Tale ved Milorgbautaen i Østmarka

Kjære alle sammen

Det er alltid noe spesielt å møtes ved slike minnesmerker.

I sin enkle form forteller denne bautaen om en sterk historie. Hvert eneste år siden den ble reist i 1946 har folk vært samlet her på frihetsdagen. Den er reist til minne over ni Milorgmedlemmer i kompani 13123 som ble drept, bare få uker før freden inntraff i 1945.

Men den er også reist til minne om menneskelig mot og kamp for det største vi har: Frihet.

Historiene begynner å bli gamle. Det er stadig færre som kan fortelle om det slik det var. Men kraften i dem forsvinner ikke.

Vår takknemlighet til de som sto klare til å kjempe mot okkupasjon og undertrykkelse, klare til å gi sitt liv for noe som var større enn dem selv, svekkes ikke av at år har gått.

Vi har en plikt til å huske og å fortsette å fortelle historiene om krigen, om Milorg og om gutta på skauen. Vi skal fortsette å fortelle historien for å hedre frihetskjemperne.

Vi skal fortsette å fortelle historien for å minne hverandre på hva som kan stå på spill når frihet trues og hva som kan kreves av oss.

De navnene som er skrevet i stein bak meg er her som seg selv, som unge gutter som gjorde det de følte at de måtte gjøre når landet ble okkupert. Men de er også symboler.

De ni navnene representerer også de mange andre som var en del av motstandsbevegelsen. Alle de som i små og store handlinger var med, som ikke lot seg kue, som fortsatte å kjempe også når det så som mørkest ut.

De ni viser oss viktigheten av å aldri gi opp.

Kampen for frihet er ikke vunnet en gang for alle. Den pågår stadig. I dag skjer kampene i andre land, langt unna oss.

Men verden har blitt mindre. Det som skjer langt borte angår også oss.

Arven fra Milorg og de andre motstandsgruppene er med de norske soldatene som har valgt å tjenestegjøre i Afghanistan. De kjemper den samme kampen for menneskers rett til å leve i frihet og uten undertrykkelse.  De fortjener vår respekt og takknemlighet.

Da jeg takket ja til invitasjonen hit var det to grunner til det. For det første synes jeg det er viktig at det holdes slike markeringer og at det er en ære å bli spurt om å komme hit. For å hedre de som ga sitt liv for Norge gjennom innsats i Milorg og for å takke alle de som bidrar til at denne viktige delen av historien vår tas vare på, slik Østmarkas Venner gjør gjennom dette arrangementet.

Det er mange som har gjort en viktig jobb med å formidle historien. Slik Bjørn Egge gjorde i mange år, fram til sin død i 2007 og som Kjakan Sønsteby fortsatt gjør. De som var der og kan fortelle om sine egne opplevelser.

Eller de som fortsetter å fortelle historien i nye former, som de som har bidratt til storfilmen Max Manus, som har blitt en av de mest sette norske filmene noen gang.

Derfor er det en til jeg vil nevne her foran bautaen: Thomas Nordseth-Tiller, manusforfatteren av Max Manus-filmen, som døde altfor tidlig av kreft for få uker siden. Som kulturformidler skapte han interesse og engasjement for det som skjedde i krigsårene.

Sammen med mange andre var han med på å sørge for at vi ikke glemmer den viktige historien om krigen og lærdommen om hva mennesker er i stand til – på godt og vondt.

Så er det en annen grunn til at jeg ønsket å komme hit, og det er fordi det var Østmarkas Venner som inviterte. I mange år har dere stått på for en markalov.

Kampen begynte for over 70 år siden. Steinar Saghaug malte sitt banner med krav om en vernelov for Oslomarka i 1977. Miljøvernminister Gro Harlem Brundtland fremmet et forslag om en slik lov, men det ble trukket da Willoch-regjeringen overtok. Og siden har saken vært oppe med jevne mellomrom.

Østmarkas Venner har vært en viktig og ivrig pådriver. Så dette har vært en lang prosess og tatt litt tid, Steinar. Men nå har vi loven på plass! Vi har fått på plass en lov som skal sikre de fantastiske områdene vi har her, som skal ta vare på naturen, som skal verne mot utbygging som presser grensene for marka og som samtidig skal gi plass for den type aktivitet som hører hjemme i en bymark.

Jeg vil takke alle dere som har vært med å kjempe den fram og gratulere med seieren!

Og takk for oppmerksomheten.