Mandag denne uken ble det nye integrerings-og mangfoldsdirektoratet (IMDi) åpnet. Dette er ikke bare starten på en ny offentlig organisasjonsstruktur, men en markering av erkjennelsen av at for å lykkes med inkludering må vi tenke på nye måter. Vi kan skape et av de mest vellykkete inkluderende fellesskap verden har sett, men for å lykkes med å åpne fellesskapet trenger vi flere med på laget. Integrering og inkludering skjer ikke på norskkurs eller på offentlige kontorer. Det skjer i lunsjpausen på jobben, på sommerfesten i nabolaget eller når man står sammen på sidelinja og heier fram lilleputtlaget.

For et par år siden kom debattboken ”Gode formål – gale følger?” om norsk innvandringspolitikk. ”Om vi har aldri så gode og hjertevarme intensjoner med vår politikk, kan den likevel føre til et hardt, kaldt og konfliktfylt samfunn som utilsiktet konsekvens” skrev redaktørene Ottar Brox, Tore Lindbekk og Sigurd Skirbekk. Det er en viktig påminnelse. God vilje er ikke nok for å lykkes med god inkludering. Det er gjort mye godt arbeid gjennom de siste årene, men det er også gjort feil. Nå trenger vi å lære av de gode erfaringene og nye tiltak for å lykkes. Målet er at de som bor i dette landet skal oppleve tilhørighet og medlemskap i fellesskapet, med de muligheter det gir.

Det som gir grunn til uro er at vi har grupper av mennesker som bor her, men som likevel er utenfor. I høsten som gikk ble vi sjokkert over opptøyene i Frankrike. Hendelser i land nær oss viser hvilke krefter som ligger i utestengelsen fra fellesskapet. I Norge ser vi et stort skille mellom de som har vært her lenge og de som en nyankomne. Arbeidsinnvandrerne fra Pakistan og flyktningene fra land som Chile og Vietnam som kom på 70-tallet er godt integrert, med høy deltakelse i arbeidslivet og med 2. og 3. generasjon som gjør det godt på skole og i studier. På universitet og høgskoler ser vi at representanter for disse gruppene gjør det sterkt innen krevende fagdisipliner som medisin og tekniske fag. Det er flott å se at vi begynner å få folk med annen bakgrunn enn norsk på plass i lederposisjoner, i næringsliv og organisasjonsliv. Samtidig er det ennå mye å hente her. Vi trenger deres tanker, stemmer og penner for å komme videre i byggingen av det mangfoldige og inkluderende Norge.

De aller fleste som kommer hit går det bra med. Min bekymring er de som er nye i landet og som ikke får orden på livet her. De siste tallene fra SSB om sysselsetting blant flyktninger i Norge viser at mens flyktninger fra Chile, Kroatia, Sri Lanka og Bosnia-Hercegovina hadde de høyeste andelene sysselsatte, med opp mot 65 prosent sysselsatte. Lavest andeler hadde flyktninger fra Somalia med 27,6 prosent sysselsatte. Dette er samtidig en gruppe som skiller seg ut negativt i flere andre sosiale statistikker, fra lav utdanning til overrepresentasjon i kriminalstatistikken. Den utfordringen må vi ta tak i. Mennesker som føler seg utenfor, unyttige og uviktige har vanskelig for å bli en del av det gode fellesskapet. Derfor må vi legge til rette for at folk kommer videre, gjennom tilrettelegging for språkopplæring, utdanning og arbeidstrening slik at det blir et innhold i livet, og slik at de igjen kan bidra til fellesskapet her.

Vi må bruke erfaringene fra 30 år med innvandring. Inkludering krever helhetstenkning og gode allianser. For det første vil denne regjeringen følge opp det gode arbeidet som gjøres i kommunene med opplæring i språk og samfunn for de som kommer hit. For det andre må vi jobbe bedre for å få med de som er her fra før. Språkmangel er ofte et hinder for kontakt og forståelse. Derfor ønsker vi å språkteste alle fireåringer for å sikre at de kan godt nok norsk til skolestart. I områder med en høy andel barn med annen språkbakgrunn enn norsk vil vi få på plass gratis kjernetid i barnehage, slik at språk og kjennskap til norsk kultur kan læres gjennom lek og kontakt før skolestart. For det tredje må vi sørge for et utdanningsløp som gjør at ungdom klarer å fullføre ungdomsskolen og videregående, for å ha et grunnlag for arbeidsliv og videre utdannelse. Bildet er svært sammensatt, men i deler av Oslo med høy andel elever med minoritetsbakgrunn er frafallet fra videregående skole så høyt at det gir grunn til bekymring. Det kan vi ikke leve med. For det fjerde må arbeidslivet åpnes. Det er her de fleste av oss har vår viktigste arena for kontakt med andre, utvikling og læring. At navn lyder fremmed skal ikke hindre at folk blir innkalt til intervju og får en sjanse til å bruke kunnskap og kompetanse. Her skal staten gå foran som veiviser og døråpner.

Det finnes mange suksesshistorier og eksempler på at folk som har kommet hit gjør det bra, bidrar og lever gode liv, men vi trenger flere slike suksesser. Politikken kan legge til rette for dette, som gjennom det nye direktoratet. Men uten at arbeidsliv, organisasjonsliv og enkeltmennesker bidrar klarer vi ikke å bygge opp det åpne og mangfoldige samfunnet.