Svar på spørsmål om Europarådets Nord/Sør-senter

Skriftlig spørsmål nr. 382 (2012-2013)

Fra representanten Karin S. Woldseth (Frp) til utenriksministeren:
Hva er årsaken til at Norge trakk seg ut [av Europarådets Nord-Sørsenter], kan det være en mulighet for at vi kan gå inn igjen i samarbeidet?

Utenriksministerens svar:
Norge har vært medlem i European Centre for Global Interdependence and Solidarity – Europarådets Nord/Sør-senter – siden det ble etablert i 1989. Vi har lagt vekt på å bidra til at senteret skulle utvikle seg i en positiv og konstruktiv retning og bli et tjenlig verktøy for Europarådet. Norge sa sommeren 2011 ja til å gå inn i senterets byrå for på denne måten å kunne bidra best mulig fra "innsiden".

Flere medlemsstater har imidlertid de siste årene stilt spørsmål ved Nord/Sør-senterets virksomhet. Det er blant annet reist kritikk mot at senteret har utvist en litt for stor ekspansjonsiver. Videre har det vært en utbredt oppfatning at medieoppmerksomhet framfor konkrete målbare resultater i for stor grad har vært styrende for senterets virksomhet.

I likhet med mange andre medlemsstater har derfor Norge over lengre tid tatt til orde for at senteret må fokusere sin virksomhet, slik at det i framtiden ville kunne utgjøre et mer nyttig verktøy for gjennomføringen av Europarådets politikk. Dette gjelder særlig målet om å oppnå et konstruktivt samarbeid med nabostatene i det sørlige middelhavsområdet. Vi har arbeidet for at senteret i større grad burde finne sin "nisje" og konsentrere seg om å oppnå konkrete resultater – og i mindre grad om store arrangementer, konferanser og medieoppmerksomhet.

Etter initiativ fra en gruppe nord-europeiske land ble det nylig gjennomført en evaluering av senteret. Den eksterne evalueringsrapporten som ble lagt fram i august, representerte et godt instrument for å kunne foreta en større tydeliggjøring av arbeidet. I tillegg la generalsekretær Jagland, med utgangspunkt i denne evalueringsrapporten, i høst fram forslag til hvordan senteret kan bli et bedre verktøy for Europarådet.

Diskusjonene i senterets styringskomite viste imidlertid klart at medlemmene har svært ulike ønsker og forventninger til senteret. Flere toneangivende medlemsstater uttrykte sterk kritikk mot evalueringsrapporten og oppfordret til å legge den til side. Videre ble det gitt uttrykk for at generalsekretærens forslag ikke ville gi senteret en tilstrekkelig omfattende rolle.

Måten evalueringsrapporten ble møtt på, gav oss en ytterligere bekreftelse på at det neppe ville bli enighet om nødvendige grep for å dreie senteret i retning av hva som ville være formålstjenlig for Europarådet – og samtidig i tråd med en rekke medlemslands anbefalinger. Og da flere likesinnede stater besluttet å gå ut av senteret, ble denne muligheten ytterligere svekket.

I lys av at antallet medlemsstater nå er kommet under en kritisk masse, er det satt i gang en diskusjon i Europarådets ministerkomite vedrørende senterets framtid.

Det er intet i veien for at Norge på et senere tidspunkt kan melde seg inn i senteret igjen dersom denne diskusjonen skulle resultere i en positiv utvikling av senterets virksomhet.

I korthet var vår vurdering forut for utmeldelsen at:

• Norge har i lengre tid sammen med likesinnede land søkt å få til en bedre strategisk innretning av senterets virksomhet, slik at det skal få en merverdi, ikke bare for brukerne og vertslandet, men også for Europarådet.
• Senteret har ikke maktet å leve opp til klart uttalte forventninger.
• Senteret har i liten grad vært et strategisk verktøy for gjennomføring av Europarådets politikk.

Jeg vil avslutningsvis understreke at regjeringen legger stor vekt på å bidra økonomisk til gjennomføringen av Europarådets politikk for samarbeid med nabostater i sør gjennom andre kanaler i organisasjonen. Norge spiller en aktiv rolle som en av de mest synlige støttespillere og bidragsytere til Europarådets arbeid i nabostatene i det sørlige middelhavsområdet – og det skal vi fortsette med.

Norge vil på denne bakgrunn i stedet prioritere økonomisk støtte finansiert via rammeavtalen for norske frivillige bidrag som ble inngått med Europarådet i 2011. Her kan jeg nevne Veneziakommisjonens arbeid, bekjempelse av vold mot kvinner og barn (vold i hjemmet) i den sørlige Middelhavsregion, samt kompetansebygging på demokrati- og menneskerettighetsområdet gjennom Europarådets partnerskap med "Schools of Political Studies" i Marokko og Tunisia.