I dag starter de olympiske leker i Torino. Få ting vekker nasjonalfølelsen sterkere blant oss enn å se våre idrettshelter krysse mållinjen med det norske flagget i hånden. Da er vi stolte. Ikke bare fordi det er en av våre som har vunnet, men fordi de representerer verdier vi er stolte av. Idrettsgleden og fellesskap der man møtes på tvers av andre roller i begeistringen over at skøytelandslaget endelig er nær medaljeplasser igjen eller spenningen over kombinertløpernes muligheter. Inkluderingen som ligger i at vi driver med breddeidrett og at så mange er med gjennom det frivillige arbeidet. Gjennom idrett kan mye av det vi ser på som våre nasjonale verdier oppsummeres: Fellesskap, inkludering og toleranse.

Så opplever vi nå at selvbildet vårt utfordres. De norske flaggene som har vært vist på tv de siste dagene har ikke vært i hånda på en seirende OL-deltaker som tar en æresrunde foran et jublende publikum. Isteden har vårt nasjonale symbol blitt brent og tråkket på av rasende demonstranter som har ropt hatske slagord mot Norge etter trykkingen av Muhammed-karikaturene.

Norge har en lang og stolt historie som fredsaktør og bidragsyter i andre land som har trengt hjelp og bedt om våre bidrag. Vi er blant de land som gir mest i bistand per person. Vi har tatt ansvar i internasjonale fredsoperasjoner. Som en liten nasjon uten fiender har vi kunnet spille en rolle ikke alle andre kan ta. Ute i verden opplever vi at den norske tilhørigheten har vært oppfattet som ekstra positivt og en styrke. Det har vært med å gjøre det mulig for Norge å spille en rolle i Israel-Palestina-konflikten eller i Sri Lanka.

De siste dagenes brenning av ambassader og angrep på norske soldater i Afghanistan har rokket ved dette bildet. Forklaringene på de voldsomme reaksjonene er mange. På den ene siden er det lokale og regionale aktører som ser seg tjent med å nøre opp under konflikt og å skape noe som ligner en ”sivilisasjonsstrid”. På den andre siden handler dette om et større historisk og geopolitisk bilde. Tegningene blir oppfattet som dråpen som får det til å tippe over i en situasjon der større grupper i den muslimske delen av verden føler seg systematisk undertrykt og at vesten operer med dobbeltstandarder. Når profeten Muhammed latterliggjøres i tegnet form oppfattes det som nok en krenkelse og et endelig bevis på manglende respekt.

For oss som oppfatter oss som en nasjon som er venner med alle, er det vanskelig å forstå beskyldningene og reaksjonene vi ser nå. Det treffer oss fordi vi selv ikke opplever at vi er i konflikt med noe land, folkegruppe eller religion. Vi, som etter beste evne søker å spille en rolle som brobygger og pådriver for sosial og økonomisk utvikling, har nå blitt fienden.

På en slik bakgrunn er det som har skjedd, på den ene side et bilde på hvor nær vi er kommet hverandre, og på den annen side et bilde på hvor mange hindringer det gjenstår å overvinne. Vi har én verden, men menneskenes verden er ennå ikke én med seg selv. Det globale samfunnet har blitt slik at hvert ord sagt spres til alle verdenshjørner med lysets hastighet. Men de kulturelle forutsetningene for å forstå og fortolke andres levesett har ikke holdt tritt med den kommunikasjonsteknologiske utvikling.

I land uten ytringsfrihet kan det være vanskelig å forstå at andre land kan tillate trykking av materiell som for mange muslimer oppleves som krenkende og sårende uten at myndighetene står bak. Det har gjort at norske myndigheter har brukt mange krefter på å formidle at myndighetene ikke står bak trykkingen, men at for oss er ytringsfrihet er en helt grunnleggende menneskerettighet, og en forutsetning for demokratiske samfunn. Den sensur som foregår i norske medier gjøres av mediene selv, etter bruk av klokskap, skjønn og ren folkeskikk. Ytringsfriheten er en rett, men ikke en plikt. Vi har alle et ansvar for å ta hensyn til andre når vi ytrer oss. Karikaturene av Muhammed har såret mange muslimer. Å mene at det ut fra en rekke kriterier var uklokt å trykke disse tegningene, er ikke å begrense ytringsfriheten. Det er å delta i den debatten det frie ordskiftet og ytringsfriheten er til for.

Det er samtidig viktig å ta med seg at anslagene mot Norge er ikke uttrykk for muslimers holdninger til Norge. Det er et uttrykk for noen ytterliggående menneskers holdninger. Det viser ikke minst den klare avvisning av angrepene vi har sett fra norske muslimer.

Vi er inne i en alvorlig tid. Angrepene på norske soldater i Afghanistan er den mest dramatiske situasjonen våre soldater har vært involvert i siden den andre verdenskrig. For første gang i historien er en norsk ambassade blitt brent ned. Det skal ikke skremme oss tilbake. Våre soldater er i Afghanistan fordi landets myndigheter har bedt oss om å hjelpe til med å bidra til å bygge opp landet igjen etter år med krig og konflikt. De blir på post. Våre diplomater gjør en viktig jobb nettopp for å fremme kontakt mellom mennesker og bidra til positiv utvikling. Ekstremister skal ikke stoppe dette.

Den olympiske ånd handler om fellesskapet mellom mennesker. De siste dagene har vist oss hvor sårbare vi kan være og hvor viktig det er å styrke fellesskapene mellom mennesker. Den ekte idrettshelten er den som ikke gir seg i motgang, men som står på og kjemper selv om seieren ser ut til å sitte langt inne. Det er liten tvil om at det er store oppgaver som venter oss. Hjemme skal vi jobbe for målet om å bli verdens mest inkluderte samfunn. Ute skal vi fortsette det arbeidet vi gjør for fred, utvikling og mellommenneskelig forståelse. Dette blir ingen enkel vei, men det er ingen alternativ. Like sikkert som vi vil oppleve tilbakeslag, like sikkert skal vi framover mot målet.