Om ”krig” og folkerett

Gro Nystuen og Cecilie Hellestveit gir i Klassekampen 8. juli en utmerket drøfting av det folkerettslige grunnlaget for vår militære innsats i Afghanistan. Jeg er helt enig deres nyttige gjennomgang av saken og den entydige konklusjonen om at det folkerettslige grunnlaget er uomtvistelig.

Videre understreker Nystuen og Hellestveit at det korrekte tekniske folkerettslige betegnelsen for ”krig” i dag er ”væpnet konflikt”, hvor uttrykket ”ikke-internasjonal væpnet konflikt”, som er den korrekte betegnelsen på konflikten i Afghanistan, er en underkategori.

Jeg er helt enig i dette. ”Krig” som folkerettslig begrep ble forlatt for lenge siden, blant annet i de fire Genève-konvensjonene av 1949, og erstattet med uttrykket ”væpnet konflikt”. Og den væpnede konflikten i Afghanistan, mellom den afghanske regjeringen og forskjellige væpnede grupperinger (herunder Taliban) er rettslig sett å anse som en ”ikke-internasjonal væpnet konflikt”, eller det man i mer tradisjonell språkbruk kan kalle en borgerkrig.

Når Nystuen og Hellestveit går videre til å si ”i moderne folkerettslig forstand deltar norske soldater i krig”, motsier de etter min mening sitt eget viktige poeng, referert over.

Uttrykket ”krig” som et samlebegrep på alle typer væpnede konflikter gir nok sikkert mening i dagligtale, men det blir feil når de sier at det er uttrykk for ”moderne folkerett”. Bruken av et uttrykk som tradisjonelt har vært forbeholdt konflikter mellom stater til å skulle omfatte alle typer moderne konflikter, vil lett kunne lede til forvirring både for våre soldater og andre, ikke minst hva angår hvilke regler som gjelder for vår egen – og motpartens – opptreden ute i felt.

Jeg har full forståelse for at folk flest kanskje oppfatter diskusjonen om de korrekte juridiske betegnelsene som i overkant akademisk, og at det ligger nærmest for mange å beskrive den virkelighet som møter norske soldater som ”krig”. Ikke minst av hensyn til våre soldaters sikkerhet er det likevel svært viktig at norske myndigheter er korrekte og presise i vår omtale av konfliktens art, hva oppdraget deres går ut på, og hvilke regler som styrer hvordan de skal løse sitt oppdrag.

Ett eksempel kan illustrere hvorfor dette begrepsskillet er så viktig: I en intern væpnet konflikt kan opprørsgrupper ikke lovlig angripe norske soldater. Dette er drap, som etter landets lover skal etterforskes som kriminelle handlinger. I en mellomstatlig væpnet konflikt, altså det vi tradisjonelt beskriver som ”krig”, derimot, vil dette i utgangspunktet regnes som lovlige krigshandlinger. Den enkelte soldat vil da ikke være straffeansvarlig for slike handlinger, så lenge de forøvrig er i tråd med krigens folkerett.

Samtidig er ISAFs engasjementsregler nøye avstemt nettopp med den formelle juridiske forståelsen av oppdragets art, som det er bred enighet om i ISAF. Vårt fokus på at konflikten skal forstås nettopp som en intern væpnet konflikt legger også klare føringer på egen maktbruk. Visse militære virkemidler som kunne vært nærliggende i en tradisjonell, mellomstatlig krig, vil ofte være direkte kontraproduktive i en situasjon der vi parallelt med konflikten søker å bidra til å bygge afghanske statsstrukturer og bidra til å legge grunnlag for økonomisk utvikling for landets innbyggere.

Det at vi er så opptatt av å bruke folkerettslig korrekte begreper er altså ikke et spill med ord for å tilsløre virkeligheten og beskrive den som mindre dramatisk enn den er. En intern konflikt som den i Afghanistan er minst like dramatisk som en tradisjonell, mellomstatlig krig. På mange måter er interne konflikters vesen til tider enda verre, fordi man ofte står overfor motstandere som ikke identifiserer seg som krigere, ikke uniformerer seg, og som ikke nødvendigvis følger opptrer i tråd med krigens folkerett. Den virkeligheten våre soldater opplever i Afghanistan er altså svært viktig, krevende og risikofylt – selv om Norge ikke er i krig med Afghanistan, men part i en konflikt i Afghanistan.