senere, den 4. november 1997, ble det også opprettet en evalueringsgruppe på 3 personer som skulle:

  • vurdere rammer og oppgaveformulering for konseptstudiet

  • vurdere om tilfanget av løsninger/ideer var tilstrekkelig

  • vurdere tilnærmings- og arbeidsmåte

  • vurdere krav til og standard på beslutningsgrunnlag som legges frem

  • gi eventuelt selvstendige råd til beslutningsgrunnlag

  • delta i beslutningsprosessen.

Gruppen ble ledet av professor Einar Broch fra NTNU og besto i tillegg av:

prosjektleder siv.ing. Eirik Øvstedal, Statens vegvesen, Oslofjord-forbindelsen

senioringeniør Jan Elvøy,Statens vegvesen, Vegdirektoratet

Gruppen konkluderte i sin rapport med (Romeriksporten. Evaluering av konseptstudium for gjenoppretting av grunnvannsbalansen i Lutvann-Puttjern-området. NSB Gardermobanen AS, datert 24.november 1997):

«Før forsøkene med etterinjisering er gjennomført og evaluert, er bruk av vanntett utstøping eller stålforing de eneste strategier som E-gruppen føler seg sikre på vil gi en tetthet som tilfredsstiller de krav som er satt ....

E-gruppen er ellers enig med en samlet K-gruppe som anbefaler etterinjisering som hovedstrategi for å få gjenopprettet grunnvannsbalansen i Puttjern - Lutvann området.»

Arbeidet i de 4 ekspertgruppene ble oppsummert i en egen rapport - Romeriksporten - Metode for permanent tetting - datert 25. november 1997.

Tønne-rapporten (side 50) uttaler etter en gjennomgang av ekspertgruppenes anbefalinger:

«Det er allment akseptert at en tunnel er lettere å få tett ved forinjeksjon enn ved etterinjeksjon. Dette skulle tilsi at tunnelen skulle ha blitt tilstrekkelig tett ved forinjeksjon dersom nødvendig tid hadde blitt brukt på samme måte som f.eks. da man passerte de antatt kritiske områdene ved Bryn.

Det er utvalgets oppfatning at etter hvert som problemene med driving av tunnelen tiltok og tidsplanen ble mer og mer anstrengt, fikk fremdrift prioritet foran tidkrevende forinjeksjon for å møte lekkasjekravene.»

20.10.6.6 Konsesjonssøknader og behandling av disse

NVE bestemte i samråd med Olje- og Energidepartementet (OED) at det måtte søkes konsesjon i henhold til Vassdragsloven for de inngrep som er gjort i vassdragene i Østmarka i forbindelse med Romeriksporten. Det måtte søkes om midlertidig tillatelse for de inngrep som allerede var gjort. I tillegg måtte det søkes om permanent konsesjon for eventuelle varige inngrep som følge av tunnelbyggingen. For eventuell midlertidig overføring av vann måtte det også søkes om spesiell tillatelse.

Behandlingen av konsesjonssøknader forløp slik:

  1. GMB søkte den 10. november 1997 NVE om midlertidig tillatelse til fortsatt drenering av overflatevann og grunnvann i Østmarka.

  2. NVE fastla grenser for maksimal tillatt innlekkasje i brev av 22. desember 1997.

  3. GMB påklaget vedtaket til OED den 19. januar 1998.

  4. OED behandlet klagen i brev av 17. april 1998 og hevet grensen for maksimalt tillatt innlekkasje i Lutvannsonen fra 200 til 400 l/min. Vannbalansen i tørrår var forutsatt sikret gjennom å tette dammen i sydenden av Lutvann. (Tetting av dammen var allerede forutsatt gjort av OVA som ledd i et løpende oppgraderingsprogram.)

  5. I brev av 14. oktober 1998 opphevet NVE konsesjonskravet for Lutvann Vest da det ble godtgjort at det ikke var kommunikasjon mellom sonen Lutvann Vest og overflatevannet.

  6. I brev av 16. november 1998 søkte NSB-GMB om å få øke lekkasjen i Lutvannsonen fra 400 til 500 l/min og i Puttjernsonen fra 100 til 220 l/min. Bakgrunnen for søknaden var at det kunne oppnås vannbalanse med en innlekkasje på 500 l/min i Lutvannsonen. Det synes på dette tidspunkt ikke å være mulig å nå konsesjonskravet med etterinjeksjon i Puttjernsonen. Miljøgevinstene ved fortsatt etterinjisering ville etter NSB-GMBs vurdering ikke stå i et rimelig forhold til kostnadene i denne sonen. NSB-GMB foreslo at det skulle etableres vanninfiltrasjonsanlegg som avbøtende tiltak.

  7. I sin innstilling til OED av 9. desember 1998, anbefalte NVE at alle grenser for maksimal tillatt innlekkasje skulle opprettholdes. Spesielt var det knyttet usikkerhet til beregningen av vannstandsutviklingen i Lutvann.

  8. Regjeringen besluttet ved kongelig resolusjon den 18. desember 1998 at det i Puttjernsonen skulle kunne tillates en innlekkasje på maksimum 220 l/min mot tidligere 100 l/min.

Det var altså tre «konsesjonsbehandlingsrunder», slik det er sammenfattet i tabellen under.

Tabell 20.1 Konsesjonssøknader og behandling i tilknytning til Romeriksporten
Sone DatoLutvann Vest Liter/ minuttLutvann Liter/ minuttPuttjern Liter/ minuttPuttjern- Bekken Liter/ minutt
 
10. november 1997 NSB-GMB søknad200300200
22. desember 1997 NVE tillatelse 1)100200100300
19. januar 1998 NSB-GMB klage100300100300
17. april 1998 OED tillatelse400 2)
14. oktober 1998 NVE vedtakKonsesjonskrav opphevet
16. november 1998 NSB-GMB søknad500220
18. desember 1998. Kongelig res. 3)400220300

1) I tillegg satte NVE krav til maksimal innlekkasje på 20 liter pr. 100 m

2) Vannbalansen i tørrår var forutsatt sikret gjennom å tette dammen i sydenden av Lutvann

3) I tillegg ble opphevet NVEs generelle krav om maksimale lekkasjer på 20 l/min pr. 100 m tunnellengde.

Konsesjonsbehandlingen hadde dermed gitt følgende grenser for maksimal tillatt innlekkasje:

Lutvann Vest:

Intet krav

Lutvannsonen:

400 l/min

Puttjernsonen:

220 l/min

Puttjernsbekken:

300 l/min

20.10.7 Nærmere om tettearbeidene og resultatene av disse

Den handlingsplan som ble utarbeidet av administrasjonen i NSB-GMB og vedtatt av styret, forutsatte at problemene kunne løses og at banen kunne åpnes for regulær trafikk den 8.oktober 1998. Handlingsplanen hadde for øvrig en meget stram fremdrift for det arbeidet som skulle gjøres av forskjellige faggrupper for å finne frem til akseptable løsninger på tettingsproblematikken. Ekspertgruppene skulle legge frem sine første forslag allerede den 22.oktober 1997, konsepter evaluert den 29.oktober, konseptstudie og forprosjekt ferdig den 18.november og metode for permanent tetting vedtas den 25.november 1997.

Ekspertgruppen anbefalte at etterinjeksjon ble valgt som hovedmetode for tetting av tunnelen («Romeriksporten. Metode for permanent tetting» Rapport av 25. november 1997; side 8). Videre uttaler gruppen i sin rapport:

«Tetting med etterinjeksjon utføres systematisk og i et planlagt omfang.» ...

«Det injiseres med mikrosement og høyt trykk.»

Gruppen mente at etterinjeksjon ville kunne gi nødvendig tetthet forutsatt at det ble satt av nok tid og ressurser. Gruppen erkjente at den nøyaktige effekten av etterinjeksjon var vanskelig å forutsi og anbefalte derfor at det ble utført en forsøksstrekning på 100 meter for å kunne forutsi med større sikkerhet hvor tett tunnelen kunne bli etter en etterinjeksjon med det beskrevne opplegget.

Evalueringsgruppen for tettearbeidene sa seg enig med ekspertgruppen som anbefalte etterinjisering som hovedstrategi for å få gjenopprettet grunnvannsbalansen i Puttjern – Lutvann området. Evalueringsgruppen påpekte på sin side at (Romeriksporten. Evaluering av konseptstudium for gjenoppretting av grunnvannsbalansen i Lutvann – Puttjern-området. Rapport av 24. november 1997; side 8):

«Før forsøk med etterinjisering er gjennomført og evaluert, er bruk av vanntett utstøpning eller stålforing de eneste strategier som E-gruppen føler seg sikre på at vil gi en tetthet som tilfredsstiller de krav som er satt.»

Den 25.november 1997 presenterte NSB-GMB sitt forslag til tetting av Romeriksporten gjennom presentasjon av rapporten Romeriksporten – Metode for permanent tetting, datert 25. november 1997. Rapporten konkluderer med at

«... ut fra en samlet vurdering av utredninger og anbefalinger fra ekspertgruppene og evalueringsgruppen, er etterinjeksjon valgt som hovedmetode for tetting av Romeriksporten.»

I rapporten er det angitt en rekke viktige milepæler for det videre arbeidet, bl.a.:

  • Injeksjonsarbeidene i tunnelen avsluttes 1. april 1998

  • Øvrige bygningsmessige arbeider i tunnelen avsluttes 23. april 1998

  • Sporarbeidene avsluttes 12. juni 1998

  • Elektroarbeidene avsluttes 8. juli 1998

  • Utprøving/igangkjøring seksjon D startes 9. juli 1998

  • Utprøving/igangkjøring avsluttes 25. september 1998

  • Gardermobanen åpnes 8. oktober 1998

På bakgrunn av de vurderinger som var gjort av de faggruppene som hadde vært engasjert og innstillingen fra administrasjonen, valgte styret i NSB-GMB følgende strategi for det videre tettingsarbeidet med Romeriksporten (St.prp. nr. 40 (1997-98); side 2):

«Etterinjeksjon velges som hovedmetode med vanninfiltrasjon som eventuell supplerende metode.

Kapasiteten og arbeidsopplegget for etterinjeksjon tilrettelegges med den målsetting at lekkasjene innen 1.april 1998 er på et så lavt nivå at injeksjonsarbeidene kan avsluttes.»

Ved tidligere vurderinger hadde det vært konkludert med at eventuelle tettingsarbeider eller supplerende tiltak som måtte utføres fra tunnelen etter 1.april 1998, ville bety at tunnelen ikke kunne tas i bruk av flytogene til planlagt flyplassåpning den 8.oktober 1998. Siste ferdigstillelsestidspunkt for tettingsarbeider som måtte utføres fra tunnelen, ble av NSB-GMB nå vurdert til 15.april 1998. Denne vurdering ble støttet av TerraMar Prosjektledelse AS som var engasjert av Samferdselsdepartementet for å foreta en ekstern vurdering av risikoen vedrørende utbygging av Gardermobanen med hensyn til kostnader og rettidig ferdigstillelse.

Det var således enighet i Gardermobanens ledelse og styrende organer om hvilke tiltak det ut fra den rådende situasjon, var tilrådelig å sette i verk under forutsetning av at man skulle nå det oppsatte mål om åpning av banen samtidig med flyplassen. Stortinget ble orientert om dette og ga sin tilslutning til arbeidene gjennom St.prp. nr. 40 (1997-98). Videre behandlet Stortinget de økonomiske konsekvensene for Gardermobanen gjennom St.prp. nr. 39 (1997-98). Her er ekstrakostnadene til tetting anslått til å ville holde seg innenfor en ramme på 750 mill.kr. med 90% sannsynlighet. Begge proposisjonene ble lagt frem den 26. februar 1998.

Injeksjonsarbeidene i de konsesjonsbelagte sonene under Østmarka viste seg å bli betydelig mer omfattende enn det som ble anslått i november 1997. Det var følgelig ikke mulig å nå den fristen som var satt i handlingsplanen om at tunneltverrsnittet skulle være ferdig tettet innen 30.januar 1998 (side 18; Romeriksporten. Handlingsplan. Rev. 1, datert 19. oktober 1997).

Hendelsesforløpet for de arbeider som ble gjort i den følgende perioden, er beskrevet i rapporten Kvalitetssikring av tettearbeidene i Romeriksporten, oktober 1997 – januar 1999. Sluttrapport. Rapport av 15. februar 1999. Rapporten er skrevet av Grøner AS og VBB Anläggning AB på oppdrag fra Samferdselsdepartementet.

I perioden fra januar til april 1998 gjennomførte NSB-GMB systematisk injeksjon av de områdene med størst lekkasje mens den av NSB-GMB nedsatte ekspertgruppe hadde anbefalt systematisk injeksjon av tilnærmet hele Lutvann- og Puttjernsonen. Fra april til juni1998 ble injeksjon konsentrert om å tette punktlekkasjer. Konsulentfirmaet Grøner/VBB som var engasjert av Samferdselsdepartementet for å gjennomføre en ekstern kvalitetssikring av arbeidene og for å bistå departementet med vurderinger i saken, uttalte i en rapport datert 7.mai 1998 (side 4 i rapporten av 15.februar 1999):

«Grøner/VBB anbefaler at det i Lutvannsonen bør vurderes gjennomført en systematisk injeksjon av hele de nå definerte problemområdene. Et slikt program vil etter Grøner/VBBs vurdering være en sikrere måte å nå et tilfredsstillende testresultat på enn ved injeksjon i henhold til NSB-GMBs opplegg der en tetter de antatt mest problematiske delene.»

Injiseringsarbeidene ga frem til juni 1998 en reduksjon i lekkasjene på 23% i Lutvann Vest til ca. 150 l/min., 69% i Lutvannsonen til ca. 550 l/min. og 62% i Puttjernsonen til ca. 170 l/min. Reduksjonen tilsvarte ca. 90% av målsettingen for Lutvann og viste at NSB-GMB var nær ved å lykkes med sitt opplegg for tetting. Innlekkasjen i Puttjernbekken-området var på dette tidspunkt målt til ca. 270 l/min. Forholdet mellom gjeldende krav og målte verdier i l/min., som det var i juni 1998, er vist i tabell 20.2.

Tabell 20.2 Forholdet mellom gjeldende krav og målte verdier i l/min. i juni 1998
  KravMålingEndelige krav (Kgl.res. 18. des.-98)1)
 
Lutvann Vest100150Intet krav
Lutvann400550400
Puttjern100170220
Putternsbekken300270300

1)De endelige kravene gitt ved Kongelig resolusjon den 18. desember 1998 er vist til sammenligning.

Etter vannmålinger 2.juni 1998 kunne det konstateres at konsesjonskravene ikke var oppfylt selv om NSB-GMBs administrasjon mente at man var kommet ned på et akseptabelt nivå, og at vanninfiltrasjonsanlegg ville sørge for grunnvannsbalansen. Administrasjonen var derfor av den oppfatning at tettearbeidene skulle avsluttes. NSB-GMBs styre fattet deretter vedtak hvor de fulgte administrasjonens syn. Adm. dir. ga på dette tidspunkt uttrykk for at han ikke lenger ville ha ansvaret for Romeriksporten dersom tettearbeidene skulle fortsette.

Denne gang grep imidlertid styret i morselskapet inn og overstyrte NSB-GMBs beslutninger. Det var betydelig politisk aktivitet rundt saken. I møte den 10 juni 1998 besluttet styret i NSB – riktignok mot 2 stemmer - at tettearbeidene skulle fortsette.

Tettearbeidene i perioden fra august 1998 og frem til januar 1999 reduserte innlekkasjen til tunnelen med til sammen ca. 190 l/min. Dette fremgår tydelig av figuren under som viser lekkasjeutviklingen for både Lutvann- og Puttjernområdet.

Figur 20.4 Lekkasjeutvikling i Romeriksporten

Figur 20.4 Lekkasjeutvikling i Romeriksporten

Kilde: Kilde: Grøner/VBB Anläggning «Kvalitetssikring av tettearbeidene i Romeriksporten, oktober 1997 – januar 1999. Sluttrapport»

Effektiviteten av injeksjonsarbeidene avtok altså betydelig høsten 1998 i forhold til i første halvår og ifølge NSB-GMB lå kostnadene for å redusere lekkasjene med 1 l/min i perioden 1. januar 1998 til 30. juni 1998 på mellom 100.000 – 200.000 kr. Kostnadene i perioden 15. august 1998 til 15. november 1998 lå på ca. 500.000 kr.

20.11 Bruk av giftstoffer

20.11.1 «Giftskandalen» i Hallandsåsen i Sverige

Mye av oppmerksomheten rundt Romeriksporten ble utløst av en hendelse ved bruk av det samme tettingsstoffet i forbindelse med byggingen av en tunnel for høyhastighetstog i Hallandsåsen på strekningen mellom Malmö og Gøteborg. Her var det inntil arbeidet ble stoppet brukt ca 1400 tonn Rhoca-Gil. Den 7. oktober 1997 ble tunnelarbeidet stanset etter at det 30. september 1997 ble oppdaget at husdyr og fisk i et oppdrettsanlegg i området rundt tunnelen var påført skader. Acrylamid fra tunnelen ble spredt i området som følge av at avløpsvann fra tunnelen rant ut i et vassdrag. Tunnelarbeidere hadde også klaget over helseproblemer etter bruk av tettingsmiddelet. Innbyggere i området ble advart mot å drikke vann fra egne brønner fordi det var funnet spredning av giftstoffer fra vassdraget til grunnvannet. En rekke helseundersøkelser ble gjennomført og en fant at av de 45 sterkest eksponerte av de 225 tunnelarbeiderne hadde 30% tegn på nerveskader og 50-75% irritasjoner i luftveier og øyne. Undersøkelser av innbyggere i området rundt tunnelen viste at selv om noen innbyggere hadde blitt eksponert for giftstoffene var dette ikke helseskadelige konsentrasjoner. Etter dette ble det installert renseutstyr som fjerner acrylamid fra avløpsvannet. Byggeherrene har utbetalt ca 12 mill. i erstatning til de skadelidende. Så vidt vites er arbeidet med tunnelen ikke gjenopptatt, men alternativer for videreføring av prosjektet vurderes.

20.11.2 Om kjemiske tettingsmiddel

Til forinjeksjon benyttes normalt forskjellige former for sement. Kjemiske injeksjonsmiddel brukes normalt bare når det ikke blir tilstrekkelig tett med slike sementbaserte midler. Det fremgår av kontrakten mellom byggherre og entreprenør, prosess 26.32, at:

«Kjemisk injeksjon vil bli benyttet som et supplement til sementinjeksjon i områder der det ikke oppnåes tilfredsstillende tetthet med sementbaserte injeksjonsmidler, eller for å stabilisere dårlig fjell.»

Både Siprogel (eller Rhoca-Gil som det senere ble betegnet) og TACCS er kjemiske tettingsmiddel som er beskrevet i kontrakten. Under prosess 26.32 punkt a) står det:

«Injeksjonen er inndelt i type etter hvilket injeksjonsmiddel som benyttes.

Type A: Injeksjon med sammensatt silikat/acrylamidbasert injeksjonsmiddel av typen Siprogel

Type B: Injeksjon med enkomponent polyuretan hvor reaksjonstid skal kunne reguleres fra momentan reaksjon med vann til ca. ½ time. Som injeksjonsmiddel benyttes TACCS.»

Saken dreier seg om utslipp av monomerene metylacrylamid og acrylamid i avløpsvann fra Romeriksporten. Disse utslippene stammer fra tetting med to-komponentstoffet Rhoca-Gil. Utslippene skyldtes delvis søling med komponentene før disse ble blandet sammen og stivnet, og delvis at stoffet var brukt i for store sprekker eller sprekker med stor vannføring, noe som førte til utvasking før stoffet herdet som det skulle. NSB-GMBs bruk av en selvkomponert blanding av Rhoca-Gil og sement bidro også til utslipp. Bruken av denne blandingen ble ikke klarert med NSB-GMBs ledelse.

Det har gjennom hele driftsperioden for tunnelen, vært en løpende diskusjon mellom byggherre og entreprenør når det gjelder omfanget av bruken av Rhoca-Gil. Det var åpenbart at entreprenøren generelt var sterkere tilhenger av å bruke kjemisk tettingsmiddel enn byggherren.

TACCS er et effektivt hurtigbindene tettingsmiddel som hindrer at den generelle tettingen lekker tilbake til tunnelen, samt brukes til tetting av konsentrerte lekkasjer i f. eks. boltehull. En SFT-godkjent utprøving på 350 kg dokumenterte dette. Etter ytterligere utprøving av 1000 kg TACCS med kontroll av utslipp, har SFT konkludert med at utslippene forbundet med bruk av TACCS ikke har medført noen uakseptabel miljørisiko. TACCS er med god effekt blitt benyttet til tetting uten at det er registrert uakseptable utslipp.

20.11.3 Kort oppsummering av hendelsesforløpet

Det fremkom i pressen i begynnelsen av oktober 1997 (uke 41) at det var påvist spor av acrylamid og metylolacrylamid i vannprøver fra Romeriksporten. Det var erfaringene fra byggingen av tunnel gjennom Hallandsåsen i Sverige, og oppdagelsen av acrylamidforurensning fra Hallandsåsen umiddelbart før, som gjorde at søkelyset ble satt på giftige komponenter i tettingsmaterialet Rhoca-Gil. Problemene med Romeriksporten ble forsterket da etterinjeksjonsarbeidene ble stanset på grunn av at det var påvist at vannet fra tunnelen inneholdt rester av de helseskadelige og kreftfremkallende stoffene.

De første utslippene ble påvist etter målinger 7. oktober 1997 som viste forekomster av 140 mikrogram acrylamid pr. liter vann og 42 mikrogram metylacrylamid pr. liter vann i prøver tatt av avløpsvann fra Romeriksporten. Dette er 560 ganger mer enn EUs grenseverdi for acrylamid i drikkevann (0,25 mikrogram pr. liter). Nye prøver 9. oktober viste noe mindre mengder. Ettertesting av tidligere vannprøver viste at opptil 180 kg acrylamid pr. uke rant ut i avløpsvannet fra tunnelen i en ti-ukers periode fra juli til september 1997. I disse prøvene ble det funnet konsentrasjoner som var 70 ganger høyere enn i prøvene fra oktober.

Det var til da brukt ca 340 tonn Rhoca-Gil i tunnelen, hvorav de giftige komponentene utgjorde ca 85 tonn. Eksponering for høye konsentrasjoner av disse stoffene er kjent å utløse hudirritasjon, og påvirkning av nervesystemet.

Etter at arbeidet i tunnelen stoppet, ble en rekke offentlige instanser involvert og et omfattende kartleggingsarbeid ble iverksatt for å fastslå utbredelse og omfang av utslippene og mulige påvirkninger av tunnelarbeidere, beboere, flora og fauna i området.

Sentrale aktører i prosessen rundt giftutslippene var:

  • NSB-GMB

  • SRG

  • Økokrim

  • SFT

  • Fylkesmannens i Akershus, Miljøvernavdelingen

  • Arbeidstilsynet

  • Folkehelsa

  • NIVA

  • Aquateam

  • SINTEF Kjemi

Tunnelarbeidene ble gjenopptatt etter kort tid. Bruken av Rhoca-Gil hadde opphørt i slutten av august i 1997 ut fra rene anleggstekniske vurderinger (det ble vurdert ikke å gi den tiltenkte effekt). Det var allikevel fortsatt risiko for konsentrasjoner av uherdet materiale i fjellet. Fylkesmannen i Oslo og Akershus ga den 16.oktober 1997 midlertidig utslippstillatelse til utslipp av inntil 4 kg acrylamid til Alna pr. uke, en tillatelse som skulle gjelde frem til 15.november 1997. NSB-GMB søkte om utvidelse av denne midlertidig utslippstillatelse, men denne søknaden ble avslått av SFT. Målinger i begynnelsen av november viste at konsentrasjonene i drensvannet var små, men prøveboringer i fjell i områder som var injisert med Rhoca-Gil, påviste til dels svært høye konsentrasjoner i vannprøver tatt direkte fra borehullene.

En resipient- og bunndyrsundersøkelser i Alna og fjorden utenfor ble utført av NIVA og en konsekvensanalyse ble utført av NIVA i samarbeid med Aquateam. Undersøkelsene konkluderte med at forurensingsnivået var på vei tilbake til et for Alna normalt nivå, og at det ikke var noe som tydet på at acrylamidforurensingen hadde bidratt til en ytterligere forverring. Videre heter det at det ikke var forbundet med helsefare å spise fisk som oppholdt seg ved området rundt Alnas munning i Oslofjorden.

De gjennomførte undersøkelser viste at enkelte av tunnelarbeiderne hadde fått hudirritasjoner, men det ble ikke påvist nerveskader. Det ble ikke påvist spredning av acrylamid i grunnvannet, og helsekader av dette på befolkningen er derfor utelukket. Det ble påvist mindre skader i Alnaelva og ved Alnaelvas utløp i Oslofjorden men disse var ikke langvarige.

SFT anmeldte Rhoca-Gil distributøren Paus & Paus A/S og produsenten Rhone-Poulenc Norge A/S til politiet for brudd på merkeforskriften. Bellona anmeldte NSB-GMB og NSB-GMBs ledelse for overtredelse av forurensningsloven, arbeidsmiljøloven og vassdragsloven.

Bakgrunnen for anmeldelsene av distributør og produsent var at de ikke hadde opplyst om hvor giftig acrylamid var, noe som ble sett som et brudd på merkeforskriften. NSB-GMB ble anmeldt for å ha forårsaket utslippet, for ikke å ha søkt om utslippstillatelse og for å ha gjennomført tettearbeidene uten at arbeiderne brukte forskriftsmessig verneutstyr.

Tiltalen mot NSB-GMBs ledelse ble frafalt. De øvrige ble ilagt bøter.

20.12 Nærmere om kostnadsutviklingen

Kontrakten mellom byggeherren og entreprenøren SRG innebar en kostnad på 541 mill. (1998) kr. Utover dette er entreprenøren i en voldgiftssak blitt tilkjent 90 mill. kr. Dessuten påløp det kostnader ved ettertetting mot vannlekkasjer i Romeriksporten. Dette arbeidet ble gjort etter regning av SRG.

Disse ekstra kostnadene knyttet til tetting mot vannlekkasjer og forlenget byggetid og fordelte seg med (1998 kr. pr. februar 1999):

Administrative kostnader

   73.2 mill. kr.

Tiltakskostnader

  733.7 mill. kr.

Følgekostnader

  278.0 mill. kr.

Usikkerhetsreserve

  114.1 mill. kr.

MVA

  101.0 mill. kr.

Sum

1 300.0 mill. kr.

Det gjenstår en del uavklarte spørsmål med NSB-GMBs forsikringsselskap om utbetaling av forsikringsbeløp knyttet til skader på bl.a. boligområder. En eventuell utbetaling av disse beløpene kan komme som en styrking av usikkerhetsreserven.

I tillegg til kostnadene nevnt her kommer et eventuelt tap av inntekter ved at markedsandelen for flytoget, gitt pris, trolig var på et lavere nivå så lenge Romeriksporten ikke var i bruk.

En viktig problemstilling er hvor stor del av tettingsarbeidet som kan forsvares ut fra en nytte/kostnads tankegang. I den forbindelse er det viktig å skille mellom det tettingsarbeidet som har hatt en målbar fysisk virkning på vannstanden i Østmarka og det som ikke har hatt det. Tettingsarbeid som ikke har hatt noen særlig merkbar virkning er en sløsing med landets ressurser.

Det har ikke vært foretatt noen nytte/kostnads vurdering av tettingsarbeidet og en er dermed ikke i stand til å vurdere om denne tettingen har vært verdt de kostnadene som dette arbeidet har medført. Målinger av lekkasjer og vannstand indikerer at tettingsarbeidet er ført lengre enn nødvendig i den forstand at det arbeidet som ble utført fra sommeren 1998, ikke har hatt vesentlig virkning. Dette tettingsarbeidet har kostet samfunnet brutto rundt 500 mill. (1998) kr.

20.13 Beslutningsprosesser og ulike aktørers roller i forbindelse med Romeriksporten

20.13.1 Aktører og ansvarsfordelingen for byggingen av Romeriksporten

Romeriksporten er den del av Gardermoprosjektet som har hatt en til dels dramatisk historie med kompliserte beslutningsprosesser. Av disse skiller følgende seg ut som særlig viktige:

  • Vedtak om Gardermobanen med valg av trasé som innebar bygging av Romeriksporten.

  • Kontraktuelle forhold mellom NSB-GMB og SRG.

  • Setningsskader på Hellerud.

  • Håndtering av vannlekkasjene i Østmarka, herunder tettingsarbeider.

  • Rhoca-Gil.

  • Beslutninger knyttet til fremdrift og ferdigstillelse av banen.

Når i det følgende disse beslutningsprosesser søkes analysert, gjøres det blant annet i forhold til den rolle forskjellige aktører har spilt i ulike sammenhenger. Disse aktører er kort omtalt nedenfor.

NSB var ansvarlig for utarbeidelsen av Hovedrapporten for Gardermobanen i 1991. Da NSB-GMB ble etablert som selvstendig selskap i 1992, ble NSBs viktigste rolle å være eier. Således var båndene mellom NSB og NSB-GMB tydelige nok og for så vidt også koblingen til den øvrige delen av Gardermoprosjektet.

Administrerende direktør ble ansatt i NSB-GMB allerede i januar 1993. Han tiltrådte imidlertid ikke før i mars 1994. Administrerende direktør i NSB fikk fra starten av rollen som styreformann i det nystartede selskapet. Fra mai 1995 ble administrerende direktør i NSB-GMB ansatt som administrerende direktør i NSB og overtok samtidig rollen som styreformann i NSB-GMB. Ansvarlig for controllerfunksjonen i NSB-GMB ble da ansatt som administrerende direktør. Denne ansettelsen skjedde direkte uten at stillingen ble utlyst og etter ønske fra den nye styreformannen. Direktøren frasa seg ansvaret for Romeriksporten i juni 1998 etter vedtaket i Hovedstyret i NSB om ikke å åpne Romeriksporten som forutsatt den 8.oktober. Han sluttet i NSB-GMB i november 1998. I september 1998 ble det ansatt en ny administrerende direktør som fortsatt innehar stillingen.

Utbyggingsdirektøren i NSB-GMB har vært ansatt i selskapet helt fra starten av og kom fra NSB. Han hadde det overordnede ansvar for arbeidene med Gardermobanen, herunder Romeriksporten. Under seg hadde han flere utbyggingssjefer med hvert sitt ansvarsområde. Et av disse områdene var Bane. Utbyggingssjefen for bane hadde fire prosjektledere som hadde ansvar for hver sin del av banen. Parsellen Oslo S – Åråsen hadde egen prosjektleder. På selve Romeriksporten var det ansatt en ansvarlig byggeleder som rapporterte til prosjektleder. Organiseringen fremgår for øvrig av figur 20.1.

I forbindelse med den Handlingsplanen som ble vedtatt for Romeriksporten i oktober 1997, fikk utbyggingsdirektøren et eksklusivt ansvar for Romeriksporten mens hans ansvar for den øvrige delen av Gardermobanen ble overtatt av den tidligere prosjektsjef for elektro-delen. Det ble ansatt en viseadministrerende direktør , som kom fra OSL og fikk ansvaret for Romeriksporten fra august 1998. Han overtok da ansvaret fra utbyggingsdirektøren.

NSB-direktøren har hele tiden hatt styreformannsvervet i NSB-GMB og i tillegg har NSB hatt ett styremedlem frem til 1998. Fra 1998 fikk NSB totalt tre styremedlemmer inklusive styreformannen. Styret ble da utvidet fra 6 til 8 medlemmer og inkluderte også 2 representanter for de ansatte i NSB-GMB. Styret har i perioden fra 1992 til 1998 bestått av mellom 6 og 7 medlemmer.

Administrerende direktør for OSL, har sittet i styret for NSB og NSB BA (fra 011296) siden 1994.

Det er på denne bakgrunn en må vurdere NSB-GMBs holdninger og beslutninger hva gjelder planlegging- og utbygging av Romeriksporten. Allerede under utarbeidelse av Hovedrapporten i 1991, fremgår det at NSB har hatt sterke meninger om trasévalg ut fra synspunktet om at Hovedbanen hadde behov for avlastning. Dette fremgår av Hovedrapporten der det er beskrevet et såkalt Basisgrunnlag. Dette Basisgrunnlaget var uttrykk for NSBs planer for utbygging og opprusting av linjen Oslo – Eidsvoll sett bort fra en ny bane til flyplassen og den trafikken som den ville medføre. Basisgrunnlaget ble beregnet til en samlet investering i kjørevei på 3.527 mill.kr.

Senere under utbyggingen har NSB også hatt betydelig påvirkning på NSB-GMBs beslutninger. Som et eksempel på dette nevnes den 3-måneders fremskyvning av tidsfristen for ferdigstillelse for banen som ble initiert av OSL og ble akseptert av NSB-GMB uten at det har vært registrert motargumenter. Videre pekes på de beslutninger som ble gjort mellom NSB og NSB-GMB i forbindelse med sammenkoblingen mellom Gardermobanen og hovedbanen, se avsnitt 19.7.

Den kanskje mest betydningsfulle inngripen fra NSB skjedde i juni 1998 da styret i NSB-GMB hadde gjort vedtak om avslutning av tettingsarbeidene og åpning den 8.oktober som forutsatt, mens konsernstyret i NSB overstyrte dette og besluttet å utsette åpningen inntil konsesjonsvilkårene satt av NVE var oppfylt. Konsernstyret i NSB er også generalforsamling i NSB-GMB.

Styret i NSB-GMB var hele tiden godt orientert om det løpende arbeidet. Dette fremgår klart av selskapets styreprotokoller. Spesielt i faser da det var konflikter, kriser og stor mediaoppmerksomhet rundt selskapet, var styret godt orientert og deltok i den løpende beslutningsprosessen. Administrerende direktør hadde god støtte fra sin styreformann og hadde stor frihet. Etter skifte av administrerende direktør i 1995 , kan det virke som om styret har tatt en mer synlig og tydelig rolle i forhold til administrasjonen. Ingen viktige beslutninger ble tatt uten at styret var involvert.

Rent faglig hadde NSB også en sterk posisjon i forhold til NSB-GMB. Gardermobanen var den første høyhastighetsbanen som er blitt planlagt og bygget i Norge. Verken NSB-GMB som ansvarlig utbygger eller NSB hadde i utgangspunktet kompetanse på slik utbygging. All den tekniske kompetansen satt i NSB og NSB-GMB var svært avhengig av denne kompetansen for å kunne frembringe det nødvendige tekniske grunnlaget. Videre innehadde også NSB rollen som godkjennende organ frem til 1.oktober 1996 da Jernbanetilsynet ble skilt ut fra NSB og offisielt opprettet. Avhengigheten mellom NSB og NSB-GMB på det faglige området kommer ikke minst godt til syne ved sammenkoblingene med Hovedbanen.

Samferdselsdepartementet har i utgangspunktet hatt en koordinerende rolle overfor NSB-GMB gjennom GARPRO og de møter som ble arrangert i deres regi. GARPRO har i hovedsak forholdt seg til sin rolle som koordinerende organ, men har ved en del anledninger klart synliggjort sitt ønske om og posisjon til å styre virksomheten i NSB-GMB mer direkte. Dette er synlig ved at GARPRO, som rapporterte direkte til statsråden, ved flere anledninger selv engasjerte rådgivere til å gjennomgå eller kvalitetssikre de arbeidene som ble utført i regi av NSB-GMB. Slike rapporter ble oversendt NSB-GMB ad tjenestevei men med en klar anmodning om å etterkomme de anbefalinger som var gitt av rådgiverene. Eksempel på slik bruk av rådgivere er rapporter fra Grøner AS og VBB Anläggning AB vedrørende injiserings- og tettingsarbeidene i tunnelen. Andre eksempel på at GARPRO var direkte engasjert i virksomheten i NSB-GMB var den direktekontakten som var mellom GARPRO og SRG som entreprenør i Romeriksporten. Det ble blant annet avholdt flere møter mellom disse.

Hva angår statsrådens og regjeringens rolle som aktør i forbindelse med utbyggingen av Romeriksporten, må denne sees i sammenheng med GARPROs rolle. Mest tydelig ble denne rollen i desember 1998 da regjeringen ved kongelig resolusjon fastsatte de endelige kravene til innlekkasje i tunnelen under Lutvann/Puttjernsonen som avvek fra de som var foreslått av NVE og OED. Med de kravene som ble fastsatt var innlekkasjekravene nådd for NSB-GMB.

20.13.2 Kontraktuelle forhold mellom NSB-GMB og SRG

Forholdene mellom byggherre og entreprenør var allerede fra starten av preget av uenighet om tolkning av kontraktuelle forhold. Dette har vært en vedvarende situasjon gjennom hele byggeperioden og slik sett vært en belastning for arbeidsforholdene for begge parter. Entreprenøren ga tidlig tilkjenne signaler om at de ønsket en noe annen formell kontakt hos byggherren enn det som fremgikk av kontrakten og byggherrens organisasjon. Entreprenøren ønsket å løfte sin formelle kontakt hos byggherren høyere opp i organisasjonen hos NSB-GMB. Disse signalene la ikke noe godt grunnlag for et konstruktivt forhold mellom de to kontraktspartene og har åpenbart preget forholdet gjennom hele byggeperioden.

Entreprenøren hadde ved prisingen av sitt anbud lagt til grunn høy inndrift og ikke for store problemer med sikring og tetting og påfølgende heft knyttet til dette. Erfaringen har vært at det har vært spesielt mye arbeid med vannlekkasjer og tetting av disse og de konsekvenser som dette hadde for inndriften. Dette har medført at entreprenøren under hele driftsperioden har vært opptatt av å finne løsninger eller punkter i kontrakten som ville gi bedre betalt for å sikre anleggets økonomi.

Byggherren har hele tiden i hovedsak valgt å holde seg strengt til kontrakten både hva angår formell kontakt og beskrevne løsninger med tilhørende priser.

Mye av uenigheten mellom partene har vært med utgangspunkt i de geologiske forholdene og hvorledes disse har vært beskrevet i anbudet. Spørsmålet om de geologiske forhold ble tatt opp allerede under avklaringsmøter før kontrakten ble inngått. Entreprenøren ga på dette tidspunkt ikke uttrykk for forbehold av noen art i forhold til de geologiske forholdene men bekreftet tvert imot at de aksepterte den geologiske rapporten. NSB-GMB har hele tiden hevdet at den geologiske beskrivelsen som fulgte anbudet, har gitt et rimelig godt uttrykk for forholdene slik de har vist seg å være og at beskrivelsen er i tråd med det som oppfattes som normal sett i sammenheng med den kontrakten som ble inngått og den filosofi som ligger til grunn for denne.

Kontraktsformen med enhetspriser og ekvivalenttidsregnskap er slik at vederlaget øker og tidsfristen for ferdigstillelse forskyves når mengdene øker utover anslagene i kontrakten. Kontraktsystemet er altså slik at det må aksepteres store avvik i de beskrevne geologiske og at entreprenøren får godtgjort for dette gjennom kontraktens regler for regulering etter medgåtte mengder.

Begge parter har gjennom hele byggeperioden brukt mye tid på kontraktsspørsmål og dette har åpenbart gått på bekostning av andre spørsmål. Tegn på at det har vært mye diskusjon rundt kontrakten, er det faktum at det allerede i januar 1996 ble inngått en betinget avtale om forsering av arbeidene (den såkalte EO 23) og at det etter en vanskelig, konfliktfylt periode med dårlig fremdrift, ble inngått en forliksavtale i april 1997 der det var enighet om å la kontraktuelle tvister bli avgjort ved voldgift. Det er også viktig å merke seg at SRG som entreprenør for NSB-GMB holdt GARPRO løpende orientert om sitt syn på de pågående tvister og konflikter med NSB-GMBs administrasjon.

Eksempel på at den kontraktuelle diskusjonen mellom partene påvirket det løpende arbeidet, var da lekkasjene fra Puttjern ble oppdaget i februar 1997. NSB-GMB var på dette tidspunkt mest opptatt av problemene i forhold til SRG og å sikre fremdriften i prosjektet. Dramatikken toppet seg da SRG stoppet arbeidet i tunnelen den 22. mars 1997. Disse stridigheter med entreprenøren kan ha påvirket at lekkasjeproblemet først ble tatt på alvor senere på sommeren/høsten. Etter hvert som problemene med drivingen tiltok og tidsplanen ble mer og mer anstrengt, fikk fremdrift prioritet fremfor tidkrevende forinjeksjon for å møte lekkasjekravene. Det var først da det ble oppdaget at tettingsmaterialet Rhoca-Gil inneholdt giftige stoffer at det virkelig ble satt fokus på problemene med å få tilstrekkelig tetting av tunnelen under Puttjern/Lutvannsonen. Da ble Handlingsplanen for det videre tettingsarbeidet vedtatt og grundige faglige utredninger igangsatt. Samtidig ble forholdene til den opprinnelige kontrakten påvirket i en slik grad at det i desember ble inngått en endringsavtale som innebar at alle arbeider etter 8.oktober 1997 ble gjort opp etter et såkalt kost-pluss-prinsipp.

Før dette var det lite eller ingen fokus på mulig drenering av overflatevann i områder uten bebyggelse. Dette kan også være en av årsakene til at ingen i selskapets ledelse reagerte på de store lekkasjene i tunnelen. Det var ingen som var opptatt av sammenhengen mellom stor innlekkasje i tunnelen og mulige problemer med senkning av grunnvannet i overliggende terreng.

Konsekvensene av lekkasjeproblemene synes frem til denne dato til en viss grad å ha blitt underkommunisert fra administrasjonen i NSB-GMB til toppledelsen og i forhold til GARPRO.

Hva angår forholdet til det ytre miljø, hadde dette et noe blandet fokus hos NSB-GMB i den første fasen av utbyggingen. Utbygger var bevisst mulige effekter av tunneldriften på det ytre miljø i forhold til bebygde områder fordi der ville det kunne bli kostbare konsekvenser spesielt ved reduksjon av grunnvannstanden (setninger). Dette er synlig ved at NSB-GMB allerede fra starten av foretok målinger av porevannstrykket i slike områder. Endringer i porevannstrykket henger sammen med endring av grunnvannstanden. Hva gjelder forholdet til det ytre miljø under «skog og mark»-områder, var dette åpenbart ikke i fokus på samme måte. NSB-GMB var ikke like opptatt av mulige setningsskader som følge av endringer i grunnvannsnivået her. Det var heller ikke spesiell fokus på utslipp fra tunneldriften. I en senere fase, da det ble oppdaget giftige utslipp fra tettingsstoffet Rhoca-Gil den 3. oktober 1997, er det klart at selskapet viste ansvar og tok konsekvensene av sine miljømål da arbeidene ble stanset den 8.oktober 1997 og i den videre oppfølgning.

20.14 Planer, gjennomføring, kostnader og resultater

GMB hadde som målsetting at baneutbyggingen skulle bidra til utvikling hos de konsulenter og entreprenører som ble involvert i prosjektet. Utvikling ble sett på som ett av suksesskriteriene for prosjektet (se avsnitt 19.1.2). Det er nok riktig at det har skjedd en viss utvikling både hos de engasjerte rådgiverne og hos de entreprenørene som har hatt kontrakter med utbygging av Romeriksporten, spesielt SRG. Utviklingen er mest tydelig på kvalitetssikringsområdet og på området kontraktsstrategi, særlig prosedyrene for valg av rådgivere og entreprenører.

20.14.1 Reguleringsarbeidet

Formelt skal alt prosjekteringsarbeid baseres på bestemmelser gitt i reguleringsplanen med tilhørende bestemmelser. Reguleringsplanarbeidet for Romeriksporten foregikk i hovedsak parallelt og til dels overlappende med detaljplan og forprosjektering. Alt plan- og prosjekteringsarbeid foregikk under tidspress. Dette medførte at en del beslutninger som det ville vært naturlig å avklare i reguleringsarbeidet, ble håndtert i prosjekteringen. Dette var uheldig og medførte ekstra prosjekteringsarbeid. Eksempel på dette var utarbeiding av de tekniske spesifikasjonene for den nye høyhastighetsbanen, spesielt størrelsen på tverrsnittet på tunnelen som først ble avklart under prosjekteringen.

Bygging av tunnel ble i utgangspunktet oppfattet som miljøvennlig da en slik løsning ikke ga støyproblemer. Under arbeidet med reguleringsplanen kom det ingen kritiske kommentarer til gjennomføring av den planlagte tunneltraséen. Under høringen på planforslaget kom det derimot et par uttalelser som direkte pekte på mulige problemer knyttet til vannstanden i Lutvann og til mulige endringer av grunnvannstanden under Østmarka. I sine kommentarer til disse uttalelsene, forsikret NSB-GMB at slike mulige problemer ville bli ivaretatt og at det ville bli iverksatt tiltak som skulle sikre at det ikke skulle oppstå permanente endringer i grunnvannstanden langs tunnelen. Det ble blant annet oppgitt at det vil bli utført løpende målinger av grunnvannstanden på spesielt utsatte steder.

Fylkesmannen oppfattet i sin klagesaksbehandling av kommunens reguleringsvedtak, ikke denne saken som en spesiell miljøsak og stadfestet kommunens vedtak på bakgrunn av den kommunale behandling.

20.14.2 Det tekniske prosjekteringsarbeidet

Det tekniske prosjekteringsarbeidet omfattet både forprosjektering og detaljprosjektering. Forprosjektrapporten som ble levert i august 1993, behandlet de geologiske forhold og grunnundersøkelser.

Detaljprosjekteringen ble avsluttet med utsendelsen av anbudsdokumentene i mars 1994. Anbudspapirene var omfattende, men må betegnes som normale for et slikt tunnelarbeid både hva angår omfang, teknisk beskrivelse og detaljeringsgrad. Anbudet var utarbeidet etter de regler og retningslinjer som Statens vegvesen benytter for sine tunneler. Det kom ved innlevering av anbudene ikke inn spesielle forbehold til den tekniske beskrivelsen i anbudet.

Kontrakt ble tegnet med entreprenør i juni 1994.

Det var spesielt beskrivelsen av de geologiske forholdene, som etter hvert viste seg å bli gjenstand for fortolkninger. De geologiske forholdene var beskrevet i en egen rapport som inngikk som en del av anbudsdokumentene. Ved kontraktsinngåelsen aksepterte som nevnt under avsnitt 20.9, entreprenøren at han var innforstått med at grunnens beskaffenhet kunne variere og avvike fra de opplysninger som byggherren hadde innhentet. Allikevel oppsto det under byggingen sterk uenighet mellom byggherre og entreprenør om hvorvidt geologirapporten ga den rette beskrivelse av de geologiske forholdene. Denne uenigheten varte under hele anlegget og ble tatt opp i en voldgiftssak mellom partene.

20.14.3 Kontraktsopplegget

Kontraktsopplegget for Romeriksporten fulgte i hovedsak den kontraktstrategi som var utarbeidet for hele baneprosjektet. Dette gjaldt både for rådgivere og for entreprenører. Kontrakten mellom NSB-GMB og SRG var en vanlig hovedentreprisekontrakt. Bruk av totalentreprise som kontaktsform var vurdert i en tidlig fase, men ble forkastet til fordel for hovedentreprise som er den vanligste kontraktsformen for tunnelarbeider her i landet. Selve kontrakten var basert på gjeldende norsk standard og anbudsdokumentene var som nevnt i avsnitt 20.14.3 over, utarbeidet i henhold til det regelverk som blir benyttet av Statens vegvesen for bygging av veitunneler. Dette regelverket er godt kjent i bransjen. Valg av entreprenør skjedde etter en ryddig og grundig anbudsprosedyre med utlysning, innhenting, vurdering og valg av anbyder. På det tidspunkt da kontrakt ble undertegnet, var det ingen særlige signaler om at det ville bli vanskeligheter i fortolkningen av kontrakten mellom entreprenør og byggherre i gjennomføringsfasen.

Det sterke fokus som allerede fra starten av var satt på fremdriften fra byggherrens side, kom ikke til syne i kontrakten på noen spesiell måte. Kontraktsformen var i utgangspunktet basert på at entreprenøren skulle ha totalansvar for styring av arbeidet gjennom sitt eget styringssystem og egne prosedyrer. (Unntaket fra dette var tettings- og injeksjonsarbeidene, der byggherren hadde påtatt seg det fulle ansvar.)

Oppbyggingen av anbudet, prosedyrer som ble benyttet og oppfølgingen under byggearbeidene, fulgte en utbyggingsfilosofi som betegnes som «design as you go». Dette innebærer stor fleksibilitet under byggearbeidene med tilpasninger til rådende forhold der avgjørelsene treffes på stuff.

20.14.4 Gjennomføring av arbeidet

Gjennomføring av arbeidet foregikk i hovedsak i fire faser som beskrevet i avsnitt 20.9.

I den første fasen fra kontraktsinngåelse i juni 1994, startet uenigheten om kontrakten mellom byggherren og entreprenøren allerede fra høsten 1994. De første problemene omfattet pålagte sprengningsrestriksjoner som medførte at det ikke kunne sprenges til visse tider av døgnet. Entreprenøren hevdet at dette var byggherrens risiko. I tillegg utviklet det seg raskt uenighet om fortolkning av de såkalte hefttidsbestemmelsene. Dette ble en vedvarende diskusjon mellom byggherre og entreprenør om beskrivelsen av de geologiske forholdene i den geologiske rapporten som var en del av kontrakten. Problemer med fjellforholdene førte etter hvert til at entreprenøren fikk problemer med fremdriften. Entreprenøren forlangte å få dekket det som ble oppfattet som ekstrakostnader ved forseringstiltak som selskapet var blitt påført. Diskusjonstemaet var om forseringstiltakene var blitt iverksatt for å overkomme problemer som entreprenøren etter kontrakten hadde ansvaret for, og om tiltakene hadde hatt den effekt at arbeidene var blitt avsluttet innen de kontraktsmessige ferdigstillelsesfrister. Denne uenigheten toppet seg høsten 1995 og førte til at det 17. januar 1996 ble tegnet en betinget endringsordre (EO 23) der NSB-GMB bestilte forsering av arbeidene. Forholdet til den opprinnelige kontrakten og beregningen av det såkalte tidsregnskapet ble imidlertid ikke avklart ved dette.

Den neste fasen i arbeidet startet med avtalen i januar 1996. Utover i 1996 var det stadige diskusjoner om det geologiske grunnlaget og det ble en fornyet diskusjon om betaling av forseringsarbeidene. Samarbeidsklimaet utviklet seg negativt og toppet seg i mars 1997 da entreprenøren stanset arbeidene i tunnelen. Det gjensto på dette tidspunktet bare ca. 500 meter av tunnelen før gjennomslag. Styret i NSB-GMB vedtok den 1.april å heve kontrakten med SRG. Denne konflikten endte med et forlik i namsretten den 17.april. Det var i denne hektiske perioden, med et særdeles dårlig samarbeidsklima mellom byggherren og entreprenøren, at det ble varslet om vannlekkasjene fra Puttjern.

Den tredje fasen som startet med forliket i namsretten, varte frem til arbeidene i tunnelen ble stanset den 8.oktober 1997 på grunn av Rocha-Gil-saken. En del av denne avtalen innebar utskifting av sentrale personer både hos byggherren og hos entreprenøren for å bedre samarbeidsklimaet. Det var store vannlekkasjeproblemer i tunnelen som det var svært vanskelig å tette ved ettertetting. Det ble benyttet store mengder tettingsmasse, spesielt Rhoca-Gil i perioden frem til gjennomslaget i tunnelen den 4.september 1997. Den 3.oktober ble det oppdaget spor av kreftfremkallende stoffer i avløpsvannet fra tunnelen. Den 8.oktober vedtok styret i NSB-GMB å stanse alle arbeidene i tunnelen.

Det ble senere, den 2.desember, tegnet en ny endringsavtale for alle arbeider som ble utført etter den 8.oktober. Denne avtalen ble basert på et kost-pluss-prinsipp som sikrer entreprenøren betaling for alle medgåtte kostnader med et påslag på 13% til dekning av administrasjonskostnader og fortjeneste. Denne siste fasen av arbeidene varte fra 8.oktober og frem til anleggets avslutning.

All uenighet mellom byggherre og entreprenør bunner i økonomiske spørsmål. Det oppsto tidlig uenighet om fortolkning av kontrakten og denne uenigheten har vart gjennom hele anleggsperioden og vært en belastning i forholdet mellom byggherre og entreprenør. Uenigheten ble først avklart gjennom en voldgiftsdom våren 1999. Voldgiftssaken hadde som utgangspunkt at entreprenøren krevet erstatning ut fra tre forskjellige forhold, nemlig sprengningsrestriksjoner, geologiske problemer og Endringsordre nr. 23.

Det viste seg tidlig at det ble problemer med å holde den forutsatte fremdriften. Årsaken til disse fremdriftsproblemene var i hovedsak knyttet til tettearbeidene i tunnelen. Blant annet oppsto spesielt store vannlekkasjer på en begrenset del av tunnelen og det viste seg å oppstå store problemer med tettearbeidene som fulgte av dette. Uenigheten som oppsto, hadde blant annet utgangspunkt i kompensasjon for den hefttiden under injiseringsarbeidene. Dette var en spesifisert post i anbudet som entreprenøren hadde inkludert i andre poster. Videre ble det en løpende diskusjon om injeksjonsmetode og bruk av injeksjonsmiddel.

På grunnlag av den kontraktsform som ble benyttet og kontraktsfilosofien med «design as you go», ble det lagt et betydelig press på byggeledelsen. Dette presset besto i hovedsak av:

  • kravet til fremdrift fra egen organisasjon,

  • et kontinuerlig konfliktforhold til entreprenøren,

  • stort påtrykk fra media.

Fremdriften av Romeriksporten var tidskritisk gjennom hele byggeperioden. Kravet til ferdigstillelse av tunnelarbeidene til rett tid og således til fremdrift i det løpende arbeidet, ble gjennom hele byggeperioden presisert fra egen organisasjon, NSB-GMB. Også fra GARPRO ble det kontinuerlig presisert hvor viktig det var at banen ble ferdigstillet samtidig med åpningen av flyplassen. Situasjonen for byggeledelsen var spesielt krevende fordi det var byggeledelsen som satt med det løpende ansvaret for valg av tettemetode og valg av tettingsmateriale. For å sikre fremdriften har tettearbeidene i tunnelen i stor grad vært basert på ettertetting. Dette er en metode som er langt mindre effektiv en den foreskrevne forinjiseringen. Entreprenøren presset hele tiden på for å få benytte metoder og materialer som ga best mulig egenøkonomi og pressmiddelet var fremdrift. Dette førte til en nærmest kontinuerlig konflikt med entreprenøren. Denne konflikten ble svært fokusert bl.a. gjennom oppslag i pressen.

Etter at arbeidene i tunnelen ble stoppet den 8.oktober 1997, foretok NSB-GMB en mer omfattende endring av både styring og ledelsen og av selve arbeidene med Romeriksporten. Det videre tettingsarbeidet ble nøye vurdert av en rekke fagfolk og utbyggingsdirektøren for Gardermobanen fikk et særlig ansvar for arbeidene med Romeriksporten. Det ble utarbeidet egne rapporter om det videre arbeidet, spesielt en egen handlingsplan (oktober 1997) og en rapport om permanent tetting (november 1997).

Etter at reduksjonen i vannstanden i Puttjern ble kjent, kom NVE på banen. NVE vurderte i februar/mars ikke at situasjonen for Puttjern var dramatisk. Ettersom saken utviklet seg, ble det i begynnelsen av april etablert en egen rådgivende gruppe for oppfølging av situasjonen. Denne gruppen rapporterte direkte til utbyggingsdirektøren.

Det at det ble store vannlekkasje inn i Romeriksporten, var ikke et problem for selve tunnelen. Vannet kunne uten problemer dreneres ut av tunnelen. Derimot førte innlekkasjen i tunnelen til at grunnvannstanden i området over tunnelen sank. Dette påvirket naturlig overflatevannet og det er denne grunnvannsendringens virkning på overflatevannet som ga NVE anledning til å kreve konsesjon etter Vassdragsloven. Hensikten med konsesjonsvilkårene var å oppnå en tilnærmet gjenoppretting av vannbalansen i området.

NVE krevet i samråd med OED høsten 1997 at det måtte søkes om konsesjon etter Vassdragsloven for de inngrep som var gjort i vassdragene i Østmarka i forbindelse med Romeriksporten. NSB-GMB søkte om slik konsesjon i november 1997 og fikk i desember samme år svar fra NVE med grenser for maksimal tillatt innlekkasje i tunnelen. NSB-GMB syntes at NVE hadde fastsatt for strenge krav og påklaget dette til OED i januar 1998. OED behandlet klagen og hevet i april 1998 grensen for innlekkasje i Lutvannsonen.

I juni 1998 var det NSB-GMBs oppfatning at det var oppnådd tilstrekkelig tetting av tunnelen og administrasjonen anbefalte styret å avslutte tettingsarbeidene. På dette tidspunkt var det klart at skulle NSB-GMB kunne åpne Romeriksporten som planlagt til åpningen av flyplassen den 8.oktober 1998, måtte tettingsarbeidene avsluttes. Beslutningen i styret til NSB-GMB ble overprøvet av hovedstyret i NSB som den 10.juni 1998 bestemte at tettingsarbeidene skulle fortsette til konsesjonskravene fra NVE var nådd. På dette tidspunkt var det lite som skilte de faktiske lekkasjene slik de ble målt, fra de maksimale lekkasjene som var tillatt i følge konsesjonsvilkårene. I den påfølgende periode oppnådde man en svak forbedring i Lutvannsonen.

I oktober 1998 opphevet NVE konsesjonskravet for Lutvann Vest etter en fornyet faglig vurdering. I november 1998 søkte NSB-GMB på nytt om å få øke den maksimale lekkasjen i Lutvannsonen og i Puttjernsonen på bakgrunn av det ikke ble ansett som mulig å oppnå konsesjonskravet i Puttjernsonen med etterinjisering. Videre var det oppfatningen i NSB-GMB at det kunne oppnås vannbalanse i Lutvannsonen med en noe høyere innlekkasje. NVE anbefalte i sin innstilling til OED i desember 1998 at kravet til maksimal tillatt innlekkasje i Lutvannsonen skulle opprettholdes fordi det var usikkerhet knyttet til beregningen av vannstanden i Lutvann.

Regjeringen besluttet ved kongelig resolusjon den 18.desember 1998 at det i Puttjernsonen skulle kunne tillates en innlekkasje på 220 l/min. Med dette var alle kravene til innlekkasje gitt i konsesjonen innfridd .

20.14.5 Kvalitetssikring av tettingsarbeidene

Firma Grøner AS har sammen med VBB Anläggning AB på oppdrag fra Samferdselsdepartementet, gjort en oppsummering av tettingsarbeidene i Romeriksporten, samt utført kvalitetssikring av arbeidsopplegg og de konkrete planer for gjennomføring. Rapport fra arbeidet foreligger og er datert 15. februar 1999 (Romeriksporten. Kvalitetssikring av tettearbeidene i Romeriksporten, oktober 1997 – januar 1999. Sluttrapport). I rapporten fremgår:

« ...at vannbalansen og grunnvannsnivået, med en innlekkasje i tunnelen som registrert i januar 1999, kommer til å bli opprettholdt på et akseptabelt nivå sammenliknet med førsituasjonen.

NSB-GMB har etablert et omfattende overvåkningssystem som skal overvåke grunnvannsnivået både i og utenfor konsesjonsbelagt område, og ut fra Grøner/VBBs vurdering har NSB-GMB kontroll over lekkasjesituasjonen slik at både naturmiljø og boligområder er sikret.»

20.14.6 Resultater

Romeriksporten er en 13 800 meter fjelltunnel bygget ut etter spesifikasjoner for høyhastighetsbane med et tverrsnitt på ca. 110 kvadratmeter. Tunnelen er bygget ut som entreprise med SRG som utførende entreprenør. Den opprinnelige anbudssummen var på ca. 540 mill. kr. I tillegg er entreprenøren gjennom en voldgiftsdom blitt tilkjent et tillegg på 90 mill. kr. Sluttregningen vil også måtte inkludere ca. 1 300 mill.kr. i tilleggskostnader forbundet til ekstra tetting. Tunnelen skulle opprinnelig åpne for trafikk den 8. oktober 1998, men ble først åpnet 1. august 1999, ca. 10 måneder senere enn forutsatt.

Det er viktig å presisere at de store problemene i Romeriksporten er lokalisert til en svært begrenset del på ca. 500 meter mens den resterende delen på ca. 13.300 meter i hovedsak er drevet etter planen.

Presse og media fulgte byggingen av Romeriksporten nøye og det ble stort fokus blant annet i forbindelse med setningsproblemene på Godlia/Hellerud, i tilknytning med lekkasjene i tunnelen og spesielt da det ble oppdaget grunnvannssenkning i Puttjernområdet, og ikke minst da det ble oppdaget at tettingsmaterialet Rhoca-Gil inneholdt giftige og kreftfremkallende stoffer.

20.15 Evalueringsgruppens vurderinger

Det tekniske prosjekteringsarbeidet og kontraktsopplegget

Der er Evalueringsgruppens oppfatning at Forprosjektrapporten hadde normalt god kvalitet og et normalt omfang av grunnundersøkelser, i forhold til hva som har vært vanlig for denne type tunnelprosjekter og som på denne bakgrunn kunne forventes.

Det er Evalueringsgruppen vurdering at anbudsdokumentene var av normal kvalitet hva angår detaljeringsgrad, spesifikasjoner og beskrivelse. Den geologiske rapporten som fulgte anbudsdokumentene, vurderes slik at den ikke hadde åpenbare mangler. Dette tilsier at entreprenøren hadde tilstrekkelig informasjon om de geologiske forholdene på anbudsstadiet. Den kontrakten som ble benyttet mellom byggherre og entreprenør, gir entreprenøren sikkerhet i forhold til enhetspriser og ekvivalentregnskap, mens den samtidig tilsier at det må aksepteres avvik med hensyn til geologi. Entreprenøren hadde heller ikke tatt forbehold mot de geologiske forholdene.

Etter Evalueringsgruppens vurdering har NSB-GMB hatt et profesjonelt forhold til kontraktsstrategien som ble utviklet for hele Gardermoprosjektet. For de kontraktene som ble inngått for Romeriksporten, ble det benyttet velkjente og standardiserte kontraktsformer. Evalueringsgruppen vurderer det slik at hovedentreprisekontrakten med SRG burde ha inneholdt et incitament for entreprenøren for å overholde de angitte fristene. Dette med bakgrunn i den store betydning som ble tillagt ferdigstillelsesdatoen og det press på fremdrift som dette ga i det løpende arbeidet.

Østmarka

Målinger av grunnvannstanden ble ikke planlagt under områder betegnet som «skog og mark», men kun i tilknytning til bebygde områder. Dette synliggjør at områdene «skog og mark», dvs. naturmiljøet, tradisjonelt er blitt lavt vurdert, og at både byggherren og konsulentene vurderte slike områder på tradisjonell måte og ikke hadde særlig fokus på mulige negative miljøkonsekvenser på overflaten i disse områdene. Det ble ikke vurdert som sannsynlig at det ville oppstå lekkasjer og det ble ikke utført risikovurderinger av eventuelle lekkasjer. Erfaringene fra arbeidene i Romeriksporten tilsier at naturmiljøet må gis større oppmerksomhet og mulige skader må vurderes nøye ved fremtidige prosjekter.

Det er Evalueringsgruppens vurdering at det burde vært etablert målinger av grunnvannstanden også under «skog og mark»-områder for å sikre seg mot overraskende endringer i grunnvannsnivået. Videre burde det vært gjennomført en risikovurdering av mulige lekkasjer selv om det var vurdert som svært lite sannsynlig at det ville oppstå vesentlige lekkasjer. Dette på grunn av den nærhet området har til store befolkningskonsentrasjoner og den bruk det har til friluft og rekreasjon.

Gjennomføring av arbeidet

Evalueringsgruppen stiller seg kritisk til håndteringen av setningsskadene som oppsto på Hellerud og som det tok alt for lang tid for administrasjonen i NSB-GMB å ta tak i ved å iverksette tiltak.

Der er Evalueringsgruppens vurdering at ledelsen i NSB-GMB ikke tilla områdene i Østmarka tilstrekkelig oppmerksomhet og at man undervurderte effekten av mediaoppslagene om lekkasjene i tunnelen og virkningen på områdene i Østmarka. Det faktum at det ikke var installert måleutstyr i Østmarka på samme måte som i bebygde områder, gjorde at selskapet fikk et troverdighetsproblem overfor de berørte parter og omverden. Senkningen av grunnvannsnivået kom overraskende på NSB-GMB. Saken ble politisert på en måte som gjorde at selskapets faglige argumentasjon ikke fikk gjennomslag. Resultatet av dette var at det ble gjennomført ettertetting fra sommeren 1998 frem til desember 1998 som ga svært liten effekt, og som var meget kostbar.

Evalueringsgruppen vil henlede oppmerksomheten på det faktum at verken NVE eller OED foretok noen økonomisk vurdering av de fastsatte innlekkasjekravene. En slik vurdering lå imidlertid til grunn for regjeringens avgjørelse i desember 1998.

Det er Evalueringsgruppens oppfatning at bruk av forinjisering som beskrevet i anbudsdokumentene, ville vært mer tidkrevende, men de store problemene med lekkasjer ville vært langt mindre og kanskje unngått. Dette ville ha medført større tidsforbruk, men gitt bedre tetting og en billigere løsning totalt sett. Det samme ville vært tilfelle ved redusert bruk av Rhoca-Gil.

Det er først og fremst det tidspress NSB-GMB Gardermobanen hadde, som forårsaket en for tidlig avslutning av forinjiseringen. Tidspresset skyldtes den direkte sammenkoblingen med åpningen av flyplassen som var pålagt av Stortinget og akseptert av NSB-GMB. Fremdriften ble meget sterkt fokusert av NSB-GMB selv, bl. a. som et av selskapets suksesskriterier. GARPRO og omverdenen for øvrig bidro til å øke presset på rettidig ferdigstillelse. Tidspresset ble ytterligere forsterket av entreprenørens holdninger og de problemer som oppsto i kontraktssamarbeidet. Ved entreprenørens forsøk på å posisjonere seg med tilleggskrav på et tidlig tidspunkt, ble byggeledelsen utsatt for et betydelig press også fra den kanten. Alt i alt resulterte dette i at NSB-GMB i for stor grad ga tillatelse til bruk av etterinjisering som den viktigste tettemetoden og til bruk av Rhoca-Gil som tettemateriale.

Det er imidlertid ikke gitt at Romeriksporten ville ha kunnet åpne som planlagt dersom forinjisering var blitt benyttet som forutsatt i anbudsbeskrivelsen, men forsinkelsen ville neppe ha blitt så stor som den ble, og samfunnet ville i hvert fall vært spart for store ekstraomkostninger.

Evalueringsgruppen vurderer det slik at NSB-GMB håndterte giftsaken med tettingsstoffet Rhoca-Gil på en forskriftsmessig måte.

Evalueringsgruppen finner det riktig å presisere at det kun var på en strekning på ca. 500 meter av en total tunnellengde på 13 800 meter, at det oppsto problemer som må betegnes som uvanlige og som har vært årsak til forsinkelse, negativ mediadekning og betydelige tilleggskostnader.