Rapport ” Sør-Sudan: Hvordan unngå en humanitær katastrofe?”

 

• Jeg har med stor interesse lest NRCs rapport som tar opp flere viktige problemstillinger knyttet til den alvorlige situasjonen i Sør-Sudan. Som rapporten viser til er det utarbeidet en rekke scenarioer for hva som vil skje i Sudan, nå som CPA-perioden nærmer seg slutten. Scenarioene spenner seg over et stort spekter fra forsiktig optimisme til ”worst case” – utbrudd av ny krig. Hva som blir realiteten er usikkert, men det vi kan være enig om er viktigheten av å forebygge konflikt og ytterligere forverring av den humanitære situasjonen. 
• Som rapporten understreker er dette en svært kompleks agenda. Tidligere innledere har vist til at de humanitære behovene er store. Det samme er utfordringene vi som givere står overfor, sammen med våre partnere innen FN og NGO-miljøet. Vi må bidra med kortsiktig støtte i en kritisk situasjon, samtidig som vi må Sørge for langsiktig utvikling. Men vi må også være fleksible og i stand til å handle raskt hvis forholdene endrer seg. 
• Sudan er et viktig land for norsk engasjementspolitikk. Vi har lenge vært aktive bidragsytere til fredsprosessen og gjennomføring av fredsavtalen. Vi har et betydelig humanitært engasjement og bidrar med omfattende bistandsmidler. I 2008 forpliktet Norge seg til å gi NOK 2,5 milliarder over en fireårs periode til Sudan – og dette er en lovnad vi har intensjoner om å holde. Årlig utbetaler vi NOK 650 millioner med følgende fordeling: 1/3 til humanitær innsats og 2/3 til overgangs-/langsiktig bistand. Hovedandelen av disse midlene går til Sør-Sudan. Sør- Sudan er også indirekte mottaker av norske midler, deriblant via FNs nødhjelpsfond (CERF) som Norge er en av de største bidragsyterne til.

 

Fredsprosessen:

 

• Vi er enig i at situasjonen i Sudan er svært vanskelig, men å bruke begrep som ”kollaps i fredsprosessen mellom nord og sør” mener vi gir et feil bilde av situasjonen.
• Det er riktig at fredsprosessen i Sudan er inne i en meget krevende sluttfase. Flere vanskelige spørsmål gjenstår – som partene må bli enige om i løpet av 2010, og som vil sette krav til godt lederskap både i Nord og Sør. Vi er ikke naive når det gjelder de utfordringene som forligger. Det er en mulighet for at prosessen vil kunne komme til å bryte sammen.  Jeg vil likevel advare mot å overdrive faren for sammenbrudd, fordi partene så lang har vist både vilje og evne til å komme til enighet i meget krevende spørsmål. Senest vedrørende lovene om folkeavstemningen i 2011 og Abyei, i folketellingsspørsmålet og fordeling av plasser i parlamentet. De siste månedene har vi også sett bevegelse i forhandlingene om andre viktige spørsmål for fredsprosessen.
• Norge arbeider meget aktivt, også i nært samarbeid med troikalandene (USA og Storbritannia), for å holde fredsprosessen på skinner. Vi holder nær kontakt med partene både i Nord og Sør, og i denne uken var Norge et av de meget få vestlige land som var invitert til IGADs – altså nabolandenes – Sudan-konferanse i Nairobi. Både SPLM og NCP var representert på meget høyt nivå, og nabolandene lovet å øke sin innsats overfor partene i Sudan for å sikre den videre fredsprosessen. Norge vil, som medformannnskap i IGADs vennegruppe, også ha en aktiv rolle på denne arenaen i tiden som kommer.
• Etter vår mening er noe av det viktigste Norge kan gjøre i det året som ligger fremfor oss, å jobbe hardt for å bidra til at fredsavtalen blir gjennomført innen de tidsfrister som ligger i avtalen. Dette er også noe av det viktigste vi kan gjøre for, på lengre sikt, å forebygge ytterligere forverring av den humanitære situasjonen i Sør.

 

Sikkerhetssituasjonen

• Sikkerhetssituasjonen, ikke minst i Sør, er bekymringsfull, og Norge sammen med øvrige partnere, følger nøye med i utviklingen. Det er imidlertid verdt å merke seg at mens mange spådde – og fryktet – at sikkerhetssituasjonen ville forverres i forbindelse med velgerregistreringen før jul, skjedde ikke dette. Tvert om var dette en relativt rolig periode. Nå registrerer vi imidlertid igjen uroligheter i flere områder i Sør. Situasjonen er meget labil og det er viktig at myndighetene i Sør setter inn tiltak og tar ansvar. Fra norsk side tar vi dette opp jevnlig med myndighetene i Sør – senest under utviklingsminister Solheims besøk i januar.
• Videre støtter Norge aktivt opp om FN-styrken UNMIS. I forbindelse med fornyelse av UNMIS’ mandat i Sikkerhetsrådet i april, er nettopp det å styrke UNMIS’ mandat for å beskytte sivile et hovedpunkt. Fra norsk side har vi gitt direkte støtte, både økonomisk og faglig, til politiopplæring i Sør.
• Vi deler bekymringene som rapporten tar opp vedrørende økende grad av lokale konflikter i Sør – særlig i øst og nord-øst i Sør-Sudan (Jonglei og Upper Nile). Flere snakker om en ny type vold som er langt grovere enn tidligere. Kvinner og barn drepes. Det er ikke entydige svar på hva som er årsaken til dette, men det er helt klart at omfanget av håndvåpen skaper problemer. Det er derfor viktig at vi viderefører vårt engasjement innen sikkerhet- og konfliktløsning på arenaer som vår støtte til UNMIS (politi), DDR-prosessen (som også inkluderer Norges satsing på å bekjempe væpnet vold/ håndvåpen) og lokale freds- og forsoningstiltak. Beskyttelse av sivile og særlige sårbare grupper som tilbakevendte, internt fordrevne, kvinner og barn er en hovedsak for Norge. Vi er engasjert gjennom flere prosesser og inviterer gjerne til en aktiv dialog med NGO-miljøet om disse temaene. Målet er å få en bedre beskyttelse av sivile og ikke minst de humanitære aktørene som opererer i risikoområder.  

 

Den humanitære situasjonen 

 

• Sudan er en av FNs største humanitære operasjoner og var også i 2009 det største mottakerlandet for norske humanitære midler. Den forverrede situasjonen i Sør-Sudan førte til at vi måtte reallokere mer midler til Sør enn opprinnelig planlagt. Totalt ble vel NOK 60 millioner øremerket den humanitære krisen i Sør. I tillegg mottok Sør-Sudan en større andel av det humanitære landfondet (CHF), som Norge er en av de største bidragsyterne til. 
• Norge er en betydelig humanitær aktør i Sudan og vi er derfor opptatt av at våre interne systemer har nødvendig fleksibilitet og reserver for å respondere på nye/eksalerende kriser. I tillegg er vi opptatt av at de partnerne som mottar norsk støtte – FN og NGO-er fungerer på ”bakken” og ikke minst at det samarbeides. 
• NRC-rapportens påstand om at det går mot humanitær katastrofe i Sør-Sudan dersom partene og det internasjonale samfunnet ikke handler raskt vil jeg gjerne nyansere noe – fordi det pågår en stor innsats på det humanitære området og innen den mer tradisjonelle bistanden. Kritikk om at vi ikke lykkes på alle områder er dessverre en del av realitetene i komplekse kriser, men det gjøres en stor innsats for å forbedre dette. Vi erkjenner alle at vi står overfor store utfordringer. Usikkerheten er stor og vi må følge utviklingen nøye. Det er et ansvar som påhviler oss alle og som følges opp i etablerte møtearenaer hvor FN, NGO-er, myndighetene og giverne deltar. 
• I 2009 ble Sør-Sudan rammet av tørke. Tørke og matvareusikkerhet leder til konflikter. Kombinasjon av disse to faktorene forårsaket i 2009 over 350 000 nye internt fordrevne. Sammen med de mange tilbakevendte flyktningene etter borgerkrigen, førte dette til en økning i andel mennesker som ble avhengig av tradisjonell nødhjelp i Sør-Sudan. Etablerte systemer som overvåker situasjonen varslet da om utviklingen. Dette førte til en hasteappell fra FN i august i fjor, og at giverne økte sine bidrag til den akutte matvarekrisen. Norge gikk inn med NOK 21 millioner. Dette er et eksempel på at etablerte humanitære systemer fungerer. 
• Det som er viktig for oss som giver er at humanitære operasjoner koordineres av organisasjoner med kapasitet til å håndtere akkutte og omfattende kriser. FNs rolle er derfor sentral. Dette betyr ikke at alle humanitære midler skal kanaliseres gjennom FN-systemet, men at de gjennom etablerte koordineringsmekanismer sikrer et effektivt samarbeid mellom de mange partnerne som opererer i humanitære kriser. 
• Norske NGO-er mottar betydelige humanitære midler direkte fra den norske regjering til deres programmer i Sør-Sudan. I tillegg har organisasjonene anledning til å søke midler gjennom det humanitære landfondet. I den forbindelse vil jeg gjerne nyansere NRC-rapportens kritikk av fondsmekanismene. Vi erkjenner problemene ved enkelte av fondene for langsiktig utvikling (som det omtalte Verdensbank-fondet MDTF) – imidlertid er dette kun én del av bildet. De humanitære fondene – både det internasjonale nødhjelpsfondet (CERF) og det humantitære landfondet for Sudan (CHF) – har stor kapasitet og er viktige mekanismer for å støtte humanitære programmer. Fondet er en viktig bærebjelke i det reformarbeidet som har pågått de siste fem årene for å effektivisere det internasjonale humantiære arbeidet. 
• Forbedringer er nødvendig og NRC-rapporten kommer med flere viktige anbefalinger: i) Den ene er å øke den humanitære innsatsen innen de områder der krisen antas å bli størst. ii) Det andre er å bedre koordineringen mellom den humanitære innsatsen og den langsiktige bistanden. Særlig bør det fokuseres på områder med stor andel tilbakevendte flyktninger. iii) Det tredje er å forebygge kriser ved å etablere en bedre nødhjelpsberedskap hos myndigheter og det sivile samfunn i Sør-Sudan. Særlig bør det prioriteres lokale løsninger der matvarekrisen forventes å bli størst og tilgangen under regntiden er svært vanskelig. iv) Det må satses mer på selvbergingstiltak (”livelihood”) for befolkningen; dette er et område som bør prioriteres bedre i samarbeid med myndigheter og den langsiktige sektorsatsingen innen jordbruk og husdyrhold.

 

Langsiktig bistandsinnsats

Som nevnt innledningsvis har Norge et omfattende langsiktig bistandsprogram rettet mot Sudan. Hovedformålet med denne bistanden er å bygge opp om fredsprosessen i Sudan og å sikre kapasitetsbygging i Sør.

Rapporten gjentar kritikken rettet mot flergiverfondet MDTF (med tall fra midten av 2009) og hevder at bistanden blir mest effektiv dersom den gis direkte til store internasjonale hjelpeorganisasjoner (INGOs). Verken Norge eller andre givere ga noen tilleggsbevilgning til MDTF i 2009, men bidro til en omlegging av MDTF til flere tiltak med raskere resultater. Alle bistandsorganisasjoner, også FN og INGOs har problemer med gjennomføringen av tiltak i Sør-Sudan. Det er vanskelig å rekruttere tilstrekkelig antall kompetent personell, sikkerhetssituasjonen er en utfordring, logistikk og transport er vanskelig, sentrale og lokale myndigheter har liten kapasitet, og alle aktiviteter er meget kostbare. Likevel er det oppnådd resultater, også fra MDTF-finansierte tiltak.

Jeg imøteser imidlertid gjerne en bredere debatt om hvordan internasjonal bistand til Sør-Sudan kan gjøres mer effektiv og i større grad stimulere til egeninnsats både på kort og lang sikt.

 

Post-2011

 

• Avklaring av de viktigste spørsmål mellom partene i Sudan knyttet til post-2011spørsmål vil, som rapporten også påpeker, være avgjørende for framtidig fred og utvikling i Sudan. Norge er opptatt av å forebygge. Ett av de vanskeligste spørsmål som partene må bli enige om, er den videre samarbeid innen oljesektoren og fordeling av oljeinntekter mellom Nord og Sør. Norge er allerede involvert i dette arbeidet. Begge parter har vist interesse for å ta i mot norsk teknisk ekspertise i forbindelse med forhandlingene rundt dette. Norge har allerede bidratt til å legge et solid grunnlag for konstruktive forhandlinger gjennom kapasitetsbygging og ved å gjennomføre seminarer for partene i både Nord og Sør om aktuelle problemstillinger.

 ***

Rapporten fra Flyktningehjelpen kan leses her