1. mai-tale i Stavanger

Kjære alle sammen

Gratulerer med dagen!

Det er godt å se dere, og flott å være her i dag.

Jeg er glad for å besøke en av våre viktigste industriregioner. Næringslivet i Rogaland har vært det mest lønnsomme i landet de tre siste årene. Og nyetableringene er helt i norgestoppen.

Det skyldes ikke minst at Stavanger er landets oljehovedstad. Her er de største oljeselskapene, og her blomstrer mange mindre selskaper som har tilknytning til olje og gass. Så dere har mye å være stolte av.  

Ikke minst har dette bidratt til å gjøre byen til kanskje Norges mest internasjonale by. 10 prosent av byen representerer mer enn 100 nasjonaliteter.

Det gir dere flere ressurser å spille på. Fordi dere har en befolkning som er godt rustet til å møte ulike kulturer og et stadig mer globalisert arbeidsmarked. Det er flott!

Og det er flott at så mange har funnet veien hit til byparken for å feire 1. mai.

Stavanger Arbeiderparti er 100 år i år. Gratulerer med dagen! Jubileet er tydelig markert i toget.

I over 100 år har 1. mai vært en dag den norske arbeiderbevegelsen har brukt til å markere vår politikk og stille krav.  

Det er en dag vi feirer med stolthet. Den betyr noe for oss. Noe som henger sammen med det mest grunnleggende i det vi står for.

For 1. mai er arbeidets dag. Det er en internasjonal solidaritetsdag.

Og det er en frihetsdag.

Vår historie er full av kamper for individers frihet.

For retten til å stemme, mene og si hva vi vil.

For retten til innflytelse, retten til å organisere oss.

For boliger med lys og vann og kloakk, der man kunne leve godt og holde seg frisk.

For kortere arbeidstid og lenge ferie, slik at livet kan gi tid til barn, til venner og til familien.

For pensjoner til alle.

Alt dette har vi brukt 1. mai til å kjempe fram.

Noen sier at dette i dag er gammeldags. At dagen har utspilt sin rolle.

Det er jeg sterkt uenig i.

For det er ikke noe umoderne med fellesskap. Det er ikke noe gammeldags i å vise solidaritet med mennesker over hele verden.

Dagen har et budskap om samhold og rettferdighet. Om at vi oppnår mer sammen enn vi gjør hver for oss.

Derfor er det kampdag for verdier som er både viktige og moderne. Som trengs like mye i dagens verden som da høytidsdagen ble innstiftet.

For nye ufriheter vokser seg stadig fram.

I arbeiderbevegelsen har vi alltid satset på fellesskapet. Fordi vi tror at sterke fellesskap gir det enkelte mennesket mer frihet. Gode sikkerhetsnett hjelper den enkelte.

For alle – uansett hvor sterke vi er – kommer en eller annen gang til det punktet hvor vi trenger hjelp. Vi trenger utdanning. Vi blir syke. Vi blir gamle.

Den norske samfunnsmodellen bygger nettopp på dette. Gode velferdsordninger og sterke og ansvarlige parter i arbeidslivet har gitt oss bedre resultater enn i de fleste andre land.

Men det er mange som er uenige. Det har det alltid vært. Og det er det fortsatt.

Noen mener at fellesskapsløsningene tvert imot står i veien for det enkelte mennesket.

At de holder dem nede. At frihet først og fremst er frihet fra offentlige reguleringer.

Dette er utgangspunktet for den økonomiske liberalismen.

Denne regjeringen vant valget i 2005 med god støtte fra fagbevegelsen i kamp mot dette synet. Derfor er retningen en annen nå enn da høyrepartiene styrte. Vi styrker fellesskapet, har mer politisk styring og mer rettferdighet.

På en del områder ser vi forskjellene tydelig. Jeg skal nevne fire av dem.

Den første forskjellen er kanskje den viktigste. Det første mai-dagen aller mest handler om.  

Det er forskjellen mellom internasjonal solidaritet eller å være oss selv nok.

Mellom å tro på klimaendringene og ta dem på alvor, eller å stikke hodet i sanden og late som de ikke eksisterer.

På årets 1. mai-merker og plakater står det ”Felles klode – felles ansvar”.

Så enkelt kan det sies.

Vi trenger fellesskapet for å sikre våre viktigste fellesgoder: Ren luft, rent hav og en natur i ballanse.

Vi kan ikke overlate til markedet og den frie konkurransen å ta vare på disse fellesgodene.

Og vi kan ikke late som om de ikke er truet.

Global oppvarming berører alle mennesker. Det er det farligste miljøproblemet.

Vi har kjent til det lenge. Men omfanget er større enn vi visste. Konsekvensene mer dramatiske enn vi trodde. Tidsfristene kortere enn vi håpet.

I Norge må vi regne med at været blir villere, varmere, våtere.

Men det er ikke vi som rammes hardest.

Det er de fattigste landene som vil merke det mest – med sult, vannmangel og oversvømmelser.

Derfor henger klimaproblemene og fattigdomsproblemene tett sammen.

Og det er de rike land som må ta ansvar.

Norge skal være et foregangsland i kampen for klimaet.

Vi skal gå helt i spissen.

Vi skal gjøre en betydelig innsats for å få ned utslipp hjemme. Og vi skal gjøre en betydelig innsats for å bidra til reduksjoner i andre land. Begge deler er viktig.

Her hjemme satser vi på fornybar energi. Vi gir mer til jernbane. Vi stiller krav til industrien. Og vi utvikler ny viktig teknologi for rensing og lagring av CO2.

Vi stiller miljøkrav til bygg. Vi gjør miljøvennlige biler billigere. Vi satser kraftig på forskning.

Men det er ikke nok.

Derfor må vi også gjøre mye ute. For det haster å få ned utslippene.

Så når vi vil bruke tre milliarder kroner på å bevare regnskog, så er det ikke for å ”kjøpe oss fri”.

Det er fordi det er den raskeste, enkleste og billigste måten vi kan bidra til mindre drivhusgasser. Og er det noe som er viktig, så er det å få til store utslippsreduksjoner raskt.

I tillegg får vi en miljøbonus. Når vi bidrar med tiltak i fattige land, kuttes også utslippene av andre farlige stoffer som svovel og sot. Det gir store gevinster for lokalmiljø og folks helse. Derfor er det dobbelt viktig at vi bidrar ute.

Det betyr mye hva land som Norge gjør. Selv om vi er små.

Men da må vi tørre å gå foran.

Og i alle fall ikke la være å tro på klimaendringene. Ikke kreve enda flere bevis før vi vil gjøre noe. Bevisene er mer enn sterke nok allerede. 

Internasjonal solidaritet på første mai handler også om kampen for menneskerettigheter og for demokrati.

Den kampen er global. For oss har den aldri stanset ved landegrensene.

I dag står kampen blant annet i Zimbabwe.

Tilbakeholdelsen av valgresultatet kaster store skygger av tvil over om Robert Mugabes regime har vilje til å respektere folkets valg.

Det kan vi ikke akseptere.

Jeg sa tydelig fra om dette da jeg møtte afrikanske statsledere i forrige uke. Og jeg kan love dere denne 1. mai-dagen at vi ikke vil gi oss.

Opposisjonsleder Morgan Tsvangirai har vært leder for den zimbwabiske fagbevegelsen. I dag ber han om vår støtte. Vi vil legge sterkt press på Mugabe. Han må respektere folkeviljen og forhindre mer vold.

Det er vårt ufravikelige krav.

Den andre forskjellen handler om vi skal styrke eller svekke arbeidstakernes rettigheter.

Om vi skal ha sterkere regler som beskytter arbeidstakere, eller om vi skal bygge dem ned.

Det handler blant annet om kampen mot det som kalles sosial dumping.

Regjeringen står skulder ved skulder sammen med fagbevegelsen i denne kampen.

Vi er veldig glade for at det kommer arbeidskraft til Norge.

Vi trenger denne arbeidskraften.

Det vet folk i fagbevegelsen spesielt godt, fordi mange jobber på arbeidsplasser hvor prosjekter stopper opp fordi det ikke finnes folk.

Og mange av de som kommer hit for å gjøre en jobb tas godt imot, får ordentlige vilkår og er med i en fagorganisasjon som ivaretar deres rettigheter.

Men det er for mange som ikke opplever dette. For mange presses til å godta lave lønninger og uforsvarlige arbeidsforhold og boforhold.

Det er helt uakseptabelt.

Uansett om du er fra Kristiansand eller Krakow har alle krav på skikkelige forhold.

Og kamp mot sosial dumping handler ikke bare om arbeidsforhold for folk som kommer hit fra andre land for å jobbe.

Det handler om hele det norske arbeidslivet.

Det har betydning for arbeidsplasser og rettigheter for alle arbeidstakere.

For vi ser at i bransjer hvor sosial dumping får bre seg ut, får vi mange useriøse aktører. Det gjør det stadig vanskeligere for de seriøse aktørene.

De blir konkurrert ut. Og det er en grovt urettferdig konkurranse.

Om dette først rammer en bransje, vil færre velge å jobbe i den bransjen. Rekrutteringen svikter, og det blir rom for enda flere useriøse aktører.

Vi får en ond sirkel som er selvforsterkende. Og som bygger ned det arbeiderbevegelsen har bygd opp gjennom over hundre år. Tariffavtaler. Ordnede forhold.

Derfor sier regjeringen nei til en todeling av arbeidsmarkedet, og skjerper kampen mot sosial dumping.

Vi har gjort mye. Styrket Arbeidstilsynet. Innført innsynsrett for tillitsvalgte og skjerpet ansvar for kommuner og fylkeskommuner.

Jeg kan i dag varsle et nytt tiltak: Regjeringen innfører nå en egen obligatorisk melde- og registreringsordning for vikarbyråer.

Den siste tiden har vi hatt en ukontrollert vekst i useriøse vikarbyråer. Fagbevegelsen har pekt på at useriøse byråer er en av de viktigste drivkreftene for sosial dumping.

Nå skal de registreres. Vi setter klare krav til seriøsitet – til organisering, økonomi og at de er lovlig registrert hos skatteetaten. Det skal rett og slett bli forbudt for bedrifter og virksomheter å bruke vikarbyråer som ikke er godkjent etter ordningen.

Dessuten setter vi krav til at vikarbyråene som driver i Norge, enten de er norske eller utenlandske, skal ha en fast representant her som har juridiske fullmakter. Dette har LO vært særlig opptatt av for å få en effektiv ordning.

Ikke overraskende, ser vi at Høyrepartiene er imot både dette og andre tiltak mot sosial dumping.

De var imot innsynsrett. De er ikke med oss når vi styrker arbeidstilsynet for å intensivere denne kampen. Fremskrittspartiet vil til og med kutte!

Og jeg sier det ikke er overraskende fordi vi ser akkurat det samme i alle spørsmål som hander om arbeidstakeres rettigheter.

Det første vi måtte gjøre da vi kom i regjeringskontorene var å stoppe endringer av arbeidsmiljøloven som ville føre til et tøffere arbeidsliv, med mer overtid og økt bruk av midlertidig arbeidskraft.

Dette hadde høyrepartiene allerede vedtatt. Det hadde blitt gjennomført om ikke Bjarne Håkon Hanssen endret på dette nesten før han fikk av seg frakken da vi tok over regjeringskontorene.

De kuttet også dramatisk i arbeidsledighetstrygden. Opp til 20.000 kroner kuttet de for enkelte. Også det har vi snudd.

Nå vil Høyre og Fremskrittspartiet på nytt i regjering. Da vil jeg spørre Siv Jensen og Erna Solberg:

Hvis de vinner valget neste år. Vil de da på nytt foreslå å svekke arbeidsmiljøloven?

• Vil Erna Solberg og Siv Jensen på nytt gi adgang til 13 timers arbeidsdag og øke adgangen til overtid?
  
• Vil Erna Solberg og Siv Jensen på nytt øke adgangen til midlertidige ansettelser?
  
• Vil Erna Solberg og Siv Jensen på nytt svekke stillingsvernet?
  
• Vil Erna Solberg og Siv Jensen på nytt svekke kampen mot sosial dumping og fjerne innsynsretten?
  
• Vil Erna Solberg og Siv Jensen på nytt kutte i arbeidsledighetstrygden med opp til 20.000 kroner?

Alt dette har de foreslått før. Noe ble til og med vedtatt og gjennomført før vi fikk endret det tilbake. Derfor er det avgjørende viktig at vi får et svar.

Før valget i 2005 var LO og mange tillitsvalgte aktive i arbeidet for å få en ny regjering. Fordi fagbevegelsen ønsket seg en regjering som arbeidet for norske arbeidstakere – ikke mot dem.

Det har vi gjort.

Kampen mot sosial dumping er et av mange gode eksempler på dette.

Det samme er pensjon.

I mange år har vi arbeidet med et nytt pensjonssystem.

Den pensjonsreformen vi nå gjennomfører er et ektefødt barn av det faglig-politiske samarbeidet.

Viktige premisser ble lagt av LO-kongressen og av Arbeiderpartiets landsmøte.

Med vårens avtale for avtalefestet pensjon i privat sektor, har vi kommet et langt skritt videre i dette arbeidet.

Mange trodde ikke på oss når vi sa at vi ville ha en AFP-ordning som var minst like god som tidligere. Men vårens oppgjør viser at dette løftet har vi holdt.

Jeg er glad for at det store flertallet av de som stemte i uravstemningen også så dette.

Vi sikrer sliterne en god pensjon. De som vil gå av når de er 62 år kan gjøre det på en verdig måte.

Samtidig sikrer vi at det lønner seg å jobbe. Du kan jobbe så mye du vil ved siden av pensjonen, uten å tape penger.

Det er viktig – både for den enkelte og for landet.

For vi mangler arbeidskraft på en rekke områder. Og slik vil det være framover.

Om du i dag går av med pensjon, blir du straffet hvis du vil arbeide litt ved siden av. Det lønner seg ikke.

Dette blir det en slutt på.

Pensjonsreformen gir et mer rettferdig pensjonssystem.

Det er veldig godt gjort om du klarer å bli minstepensjonist i fremtiden. Da må du verken ha jobbet, hatt ansvar for barn eller avtjent verneplikt.

Og det vil lønne seg å jobbe. Jobber du lengre, skal du ha igjen for det som pensjonist.

Dette er gode sosialdemokratiske prinsipper.

Fremskrittspartiet har programfestet at folk som vil ha noe mer enn en minstepensjon må sikre seg dette på egen hånd. Med denne reformen har fagbevegelsen og Arbeiderpartiet sammen bidratt til at vi fortsatt har et rettferdig offentlig pensjonssystem som vi kan stole på.

Den tredje forskjellen er mellom å satse på velferd og på skattelette.

Vi har stoppet skattelettepolitikken. Vi bruker de store pengene på å løse de store oppgavene.

Derfor bruker vi flere titalls milliarder kroner mer der pengene trengs mest.

I eldreomsorgen.

I skolen.

På sykehusene.

Fordi vi satte en stopper for de store skattelettene.

Jeg skjønner at mange ikke liker å betale skatt. Men den norske velferden – sykehjemmene, biblioteket, veiene og alt det andre – handler om at vi tar felles ansvar.

At vi betaler for denne tryggheten sammen.

Og god velferd koster penger:

• Å ha ett barn i barnehage koster det offentlige over en halv million kroner (i tillegg til egenbetaling)

• Å gi utdannelse i grunnskole og videregående til ett barn koster en million kroner

• Å bygge en sykehjemsplass koster 2 millioner. Å drive den ett år koster 600.000.

Dette må finansieres av de som jobber, investerer og betaler skatt i Norge. Er du industriarbeider og har ett barn i skolen må du arbeide i ti år for å ha betalt nok skatt av inntekt og formue til det skolegangen koster.

Vi vil ha mer av slike velferdstiltak.

Da kan vi ikke bruke pengene til skattelette.

Den fjerde og siste grunnleggende forskjellen jeg vil nevne, går mellom fellesskap og privatisering.

Noe av det første vi gjorde, var å stoppe privatiseringen av skolen.

Det lå inne søknader om godkjenning av over 22.000 elevplasser i privatskoler når vi fikk vedtatt en lov som satte stopper for dette.

Det ville varig ha endret norsk skole.

Og selv om den norske skolen har mange svakheter, har den først og fremst mange kvaliteter. Det er mindre forskjeller i vår skole enn i en rekke andre land.

Her går hjelpepleiersønnen i samme klasse som direktørdatra. Det er et adelsmerke.

Det merket mister vi hvis vi skal gi etter for privatiseringskreftene. For de som vil ha marked og privatisering for markedets og privatiseringens egen skyld.

Regjeringen kjemper for fellesskapet og mot disse kreftene. Den kampen skal vi vinne.

--

Til sammen er dette fire forskjeller som handler om hvilken retning vi mener at det norske samfunnet skal gå.

Arbeiderpartiet har i over 100 år stått sammen med fagbevegelsen i valget av retning.

Ikke fordi Arbeiderpartiet styrer LO - eller omvendt, slik noen av våre motstandere later som de tror.

Vi er selvstendige. Det hender vi er uenige. Og da kan det gå hardt for seg.

Men vi står likevel sammen. Fordi vi tror på de samme verdiene. På fellesskapet og solidariteten. Og vi står sammen i kampen for arbeidstakerne.

Valget i 2009 vil handle om valg av retning. Vi har motstandere som vil en helt annen vei.

Som ikke tror på klimaendringer, og vil kutte dramatisk i innsatsen mot fattigdom.

Som ikke vil kjempe for sterkere rettigheter for arbeidstakere, men vil svekke dem.

Som mener at skattelette og privatisering er viktigere enn fellesskap.

Derfor inviterer jeg fagbevegelsen til på ny å mobilisere.

Vi trenger fagbevegelsen på laget for å sikre en fortsatt rødgrønn flertallsregjering.

En regjering som vil fellesskap og rettferdighet.

Som er med fagbevegelsen og landets arbeidstakere – ikke mot dem.

Vi har fått til mye. Men mye er igjen å gjøre.

For mye er fortsatt ikke bra nok.

I eldreomsorgen. I skolen. På sykehusene. Med veier og jernbane.

Men skal vi løse disse problemene trenger vi mer og sterkere fellesskap – ikke mindre.

Derfor er det viktig at vi vinner på ny.

Da kan vi ta nye skritt for å forandre og forbedre Norge.

Takk for oppmerksomheten.