Tøff bistandsdebatt

Debatten kom i stand etter at Østerud det siste året har publisert to store artikler der han stiller seg svært kritisk til norsk og internasjonal bistand, fredsmekling og forsøk på statsbygging. Kort fortalt åpner Østerud for at bistand i seg selv kan gjøre vondt verre og skape avhengighet.

I en stappfull kjeller i SV-fakultetet på Universitetet i Oslo tirsdag 22. august, braket de to, Atle Sommerfeldt i Kirkens Nødhjelp og frilansjournalist Guri Wiggen sammen til et kraftig ordskifte om hvorvidt bistand virker og om årsakene til at spesielt Afrika henger så håpløst etter i økonomisk vekst.

Det var Østerud som åpnet:

- Siden begynnelsen av 1970-tallet har man gitt noen tusen milliarder dollar som ulike former for bistand, bilateralt og multilateralt, til afrikanske land, mens den økonomiske veksten i samme periode i disse landene har vært negativ. Dette er noe av bakgrunnen for spørsmålene jeg har stilt ved bistand. Vi har lagt ekstremt stor vekt på innsatsmål, altså hvor mye vi gir av nasjonalinntekten, og konkurrert med andre land om å få denne prosentsatsen høyest mulig, men vi har i veldig liten grad undersøkt hvilke virkninger denne innsatsen har ført med seg, sa Østerud.

Erik Solheim svarte med å vise til en ny bok, skrevet av Paul Collier – ”The Bottom Billion” – der Collier hevder at virkningen av bistanden i Afrika har bidratt til 1 prosent økonomisk vekst årlig over 40 år.

Solheim mener det er fullstendig galt å gi bistanden skylden for manglende økonomisk framgang. Han mener det blir like lettvint som å hevde at siden mange nordmenn dør i en eller annen form for kontakt med helsevesenet, så er det helsevesenet i seg selv som er årsaken.

- Bistand har tvert imot hindret den betydelige økonomiske tilbakegangen disse afrikanske landene ellers ville ha hatt. Samtidig tror jeg det er rimelig klart etter så mange år med bistand at bistand i seg selv ikke kan skape den selvforsterkende økonomiske veksten som vi blant annet ser i Kina. Men bistand kan selvsagt være med på å påvirke mange av forutsetningene for dette. Bistand i seg selv kan ikke skape, og heller ikke erstatte, en selvforsterkende økonomisk vekst, sa Solheim..

Østerud mente at metoden med å spekulere i hva som ville ha skjedd dersom man ikke hadde gitt bistand i et så stort format ble helt meningsløs, slikt kunne man ikke vite. Solheim tok kraftig til motmæle mot det: 

- Hadde jeg ikke vært politiker, hadde jeg kanskje vært professor jeg også. Og som fagperson mener jeg det er helt essensielt å se på hva som kunne ha skjedd om man hadde valgt andre løsninger på tidligere tidspunkt.

Solheim fortsatte med å beskylde Østerud i sin artikkel for å mene at verdenssamfunnet ikke burde blande seg inn i pågående konflikter, men la dem dø ut på egen hånd.

– Dette kan vi kalle ”give war a chance”. Og da utfordrer jeg deg – hvilke pågående kriger i dag mener du det er feil av verdenssamfunnet å gripe inn i? For hvis dette er rent teoretisk er det uinteressant. Er det i Palestina, er det i Sri Lanka, er det i Darfur og Sudan? Og mener du det var riktig av oss å stå utenfor og se på massakrene i Rwanda uten å gripe inn? Hvis krig skal gis en sjanse, må det vel være i en av disse konfliktene? spurte Solheim.

Østerud var rask til å ta klar avstand fra påstanden om at han støttet ”give war a chance”-teorien. - Jeg bare viste til Luttwaks artikkel i Foreign Affairs, jeg støtter ham ikke, påpekte han. Han ville ikke si at det var feil med inngripen i noen av de konfliktene Solheim nevnte, og var helt enig i at det internasjonale samfunnet skulle ha grepet inn i Rwanda.

– Men: det ble ikke noen varig fredsavtale i Angola før Savimbi faktisk var død og UNITA hadde tapt. Og de store pengestrømmene fra det internasjonale samfunnet til de palestinske selvstyremyndighetene gjorde den overdrevne pengebruken hos enkelte PLO-ledere mulig, og dette var en direkte årsak til Hamas’ valgseier og en eskalering av konflikten, hevdet UiO-professoren.

Østerud hevdet også at det er en klar parallell mellom koloniepoken og dagens ”bistandsregimer”.

– Hvis man ser på hvordan koloniadministratorene snakket om innsatsen sin før første verdenskrig, og sammenlikner den med dagens bistandsretorikk, finner vi klare likheter: Avhjelpe fattigdom, hindre krig og sult, avhjelpe sykdom. Da bistanden dukket opp etter annen verdenskrig, var vestens skyldkompleks for kolonitida en viktig bakgrunn. Behovet for å sone og å gjøre opp gammel skyld gjorde at vi fikk veldig store doser ønsketenkning og gode hensikter og moralsk hyperventilering knyttet til bistandspolitikken. Oppmerksomheten ble rettet mot volumet, og man ble blind for egne fordeler – og for de mangelfulle virkningene for de fattige.

Solheim tok sterk avstand fra ideen om at anger og soning var bakgrunn for bistanden.

- Tvert i mot, i tråd med arbeiderbevegelsens tradisjoner var det solidaritet som lå til grunn. Solidaritet handler om at jeg hjelper deg, og så er jeg trygg på at du også vil hjelpe meg. Dessuten er det i vår egeninteresse at vi bidrar til å få folk ut av fattigdom. Lutfattige land er arnested for terrorister, fattige land er ikke i stand til å redusere klimautslippene, fattigdom kan skape store og ukontrollerte flyktningstrømmer og det er i de fattige landene de nye farlige sykdommene – hiv/aids, fugleinfluensa og Sars – oppstår, for så å spre seg også til oss.  Det er en serie av store internasjonale problemer som nesten er umulig å løse hvis en milliard mennesker er utenfor den brede strøm av framgang som vi andre en del av. Tillater vi dette, underminerer vi til syvende og sist våre egne liv her i Norge, mente utviklingsministeren.

Solheim var oppgitt over at mye av den såkalte bistandsdebatten var en debatt om man ville ha en debatt.

-  I motsetning til hva mange tror, er jeg veldig glad for at Østerud og for den saks skyld Terje Tvedt, har kommet med skarp, tøff og til dels riktig kritikk av noe av det vi holder på med i norsk utviklingspolitikk. En av de store ambisjonene da jeg ble utviklingsminister var å få utviklingsdebatten ut av de lukkede rom der vi alle er velmenende, snille og gode mot hverandre, men hvor det ikke er mye fokus på om dette virker. Utviklingspolitikk er akkurat som annen politikk, som samferdelspolitikk, som helsepolitikk som utenrikspolitikk: Den må diskuteres i det offentlige rom. Den må ikke være fredet. Dere må gjøre mer av det, for jeg kan ikke være den som kommer med motforestillinger mot min egen politikk, smilte Solheim.

- Et annet kjerneproblem i denne debatten i lang tid er at man har blandet sammen bistand og utvikling som om det skulle være ett og det samme. Bistand er en bitte liten del av det som kan gi utvikling, den kan i noen tilfeller være med på å hindre utvikling. Handel, pengeoverføringer fra emigranter og politiske rammebetingelser, både i det enkelte land og internasjonalt, er mye viktigere for å skape utvikling enn bistand alene. Å tro at bistand kan løse alle eller veldig mange problemer blir å skryte på bistanden mer enn den kan levere, og det er ikke rettferdig, påpekte utviklingsministeren videre. 

Øyvind Østerud ønsket under debatten å nyansere bildet av seg selv som en som tror at alle former for bistand er nyttesløst.

- Jeg sier ikke at all bistand ikke virker, jeg sier at det er mye som virker og det er mye som ikke virker, og vi kan ikke trekke noen endelig konklusjon om den totale innsatsen har bidratt til vekst eller ikke. Det er en rekke former for helsetiltak som åpenbart har hatt positiv effekt og som har hjulpet mange, som vaksinering og enkle operasjoner. Det er en lang rekke ting som er gjort i fattige land som har hjulpet veldig mange. Jeg benekter ikke dette på noe vis.  Men totalt sett er det for mye man ikke kan påvise noen positiv effekt av.

Utviklingsministeren mener mange trekker for enkle og raske konklusjoner:

- Noe av kritikken er også for lettvint. Det påstås for eksempel at bistand ikke virker fordi de afrikanske landene som har fått mest bistand ikke har hatt en rask nok økonomisk framgang, mens land som ikke får fått så mye bistand har hatt en raskere økonomisk utvikling, for eksempel Kina, sa Solheim, før han avsluttet:

- Dette blir litt som å diskutere hvorvidt helsevesenet skaper helseproblemene. De aller fleste som dør i Norge dør i en eller annen form for kontakt med helsevesenet, men det er jo ikke dermed sagt at det er helsevesenet som er årsaken til at folk dør.