Mandag denne uken ble det nye
integrerings-og mangfoldsdirektoratet (IMDi) åpnet. Dette er ikke
bare starten på en ny offentlig organisasjonsstruktur, men en
markering av erkjennelsen av at for å lykkes med inkludering må vi
tenke på nye måter. Vi kan skape et av de mest vellykkete
inkluderende fellesskap verden har sett, men for å lykkes med å
åpne fellesskapet trenger vi flere med på laget. Integrering og
inkludering skjer ikke på norskkurs eller på offentlige kontorer.
Det skjer i lunsjpausen på jobben, på sommerfesten i nabolaget
eller når man står sammen på sidelinja og heier fram
lilleputtlaget.
For et par år siden kom debattboken
”Gode formål – gale følger?” om norsk innvandringspolitikk. ”Om vi
har aldri så gode og hjertevarme intensjoner med vår politikk, kan
den likevel føre til et hardt, kaldt og konfliktfylt samfunn som
utilsiktet konsekvens” skrev redaktørene Ottar Brox, Tore Lindbekk
og Sigurd Skirbekk. Det er en viktig påminnelse. God vilje er ikke
nok for å lykkes med god inkludering. Det er gjort mye godt arbeid
gjennom de siste årene, men det er også gjort feil. Nå trenger vi å
lære av de gode erfaringene og nye tiltak for å lykkes. Målet er at
de som bor i dette landet skal oppleve tilhørighet og medlemskap i
fellesskapet, med de muligheter det gir.
Det som gir grunn til uro er at vi
har grupper av mennesker som bor her, men som likevel er utenfor. I
høsten som gikk ble vi sjokkert over opptøyene i Frankrike.
Hendelser i land nær oss viser hvilke krefter som ligger i
utestengelsen fra fellesskapet. I Norge ser vi et stort skille
mellom de som har vært her lenge og de som en nyankomne.
Arbeidsinnvandrerne fra Pakistan og flyktningene fra land som Chile
og Vietnam som kom på 70-tallet er godt integrert, med høy
deltakelse i arbeidslivet og med 2. og 3. generasjon som gjør det
godt på skole og i studier. På universitet og høgskoler ser vi at
representanter for disse gruppene gjør det sterkt innen krevende
fagdisipliner som medisin og tekniske fag. Det er flott å se at vi
begynner å få folk med annen bakgrunn enn norsk på plass i
lederposisjoner, i næringsliv og organisasjonsliv. Samtidig er det
ennå mye å hente her. Vi trenger deres tanker, stemmer og
penner for å komme videre i byggingen av det mangfoldige og
inkluderende Norge.
De aller fleste som kommer hit går
det bra med. Min bekymring er de som er nye i landet og som ikke
får orden på livet her. De siste tallene fra SSB om sysselsetting
blant flyktninger i Norge viser at mens flyktninger fra Chile,
Kroatia, Sri Lanka og Bosnia-Hercegovina hadde de høyeste andelene
sysselsatte, med opp mot 65 prosent sysselsatte. Lavest andeler
hadde flyktninger fra Somalia med 27,6 prosent sysselsatte. Dette
er samtidig en gruppe som skiller seg ut negativt i flere andre
sosiale statistikker, fra lav utdanning til overrepresentasjon i
kriminalstatistikken. Den utfordringen må vi ta tak i. Mennesker
som føler seg utenfor, unyttige og uviktige har vanskelig for å bli
en del av det gode fellesskapet. Derfor må vi legge til rette for
at folk kommer videre, gjennom tilrettelegging for språkopplæring,
utdanning og arbeidstrening slik at det blir et innhold i livet, og
slik at de igjen kan bidra til fellesskapet her.
Vi må bruke erfaringene fra 30 år
med innvandring. Inkludering krever helhetstenkning og gode
allianser. For det første vil denne regjeringen følge opp det gode
arbeidet som gjøres i kommunene med opplæring i språk og samfunn
for de som kommer hit. For det andre må vi jobbe bedre for å få med
de som er her fra før. Språkmangel er ofte et hinder for kontakt og
forståelse. Derfor ønsker vi å språkteste alle fireåringer for å
sikre at de kan godt nok norsk til skolestart. I områder med
en høy andel barn med annen språkbakgrunn enn norsk vil vi få på
plass gratis kjernetid i barnehage, slik at språk og kjennskap til
norsk kultur kan læres gjennom lek og kontakt før skolestart. For
det tredje må vi sørge for et utdanningsløp som gjør at ungdom
klarer å fullføre ungdomsskolen og videregående, for å ha et
grunnlag for arbeidsliv og videre utdannelse. Bildet er svært
sammensatt, men i deler av Oslo med høy andel elever med
minoritetsbakgrunn er frafallet fra videregående skole så høyt at
det gir grunn til bekymring. Det kan vi ikke leve med. For det
fjerde må arbeidslivet åpnes. Det er her de fleste av oss har vår
viktigste arena for kontakt med andre, utvikling og læring. At navn
lyder fremmed skal ikke hindre at folk blir innkalt til intervju og
får en sjanse til å bruke kunnskap og kompetanse. Her skal staten
gå foran som veiviser og døråpner.
Det finnes mange suksesshistorier
og eksempler på at folk som har kommet hit gjør det bra, bidrar og
lever gode liv, men vi trenger flere slike suksesser. Politikken
kan legge til rette for dette, som gjennom det nye direktoratet.
Men uten at arbeidsliv, organisasjonsliv og enkeltmennesker bidrar
klarer vi ikke å bygge opp det åpne og mangfoldige samfunnet.
