Samhandling i grenseregionen Norge – Russland

Stortinget. Møte tirsdag den 6. mars 2007.

Midlertidig referat fra sak nr. 2
Interpellasjon fra representanten Jan-Henrik Fredriksen til utenriksministeren:

”Grenseregionen mellom Norge og Russland er et av fokusområdene for en helhetlig nordområdesatsning. Samhandelen i grenseregionen er viktig for befolkningen som lever i dette området på begge sider av grensen. Det har fremkommet at det foreligger en rekke utfordringer som begrenser samhandelen i grenseregionen mellom Norge og Russland i nord. Eksempler på slike utfordringer er grensepasseringer ved Norges eneste grensepasseringspunkt til Russland, Storskog, visumregler til Norge, arbeidstillatelser til Norge, russisk næringsetablering i Norge og veisambandet i grenseregionen. Det bør være en prioritert oppgave å ta politisk grep om disse utfordringene, både med tanke på den betydningen dette kan ha for befolkningen i området, men også som et ledd i den nasjonale nordområdesatsningen. Hva vil utenriksministeren iverksette av norske tiltak for økt samhandel i grenseregionen med Russland?”
 

Jan-Henrik Fredriksen (FrP) :
Hensikten med denne interpellasjonen er å sette søkelyset på hvordan vi i Norge kan øke handel og samkvem med Russland og dets innbyggere på alle nivå.

Først litt historikk: Omstillingen i Kirkenes etter nedleggelsen av AS Sydvaranger var tøff, og var det ikke slik at en del av grensehindringene med Russland i den samme tidsperioden var blitt borte, ville omstillingen i Kirkenes og Kirkenes-området blitt enda hardere. Som eksempel kan nevnes at Kirkenes-området i dag som samfunn har butikker og salgskjeder til en befolkning på ca. 16 000 mennesker, mens det i realiteten ikke bor mer enn ca. 9 500 der. Med andre ord: Handelen med Russland har betydd mye for bosettingen i området og for mennesker på begge sider av grensen, for dem som reiser over Storskog for å handle, og ikke minst relatert til de russiske trålerne som ligger i Kirkenes. Det foreligger også rapporter som tilsier at hvis grensepasseringer/visumordninger var enklere, ville langt flere russere enn i dag ønsket å komme på besøk til Norge, noe som igjen ville økt handelen og styrket Sør-Varangers stilling som brohode overfor Russland.

I dag er 7–8 pst. av innbyggerne i Sør-Varanger av russisk herkomst. Antallet av russisk herkomst har også økt betraktelig i det øvrige Finnmark. Derfor er det viktig å få på plass et regelverk som tar høyde for at det vil bli en økning i samkvem og handel. Det blir litt meningsløst når regelverket i dag hindrer en russisk mor å stelle sin egen alvorlig syke datter i Kirkenes som har norsk statsborgerskap, samtidig som Norge satser millioner på folk til folk-samarbeid, og samtidig som mulla Krekar går på gaten som en fri mann.

Russland er et land i endring og med stadig sterkere privat og offentlig økonomi. I tillegg er det mange andre samfunnsmessige endringer i nord som tilsier et økende behov for samkvem og handel: Viktigheten av nordområdene i et nasjonalt, økonomisk og økologisk perspektiv, våre fiskeriinteresser og våre maritime interesser, et økende internasjonalt fokus, norsk suverenitet i nord, uavklarte grenseavtaler, utenrikspolitikk, sikkerhetspolitikk, ulike typer beredskap, den arktiske dimensjon, den marine bioprospektering i nord og ikke minst det at alle er klar over hvilke enorme verdier som er der, relatert til olje-, gass- og fiskeriressurser.

Jeg mener det er på høy tid å sette fokus på hvordan vi kan redusere grensehindringene og gjøre grensepasseringen smidigere enn hva den er i dag, på en slik måte at Norge ensidig bygger ned selvpålagte restriksjoner. Det er på mange måter der skoen trykker, for historisk har det vært en gjensidighet i våre avtaler med Russland. De burde være mulig for de fleste å forstå at det er enklere å bygge dette ensidig ned med en befolkning på 4,5 millioner innbyggere enn det kanskje er med en befolkning på 145 millioner, som er tilfellet i Russland. Men det er en utfordring at i forbindelse med de fleste problemene vi kommer opp i som vil forenkle grensepasseringen, er det slik at det er mange aktører og mange departementer som er involvert.

Jeg bor og lever i dette området, og alle skal være klar over at gjennom år har jeg fått utrolig mange klager på det systemet som Norge i dag prediker. Det er mange russere som er meget misfornøyde. Derfor mener jeg at det overordnede mål nå må være hva vi fra norsk side kan gjøre for å bidra konstruktivt for å tilpasse grensepassering og visumordninger gjennom større grad av fleksibilitet og mindre byråkrati. Dette vil ikke komme i veien for stabilitet og forutsigbarhet i nord. Tvert imot vil dette være et viktig initiativ for å bedre forholdene mellom Norge og Russland.

Når vi ynder å kalle oss et vestlig demokratisk samfunn, burde vi kanskje legge noen ressurser inn i dette, slik at vi som nasjon kan framstå som enkel og ubyråkratisk overfor russere, og at vi i praksis framhever viktigheten av folk til folk-samarbeidet.

Praktiske ting som kan gjøres: Man kan oppgrade veien fra Storskog til Kirkenes. Vi kan bygge ut kapasitet på ut- og innreise, slik at tidsfaktoren man bruker på en grensepassering, blir forutsigbar. Man kan få til flere kjørefelt og parkeringsplasser. Man kan gjennomføre elektronisk passering av pendlere og sjåfører som passerer ofte. Man kan fjerne de svarte vinduene med enveis utsikt, som gir inntrykk av at man ankommer et avhørsrom og ikke et åpent samfunn. Man kan plassere skilt som faktisk ønsker russere velkommen på Storskog, og man kan drive informasjon som faktisk gjør de russerne som kommer over grensen, i stand til å fatte og forstå at de faktisk er velkomne til Norge.

Videre har Norge en rekke unødvendige og selvpålagte restriksjoner for visumutstedelse til russiske borgere. Dette sammen med uholdbar lang behandlingstid og tidvis dårlig service overfor visumsøkere ved generalkonsulatet i Murmansk, gjør at Norge kan oppfattes som et lite gjestmildt land som ikke ønsker handel og samkvem.

Norge kan ta bort selvpålagte restriksjoner for utstedelse av visum uten at dette kommer i konflikt med Schengen-regelverket. I tillegg bør Norge innta en langt mer offensiv holdning for å fremme visumlettelser i samarbeidet mellom Schengen og Russland. Vi kan redusere saksbehandlingstiden for visumsøknader fra dagens selvpålagte to uker til tre–fem dager. Vi kan redusere ventetiden for multivisum fra fire–seks uker til 14 dager. Generalkonsulatet i Murmansk bør forstå at de som søker visum er lovlydige, normale reisende. Vi kan endre selvpålagte regler om helt nøyaktig ut- og innreisedato ved å innføre en fleksibilitet på et par dager. Forsinkelse i flytrafikken er i dag nok til å sette en som skal over grensen i en veldig vanskelig klemme.

Vi kan fjerne kravet om invitasjon. Har visumsøkeren forsikring, økonomiske midler og rent rulleblad, må og bør personen kunne få visum til Norge. Vi kan tillate at russere som enkeltpersoner eller som gruppe kan få innreisevisum til norske flyplasser. Vi kan fjerne visumgebyrer for større grupper. Dette vil styrke norsk infrastruktur.

Vi kan også etablere et UDI-kontor i Kirkenes, som har som oppgave å samarbeide med regionale aktører og generalkonsulatet i Murmansk. Det vil derfor være ønskelig å lette disse restriksjonene. Det vil også være ønskelig med etablering av russiske selskaper i Norge og stimulerende tiltak til dette, og videre tilrettelegge for etablering av norske bedrifter i Russland, slik at Norge i praksis har et høyere ambisjonsnivå enn hva vi har hatt til nå. Noe av det som burde være innlysende i så måte, er å foreta en gjennomgang av statuttene for investeringsfondet for Nordvest-Russland, slik at fondet blir en pådriver for etablering av ulik type industri i området – på begge sider av grensen. Derfor burde forvaltningen av fondet bli flyttet fra Oslo til Kirkenes, slik at ringvirkningene av fondet skjer der det faktisk naturlig hører hjemme.

Det må også, slik jeg ser det, komme en fullstendig gjennomgang av hvordan toll- og avgiftssystemet for folk flest og næringslivet fungerer ved grensepassering, og da slik at regelverket også her tilrettelegger for økt handel og samkvem og ikke, slik mange opplever i dag, at regelverket er direkte hindrende for økt handel og samkvem.

Utenriksminister Jonas Gahr Støre:
Jeg vil først få takke representanten Fredriksen for å ta opp dette viktige temaet. Jeg vil også takke for at han i sitt innlegg hadde mange spennende tanker og ideer om grensepassering helt inn på det praktiske nivå. Jeg har merket meg dem, og vil følge dem opp utover det svarinnlegget jeg nå gir.

Ett av hovedpoengene i nordområdestrategien er tiltak for å øke samarbeidet med Russland, og som det heter i strategien «å gjøre det så enkelt og omkostningsfritt som mulig å styrke forbindelsen med Russland på alle plan». Regjeringen har annonsert flere tiltak for å bidra til dette. I denne interpellasjonen vil jeg redegjøre for noe av det som er gjort siden vi la fram nordområdestrategien i Tromsø 1. desember 2006, og hva vi akter å arbeide med av tiltak i tiden framover.

La meg først si at jeg er enig i at økt samhandel mellom Norge og Russland i nord vil ha stor betydning for befolkningen i nordområdet og i grenseområdet – for hele nordområdesatsingen og vårt forhold til Russland. Og som jeg tidligere har sagt, dette er også en del av vår Europa-politikk. Den økonomiske utviklingen vi har vært vitne til i Russland de siste årene, gir store muligheter for nordnorsk næringsliv – muligheter som mange allerede har sett og benyttet, men det er fortsatt mye som kan gjøres. Likevel ser vi nå et bredere engasjement fra flere deler av næringslivet, og det er noe vi ønsker velkommen og ønsker mer av. Energi er viktig, og mulige felt i Barentshavet er viktig, men våre ambisjoner må gå dypere og bredere.

Så til de konkrete spørsmål om grensepasseringer over vårt eneste passeringspunkt med Russland, Storskog. Her er jeg opptatt av å se flere ting i sammenheng. Vi er alle enige om målet: det skal være så få hindringer som mulig for trafikken over grensen.

Som vi alle vet, har det de siste 15–20 årene vært en eksplosjonsartet økning i trafikken over denne grensen. Før Sovjetunionenes oppløsning hadde man et antall grensepasseringer på kun et par–tre tusen i året, mens trafikken økte til over 80 000 grensepasseringer begge veier i 1992, ytterligere økning til 131 000 i 1999, og antallet var 106 000 i 2006 – omtrent det samme som i 2005. Økningen har gitt store utfordringer for alle norske etater som er involvert; utenrikstjenesten, politiet, tollvesenet, utlendingsmyndighetene og andre.

Det norske myndigheter enklest kan gjøre noe med, er tiltak som letter grensepasseringen for russiske borgere inn til Norge. Vi må se på hele kjeden fra visumsøknaden innleveres på generalkonsulatet i Murmansk til den reisende har passert bommen ved Storskog, som representanten Fredriksen også var inne på.

Ett tiltak som allerede er iverksatt, er at behandlingstiden for visumsøknader til Norge ved generalkonsulatet fra 1. februar er blitt redusert til det halve: fra ti til fem arbeidsdager. Vi har klart å få dette til selv om arbeidspresset på grunn av den store trafikken er stort, og selv om nye rutiner for visumbehandling er innført. Dette tiltaket er en betydelig forbedring. Jeg vil gjerne få gi honnør fra denne talerstol til de som jobber ved generalkonsulatet for den innsatsen de gjør i denne sammenheng.

Den nye visumavtalen framforhandlet mellom Norge og Russland vil forhåpentligvis tre i kraft før sommeren. Dette vil forenkle visumprosedyrene for mange grupper som reisende nordmenn og russere. Det vil også gi større muligheter for flerreisevisum for en lengre periode, både til Russland og til Norge. Arbeidet er også i gang med å forberede ombygging av grensestasjonene på Storskog for å gjøre den mer publikumsvennlig.

Nordområdestrategien viser til at det er oppnådd enighet med Russland om å utvide åpningstidene ved denne grensestasjonen. Fra vår side vil vi være klare til å iverksette dette tiltaket i løpet av første halvår i år, slik at stasjonen vil være åpen fra klokken seks om morgenen til klokken elleve om kvelden. Dette er et tiltak som er kommet i stand bl.a. etter uttrykt ønske fra næringslivshold i Finnmark.

Ett av spørsmålene som tas opp med myndighetene, er rutinene på Storskog når russiske reisende med visum til Norge passerer. Det hevdes at disse møter strengere krav til dokumentasjon enn det som er vanlig om han eller hun flyr til Norge, eller krysser grensen fra Russland til Finland. Jeg har tatt opp denne saken med utlendingsmyndighetene, som i samarbeid med politiet vil se nærmere på saken, med sikte på å få til så smidige prosedyrer som mulig. Jeg kan love at jeg vil følge opp det som disse myndighetene nå er i gang med. Samtidig vil vi legge vekt på å overholde de forpliktelsene vi har, siden dette er yttergrense for Schengen-området. I så måte tror jeg det er en interessant, men krevende diskusjon, med altfor mange ensidige norske tiltak i det som er et ansvar Norge har i forhold til andre land. Men jeg har tro på at vi gjennom en del konkrete tiltak – noen er allerede nevnt – skal få grensepasseringen til å gå smidigere. Det skal ikke være vanskeligere – for å si det slik – for en russisk reisende å møte norske myndigheter på Storskog enn på Gardermoen. Tiltak som kortere behandlingstid, ny visumavtale, utvidet åpningstid, ombygging av grensestasjonen – ja, det gjelder bl.a. å fjerne de sorte sotede rutene – og smidigere grensepassering vil gjøre det enklere og mindre tidkrevende, særlig for dem som krysser grensen ofte. Møtet med Norge skal kjennetegnes av imøtekommenhet og gjestfrihet. Så får vi se om vi også kan sette opp et skilt som sier det samme.

Interpellanten tar også opp spørsmålet om arbeidstillatelse i Norge. Jeg antar at han har russiske arbeidstakere i tankene. Dette er et spørsmål som ofte også er reist fra næringslivets side, i lys av stor mangel på arbeidskraft mange steder i landsdelen. Her er det flere forhold som spiller inn, og de berører arbeids- og inkluderingsministerens ansvarsområde. For det første: Brukes de ordningene som allerede finnes, fullt ut? Og for det andre: Finnes det begrensninger i lover og regelverk som vi kan og bør gjøre noe med? Det finnes ordninger der faglærte arbeidssøkere utenfor EØS-området faktisk kan søke om såkalt jobbsøkervisum – reise il Norge, søke jobb her og så søke arbeidstillatelse mens de er i Norge, dersom de får jobb. Det er ikke krav om at arbeidsgivere må dokumentere at det ikke er norsk arbeidskraft å oppdrive før de kan ansette den utenlandske søkeren. Denne ordningen, som naturligvis også gjelder russiske søkere, er lite brukt. Det kan gjøres en jobb både fra myndighetssiden og fra næringslivets organisasjoner for å gjøre ordningen bedre kjent. Jeg er åpen for en dialog med næringslivet om disse spørsmålene, der vi gjennomgår hvilke behov næringslivet har, hvilke hindringer de møter, og hva som kan gjøres for å utnytte eksisterende ordninger bedre.

Nordområdestrategien slår fast at grenseoverskridende næringssamarbeid i nord er et prioritert felt. Gjennom satsing på kunnskap, innovasjon og bedriftsutvikling vil Regjeringen legge til rette for økt økonomisk samhandel mellom Norge og Russland. I tillegg til de konkrete og praktiske tiltakene jeg har nevnt, har Regjeringen tatt noen grep på det næringspolitiske området for å fremme samarbeidet. La meg nevne følgende: For å styrke norske investeringer i Russland trapper Regjeringen gjennom Innovasjon Norge opp virksomheten rettet mot Nordvest-Russland. Dette gjøres ved regionkontoret i Vadsø, det nyetablerte kontoret i Kirkenes og gjennom representasjon på generalkonsulatet i Murmansk siden august 2006. SIVA arbeider med å etablere innovasjonssentre i Murmansk og Arkhangelsk, som skal fremme økonomisk samhandel og norsk næringslivs mulighet til å posisjonere seg i regionen. Dette er verdifulle bidrag som skal styrke de økonomiske forbindelsene mellom landene. I budsjettet for i år er det satt av 5 mill. kr til videreutvikling av SIVAs engasjement i Nordvest-Russland.

Som en del av satsingen på økt norsk-russisk næringslivssamarbeid som drivkraft for utviklingen i nordområdene har Regjeringen foreslått å fremme forslag om opprettelse av en økonomisk og industriell samarbeidssone i grenseområdene. Nordområdestrategien redegjør for at Regjeringen arbeider med et forslag om en slik sone, med sikte på å presentere det for russiske myndigheter i løpet av våren. Vi er godt i gang med dette arbeidet, og et forslag vil bli lagt fram innen kort tid. Ideen om et tett landbasert samarbeid mellom Norge og Russland for å fremme økonomisk samkvem på begge sider av grensen, spesielt for å betjene framtidig petroleumsvirksomhet i Barentshavet, er god. Selv om det er for tidlig å gå inn på detaljer rundt dette, vil jeg understreke at prinsippene for en slik sone er at den skal bygge på norsk regelverk på norsk territorium og russisk regelverk på russisk side.

Interpellanten nevner at det er utfordringer knyttet til russisk næringsetablering i Norge. Det er riktig at russiske etableringer og investeringer til nå har hatt et begrenset omfang her. Kontakten mellom norsk og russisk næringsliv har derimot økt betydelig, og Innovasjon Norges kontorer i utlandet mottar ofte henvendelser fra russiske selskaper som ønsker informasjon og bistand. Ofte gjelder dette russiske selskaper som vil søke om prosjektstøtte fra det norske virkemiddelapparatet i Russland. Jeg tror at økt kommunikasjon, tettere samarbeid og nettverksbygging mellom norske og russiske næringslivsaktører vil danne et grunnlag for et norsk-russisk næringssamarbeid i grenseområdene.

Så har vi prosessen med russisk medlemskap i WTO. Dette er en lang og vanskelig prosess, men her er det gjort framskritt. En bilateral protokoll ble inngått med USA i november i fjor, og med Norge allerede i 2005. Fortsatt gjenstår mye arbeid, men jeg tror at når prosessen er gjennomført, vil det være et viktig skritt for å styrke handelen og de økonomiske forbindelsene mellom Norge og Russland. Inngåelse av en frihandelsavtale mellom EFTA og Russland er et annet tiltak som vil kunne styrke samhandelen. Så snart Russland blir medlem av WTO, vil arbeidet med å forhandle fram en slik avtale bli prioritert høyt fra vår side.

La meg til slutt si noen ord om veisambandet. Her har det skjedd mye det siste året, særlig på russisk side. Utenriksdepartementet bevilget i 2006 midler til fortsatt utbygging av veien Nikel–Priretsjnyj. Dette er en sikker omkjøringsvei for hovedforbindelsen mellom Storskog og Murmansk over Petsjenga, som av og til må stenges i uvær, og der det også er en del militære restriksjoner. Det er også bevilget midler til trafikksikkerhetstiltak på russisk side. Den nye broen over Kolafjorden i Murmansk by, som russerne åpnet for trafikk i fjor, og som er finansiert fullt ut av russerne selv, gir kortere og bedre innfart til Murmansk for trafikk fra Norge. Dette har bidratt til bedre framkommelighet og sikkerhet for trafikk mellom våre land.

Det er også ønske om utbedringer både på E6 og på E105 på norsk side av grensen. Dette vurderes av Samferdselsdepartementet i forbindelse med stortingsmeldingen om Nasjonal transportplan 2010–2019. Fra vår side vil føringene i Nordområdestrategien være en viktig del av arbeidet med Nasjonal transportplan. Stortingets ventede behandling av denne meldingen våren 2009 vil gi de endelige prioriteringene.

Jeg håper dette innlegget har vist at Regjeringen tar arbeidet med å styrke samarbeidet i nord på alvor. Mye er gjort, mye gjøres fortsatt, og interpellanten har kommet med mange nyttige innspill i så henseende.

Jan-Henrik Fredriksen (FrP):
Tusen takk til utenriksministeren. Det var mange interessante ting og detaljer som kom fram. Det jeg synes det ble hoppet litt bukk over, er om vi skal fortsette den tradisjonen vi har hatt relatert til invitasjon. Jeg tror det er på høy tid at vi begynner å behandle russere som et nabofolk. Er det i framtiden nødvendig at man skal ha andre krav enn at en person har økonomiske midler og rent rulleblad for å kunne få visum? Må man også dra med seg en invitasjonsbit? For den er selvpålagt.

Om det i framtiden opprettes en pomorsone, som det heter, eller ikke, vil de fleste av de momenter som jeg har beskrevet som problematiske vedrørende grensepassering, være der uansett om man får denne sonen eller ikke. Det er også slik at Russland som sådan, relatert til vei, har investert utrolig mye mer enn hva vi har, selv om Norge også her har bidratt på russisk side. Men det jeg først og fremst tok for meg, var hva vi kunne gjøre på norsk side relatert til vei, for at Norge har vært en viktig giver og har ytt bistand når det gjelder russiske veiprosjekt, det er helt sant. Det har vi vært.

Jeg vil også fremheve hva jeg opplever som viktig; nettopp det at Norge står for en ensidig nedbygging. Skal vi fortsette den tradisjonen vi har hatt og si at vi ikke kan bygge ned nå på norsk side før man eventuelt har gjort det samme i Russland, tror jeg dette vil bli en veldig lang vei mot mål. Den eneste måten vi kan foran på og være et godt eksempel som et vestlig demokratisk land, er at vi tar et initiativ i saken.

Utenriksminister Jonas Gahr Støre:
La meg først bare gjenta at representanten Fredriksen i sitt innlegg tok opp en lang rekke forhold som jeg synes var verdifulle. Når jeg får det skriftlige utkastet av innleggene, ønsker jeg å gå gjennom alle punktene og se status på det. Jeg tror mitt innlegg dekket en del, men jeg vil se om det var ting det ikke dekket, og så vil jeg gjerne få komme tilbake til representanten med status for dem. Jeg setter pris på at det her i salen er så detaljert fokus på disse ordningene, for dette betyr mye for både enkeltpersoner og virksomheter.

Jeg er helt enig i det representanten legger vekt på; at man behandler russere som et vanlig folk, og at det er det Norge vil stå for, det er det vi ønsker å vise over tid. Representanten nevnte dette med stabilitet og forutsigbarhet. Nettopp det ønsker vi skal være kjennetegn. Han har rett i at sone eller ikke, blir det utfordringer med å passere disse grensene, så vi er nødt til å fokusere på det. Jeg står ved at det skal være enklest mulig å komme over denne grensen. Det er ikke slik i Norge i dag – jeg sier i dag – at vi bruker grensepasseringene som en reguleringsmekanisme for å skape en tilstrekkelig høy terskel, fordi vi ikke ønsker mer samkvem.

Samtidig vil jeg likevel mane til en viss refleksjon rundt dette med ensidig nedbygging. Det er riktig som representanten sier, at vi, fordi vi har et land av vår størrelse og med våre tette kontakter, har enklere for å gjøre tiltak fort, og at det på russisk side er mer krevende. Hvis vi nå får fjernet de sotede rutene – iallfall noen av dem – så er det et viktig signal. Å gjøre det hyggeligere å passere grensen, det er et viktig signal. Men jeg må si at det er jo ikke alltid en fest å reise andre veien – for å si det forsiktig – og det er viktig å engasjere russerne i mest mulig gjensidighet. Vi som står ved grensestasjonen andre veien, ser at det også skjer endringer på russisk side – det gjør det faktisk – men jeg tror det er en del av den gjensidigheten vi har mellom Norge og Russland som der har utslag.

Jeg vil også legge vekt på at jeg tror det er viktig for Norges omdømme i Europa og som Schengen-medlem at vi håndterer dette grenseforholdet til Russland på en veldig skikkelig, forutsigbar og regelbasert måte. Men vi kan jo der også være et eksempel ved å vise at vi gjør lettelser fordi vi mener at grunnlaget nå er lagt for å gjøre lettelser. Fordi vi er omtrent det eneste landet – det er vi og Finland – som har den type grense med Russland. Så er det viktig at vi viser dette som en del av den nordlige dimensjonen, og bl.a. har tett kontakt med Finland.

I mitt møte med grenserepresentanter i Kirkenes i begynnelsen av januar ble jeg forsikret om at noen av de sotede glassene skulle bort. Samtidig ble det også argumentert for at det var en politifaglig begrunnelse for at man faktisk hadde muligheter til å se på folk på andre siden. Jeg er opptatt av å finne den riktige balansen, slik at vi også kan forsikre folk på norsk side om at dette skjer på en regulert og ordentlig måte. Men som sagt: Malen skal være at det er enklest mulig og mest mulig forutsigbart.

*****

[Alle øvrige innlegg].

Jan-Henrik Fredriksen (FrP):
Jeg vil svært gjerne takke for mange interessante innlegg og stort engasjement vedrørende interpellasjonen. Men noe forundrer meg litt: Man kan bruke lang tid på å prate om oljeomlasting i Sør-Varanger, om generalkonsulatets oppgaver og om hvordan det fungerer i praksis, men det vi egentlig snakker om her – visum, grensepasseringer – er på mange måter praktiske øvelser, hva vi vil gjøre i praksis.

Når situasjonen er slik i dag at Norge kan fjerne selvpålagte restriksjoner på utstedelse av visum uten at det kommer i konflikt med Schengen-avtaleverket, og uten at det svekker vårt samarbeid med Russland – det vil heller styrke det – og, videre, når situasjonen er slik at om man forholder seg til kulturarbeidere, til helsearbeidere eller til industriarbeidere, om man måtte ønske utveksling og samarbeid på det ene eller på det andre feltet, så er spørsmålet faktisk: Hvor skal vi starte for å få dette til? Etter min mening er det helt klart at vi må vi starte med regelverket. Og med hensyn til regelverket vil vi i den debatten komme i den samme situasjonen som når vi snakker om grensepasseringer i det øvrige Norden: Hver eneste liten bit vi skal fjerne, er en nedbygging av byråkratiet. Har man vilje nok til å gjennomføre dette? Det sitter nemlig mange uerstattelige i systemet som vil forsvare sin egen arbeidsplass. Det kommer vi aldri utenom.

Derfor er følgende viktig: Skal man få en løsning på det vi står overfor her, må man ha en vilje – og den må være stor nok til at man kan gjennomføre dette. Jeg vil spesielt rette en takk til utenriksministeren for en veldig god redegjørelse relatert til saken.

Utenriksminister Jonas Gahr Støre:
Veldig kort, men ærlig ment: Jeg returnerer den takken til representanten Fredriksen. Vi har hatt en konkret og god debatt her. Til det representanten Høybråten oppfordret til: Jeg kan klart si at jeg vil være «hands on» i denne saken. Det er viktig – det var vel Kristiansen som nevnte det – at vi følger dette, for framskrittet ligger i detaljene og i regelverket.

Som sagt: Det kom mange interessante illustrasjoner også i innleggene. Kanskje kunne dette temaet være egnet for et skriftlig spørsmål, slik at man kunne orientere om en del av det som ligger i det. Jeg vil imidlertid komme tilbake igjen med dette i egnet form.

Jeg er enig med utenrikskomiteens leder i at visjonen må være – jeg har sagt det selv – at det å reise i nord skal være som å reise hvor som helst ellers i Norden. Det skjer ikke i morgen, men man må ha lov til å ha den visjonen – det er ingen grunn til å ha en annen visjon.

Schengen gir rom for smidighet. La meg bare understreke at når det gjelder gebyr, har vi en veldig liberal praksis. Alle under 18 år er unntatt. Alle som har invitasjoner til ulike ting, blir unntatt. I 37 pst. av søknadene er det ikke krav om gebyr. Det viser iallfall en vilje til å bruke bestemmelsene på den måten. Og jeg kan også følge opp – til representanten Høglund: Vi vil være aktive rundt Schengen-bordet når det gjelder dette temaet.

Vi har fått mange interessante diskusjoner om tilsynelatende tekniske ting – til store visjoner for nord. Alt henger sammen. For eksempel er nettkapasiteten – som representanten Valle var inne på – et viktig tema. Det er noe man ikke løser over natten, men som vi må sette trykk på.

Igjen til representanten Høybråten – om fisk, olje, næringsliv knyttet til presidentembetet, en nordlig dimensjon: Jeg vil gi Høybråten honnør for det arbeidet han gjør som president i Nordisk Råd, ved å sette denne dagsordenen. Det er viktig.

Så til representanten Aspaker. Jeg er helt enig i at vi må spille med og ikke mot – ikke spenne ben. Det å lære av Finland når det gjelder Russland, er nyttig i veldig mange sammenhenger. Vi har også åpnet for å ha tettere dialog om dette – og vil ha det utover våren – ved å sette denne dagsordenen så godt det er mulig.

Jeg merker meg det som er sagt om mat – veterinære forhold og mattilsyn. Det er et krevende tema. Ambisjonene skal være de samme på dette området som på andre områder. Men det er et krevende tema, hvor jo Russland – med respekt å melde – har et svært krevende forhold til veldig mange land i Europa. Polen og kjøtt kan nevnes som et eksempel i den sammenheng. Vi skal forsøke å redusere det som hindrer.

Til sist, når det gjelder Barentsinstituttet: Ja, vi følger det aktivt opp. Men jeg har vært opptatt av å understreke overfor kunnskapsmiljøene i nord at de knytter bånd til Barentsinstituttet, til Universitetet i Tromsø og også til andre, for vi kan ikke regne med at vi kan bygge et kunnskapsmiljø ut fra to personer som sitter på et institutt i Kirkenes. Og jeg har vært veldig opptatt av at styremedlemmene i dette instituttet, som er tunge aktører i næringslivet i nord, må ta ansvar. Jeg er ikke opptatt av å sende et evig signal om full statlig finansiering av drift. Det skal også være et incentiv for aktørene i nord til å komme inn og se betydningen av kunnskap. Vi vil følge det nøye opp.

*****

For alle øvrige innlegg se www.stortinget.no