De siste tjue årene er sannsynligvis de mest framgangsrike i menneskehetens historie. For verden går framover, og framtidspessimistene tar feil.

Vårt verdensbilde preges av sterke nyheter formidlet gjennom media. Det er naturlig nok ofte de mest negative hendelsene som får mest oppmerksomhet. Derfor er det grunn til å si fra om at de positive utviklingstrekk i verden i dag er enda sterkere enn de negative. De positive får mindre oppmerksomhet enn sult, naturkatastrofer, krig og konflikt. Men det er ikke sant, som fremtidspessimistene påstår, at utviklingen generelt går i feil retning. For aldri har flere blitt løftet ut av fattigdom, aldri har så mange hatt så gode utsikter for sine liv, aldri har flere mennesker levd i frihet og demokrati enn i dag. Vår generasjon kan være den som avskaffer hungersnød og ekstrem fattigdom. Forutsetningen er at vi har tro på framtiden og ikke lar oss forlede til å tro at utviklingen går i feil retning. Nettopp fordi kampen mot fattigdom og for et bærekraftig miljø er så viktig, er det avgjørende at vi ser at det nytter å gjøre noe, at verden går framover.

Framgang for mange
I mitt arbeid som medformann i FN-panelet som skal forslå hvordan FN kan bli et bedre redskap for utvikling og miljø, har jeg fått anledning til å få dokumentert hvor store uløste oppgaver verden står overfor – og samtidig har jeg fått se hvor stor framgang vi har gjort i løpet av kort tid.

Gjennom historien har det vært perioder der framgang har vært opplevd ekstra sterk, dynamisk og frigjørende: Opplysningstiden ga forsterket tro på vitenskap. Den franske revolusjonen og den amerikanske frigjøringen, begge opphav til hendelsene på Eidsvoll i 1814, ga menneskene tro på at de kunne ta sterkere kontroll over sin egen framtid. Industrialiseringen fra annen halvdel av 1800-tallet styrket troen på hva menneskene kunne utrette. Gjenoppbyggingen etter den andre verdenskrig brakte mennesket gjennom lydmuren, siden til månen og derfra til den digitale hverdag, og ga verden FN og andre redskaper til å styre mot sikkerhet og utvikling for alle. Avkolonialiseringen fra 1950-tallet brakte tro på at fruktene av denne framgangen skulle bli tilgjengelig også for dem som fortsatt levde i dyp fattigdom.

Til tross for fortsatt store og uløste problemer som fattigdom, epidemier, terrorisme og miljøtrusler: Det er ikke riktig å si at den positive utviklingen og tempoet i forandringene bare omfatter de få og utvalgte. Tvert i mot, så beveger stadig større deler av verden seg i positiv retning. Min påstand er at de siste 20 år i menneskenes historie tross alt har gitt oss større frihet, større velstand og større velvære for et stadig økende antall medmennesker enn noen gang tidligere.

Jeg mener det er viktig å løfte fram dette perspektivet. Fremtidspessimistene bør ikke få lagt en for grå farge på verdensbildet. For de mange av oss som arbeider for positive forandringer trenger også å se at det nytter. Det motiverer meg å høre om resultater av innsats. Og jeg tror jeg deler denne holdningen med svært mange. Kanskje vil vi bli bedre i stand til å drive fram nødvendige forandringer om vi lar oss inspirere av de positive historiene, enn vi blir av å la oss skremme av de negative.

Riktignok er vi langt unna målet om en rettferdig verden. Målet må være at alle mennesker skal få muligheten til å leve gode liv og kunne utnytte sine muligheter i samspill med andre. Men på veien framover skal vi unne oss å belyse de etappene som har kommet ut positivt for menneskeheten som helhet.

Det finnes mange måter å måle utvikling på. Som sosialøkonom stoler jeg alltid mest på felles anerkjente økonomiske tallmål, som internasjonale sammenstillinger fra kilder som FN, Verdensbanken og OECD. Det finnes ulike måter å beregne både fattigdom og gapet mellom verdens rike og fattige på, men tendensene peker i samme retning selv om de enkelte deltakere i debatten bruker noe ulikt grunnlagsmateriale.

Å leve opp
Det mest robuste og tydeligste målet på framgangen i verden er at barnedødeligheten synker.

Den svenske professoren Hans Rosling har pekt på dette mål for et samfunns utvikling: at man går fra å gravlegge sine yngste til å gravlegge sine eldste. Barnedødelighet er en god indikator på utvikling. Det er et klart globalt utviklingstrekk at stadig flere lever lenger og stadig flere barn får oppleve å bli voksne.

I vår del av verden har det vært en sterk framgang i levealder de siste hundre årene. I den fattige delen av verden ser vi nå at det går sterkt framover i en lang rekke land, mens Afrika sør for Sahara fortsatt henger etter. Mens et nyfødt barn i Bangladesh på slutten av 1970-tallet kunne vente og bli 45 år, kan et barn som fødes i dagens Bangladesh forvente å bli 61 år. FN har laget en oppstilling som viser 11 land hvor forventet levealder har økt med 25 år siden 1960. Gjennomsnittet i utviklingslandene viser en økning fra i overkant av 40 års levealder i 1950-55 til ca. 63 år i 2000-2005, og dette til tross for hiv/ aidsepidemien.

Det er en av de sterkeste drivkrefter i mennesket å få barn og se til at de holder seg friske og vokser opp. Kanskje den sterkeste. Vi har i dag medisinsk kunnskap nok til å bringe barnedødeligheten ytterligere drastisk ned. Globalt er barnedødeligheten halvert på få tiår. Det at barn overlever sine første år, og at de er friske, har også stor betydning for et samfunns utvikling: For det første kan friske barn gjennomføre skolegang og friske barn lærer mer på skolen når de er der. For det andre vil redusert barnedødelighet etter hvert gi fallende fødselstall. Det er en historisk lærdom som også gjorde seg gjeldende i vårt eget land. Dette er også viktig i land der barnefødsler er blant de største truslene mot kvinners helse. Færre barn gir familiene mulighet til å bruke større ressurser på et mindre antall barn og dermed forbedre barnas utsikter til å leve gode liv. Og for det tredje betyr friske barn at foreldre og søsken kan arbeide framfor å pleie den syke. Dermed kan de i større grad klare å forsørge familien.

I 1988 vedtok alle land på årsmøtet i Verdens Helseorganisasjon et globalt initiativ for å utrydde polio innen år 2000. Siden den gang har antallet som rammes av polio falt med 99 prosent og de fleste deler av verden er fri for sykdommen. Kopper er allerede utryddet, polio kan bli neste sykdom som utryddes, og meslinger er på markert retur.

Resultatene fra kampene mot disse sykdommene har gitt meg stor tro på at vi kan lykkes med å nå mål om å utrydde flere av de lidelsene som tar liv, eller som ødelegger liv, og dermed svekker samfunnets evne til vekst og utvikling. Derfor har jeg valgt å engasjere meg sterkt i arbeidet for vaksinering av verdens barn. Det er enkelt, koster lite og har enorm effekt, sammenliknet med mye annen innsats for barnehelse. I forbindelse med Norges engasjement for å vaksinere alle verdens barn har jeg ved et par anledninger selv fått lov til å gi barn de vaksinene som beskytter dem mot de vanligste sykdommene. Når man ser hvor enkelt og rimelig det er, å vaksinere et barn mot de vanligste sykdommene koster cirka 20 US dollar, blir det klart hvor nødvendig det er at disse vaksinene når fram til alle. Igjen, ta Norge som eksempel. Det er en selvfølge at vi som foreldre tar barna våre til helsestasjonen for rutinevaksinering. Hvorfor skal ikke alle barn ha den samme retten? Noen land har ennå meget høy barnedødelighet. Men de og vi er på vei og på dette feltet har verdenssamfunnet demonstrert at målrettet innsats nytter.

Gjennom Vaksinealliansen (GAVI) har 1 milliard sikre vaksinesprøyter blitt distribuert, 100 millioner barn er vaksinert med nye vaksiner og over 1 million liv er reddet fra for tidlig død siden oppstarten for seks år siden. Og ved å styrke muligheten til å gi vaksiner, styrker vi samtidig helsestasjonene og klinikkene i de fattigste landene. Målrettet innsats må også ha dette perspektivet, at den lokale evnen til å drive et helsevesen blir varig styrket.

Men all barnedødelighet kan ikke bekjempes ved mer utstrakt tilbud om vaksinering mot de vanligste sykdommene. Det trengs store samfunnsreformer og det trengs bredere innsats, som tiltak for rent vann og kunnskap om hygiene, for å beskytte barn mot sykdom. Men jeg er overbevist om at vi, med stor sannsynlighet, kan virkeliggjøre ambisjonen fra FNs tusenårsmål om å redusere barnedødeligheten med 2/3 innen år 2015. Jeg undertegnet de målene for Norge under verdenstoppmøtet i FN i 2000 og jeg har tenkt å gjøre det jeg kan for at vi kan nå dem.

Noe å leve av
Inntekt er et mer tradisjonelt mål på utvikling. Det er vanskeligere å måle inntekt enn barnedødelighet og levealder, men selv om vi tar forbehold om statistisk usikkerhet, er tendensen klar også når vi ser på utviklingen i folks inntekter.

På verdensbasis er nasjonalinntekten per innbygger i gjennomsnitt blitt tredoblet mellom 1950 og 2001, ifølge OECD. Vi er inne i en sterk vekstperiode, kanskje i den sterkeste vekstperioden noen gang.

Da er det også gledelig å se at Afrika, de senere år, har hatt en høyere vekst enn det globale gjennomsnitt, selv om veksten er ujevnt fordelt og mange har opplevd nedgang i kjøpekraften sin. Og fortsatt er det store bildet at Afrika blir hengende etter i den globale velstandsutviklingen, blant annet som følge av tidligere negativ vekstutvikling, interne konflikter, høy befolkningsvekst, og epidemier som hiv/aids, tuberkulose og malaria.

3 milliarder mennesker lever på under 2 dollar om dagen. Det tallet har ikke endret seg siden 1990. Og mellom 800 og 900 millioner mennesker går sultne til sengs hver dag. Det er uakseptabelt, særlig fordi vi vet at verden både har ressurser og kunnskap til å møte disse utfordringene. Vi står overfor et grunnleggende spørsmål om fordeling og rettferdighet. Men tendensen er altså positiv, for verdens befolkning har økt kraftig i samme periode.

Når jeg framhever de siste tjue år av utviklingen, så er det vel vitende om at disse tjue år faller sammen med utviklingen av hiv/aids. Men nettopp hiv/aids kan være et eksempel på at et alvorlig problem blir nærmest altoverskyggende, at denne epidemien som tar rundt 2,8 millioner liv årlig fortrenger hele bredden av positive og negative sider ved samfunnsutviklingen – og at fokus på hiv/aids også kan bidra til å fortrenge nødvendig fokus på andre tunge helseutfordringer. Vi vet nå at det å lykkes i å gi mennesker bedre helse er en forutsetning for å skape økonomisk og sosial utvikling. Slik var det for Norge i vår historie, og slik er det i dagens utviklingsland. Men det krever innsats på en veldig bred front der vi må greie å fokusere på de positive mulighetene.

Jeg mener at de positive trekkene er sterkere enn de negative. Afrika har nær doblet sin inntektsøkning de siste 50 årene (se figur). Når flere hundre millioner mennesker er løftet ut av fattigdom de siste årene, skyldes det i stor grad den sterke økonomiske veksten i Asia. Land som India og Kina har en årlig økonomisk vekst på 7-9 prosent. Det finnes fortsatt store grupper fattige i disse folkerike nasjonene, men det er årtier siden vi hørte om hungersnød der.

Å leve i fred
Det er mindre utsikter i dag enn for få år siden til at mennesker får sin tilværelse preget av krig og konflikt. Human Security Report, som ble gitt ut av Oxford University Press for første gang i fjor, dokumenterer en dramatisk nedgang i antall kriger i løpet av det siste tiåret. I 1992 var det 51 militære konflikter mellom stater. I 2003 var antallet sunket til 29. Mellom 1989 og 2002 ble rundt 100 konflikter mellom stater avsluttet.

Vi ser også tegn til at respekten for de felles regler verdenssamfunnets har vedtatt for krig og konflikt, i større grad respekteres og settes i system. Dessverre er det eksempler på det motsatte, på omgåelse og systematiske krenkelser, og det er naturlig og nødvendig at dette opptar oss – fra Darfur til Gaza. Opprettelsen av Den internasjonale strafferettsdomstolen i Haag er et skritt i riktig retning og vil skape et sett av presedenser for hvor grensene går i konflikter mellom land, regioner og grupper som står mot hverandre. Oppgjørene med krigsforbryterne i Rwanda og tidligere Jugoslavia, det internasjonale forbudet mot landminer og anerkjennelsen av Genevekonvensjonene som sedvanerett er merkesteiner i utviklingen mot det internasjonale rettssamfunn. Dette er framskritt som får liten oppmerksomhet. Men det er en helt nødvendig innsats som Norge nå legger stor vekt på. De internasjonale reaksjonene på fangebehandling i kampen mot terror er en del av dette bildet.

Spesielt de siste årene av den perioden jeg mener er den mest progressive i vår historie, er samtidig en periode med framvekst av en ny type terrorisme som tar i full bruk mulighetene til det globale kommunikasjonssamfunnet. Trusselen er rykket nærmere. Selv om antallet dødsofre som følge av terrorisme på global basis er lavt, er frykten sterk og omfattende, og en del av den frihet vi setter høyt er svekket. Kampen mot terrorismen føres videre med uforminsket styrke, mot en bevegelig og diffus motstander. Som i all annen samfunnsanalyse må vi også se på røttene til problemet, konfliktene som danner utgangspunktet for terrorhandlingene. Bildet er også her sammensatt. Men ønsker vi oss tilbake i tid?

Demokratibølgen
Fra 1990 har antall mennesker som lever under demokratiske flerpartisystemer økt med 1,4 milliarder. Demokratiet er i framgang verden over, også der demokratiets jordsmonn er skrinnest. Antall demokratier har økt fra 41 i 1974 til 125 i 2004. En demokratibølge har gått gjennom Latin-Amerika og Afrika de siste tiårene, og den har ennå ikke lagt seg. Vår egen verdensdel har også gjennomgått omfattende endringer, uten sidestykke i Europas historie og, med unntak av situasjonen på Balkan, er regelen snarere enn unntaket at omveltningene skjer med fredelige midler. For få år siden levde våre naboer i Polen, de baltiske land og resten av det vi kalte Øst-Europa i politiske diktaturer. Nå lever de i demokratier. Alle demokratier er i utvikling, også vårt eget. Det vil komme tilbakeslag, men det vil bli vanskelig å skjule indre forhold, eller undertrykkelse av demokratiske rettigheter i dagens medie- og internettverden.

En meget viktig del av dette bildet er kvinners inngang i politikken. Fortsatt er kvinner alvorlig underrepresentert i mange land. Studier over lands relative konkurransedyktighet viser at land med høy kvinneandel i arbeidsliv, politikk og i høyere utdannelse har store økonomiske fordeler av det. Land hvor kvinnene har vesentlig lavere andel av kunnskaps- og frihetsgodene enn menn ligger etter i utviklingen, også når vi ser på økonomiske indikatorer. Det er ennå langt fram til likestilling. Noen land henger markert etter. De kulturelle hindringene er til stede i alle land, men i sterkt ulik grad. De som er kommet lengst i å overvinne hindrene vil ha de beste framtidsutsikter.

Miljø for framtiden
Global oppvarming er vårt største miljøproblem. Verdens energiproduksjon og

-forbruk er ikke bærekraftig. Vi lever i en overgangsperiode der bruken av fossile brensler øker. Dette er et teknologisk problem og en stor politisk utfordring: Virkningene av utslippene vil nå fram til oss alle, tegnene er tydelige allerede i dag, fra Svalbards smeltende is til Spanias tørke, liketil orkanene i det sørlige USA og dramatisk vær over store deler av kloden. Men vi har enda ikke den teknologi, forsknings- og investeringsvilje eller de institusjoner og reguleringsmuligheter som må til for å få til den snuoperasjon situasjonen krever.

Gro Harlem Brundtland var miljøvernminister på midten av 1970-tallet. Hennes største utfordring var sur nedbør fra svovelutslipp. Ny teknologi har gitt en drastisk nedgang og problemet er nær løst. Kvikksølv, bly og kadmium drepte alt liv i flere fjorder som lå nær smelteindustri. I dag er store deler av de gamle industriutslippene drastisk redusert eller praktisk talt eliminert. Da jeg var statssekretær i Miljøverndepartementet tidlig på 1990-tallet var ødeleggelsen av ozonlaget et av de mest alvorlige miljøproblemene. Vi fryktet gassen fra spraybokser og kjøleskap som brøt ned det beskyttende laget i atmosfæren. Vi fikk en utbredt kriseforståelse i de industrialiserte land. Samtidig fant industrien erstatningsstoffer for de mest ozonnedbrytende stoffer. Industrien forsto at den ville bli regulert om den ikke selv påtok seg rollen som pådriver i teknologiutviklingen. Vi sluttet ikke med spraybokser eller nedkjøling av mat, men vi fant en ny teknologi. Et annet stort problem var blyforgiftning i storbyer på grunn av utslipp fra biler. Også her var kriseforståelsen sterk i industrialiserte land. Katalysatorer og blyfri bensin kom raskt på markedet. Politiske krav forsterket og akselererte teknologiutviklingen.

Har vi en tilstrekkelig utbredt kriseforståelse til å mobilisere mot klimaendringer? Det er visse positive trekk i bildet. Kyoto-avtalen var et gjennombrudd selv om avtaleverket må videreutvikles og selv om den nå bare forplikter land som står for rundt en tredjedel av verdens klimautslipp. Det er positivt at G8-landene vedtar sterkere samarbeidsformer sammen med de mest folkerike landene, og at EU-landene innfører kvotehandel med utslippstillatelser.

Samtidig vet vi at milliarder av mennesker står på terskelen til et liv der de vil etterspørre mer energi – og vi har ikke den klimanøytrale teknologi og produksjonskapasitet tilgjengelig i det omfanget som kreves. Vårt politiske system settes på helt nye prøver når vi vet at dagens politikere må ta omfattende beslutninger som ikke får effekt i deres egen tid som politikere, men i framtiden til deres barn og barnebarn. Det burde være motivasjon nok, men er det ikke alltid.

De viktige drivkreftene
Det finnes mange meninger om hva som er de viktigste faktorer som skaper positive forandringer. Historien har vist oss at utvikling må komme innenfra. Derfor er kunnskap og demokrati så viktig, fordi dette er de sterkeste pådriverne for framdrift i et samfunn. Ingen land utvikles i et vakuum. Globalisering er en av de viktigste drivkreftene til utvikling i verden. Vi kan nevne internett. Integrerte produksjonsprosesser mellom land og kontinenter. Nye hundretalls millioner av mennesker som ser sterke muligheter til å leve bedre liv enn foreldrene. Nye former for informasjonsdeling. Men også nye former for kriminalitet og nye fallgruver.

Omstillingene er enorme. De kan være smertefulle. Men ofte leder de mot noe bedre. For 30 år siden sysselsatte tekstilindustrien i Norge 30 000 mennesker, spesielt mange kvinner. Dette var en lavtlønnsgruppe. I dag er det rundt 8000 igjen. Mye av klesproduksjonen for våre markeder skjer i dag i Asia. De som arbeidet i denne bransjen i vårt land, og deres barn, er i dag kanskje webdesignere eller ansatt i pleie- og omsorgssektoren i kommunene – viktige stillinger som kan bety langt bedre økonomi og som ikke fantes for noen år siden. Derfor har disse omstillingene også skapt mange vinnere.

Samtidig er det ingen grunn til å lukke øynene for de uheldige sider ved globaliseringen. Den har også sine skyggesider, som menneskehandel, utnytting av arbeidskraft og en forandringskraft som krever mye av lokalsamfunn. Dette er utfordringer vi arbeider for å løse både nasjonalt og gjennom internasjonalt samarbeid.

Likevel, gitt et ståsted der jeg tillegger de som er nærmest problemet den beste evnen til å se løsningene, er økt globalisering et gode. Handel er et av de viktigste eksemplene på det.

Når utviklingslandene kjører en knallhard linje i WTO-forhandlingene er det fordi de vet hva handel og markedsadgang betyr for deres muligheter til økonomisk vekst. Det siste tiåret har verdien av internasjonal eksport doblet seg, til 9 billiarder US dollar. Eksport utgjør mer enn en fjerdedel av verdens inntekter og mer enn en tredjedel av inntektene i Afrika sør for Sahara. Dette er en positiv og viktig utvikling.

I boken «Seierherrene» beskriver Roy Jacobsen nøden, sulten og fattigdommen som rammet fattigfolk på Dønna da blant annet Portugal og Spania på 1920-tallet stanset importen av norsk fisk som mottiltak mot det norske forbudet mot vinimport. Det var ikke slik at de på Helgelandskysten ble glade for at de fikk beholde fisken selv. Uten at de fikk solgt fisken klarte de ikke å betale avdragene på småbruket, kjøpe inn redskaper og salt, eller kanskje betale for at ungene kunne gå på skole. Når vi ikke fikk solgt vår viktigste eksportvare ble det nød og ungene gikk sultne til sengs. Da landet skulle bygges etter krigen var det norske konkurransefortrinn som skapte grunnlaget for Norges vekst. Få land er mer avhengig av frihandel enn Norge. Nær halvparten av våre inntekter kommer fra at vi selger varer og tjenester til andre land. Nesten halvparten av det vi bruker, kjøper vi fra andre. Norge eksporterer mye mat ved at vi selger fisk. Samtidig har vi også har søkt å avgrense deler av samfunnet mot virkningen av helt fri handel.

Når spillereglene for verdenshandelen skal legges må fortsatt kamp mot fattigdom være et førende prinsipp. Uten et slikt grunnlag vil effekten av handel være svært begrenset fordi de sterke vil beskytte seg og legge premisser som gagner dem. En del land har som viktigste mål å beskytte nasjonale markeder mot dumping av varer fra vestlige land, som priser ut lokale varer fordi de får eksportstøtte.

Det er gjort mange feil gjennom årene, men vi gjør stadig mer riktig. Et sterkere FN, bedre internasjonal koordinering og mer penger til arbeidet er avgjørende for å løfte de fattigste landene opp til et nivå der de kan bygge videre selv. Norge er pådriver for dette, gjennom vårt arbeid for FN-reform, gjennom å være en av FNs sterkeste støttespillere og gjennom å være et av de landene i verden som gir mest til nødhjelp og utviklingsarbeid. I dette bildet er det også gledelig å registrere at fjorårets løfte fra verdens rikeste land om å øke bistanden til Afrika fra 50 milliarder US dollar til 130 milliarder US dollar i året innen 2010, allerede er halvveis oppfylt. I fjor var bistanden til Afrika på 105 milliarder US dollar.

De store framskritt som vi ennå ikke ser.
Det er et tankeeksperiment å sette seg inn i hvordan verden ble oppfattet før de store gjennombrudd som enda ikke var kjent. Veien framover er brolagt med små og store milepæler. Det største medisinske og helsemessige framskritt er kanskje at vi har lært å vaske hendene og unngå den mest alvorlige smittekilden.

Jens Bjørneboes historie om doktor Semmelweiss er like aktuell nå som før. Semmelweiss utfordret den konvensjonelle måten å drive sykehus på. Han krevde at legene skulle vaske seg på hendene da de kom fra patologen til fødestuen. Dette var 150 år siden. Den etablerte praksis kostet liv, men den etablerte praksis’ voktere ville ikke medgi at de hadde tatt feil. Dette er viktig å ta med seg når vi drøfter rammene for den bioteknologiske forskning og utvikling. Kanskje står vi på terskelen til en tid der vi kan utrydde en rekke av de medisinske lidelser som ennå er utbredte.

Ethvert vitenskapelig framskritt skaper både en mulighet og en trussel. Ny teknologi kan gi viktige bidrag til utvikling, men den kan også misbrukes. Teknologi er aldri godt eller ondt, men det kan brukes og misbrukes. Hjulet kan frakte både korn og kanoner, kjernefysikken ga oss røntgen og atomvåpen, mens ultralyd redder barn og er samtidig det viktigste redskapet for å hindre at det fødes jentebabyer i en del land. Vi kan ikke være mot kunnskap, men mot misbruk av kunnskap.

Kommunikasjonsteknologi vil bli vårt viktigste redskap for å øke forståelse og forebygge konflikt gjennom kunnskap og kjennskap, nye vitenskaper som nanoteknologi og bioteknologi vil gi oss løsninger innen medisin. Men bak dette må det ligge de store planene som gjør at vi bruker ressursene riktig – at vi bruker mer krefter på å utvikle nye vaksiner enn på potensmidler, mer krefter på teknologi som kan redusere miljøproblemer og øke matproduksjonen framfor ny teknologi for bruk mot mennesker i krig.

Retningen på teknologiutviklingen kan påvirkes av forskning, markeder og reguleringer. Men det er få teknologiske gjennombrudd vi beklager i dag.

Historien viser at all teknologi er midlertidig, at det aldri er noe sluttspill. Willy Brandt sa i 1969 at himmelen måtte bli blå igjen over Ruhr-distriket som led under sterkt forurensende kullindustri. Det utsagnet ble sett på som en utopisk visjon. I dag husker vi det nesten ikke lenger, og himmelen er blå over Ruhr.

Troen på framtiden
Den sosialdemokratiske grunnholdning om at menneskene selv kan ta kontroll over sin egen skjebne, sin egen historie, er i sine grunnvoller framtidsoptimistisk. Dette er ikke en verdinøytral plattform. Snarere tvert i mot. Med utgangspunkt i vårt grunnleggende menneske- og samfunnssyn vil vi at det enkelte menneske skal velge sin egen vei, innenfor rammen av et felleskap som nettopp sikrer, bejaer og utvikler ansvar for eget liv.

Det er dette idègrunnlaget som gjør at jeg er sosialdemokrat. Kraften i tanken om enkeltmenneskets rett til å velge, knyttet sammen med vårt felles ansvar for fellesskapet, er min viktigste politiske inspirasjon.

I store deler av verden har kunnskap vært noe som er for de få. I Norge har kunnskap blitt noe som skal være for alle. Slik har vi også sikret god fordeling. Gjennom de store felles løftene ble landet bygget og Norge gikk fra å være fattigmannsland til å være verdens beste land å bo i. Olje og gass er et nytt kapittel i Norges utvikling. Men oljen og gassen bygget ikke det moderne velferdssamfunnet der kunnskap er så viktig, det gjorde menneskene og kunnskapen deres. Den sosiale mobiliteten kunnskap gir har lagt grunnlaget for mye av vår velstand, fordi de store framskritt er resultater av den frie viljes utfoldelse og kraft.

Det er disse ideene jeg vil at vi skal ta med i diskusjonen i det internasjonale perspektivet. Vi trenger å løfte blikket fra vår nasjonale vellykkethet for å se hvordan våre erfaringer kan ha overføringsverdi og gi inspirasjon til andre.

Sosialdemokratiet sprang ut av opplysningstiden - og denne bevegelsen har alltid vært en opplysningsbevegelse. Derfor var troen på fremtiden ikke et blindt håp, men bevisst vilje.

At menneskene selv skaper sin historie betyr ikke at den er rettlinjet og bare stigende. Tilbakeslagene har vært mange og voldsomme: Verdenskriger og naturkatastrofer, gamle svøper og nye farer. Men det som ligger til grunn for sosialdemokratiets fremtidstro, for dens optimisme, er nettopp opplysning. Eller kanskje bedre: Læring. Mennesker kan lære både av det som hender og av hvordan det de gjør virker - og så sette en ny kurs. Men om innsiktene endres, må en ting ligge fast: De grunnverdiene som skal prege politikken. I en fremtidstro ligger også en fremtidsdrøm om like kår for alle grupper, om frihet for alle individer, om demokrati og samhold mellom alle mennesker - og om samfunn der folk får leve gode liv.

Vi har mer kunnskap enn noen gang om de problemene vi ennå ikke har løst. Vi må ha troen på at også dette kan lykkes.

Jeg tror vi er underveis mot en verden der stadig flere vil oppleve frihet fra nød og frykt, og der flere får realisert sine muligheter til økonomisk, kulturell og emosjonell livsutfoldelse. Dette er også framtidsvisjonen om at velferdsstaten skal nå fram til alle. I en globalisert verden trenger vi det globale velferdssamfunn.

Framtidspessimistene har fått sette dagsorden i alt for stor grad. Vi trenger en ny realistisk plattform for å fortsette debatten om verdens utvikling, også på de krevende områdene som handler om klimaendringer og fattigdom, ja kanskje særlig der. Plattformen kan være den konstruktive optimismen som gjør innsats meningsfylt, og som samtidig gir tro på forandring.