Skriftlig spørsmål nr. 1321 (2012-2013)

Fra representanten Kjell Ingolf Ropstad (KrF):
En enstemmig utenriks- og forsvarskomité skrev i sin innstilling om global helse i utenriks- og utviklingspolitikken (Innst. 300 S (2011–2012)) at «Komiteen mener spørsmålet om barneekteskap og tvungne ekteskap må tas opp i bilaterale samtaler med partnerland», og at «Komiteen mener det bør vurderes om Norge som del av samarbeidet med enkelte land bør kunne tilby faglig hjelp i arbeidet med å få på plass effektive lovverk som hindrer slike overgrep overfor barn.» Hvordan tenker utenriksministeren å følge opp disse merknadene? (Begrunnelse: 14 millioner jenter under 18 år giftes bort hvert år. I utviklingsland, gjelder dette en av fem jenter, og en av ni av dem gifter seg allerede før de fyller 15. Jenter som giftes bort tidlig er mer utsatt for vold, overgrep og voldtekt, seksuelle overførbare sykdommer (som hiv), og tidlig graviditet medfører alvorlige helserisikoer. Barneekteskap er også et av de største hindrene for at jenter skal få gjennomføre skolen.) 

Utenriksminister Espen Barth Eides svar:
Å mobilisere for kvinners og barns rettigheter er regjeringens fremste prioritering innen global helse. 

Det er et alvorlig brudd på menneskerettighetene å tvinge barn og unge kvinner og menn til å gifte seg mot sin vilje i ung alder. I tillegg er det dessverre slik at tvangs- og barneekteskap i mange land er en underliggende årsak til høy dødelighet og sykelighet blant jenter og kvinner. Tidlige ekteskap setter i mange sammenhenger også en stopper for utdanning og lønnet arbeid. De sosioøkonomiske ringvirkningene er derfor store. 

Arbeidet med å forebygge og forhindre barneekteskap og tvungne ekteskap, inngår på grunn av disse årsakene som en sentral del av regjeringens arbeid for å sikre at kvinner og barns rettigheter overholdes.   

Å ta opp temaet tvangsekteskap i politiske samtaler med andre land har vært et eget tiltak i Handlingsplanen mot tvangsekteskap siden 2008. Ansvaret for handlingsplanen ligger hos Utenriksdepartementet (UD) og Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet (BLD). Utenriksstasjonene har årlig rapportert på dette tiltaket (det vil si fra utenriksstasjonene til UD og fra UD til BLD som har koordineringsansvaret for handlingsplanen). 

Arbeidet mot tvangsekteskap – inkludert barneekteskap – sees gjerne i sammenheng med arbeidet med likestilling, kvinners rettigheter og kjønnsbasert vold. Disse temaene har vært tatt opp med aktuelle lands myndigheter gjennom den politiske dialogen som utenriksstasjonene og UD har ført med disse myndighetene. 

Videre støtter Norge internasjonale og lokale menneskerettighetsorganisasjoner som har vært pådrivere for å få på plass lovverk som forbyr barneekteskap og sikrer kvinners rett til selvstendig valg av ektefelle. Lovverket er ofte på plass, men mange land mangler tilstrekkelig bevissthet, kompetanse og ressurser til å håndheve loven. 

Den norske innsatsen med å forebygge og forhindre barne- og tvangsekteskap må derfor opprettholdes også i årene fremover.    

Et annet tiltak som er iverksatt er ansettelse av integreringsrådgivere ved utvalgte utenriksstasjoner, slik som ved de norske ambassadene i Pakistan, Tyrkia og Kenya. Dette er spesialutsendinger fra forebyggingsenheten i Integrerings- og mangfoldsdirektoratet (IMDi) som skal bistå ungdommer som utsettes for press, vold og tvang, eller som etterlates mot sin vilje i disse landene. Dette er et viktig og velfungerende tiltak i arbeidet med å forebygge og forby barne- og tvangsekteskap. 

UD og vår ambassade i Nairobi – for å gi ett spesifikt eksempel – har lenge hatt et sterkt fokus på menneskerettighetssituasjonen i den politiske dialogen med kenyanske og somaliske myndigheter. Likestilling og kvinners rettigheter, også ekteskapstradisjoner og kjønnslemlestelse, er tatt opp som en integrert del av dette. Norge samordner seg strategisk med likesinnede land og bidrar til felles erklæringer der det er mulig og hensiktsmessig. Det er også gitt støtte til organisasjoner som har vært pådrivere for ny lovgiving i Kenya. Etter at kjønnslemlestelse, barne- og tvangsekteskap ble forbudt i Kenya i 2011, er det implementeringen av lovverket som tas opp i den politiske dialogen. Ambassaden i Nairobi har hatt løpende og god kontakt med de somaliske overgangsmyndighetene, frem til disse ble erstattet av nytt parlament og ny regjering høsten 2012. I denne kontakten har også kvinners rettigheter blitt tatt opp.