1. Formål og innhold
Nasjonal transportplan 2002-11 erstatter de tidligere langtidsplanene for sjø-, veg-, luftfarts- og jernbanesektoren og ble behandlet av Stortinget våren 2001. Tidshorisonten for planen er ti år, men med hovedvekt på de fire første årene. Planen skal revideres fra 2006 og regjeringen tar sikte på å legge fram en stortingsmelding om Nasjonal transportplan for perioden 2006-15 våren 2004.
Den nasjonale transportplanen skal legge grunnlaget for helhetlige politiske prioriteringer, effektiv virkemiddelbruk og styrking av samspillet mellom transportformene for å bidra til effektive, tryggere og mer miljøvennlige transportløsninger.
Utarbeidelsen av en helhetlig og tverrsektoriell plan stiller store krav til samarbeid og medvirkning i alle deler av arbeidet. Det er nødvendig med et tett samarbeid mellom etatene og mellom etatene og Samferdselsdepartementet og Fiskeridepartementet gjennom hele planprosessen. Medvirkning fra det regionale nivået skal sikres ved at fylkeskommunen deltar gjennom hele prosessen. Det er viktig i planprosessen at både regionale samferdselsmyndigheter og plan- og næringsmyndigheter deltar i samarbeidet. Enkelte primærkommuner, berørte statlige myndigheter, brukergrupper og interesseorganisasjoner skal også trekkes inn i arbeidet.
Det legges opp til en planprosess i to trinn. Trinn 1 skal være en utredningsfase, der strategiske analyser skal bidra til å synliggjøre viktige utfordringer i utviklingen av et helhetlig og samordnet transportsystem. De strategiske analysene skal utgjøre et grunnlag for det konkrete planarbeidet som skal gjennomføres som det andre trinnet i planprosessen, samt være innspill til departementenes arbeid med transportpolitiske spørsmål i stortingsmeldingen.
Fylkeskommunene skal ha en sterk rolle i planprosessen. Fylkeskommunene skal inviteres til å utføre strategiske analyser, som vil være et grunnlag for planarbeidet regionalt, og til å følge dette arbeidet videre gjennom deltakelse i referansegrupper for planarbeidet. Det legges opp til fylkespolitisk behandling både av strategiske analyser fra fylker og byområder, og av etatenes planforslag.
Samferdselsdepartementet og Fiskeridepartementet gir med dette de første retningslinjene for etatenes (Statens vegvesen, Jernbaneverket, Luftfartsverket og Kystverket) arbeid med grunnlagsmateriale til Nasjonal transportplan 2006-15.
De fire etatene står ovenfor ulike rammebetingelser når det gjelder tilknytningsform, finansiering og forpliktelser i forhold til internasjonale avtaler. Videre er det store ulikheter mellom transportmidlene når det gjelder egenskaper og roller i transportsystemet. Den enkelte etats deltakelse i planprosessen må tilpasses disse forskjellene.
Retningslinje 1 beskriver nærmere innholdet i den første delen av planarbeidet og organisering/samarbeid i prosessen. På grunnlag bl.a. av analysene som gjennomføres i denne fasen vil departementene i retningslinje 2 komme tilbake til økonomiske rammer, bindinger, måleparametre og tiltak det skal gjøres virkningsberegninger av, utformingen av plandokumentet fra etatene og øvrige føringer for det konkrete planarbeidet. Departementene vil i samarbeid med transportetatene arbeide med disse spørsmålene fram mot retningslinje 2. Det kan imidlertid allerede nå legges til grunn at departementene vil ta sikte på at meldingen skal være mindre detaljert på prosjektnivå enn planen for 2002-11.
Stortingsmeldingen om NTP skal inneholde en drøfting av transportpolitikken og den skal være en tverrsektoriell plan for viktige tiltak for å nå målene i transportsektoren. Arbeidet med transportpolitiske spørsmål vil i hovedsak skje i departementene, delvis på grunnlag av innspill fra etatene. Departementene vil komme tilbake til etatene med mer spesifiserte oppdrag. Basert på det faglige arbeidet i utredningsfasen kan etatene komme med innspill til nye løsninger for å møte utfordringene i transportsektoren.
2. Overordnede rammebetingelser for planarbeidet
Arbeidet som gjøres av etatene i planprosessen vil inngå som innspill til og være en del av grunnlaget for Regjeringens prioriteringer og virkemiddelbruk i transport-sektoren i planperioden. Politiske føringer for planarbeidet er i hovedsak gitt gjennom St.meld. nr. 46 (1999-2000) Nasjonal transportplan 2002-11 og Stortingets behandling av denne, jf. Innst. S. nr. 119 (2000-2001). Prioriteringer og virkemiddelbruk som det ble gitt bred politisk tilslutning til gjennom Stortingets behandling, vil være et særlig viktig grunnlag for planarbeidet. Departementene vil i denne sammenheng spesielt vise til at en overordnet prioritering i Nasjonal transportplan er styrket innsats for økt sikkerhet i alle transportformene. Det er viktig at dette følges opp i arbeidet med revisjonen av transportplanen.
Føringene i NTP 2002-11 innebærer i tillegg at planarbeidet må bidra til å legge forholdene til rette for effektive transporter for næringslivet gjennom utvikling, drift og vedlikehold av transportinfrastrukturen, og gjennom tilbud av tjenester og virkemiddelbruk. Det er også viktig å arbeide med sikte på å legge til rette for at kollektivtransport og privatbil supplerer hverandre for en mest mulig effektiv utnyttelse av transportsystemet. Det vil være et mål å legge til rette for at kollektivtransportens andel av den totale transporten kan økes. Etatene skal i planarbeidet samarbeide om å styrke tilknytningen mellom transportformene og legge til rette for kombinerte og intermodale person- og godstransporter, der dette kan styrke samspillet mellom transportformene. I samsvar med NTP 2002-11 må planarbeidet videre innrettes slik at uønskede miljøkonsekvenser av transport begrenses.
Planarbeidet skal dessuten ligge innenfor øvrige rammebetingelser og politiske føringer som er gitt gjennom Regjeringens politikk, herunder:
Planarbeidet må innrettes slik at krav overfor transportsektoren som følger av til enhver tid gjeldende lovverk og internasjonale forpliktelser og standarder nås, herunder må det tas hensyn til føringer som følger av de mål Regjeringen har fastsatt for trafikksikkerhets- og miljøvernpolitikken. Videre må det tas hensyn til føringer som er satt i Rikspolitiske retningslinjer. Planarbeidet skal gi grunnlag for avveining av mål som går utover fastsatte minimumskrav.
Koordinering med fylkeskommunenes arbeid med fylkesplanene skal ivaretas gjennom samarbeid med fylkeskommunene, jf. rundskriv fra Miljøverndepartementet om arbeidet med fylkesplanene ( T-3/98 B).
Samferdselsdepartementet vil som kjøper av tjenester fra NSB BA og Luftfartsverket/flyselskapene gi vesentlige premisser for bruken av infrastrukturen som etatene må ta hensyn til i planarbeidet. Det forutsettes at etatene som en del av planarbeidet også vurderer konsekvensene av kjente og særlig relevante planer for utvikling av infrastruktur utenfor statlig eierskap, f.eks. i havnesektoren.
3. Fremdriftsplan for prosessen
Det legges opp til følgende framdriftsplan for etatenes arbeid fram til framlegging av stortingsmeldingen om Nasjonal transportplan 2006-15:
- Juni 2001: Retningslinje 1 fra Samferdsels- og Fiskeridepartementet
- April 2002: Felles strategidokument fra etatene
- 1. mai 2002: Strategiske analyser fra fylker og byområder
- 1. juni 2002: Oppsummering fra etatene av analysene fra fylker og byområder
- Juni 2002: Retningslinje 2 fra Samferdsels- og Fiskeridepartementet
- Mai 2003: Felles plandokument fra etatene
- Januar 2004: Framlegging av stortingsmelding om Nasjonal transportplan 2006-15
De strategiske analysene som gjennomføres på sentralt nivå vil bl.a. være en del av grunnlaget for retningslinje 2 fra departementene, som skal gis i juni 2002. Etatene skal i april 2002 legge fram et felles strategidokument som sammenstiller arbeidet som er gjort sentralt. De strategiske analysene fra fylkene og byområdene skal først og fremst gi et utgangspunkt for det regionale/lokale planarbeidet i trinn 2 i planprosessen, men kan også ha betydning for retningslinje 2. Etatene skal innen 1. juni 2002 redegjøre for resultater av utredningsarbeidet i fylker og byområder som bør få betydning for departementenes retningslinjer for trinn 2. Analysene fra fylker og byområder må være ferdigstilt innen 1. mai 2002. Dersom den fylkespolitiske behandlingen av de strategiske analysene finner sted etter 1. mai, og denne gir endringer av betydning for innretningen av det konkrete planarbeidet, vil departementene eventuelt gi supplerende retningslinjer. Av hensyn til å få en god samordning, anser departementene det som viktig at den fylkespolitiske behandlingen av analysene for fylker og byområder skjer samtidig.
Departementene vil i Retningslinje 2 komme nærmere tilbake til det regionale planarbeidet i trinn 2 og fylkespolitisk behandling av etatenes planforslag.
I perioden fra etatene har lagt fram et felles planforslag til framlegging av stortingsmeldingen, vil departementene ha behov for bistand fra etatene i utformingen av meldingens plandel.
4. Planprosessen sentralt og regionalt
4.1 Todelt planprosess
Det legges opp til en todelt planprosess både for det sentrale og regionale arbeidet. Den første delen av planprosessen er en utredningsfase. På sentralt nivå skal etatene i denne fasen (trinn 1) utføre strategiske analyser på et overordnet nivå og for utvalgte områder, som sammen med strategiske analyser på fylkesnivå og i byområdene skal danne et grunnlag for det konkrete planarbeidet (trinn 2). Parallelt med dette arbeidet skal etatene videreutvikle analyseverktøyet, slik at det legges bedre til rette for vurderinger av tiltak på tvers av transportformene. Det vises i denne sammenheng bl.a. til Innst. S. nr. 119 (2000-2001), kap. 2.1.1.
Departementene vil videreføre en politikk som ivaretar transportsystemets ulike funksjoner, og derav en differensiering av transportpolitikken på ulike områder. Dette innebærer bl.a. en videreføring av fokus på de største byområdene. Fylkeskommunene og byene som inngår i regjeringens Storbyforum skal på denne bakgrunn inviteres til å utføre strategiske analyser på hhv. fylkesnivå og for byområdene. Disse vil være viktige innspill til det regionale/lokale planarbeidet på trinn 2, som skal utføres i regi av transportetatene.
Utfordringene knyttet til et velfungerende transportsystem i et fylke eller en region er av en annen karakter og reiser andre problemstillinger enn i de største byområdene, der problemstillingene også vil være av en mer lokal karakter. I strategifasen er det viktig å finne en hensiktsmessig avgrensning av problemområdet fylke/region (f.eks. funksjonelle arbeids-, bo- og serviceregioner, der byområdet inngår) og av byområdet. Strategifasen bør i så måte kunne bidra til å avdekke eventuelle motsetninger mellom transportsystemets ulike funksjoner, f.eks. der problemområdene overlapper.
4.2 Nærmere om arbeidet på sentralt nivå i trinn 1
Etatene skal legge fram et strategidokument som sammenfatter utredningene på sentralt nivå. I tillegg skal etatene legge fram et dokument med hovedresultatene fra utredningene i trinn 1 fra fylkene og byområdene, jf. kap. 3. Dokumentene vil være utgangspunkt for det konkrete planarbeidet og innspill til departementenes arbeid med stortingsmeldingen.
Departementene er kjent med at etatene har igangsatt et arbeid med scenarier og strategiske analyser. Det kan være aktuelt å innlede strategidokumentet med de viktigste resultatene fra scenariearbeidet. Vinklingen bør være hvordan ulike drivkrefter og utviklingstrekk i omverdenen kan innvirke på transportsektoren på lang sikt, og utfordringer for sektoren som følger av dette.
De strategiske analysene på sentralt nivå skal avdekke utfordringer i transportsektoren på nasjonalt nivå og belyse alternative strategiske valg for å møte disse. Analysene skal ha et langsiktig perspektiv, være bredt anlagte og omfatte klart definerte og overordnede problemstillinger, fortrinnsvis av tverretatlig karakter.
Etatene har satt i gang et arbeid med strategiske analyser for følgende temaer:
- Transportnett for intermodal utenriks godstransport
- Virkninger av langsiktige klimaendringer på transportinfrastrukturen
- Transport av fiskeri- og havbruksprodukter. Krav til infrastruktur og mulige bidrag til økt verdiskapning fra transportsektoren
- Helhetlige sikkerhets- og risikoanalyser for transportsektoren
Departementene legger til grunn at nevnte analyser presenteres i etatenes dokument. I sikkerhets- og risikoanalysen skal etatene på en hensiktsmessig måte trekke inn tilsynsmyndighetene på transportområdet.
I tillegg til nødvendig bistand fra utrednings- og forskningsinstitutter, har etatene invitert andre aktører til å delta i arbeidet med strategiske analyser på noen utvalgte områder; næringslivets transportbehov, forbrukernes krav til persontransport, bærekraftig transport og havnestruktur langs kysten. Departementene legger til grunn at analyser som i sin helhet utføres av andre aktører er å betrakte som innspill til etatenes arbeid og de vil ikke inngå som selvstendige bidrag til departementenes arbeid med stortingsmeldingen. Det forutsettes imidlertid at etatene foretar en selvstendig faglig vurdering av innspillene og presenterer slike vurderinger i strategidokumentet i den grad det anses å være transportfaglig/-politisk relevant.
Departementene ber om at etatene som en del av trinn 1 utarbeider en oversikt over større prosjekter som antas å kunne bli realisert i planperioden, og der det vil være stor grad av gjensidig påvirkning etterspørselsmessig eller i form av anleggstekniske sammenhenger. I planfasen vil det bli vurdert konkret om slike prosjekter bør analyseres samlet på tvers av sektor-/etatsgrenser.
Departementene gir ikke detaljerte økonomiske eller institusjonelle bindinger for arbeidet i trinn 1. Analyser av tiltak som i neste omgang kan legge grunnlaget for strategier for transportpolitikken må imidlertid være av en slik art at de kan inngå i etatenes videre planarbeid. Dette tilsier at det må legges vekt på tiltak som er mulig å få til innenfor realistiske økonomiske rammer og innenfor dagens institusjonelle ansvars- og oppgavefordeling . Etatenes planarbeid vil, som ved inneværende plan, være basert på virkemidler innenfor etatenes egne ansvarsområder. Etatene kan likevel i utredningsfasen peke ut mulige endringer i ansvarsdeling og institusjonelle rammer som etter etatenes faglige vurderinger kan bidra til en bedre og mer effektiv oppfylling av transportpolitiske mål. Likeledes bes etatene i utredningsfasen om å belyse eventuelle behov for justeringer av politiske mål for å møte utfordringene i transportsektoren.
4.3 Nærmere om arbeidet på fylkesnivå i trinn 1
Som et første ledd i planarbeidet ber departementene om at etatene inviterer fylkeskommunene til å utføre strategiske analyser på fylkesnivå. Analysene skal avdekke utfordringer i transportsektoren på fylkesnivå og belyse hvordan disse kan møtes. Det er viktig at samferdsel ses som en integrert del av den øvrige planleggingen. Lokale og regionale planer for transport, næringsutvikling og arealbruk vil være et viktig grunnlag for analysene. Analysene vil være et viktig grunnlag for planarbeidet som skal gjennomføres av de statlige etatene i trinn 2 av prosessen.
Arbeidet med lokale utfordringsdokumenter i forbindelse med Nasjonal transportplan 2002-11 viste bl.a. at fylket som geografisk avgrensing kan være for snevert til å få belyst transportutfordringer i et regionalt perspektiv. Problemstillingene som ønskes utredet kan også berøre flere fylker, og departementene oppfordrer fylkeskommunene til samarbeid på tvers av fylkesgrensene, og til å trekke inn de regionale samarbeidsorganene, jf. kap. 5.3.
Departementene viser til henvendelsen til fylkene (brev av 05.02.01 fra transportetatene) i forbindelse med handlingsprogrammene, der det ble bedt om fylkeskommunens syn på hva som er de viktigste gjenstående transportutfordringer ved inngangen til neste planperiode (dvs. etter 2005) og behovet for videre analyser knyttet opp mot disse. Disse vurderingene vil sammen med den fylkespolitiske behandlingen av handlingsprogrammene, være et viktig utgangspunkt for å fastsette områder for analysene på fylkesnivå. I denne sammenheng kan det også være aktuelt å bygge videre på det arbeid som ble gjort i forbindelse med utfordringsdokumentene til NTP 2002 - 11.
Det vil i de strategiske analysene være viktig å ha et langsiktig perspektiv, der en fanger opp sentrale spørsmål i utviklingen av et helhetlig transportsystem på regionalt nivå. I en slik analyse vil det være sentralt å vurdere nærmere behovet for samordning av virkemiddelbruk på tvers av forvaltningsnivåer, der fylkeskommunens egne virkemidler inngår, som for eksempel den lokale kollektivtransporten.
Aktuelle problemstillinger i analysene på fylkesnivå kan bl.a. være:
- Hvordan kan utviklingen av transporttilbudet bidra til en ønsket regional utvikling med hensyn til næringsstruktur og bosettingsmønster?
- Bør det satses spesielt på utvikling av noen regionale knutepunkter for gods- og persontransport?
- Hvordan bør transportsystemet utvikles i regionen (har f.eks forbedringene i transporttilbudet de senere år gitt behov for en annen arbeidsdeling mellom transportformene)?
Det sentrale Østlandsområdet er landets mest folkerike og tettest befolkede område, med 40-45 pst. av landets befolkning. Befolkningsveksten ventes å øke ytterligere i neste ti-årsperiode. Dette setter krav til spesiell fokus på framtidige transportløsninger i området. Departementet vil ta ytterligere initiativ i denne sammenheng.
4.4 Storbyområdene
I St.meld. nr. 46 (1999-2000) Nasjonal transportplan 2002-11 er det lagt til grunn at det skal arbeides videre med grunnlaget for utvikling av strategiske areal- og transportplaner, bl.a. med hensyn til hvordan slike planer kan knyttes til arbeidet med transportplanlegging på nasjonalt nivå. Departementene ønsker å innlede dette arbeidet ved at det som et grunnlag for etatenes planarbeid utføres strategiske areal- og transportanalyser for storbyområdene, der transport- og arealsiden ses i sammenheng og hvor samordningsbehovet mellom forvaltningsnivåene ivaretas. Bykommunene og fylkeskommunene må senere vurdere om det med grunnlag i disse utredningene eventuelt skal utarbeides planer med formell status, for eksempel som kommune- eller fylkes(del)plan.
Storbyområdene er avhengige av et velfungerende transportsystem. Både gods- og persontransport er forutsetninger for så vel næringsvirksomhet som andre aktiviteter. Statlige virkemidler er alene ikke tilstrekkelig til å få full effekt av statens innsats i byområdene. Det er fastslått at økt mobilitet i byområdene ikke kan møtes med utbygging av infrastrukturkapasiteten alene. Dette tilsier at den statlige innsatsen må ses i sammenheng med virkemidler som kan påvirke transportmiddelfordelingen og styre etterspørselen etter transport, f.eks. lokal kollektivtransport, vegprising og parkeringspolitikk.
Departementene ber på denne bakgrunn om at transportetatene inviterer de største bykommunene til å utføre strategiske areal- og transportanalyser. Hovedformålet med slike analyser er å belyse hvordan fremkommelighets- og miljøproblemer forårsaket av transport kan motvirkes gjennom en bedre samordning av areal- og transportplaner, samtidig som transportbehovene, bl.a. for næringslivet, ivaretas. Videre bør analysene få fram hvordan samordning av virkemiddelbruken mellom forvaltningsnivåene kan bidra til bedre transportløsninger. Analysene vil være et viktig grunnlag for planarbeidet som skal gjennomføres av de statlige etatene i trinn 2 av prosessen. I det konkrete planarbeidet kan analysene videreutvikles til "pakker" der den statlige innsatsen innrettes i sammenheng med den lokale virkemiddelbruken.
Bykommunene som inngår i regjeringens Storbyforum (Oslo, Stavanger, Bergen, Trondheim, Kristiansand og Tromsø) inviteres spesielt til å utføre strategiske analyser. Andre byområder kan også utføre slike analyser som et grunnlag for planarbeidet, dersom de vurderer at det er behov for dette. Det overlates til den enkelte storbykommune selv å avgrense det geografiske området for analysen. Osloområdet står i en særstilling som kan stille andre krav til organisering av arbeidet enn i de mindre byområdene, jf. omtale under kap. 5.3.
Dersom bykommunene ikke ser behov for å utføre denne type analyser, men mener at eksisterende planer og utredninger er tilstrekkelig for arbeidet med revisjonen av NTP 2002-11, ber departementene om at det blir redegjort for plangrunnlaget som foreligger.
Problemstillinger departementene anser det som naturlig å belyse i analyser av byområdene er bl.a.:
- Hvordan etterspørselen etter transport kan endres i ønsket retning gjennom en bedre samordning av areal- og transportplaner.
- Hvordan en kan samordne og forplikte virkemiddelbruken mellom de ulike forvaltningsnivåene for å få en ønsket byutvikling (f.eks. hvordan innføring av parkeringsrestriksjoner og vegprising kan følges opp av infrastruktur- og/ eller kollektivtiltak for å få ønsket effekt).
- Konkrete infrastrukturtiltak som har særlig betydning for driften av kollektivtransporten.
- Konsekvenser for næringslivet av tiltak i transportsektoren.
En strategisk analyse bør ha et langsiktig perspektiv som viser virkninger på transport-etterspørselen av forventede utviklingstrekk (befolkningsvekst, utbyggingsplaner o.l.). En mulig tilnærming kan være å gå ut fra et "business as usual" scenario (virkninger av antatt vekst i transport uten nye tiltak), og ut fra dette vise hvordan ulike tiltak hver for seg og sammen kan påvirke etterspørselen etter transport. I områder med kapasitetsproblemer bør analysene omfatte minst ett alternativ basert på vegprising.
Departementene vil vise til at disse utredningene også vil være et viktig utgangspunkt for eventuell deltakelse i forsøk med alternativ organisering i storbyområdene. Regjeringen finner det viktig å prøve ut alternative modeller for transportsystemets forvaltningsorganisering i byene, jf. Nasjonal transportplan 2002-11. Forsøkene igangsettes for å nå viktige transportpolitiske mål og kan derfor ikke løsrives fra annen transportplanlegging. På denne bakgrunn legger derfor Samferdselsdepartementet opp til at planlegging og forberedelse av forsøkene sees i sammenheng med NTP for øvrig, for å sikre ivaretakelse av lokaltransportpolitiske mål og samtidig ivareta samordnet areal- og transportplanlegging. Dersom det foreligger tilstrekkelige lokale planavklaringer på et tidlig tidspunkt, er det aktuelt å starte forsøk i perioden 2002-05. Samferdselsdepartementet tar sikte på å komme med et overordnet rammeverk for forsøk med alternativ organisering høsten 2001.
5. Samarbeid i planprosessen - organisering av arbeidet
5.1 Generelt
Det skal legges til rette for en åpen planprosess gjennom medvirkning fra de mest berørte myndigheter, brukergrupper og interesseorganisasjoner. I den regionale planprosessen må det samarbeides nært med fylkeskommuner og de største bykommunene, samt med kommuner som er eiere av viktige havner og tilhørende havnemyndigheter. Videre skal det etableres nær kontakt med statlige fagmyndigheter; på regionalt nivå med fylkesmannen og på sentralt nivå med Statens forurensingstilsyn, Direktoratet for naturforvaltning og Riksantikvaren. Både i det sentrale og det regionale/lokale arbeidet må sentrale nærings- og interesseorganisasjoner, samt kollektivtransportselskap, trekkes inn i planprosessen på en egnet måte.
5.2 Organisering av arbeidet på sentralt nivå
Kontakten mellom departementene og etatene samordnes gjennom en sentral samordningsgruppe for planarbeidet, der begge departementer og sentrale medarbeidere i planarbeidet i etatene deltar. Gruppens oppgave vil være å sikre jevnlig rapportering fra etatene til departementene, samt drøfting og avklaring av særskilt viktige problemstillinger for gjennomføringen av planarbeidet. Samferdselsdepartementet leder og ivaretar sekretariatsoppgaver for gruppen.
Av hensyn til etatenes samordning og forankring av det sentrale planarbeidet, bør de tverretatlige gruppene (styrings- og prosjektgruppen, begge ledet av Statens vegvesen), som ble etablert i forbindelse med Nasjonal transportplan 2002-11, videreføres.
Leder- og sekretariatsfunksjon for arbeidsgrupper og utredninger av strategiske analyser fordeles mellom Kystverket, Luftfartsverket, Jernbaneverket og Statens vegvesen, slik etatene selv finner det mest hensiktsmessig.
Jernbaneverket må på en hensiktsmessig måte trekke NSB BA og andre brukere av jernbaneinfrastrukturen inn i arbeidet. Tilsvarende må Luftfartsverket trekke inn flyselskapene som brukere, samt Oslo Lufthavn AS og Forsvaret som flyplasseiere i en helhetlig lufthavnstruktur.
Medvirkning i planarbeidet fra øvrige brukergrupper og nærings- og interesse-organisasjoner skal sikres tilsvarende som i arbeidet med Nasjonal transportplan 2002-11, dvs. gjennom etablering av en ekstern referansegruppe. Det bør etableres egne fora for etatenes kontakt med de mest berørte statlige myndighetene. Etatene har ansvar for å koordinere kontakten med disse gruppene.
5.3 Organisering av arbeidet på regionalt nivå
Transportetatene regionalt må samarbeide nært med fylkeskommunene og de største bykommunene, både i utredningsfasen og i det konkrete planarbeidet, samt med de kommunene som er eiere av viktige havner. Departementene viser spesielt til at mange av de problemstillingene det kan være aktuelt å se nærmere på i utredningsfasen er av en slik karakter at de vil kreve innsats både fra lokale/regionale og statlige myndigheter. Departementene ber på denne bakgrunn om at transportetatene regionalt, så langt dette er mulig innenfor gitte ressursrammer, gir fylkeskommunene og de inviterte bykommunene faglig bistand i arbeidet med de strategiske analysene i den første delen av planprosessen i den grad dette er ønsket.
Departementene legger til grunn at arbeidet med de strategiske analysene på fylkesnivå i første del av planprosessen ledes av fylkeskommunen. Der det etableres et samarbeid som involverer flere fylker vil det være naturlig å trekke de regionale samarbeidsorganene inn i arbeidet, eventuelt la disse lede arbeidet.
I de største byområdene, med unntak for Oslo-området, legger departementene til grunn at bykommunen leder arbeidet med de strategiske analysene. Av hensyn til å få en god samordning regionalt bør imidlertid fylkeskommunen trekkes inn i dette arbeidet.
I Osloregionen vil et arbeid med strategiske analyser omfatte to fylker og mange kommuner. Departementene mener derfor at arbeidet med strategiske analyser i Osloregionen bør ledes av staten, men med bred deltakelse fra lokale myndigheter. For å dra nytte av allerede etablerte samarbeidsfora, foreslås det at koordineringsgruppen for Oslopakke 2 fungerer som et ledende organ. Koordineringsgruppen har bl.a. et overordnet ansvar for å fremskaffe plangrunnlag for kollektivprosjekter og foreslå hvilke prosjekter som skal gjennomføres i Oslopakke 2. Arbeidet i koordineringsgruppen er ledet av vegsjefen i Oslo. Departementene mener imidlertid at koordineringsgruppens sammensetning bør endres noe, slik at kommunale/fylkeskommunale myndigheter som representerer areal- og næringssiden deltar. I tillegg bør Oslo havn trekkes inn i arbeidet.
Det skal i den andre del av planprosessen etableres fylkesvise referansegrupper med deltakelse fra fylkeskommunene, fylkesmannen og de største bykommunene. Det er sentralt at samarbeidet i referansegruppen bidrar til at kommune- og fylkes(del)planer, bl.a. knyttet til næringsutvikling, overordnet arealutvikling og transport, samt viktige nasjonale miljø- og arealbrukshensyn inngår som en del av etatenes plangrunnlag. Departementene anser dette samarbeidet som viktig bl.a. av hensyn til oppfølgingen av de strategiske analysene (for fylker og byområder) i det konkrete planarbeidet.
Av hensyn til å etablere klare ansvarsforhold og en effektiv styring av arbeidet pålegges Statens vegvesen å koordinere etatenes samarbeid fylkesvis, både i utredningsfasen og det konkrete planarbeidet. Videre skal Statens vegvesen lede det fylkesvise samarbeidet mellom etatene og referansegruppene. Den enkelte etats deltakelse på fylkesnivå må tilpasses sektorenes varierende rolle i ulike fylker. Departementene overlater til etatene å vurdere om det kan være hensiktsmessige å organisere dette arbeidet i større enheter enn fylkene.
