President, 

Jeg vil takke representanten Høglund for å gi meg muligheten til å presentere nærmere regjeringens arbeid for å styrke FNs menneskerettighetsmaskineri. 

Representanten tar i sin interpellasjon utgangspunkt i påstanden om at FNs Menneskerettighetsråd er blitt et organ der verdens verste regimer kan blokkere forsøk på å få satt søkelyset på overgrep i eget land og samtidig kritisere andre. 

President, 

FN er ikke ment å være en forening for likesinnede. I FN er alle verdens stater representert – demokratier som diktaturer. De som står nært oss og de som politisk og kulturelt befinner seg et godt stykke borte fra Norge.  

Dette er FNs svakhet – men det er i sannhet også FNs styrke. Ikke minst på menneskerettighetsfeltet der ansvarliggjøring av stater er en hovedutfordring. 

Jeg skal ærlig innrømme at det ikke alltid er lett å arbeide for å nå internasjonale mål gjennom FN-systemet. Derfor er da heller ikke FN-systemet den eneste mekanismen vi har for å påvirke stater og bidra til overholdelse av menneskerettighetene. 

Vi kommer imidlertid ikke utenom at FN er viktig. Ikke minst for et land som Norge – som ikke kan basere seg på den sterkestes rett, men er avhengig av klare internasjonale kjøreregler. 

Det er i år 60 år siden Verdenserklæringen om menneskerettighetene ble vedtatt. La meg minne representanten om at det var i MR-kommisjonen – under ledelse av USAs FN-ambassadør, Eleanor Roosevelt – at Verdenserklæringen ble fremforhandlet. Med utgangspunkt i denne erklæringen utviklet MR-kommisjonen den internasjonale lovgivningen på menneskerettighetsfeltet. 

Dette normative arbeidet kan ikke overvurderes. Konvensjonene om sivile, politiske, økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter, torturkonvensjonen, barnekonvensjonen, kvinnekonvensjonen og rasediskrimineringskonvensjonen har gitt mennesker verden over et rettslig bindende grunnlag for å ansvarliggjøre sine myndigheter. 

Jeg er overbevist om at disse konvensjonene har bidratt til å gjøre livet bedre for millioner av mennesker verden over. 

President,

Jeg vil gi representanten Høglund rett i at MR-kommisjonen til tider var preget av sendrektighet og mangel på oppslutning om kommisjonens mandat.  

Men gir dette oss grunn til ikke å bidra til endring? Hvem ville vinne på at vi trakk oss tilbake og ikke deltok i FNs eget organ for beskyttelse av menneskerettighetene? En ting er sikkert, taperne ville først og fremst være de som trenger denne beskyttelsen. 

Så kan vi være frustrerte over manglende effektivitet, over at arbeidet ikke går så raskt som vi skulle ønske – og til tider er vi det, og med god grunn. 

Men det ligger i sakens natur at arbeidet for menneskerettighetene er politisk sensitivt. I menneskerettighetsregimet er det stater som er overgripere. Og det er stater som plikter å beskytte mot overgrep. 

Dette er kjernen i utfordringen: det er de samme stater som er overgripere som også er ansvarlige for å sikre beskyttelse.  

Hva betyr dette? Det betyr at vi ikke kan forvente at stater som bryter menneskerettighetene på hjemmebane vil være pådrivere for å styrke den internasjonale overvåkningen. Og det betyr at vi heller ikke kan forvente at vi kan organisere oss bort fra de sterke politiske motsetningene som har preget menneskerettighetsarbeidet i lang tid.  

Disse motsetningene vil derfor også prege arbeidet i MR-rådet. Vi ser det allerede; fortsatt fører politiske motsetninger til at noen regimer slipper unna fokus og kritikk. 

Men vi kan bruke dette maskineriet til å holde statene ansvarlige. Og det er det denne regjeringen ønsker. Gjennom å søke aktivt medlemskap og påvirkningsmulighet i Rådet.

President, 

Da MR-rådet ble opprettet, ble det lagt direkte under FNs generalforsamling. Dette innebar en oppgradering av status i forhold til MR-kommisjonen. I dette lå en bekreftelse av menneskerettighetenes sentrale rolle. 

Når et nytt organ nå overtar kan vi konstatere at det normative rammeverket er solid. Igjen – det viser tross alt at arbeidet gjennom nesten 60 år har gitt resultater. 

Utfordringen nå ligger i å styrke FNs arbeid for å sikre gjennomføringen av menneskerettighetene. Derfor arbeider Norge for å øke MR-rådets fokus på gjennomføring. 

Menneskerettighetsrådet gir oss en rekke mekanismer for å gjøre nettopp dette. For å ansvarliggjøre stater som bryter menneskerettighetene.  

For det første - de faste årlige sesjonene i MR-kommisjonen gjorde det ofte vanskelig å gripe fatt i de dagsaktuelle utfordringene verden står overfor. Det var derfor et klart fremskritt da det ble besluttet at det nye Menneskerettighetsrådet skal kunne tre sammen ved behov.  Dette gir rom for at Rådet kan bli en viktig aktør i krisesituasjoner og ved grove brudd på menneskerettighetene.  

Krisen i Midtøsten ledet til at det i fjor ble avholdt tre spesialsesjoner i MR-rådet. To av disse førte til svært konkret oppfølging på bakken: En delegasjon ble sendt for å undersøke forholdene i Det palestinske området, mens en undersøkelseskommisjon gransket menneskerettighetssituasjonen i Libanon.  

For det andre - alle land skal nå undergis en gjennomgang i Rådet. På denne måten imøtegår man kritikk om forskjellsbehandling av enkeltland i spørsmålet om vurdering av menneskerettighetssituasjonen. Ordningen kalles universell periodisk rapport og vil etter hvert kunne gi oss et verktøy for vurdering og overvåkning av menneskerettighetssituasjonen i de fleste av verdens land.   

For det tredje – FNs spesialrapportører. Dette er mekanismer som ble utviklet under Menneskerettighetskommisjonen. Ikke alltid på grunnlag av enighet i kommisjonen. Og ofte med mandater som kunne vært ”skarpere”. Men sterke nok til at dedikerte menneskerettighetseksperter som har fylt noen av disse mandatene har kunne gjøre en forskjell. 

Norge gikk for flere år siden i bresjen for å styrke situasjonen for verdens menneskerettighetsforsvarere gjennom etableringen av mandatet for en Spesialrapportør for menneskerettighetsforsvarere.  

Dette arbeidet fortsetter under Rådet. Under denne vårens sesjon gikk fornyelsen av mandatet gjennom enstemmig og uten svekkelser. Spesialrapportøren gjennomfører landbesøk og følger opp individuelle klagebrev fra MR-forsvarere. Siden mandatets opprettelse har Spesialrapportøren rettet flere tusen henvendelser til stater og bidratt til konkret beskyttelse av svært mange MR-forsvarere. 

Gransking av menneskerettighetssituasjonen i enkeltland står sentralt i flere av spesialrapportørenes arbeid. Et eksempel er torturrapportørens nylige reiser til Kina, Jordan og Sri Lanka. Hans sterke rapporter og klare anbefalinger er blitt et viktig verktøy for MR-forsvarere lokalt. Rapportene presenteres også i MR-rådet og er sentrale i forbindelse med den universelle periodiske gjennomgangen.  

Granskningsrapportene kan gi et tidlig varsel om bekymringsfulle utviklingstrekk. Et stort antall land dekkes, også land som Kina og Russland – land som ellers er sterkt beskyttet mot kritikk. Norge har derfor lagt vekt på å arbeide for at spesialrapportørene har et så sterkt og uavhengig mandat som mulig.  

I forbindelse med Darfur-sesjonen satte MR-rådet sammen et team av menneskerettighets­eksperter for å granske situasjonen. Granskernes felles rapport ga et solid grunnlag for den videre innsatsen for Darfurs befolkning.  

Dette er et nytt og virkningsfullt verktøy, presset frem av EU, Norge og andre vestlige land. 

President, 

La meg i denne forbindelse kommentere en utfordring det nye Rådet har gitt oss. Et lavere antall medlemmer og en endret sammensetning har stilt oss overfor en mer krevende hverdag.  

Vestlige, latinamerikanske og enkelte land fra det tidligere Øst-Europa samarbeider tett i MR-rådet. Denne gruppen av land er i mindretall og for å få gjennomslag for vedtak må man ha støtte fra asiatiske og afrikanske land. Norge har derfor bevisst jobbet med å opprette allianser mellom moderate land på tvers av regioner.  

Et eksempel er det norsk-ledede arbeidet med menneskerettigheter og næringslivet hvor vi samarbeider tett med India, Nigeria, Argentina og Russland. Gruppeposisjoner utgjør en betydelig utfordring for denne tilnærmingen, men vi har flere ganger sett at det er mulig å bygge brede koalisjoner som kan gi gode resultater.  

President, 

Jeg er av den faste overbevisning at verdenssamfunnet i MR-rådet har fått et instrument som kan gjøres slagkraftig. Så er det opp til verdens politiske ledere å bruke dette instrumentet. Det skjer ikke automatisk. Vi må jobbe for det. 

I dette arbeidet vil vi ikke sitte på gjerdet, men delta aktivt i forsvaret av en internasjonal rettsorden. 

For å oppnå resultater kan vi ikke bare snakke med dem vi er enige med, vi må også bringe det noen ville kalle ”verstingene” inn i det internasjonale normskapende arbeidet. 

Vi skylder verdens millioner av undertrykte å stå opp for deres rettigheter. For meg er dette solidaritet i praksis. Vi vil være med å ta ansvar for en bedre verden. 

Vi må ha målet klart for oss og lete etter de politiske mulighetene. 

Menneskerettighetsrådet er – sine innebygde svakheter til tross – en slik mulighet.