Svar på spørsmål fra Stortinget om forbud mot atomvåpen

Skriftlig spørsmål nr. 1963 (2011-2012).
Datert 29.09.2011

Fra representanten Peter S. Gitmark (H) til utenriksministeren:
Jeg tillater meg å stille følgende spørsmål til skriftlig besvarelse til utenriksministeren: Støtter regjeringen et forbud mot atomvåpen og hvilke arenaer og aktører anser utenriksministeren som mest relevante for fremforhandling av en avtale som forbyr atomvåpen? 

Begrunnelse: I forbindelse med høstsesjonen i FNs førstekomité må regjeringen ta stilling til en rekke spørsmål vedrørende atomvåpen og internasjonal sikkerhet. Norge har i de senere årene stemt nei eller avholdende til en rekke FN-resolusjoner som tar til orde for et forbud mot atomvåpen, til tross for at regjeringen ved flere anledninger har uttrykt støtte til denne ideen, senest i utenriksministerens tale på Stiklestad 28. juli. En avtale som forbyr atomvåpen representerer et nødvendig tillegg til ikke-spredningsavtalen, og vil styrke normen om ikke-bruk av atomvåpen. Det vil ifølge US Nuclear Posture Review 2010 være til fordel for både USA og alle andre nasjoner.  

Utenriksministerens svar:
Regjeringens mål er en verden uten kjernevåpen. Grunnlaget for arbeidet med å nå dette målet, er avtalen om ikke-spredning om atomvåpen (NPT). NPT har lenge vært under press, og tilsynskonferansen i 2010 var derfor viktig for å sikre avtalens fortsatte troverdighet.

Norges spilte en sentral rolle i fremforhandlingen av sluttdokumentet fra tilsynskonferansen. Resultatet var langt fra perfekt, men sluttdokumentet er utvetydig i målet om en atomvåpenfri verden og inneholder en 64 punkts handlingsplan som omfatter både nedrustning, ikke-spredning og fredelig bruk av kjernekraft. I tillegg til at dokumentet på denne måten gir et godt grunnlag for videre arbeid, var det fra norsk side viktig at den henviser til fempunktsplanen til FNs generalsekretær, som blant annet foreslår forhandlinger om en kjernevåpenkonvensjon. Det er første gang at nødvendigheten av et slikt skritt reflekteres i NPT-prosessen. I tillegg var det viktig at dokumentet eksplisitt viser til de katastrofale humanitære konsekvenser ved bruk av kjernevåpen, og alle lands forpliktelse til å etterleve internasjonal humanitærrett. Det humanitære perspektivet ved kjernefysisk nedrustning er jeg opptatt av fordi det er viktig for å underbygge og styrke normen om ikke-bruk. 

I en situasjon med bred og voksende erkjennelse av nødvendigheten av å avskaffe kjernevåpen, er det et paradoks at det multilaterale maskineriet vi har for å fremforhandle det, med Nedrustningskonferansen (CD) i Genève i spissen, er handlingslammet. Nedrustningskonferansen har i 15 år vært ute av stand til å gjøre noe, grunnet rigide prosedyreregler og konsensuskrav selv for disse, manglende åpenhet for omverdenen og med en begrenset medlemskapskrets på 65 land. 

Når Norge de seneste år har endret stemmegivning for en malaysisk resolusjon som tar til orde for fremforhandling av et forbud mot kjernevåpen, fra nei til avholdende, er det fordi vi på den ene siden ønsker å gi støtte til målsetningen, men samtidig ikke kan være med på resolusjonens forutsetning om at et forbud skal fremforhandles i CD. Dette fremgikk også av vår stemmeforklaring i fjor. Norge stemmer mot Indias tradisjonelle resolusjon om en konvensjon mot atomvåpen, først og fremst fordi India har vært uvillig til å slutte seg til NPT, med de forpliktelser dette innebærer, noe som har føringer for resolusjonens troverdighet. For oss er det fortsatt maktpåliggende å hegne om NPT – som avtale og som prosess. 

Norge støtter derimot aktivt opp om andre resolusjoner i FNs generalforsamling som klart definerer målet om full avskaffelse av atomvåpen, eksempelvis den som legges frem av Ny agenda-koalisjonen (Sverige, Irland, New Zealand, Mexico, Egypt og Sør-Afrika) og resolusjonen om totalt avskaffelse av kjernevåpen som introduseres av Japan. Det er derfor ingen tvil om hvor Norge står i dette grunnleggende spørsmålet. 

I senere år har vi samtidig søkt nye veier for å komme forbi det institusjonelle hinder handlingslammelsen i CD representerer. I tillegg til tydelig tale i relevante fora i senere år, deltok jeg på høynivåmøtet FNs generalsekretær innkalte om spørsmålet i fjor. 

Sammen med en gruppe andre land arbeider Norge under årets generalforsamling for å fremme en resolusjon som tar til orde for å etablere et parallelt spor under mandat av FNs generalforsamling (og med dennes prosedyreregler) gitt at CD forblir fastlåst. Hovedhensikten med dette initiativet, som det på ingen måte er gitt vil oppnå fullt gjennomslag ved første forsøk, er å signalisere at det faktisk er mulig å tenke seg alternativer til dagens stillstand. Vi har allerede oppnådd mye dersom flere land tar aktivt stilling til hvordan en kan komme videre. 

Samtidig er det viktig å fortsette å legge det politiske grunnlaget for et fremtidig forbud. Den humanitære tilnærmingen er én viktig del av dette, og er også noe de nordiske Røde Kors-foreningene har brakt opp internasjonalt. 

Et annet spor er det norsk-britiske initiativet om verifikasjon av kjernefysisk nedrusting. Hensikten med dette er å kartlegge de rent praktisk forutsetningene og mulighetene for at ikke-kjernevåpenstater skal kunne kontrollere at atomvåpenstatene faktisk lever opp til sine nedrustningsforpliktelser. 

Et tredje er arbeidet i Nato, der vi har fått gjennomslag for å minske betydningen av kjernefysisk avskrekking i alliansens strategiske doktrine. Sammen med Polen har vi også tatt initiativ til å sette på dagsordenen hvordan man med en skrittvis tilnærming skal kunne fjerne alle kortrekkende kjernevåpen i Europa, i første omgang ved å arbeide for større åpenhet omkring denne kategorien kjernevåpen, som i dag ikke er omfattet av noe rustningskontrollregime. 

Endelig er det av avgjørende betydning å få styrket det generelle ikke-spredningsregimet, samt opprettholde det politiske presset på Iran og Nord-Korea, og styrke arbeidet for kjernefysisk trygghet og sikkerhet. 

I sum kan det fastslås at vi arbeider langs flere spor for å nå målet om en verden fri for atomvåpen. Vi ønsker er et reelt totalforbud og arbeider aktivt både for å skape et politisk grunnlag og praktiske muligheter for å komme dit.