Innlegg i trontaledebatten 2008

President!                           

Den internasjonale finansuroen opptar oss alle.

Mange er bekymret.

Jeg forstår de som føler usikkerhet for hus og hjem, arbeid og inntekt.

Norge er et land med en liten og åpen økonomi. Vi blir derfor påvirket av usikkerheten som nå hersker i internasjonal økonomi.

Vi er likevel godt rustet til å møte den situasjonen som er utløst av finanskrisen i USA.

Det skyldes flere forhold.

For det første har vi en solid økonomi.

Aldri før har flere vært i arbeid.

Arbeidsledigheten er halvert de siste tre årene.

Verdiskapningen i landet er høyere enn den noen gang har vært.

Kjøpekraften er økt.

For det andre har vi økonomisk handlefrihet.

Dersom den internasjonale finanskrisen blir mer dyptgående og mer langvarig enn vi i dag legger til grunn, har vi handlefrihet til å trappe opp tiltakene for å holde hjulene i gang.

Det skyldes at det gjennom mange år har vært ført en ansvarlig økonomisk politikk.

Vi bruker ikke mer penger over statsbudsjettet enn det økonomien tåler.

Vi har overskudd på statsbudsjettet og betydelige økonomiske reserver der andre land har store underskudd og har brukt opp reservene.

Vi har orden i økonomien.

For det tredje har vi gjennom flere tiår bygd samfunnsutviklingen på den norske modellen.

Vi bygger på et godt samarbeid mellom staten og den private kapitalen.

Vi har offentlig styring av finans- og kapitalmarkedene.

Vi har lagt vekt på en god, moderne og sammenhengende regulering av hele finanssektoren.

Vi har sterk kontroll av banker, forsikringsselskaper og andre finansinstitusjoner.

Staten er inne som stor eier i banksektoren og i andre av våre største selskaper.

Dette er en stabiliserende faktor.

Ikke minst bygger den norske modellen på en sterk offentlig sektor.

Det beskytter befolkningen mot sterke svingninger i markedene.

Dette spiller en avgjørende rolle i stabiliseringen av samfunnet i en usikker og urolig tid.

På denne måten er Norge bedre rustet enn de fleste til å møte de økonomiske kastevindene som feier over hele den vestlige verden.

Vi vil bli påvirket, men vi har innrettet oss for å kunne møte det som kommer, og vi kan dempe virkningene.

Men la meg være helt klar og gjenta dette:

Vi kommer til å merke virkningene av økonomiske nedgangstider internasjonalt.

Vi har alt sett press på rentene.

Aksjekursene på Oslo Børs har falt med 41 prosent siden nyttår.

Norske bedrifter vil oppleve at det blir vanskeligere å selge varer til utlandet når etterspørselen fra andre land blir mindre.

Regjeringen holder derfor et meget skarpt blikk på utviklingen.

Kredittilsynet følger nøye med på situasjonen.

Norske banker er solide.

Norske banker har få misligholdte lån.

Vi har også en god sikringsordning for innskytere, som dekker innskudd opp til 2 mill kroner i norske banker.

Banksystemet er avgjørende for at økonomien skal fungere.

Bankene finansierer investeringer, og de står for et stort antall transaksjoner.

Gjennom bankene går det om lag 1,5 milliarder betalinger i året.

På en gjennomsnittsdag er beløpet 250 milliarder kroner.

Bankene må ha likviditet til å gjennomføre dette for sine kunder.

For et hvert beløp, til enhver tid og uten forsinkelse.

Etter en dags transaksjoner har noen banker overskuddslikviditet og noen banker underskuddslikviditet.

Nå er bankene blitt mer redde for å låne hverandre penger.

Renten i interbankmarkedet har økt og ligger om lag 2 prosent over Norges Banks utlånsrente.

Derfor har Norges Bank økt sin tilførsel av lividitet.

Bare i løpet av de to siste virkedagene i forrige uke ble det tilført om lag 130 milliarder kroner.

Renten på disse lånene var i underkant av seks prosent.

Bankene har fått låne mer enn under normale forhold, og med lengre løpetider.

Det er også tilført penger gjennom alternative kanaler for å nå flere finansinstitusjoner.

I tillegg utvider Norges Bank fra i dag hva som godtas som sikkerhet for lån, noe som gir en enda bedre låneadgang i Norges Bank.

Norges Bank vurderer løpende tiltak for å bedre likviditeten i det norske banksystemet.

Og vi har virkemidler til disposisjon dersom situasjonen skulle bli vanskeligere.

I morgen legger vi fram forslag til statsbudsjett for 2009. Det er et budsjett som er godt tilpasset den økonomiske situasjonen.

Det er et budsjett som tar høyde for at veksten internasjonalt blir lavere neste år enn i år.

Det er et budsjett som møter landets utfordringer på en lang rekke områder.

Det er et budsjett som gir oss robusthet og handlefrihet til å kunne håndtere uforutsette og mer langvarige tilbakeslag også i norsk økonomi.

President;

Lærdommen av den finanskrisen vi nå opplever, er at markedet ikke kan regulere seg selv.

Det er feil å tro at det meste kan overlates til markedet, og at markedet kan overlates til seg selv.

Fellesskapets behov for å regulere og kontrollere har vært stemplet som inngrep og stengsler.

Grådigheten har vært opphøyd til en dyd som skal beskyttes.

Noen har kalt dette for grådighetens galopperende uforstand.

Men det vi nå ser, når systemet bryter sammen, er at i dette systemet har fordelene, oppsiden og gevinstene vært privatisert.

Ulempene, nedsiden og oppvasken overlates nå til fellesskapet.

I denne helt spesielle situasjonen, som preger en hel verden, har noen kommet opp med den fabelaktige teorien at problemene skyldes for mye regulering.

President, det er å snu saken fullstendig på hodet.

Problemet har ikke vært for mye, men for lite regulering.

Problemet har vært for dårlig kontroll, for mangelfulle regelverk og sviktende oppfølging av markedskreftene.

Problemet har ikke vært for mye stat.

Problemet har vært for lite stat, for lite fellesskap, for lite offentlig engasjement. For lite forståelse hos mange av dem som styrer store pengesummer om at de har stort ansvar, ikke bare for egen bonus men for samfunnets og fellesskapets økonomi.

Problemet har vært for mye uregulert marked.

Markedet er en god tjener, men en dårlig herre.

Markedet kan ikke få kontrollen, det må kontrolleres.

Det er likevel noen som holder fram med sitt ”klippe, klippe”.

Som ved flere anledninger selv den siste uken, har utfordret selve den norske modellen.

Det er noen som fortsatt, mens en hel verden holder pusten, foreslår at også vi skal innlede et sjansespill med folks boliger og arbeidsplasser.

I denne usikkerhetens tid åpner Fremskrittspartiet for et gedigent økonomisk og politisk eksperiment som vil ta oss inn i det fullstendig ukjente.

President, det er alt annet enn landet trenger nå.

Våre arbeidsplasser, hus og hjem trenger stabilitet, forutsigbarhet og orden i økonomien.

Dette er ikke tiden for eksperimenter.

I en tid hvor konsekvensene av et finansmarked uten sterke og gjennomgripende reguleringer er overtydelige for en hel verden, så legger Fremskrittspartiet på nytt fram forslag hvor deregulering, svekkelse av kontrollinstitusjonene, frislipp og fravær av politisk styring er kravet.

Selv president George Bush har mistet troen på at markedet kan ordne opp.

Han ber i stedet Kongressen ordne opp med markedet.

Men Fremskrittspartiet stoler blindt på de samme utilstrekkelige markedskreftene.

Partiet har programfestet at penge- og kredittmarkedet skal være uten politisk styring og inngrep.

En hel verden flykter nå fra konsekvensene av den tøylesløse liberalistiske økonomien.

Da er det oppsiktsvekkende at noen ønsker å innføre nettopp dette systemet her hjemme.

Dette avdekker en grunnleggende forskjell i synet på hvordan samfunnet skal organiseres.

Mellom dem som mener at markedene skal styre.

Og oss som mener at markedene må styres.

Det Fremskrittspartiet foreslår, er i virkeligheten et angrep på grunnlaget for den norske modellen i en tid hvor den heller burde styrkes.

De går til kamp mot politisk styring og kontroll i en tid hvor vi burde ha mer av det, ikke mindre.

President, en situasjon som den vi nå opplever, kaller på ansvarlighet.

Det er ikke ansvarlig, og ikke i tråd med den norske modellen, å erstatte vår regulerte blandingsøkonomi med et liberalistisk økonomisk system, som nå er i krise internasjonalt.

Og det er ikke ansvarlig å legge opp til uansvarlig pengebruk og en økonomisk politikk som ikke henger sammen.

Det er ikke ansvarlig å kutte 20 millioner kroner i budsjettene til Kredittilsynet når det er mer påkrevd enn noen gang å holde streng og god kontroll.

Det er Siv Jensens og Per Sandbergs liberalisme, der president George W. Bush omtales som sosialist, som nå står som alternativ til den velprøvde og trygge norske modellen vi har bygget samfunnsutviklingen på etter krigen.

Det vi varslet i trontalen, og som vil bli forsterket gjennom det budsjettet vi legger fram i morgen, er et forsvar for denne norske modellen.

Den skal rustes opp, ikke bygges ned.

Den skal utvikles, ikke avvikles.

Dette blir det viktigste spørsmålet i den politiske debatten det kommende året.

Det er når vi diskuterer dette, at forskjellene kommer fram.

Og de største forskjellene handler om nettopp de veivalgene som en hel verden nå diskuterer:

Er sterke fellesskap til beste for det enkelte menneskets frihet?

Bør vi styrke eller svekke fellesskapet?

Skal vi har mer eller mindre marked?

Skal vi ha mer eller mindre styring og offentlig kontroll?

Vårt svar er klart.

Vi mener at fellesskapet bør styrkes.

Vi mener at gode sikkerhetsnett hjelper den enkelte og gir rom for individuell frihet.

Vi mener at fellesskapet bidrar til å gi mange enkeltmennesker muligheter de ellers ikke ville hatt.

Vi mener et sterkt fellesskap er rustet til å stå i mot når finansielle kastevinder og brottsjøer slår mot oss.

Vi er stolte av den norske samfunnsmodellen og ser at andre nå ønsker de hadde innrettet seg som oss.

Vi er uenige med dem som mener at fellesskapsløsningene står i veien for det enkelte menneske.

Vi er uenige i at reguleringer er til for å holde mennesker nede.

Gode reguleringer er til for å holde samfunnet oppe.

De som ber om frihet fra reguleringer, ber om frihet til å prioritere seg selv på bekostning av alle andre.

Dette er de viktige veivalgene for det norske samfunnet framover.

Skal vi velge mer og bedre velferd eller store kutt i skattene?

Skal vi velge å utjevne sosiale forskjeller, eller skal vi kutte i skattene til de aller rikeste?

Skal vi velge fellesskapet og fellesskapets velferdsløsninger, eller skal vi privatisere skole og omsorg?

Skal vi styrke eller svekke arbeidstakernes rettigheter?

Skal vi ha en aktiv eller passiv næringspolitikk?

Skal vi beholde staten som stor og stabiliserende eier i viktige bedrifter eller skal vi selge ut arvesølvet?

Skal vi ta internasjonalt ansvar og bidra i kampen for miljø og mot fattigdom, eller skal vi kutte dypt i innsatsen for internasjonal solidaritet?

President, vårt svar er klart.

Vi velger fellesskapet.

Vi velger den norske modellen.

De siste tre årene har flertallsregjeringen gitt landet en ny retning.

Vi har fått mer og sterkere fellesskap.

Vi har prioritert velferd i stedet for store kutt i skattene.

Vi har prioritert skolen, eldreomsorgen, veiene og barnehagene.

Mye er gjort, men vi vil videre.

Det er fortsatt utfordringer vi må møte.

Vi møter dem ikke med å slippe løs et marked som for en hel verden, og en gang for alle, har vist at det ikke er svaret på disse viktige spørsmålene.

Vi møter dem ikke med økonomiske eksperimenter.

Vi må møte dem med ansvarlig økonomisk politikk, forutsigbarhet og langsiktighet.

Slik skaper vi fellesskap og trygghet.