Historisk arkiv

Kristen tilstedeværelse i Midtøsten

Historisk arkiv

Publisert under: Regjeringen Stoltenberg II

Utgiver: Utenriksdepartementet

Seminar i Mellomkirkelig råd, 5. juni 2007

Vår kamp for religionsfriheten må omhandle hele bildet. Og den må omfatte dialog. Dialog mellom mennesker fra ulike kulturer, dialog mellom kvinner og menn, dialog mellom religiøse ledere og mellom mennesker fra ulike sosiale lag, sa statssekretær Raymond Johansen da han innledet på et seminar i regi av Mellomkirkelig råd.

Den politiske situasjonen er svært spent flere steder i Midtøsten. Det er nok å nevne Israel, Det palestinske området, Irak, Saudi-Arabia eller Iran, og det dukker opp bilder på netthinnen; av krig, konflikt, politiske kriser, menneskerettighetsbrudd, okkupasjon, fattigdom og humanitære katastrofer.

Hvis du skulle finne på å google ordkombinasjonen ”Midtøsten krig” ville du i løpet av 0,08 sekunder få opp 779 000 treff. ”Midtøsten konflikt” gir nesten 400 000 treff. Og selv det litt kronglete ”Midtøsten brudd menneskerettigheter” gir hele 33 300 treff på et øyeblikk. Når alt kommer til alt er det derfor vi er her.

Temaet dere har gitt meg omhandler de kristne innbyggerne i området, og emigrasjon. Det er et dagsaktuelt tema. Først skal jeg si litt om den dagsaktuelle politiske situasjonen:  

  • Meget bekymret for den svært alvorlige utviklingen i Det palestinske området. Opptrappingen av volden har allerede kostet mange mennesker livet og truer med å forverre en allerede kritisk humanitær situasjon.
  • Volden i Gaza undergraver den palestinske samlingsregjeringens forsøk på å normalisere forbindelsene til det internasjonale samfunn og president Abbas’ politiske dialog med Israel.
  • Rakettangrepene mot Israel er totalt uakseptable og må stanses. Forventer at palestinske myndigheter gjør sitt ytterste for stanse angrepene mot israelske områder og snarest mulig får kontroll over sikkerhetssituasjonen i Gaza.
  • Beklager arrestasjonene av de palestinske politikerne, deriblant udanningsministeren Nasser al-Shaer. Setter spørsmålstegn ved sammenhengen mellom arrestasjonen av disse politikerne og Israels anstrengelser for å stanse rakettbeskytningene. De anholdte palestinerne bør enten stilles for en domstol eller løslates.
  • Frykter at den siste tids opptrapping av konflikten vil svekke muligheten for en videreføring av den politiske dialogen mellom Israel og palestinerne. Oppfordrer partene til å gjøre sitt ytterste for å iverksette tillitskapende tiltak og således berede grunnen for fremtidige fredsforhandlinger.
  • Norge har utbetalt 60 millioner kroner (tilsvarende USD 10 millioner) i lønninger til ansatte i palestinsk sivil offentlig sektor.
  • Håper vårt bidrag vil bidra til å dempe den sosiale krisen palestinerne nå gjennomlever, spesielt for de mange storfamiliene som er avhengig av én forsørger.
  • Den kritiske situasjonen i Gaza har mange årsaker, men sosial nød og fortvilelse har bidratt i negativ retning. Derfor er det særlig viktig at palestinske myndigheter mottar økonomisk støtte fra det internasjonale samfunn.
  • Viktig at ikke all støtte tar form av humanitær krisehjelp, men at vi også bidrar til å støtte driften av sentrale palestinske institusjoner som ledd i den palestinske statsbyggingen.
  • Norge oppfordrer andre giverland, særlig EU og de arabiske statene, til å overføre finansiell støtte på samme måte som oss.
  • Det haster med å støtte opp om de moderate palestinske kreftene. Dersom regjeringen faller vil president Abbas følge med i fallet. Ekstremistiske krefter vil da få fritt spillerom. 
  • Israel må selv bidra konstruktivt til å stabilisere situasjonen. Den palestinske volden bunner i dyp frustrasjon som følge av forverrede levekår. Det er videre svært viktig at Israel overfører de tilbakeholdte palestinske skatte- og avgiftsinntektene, samt implementer avtalen om Access and Movement fra 2005 om fri fly av varer og personer.
  • Fortsatt israelsk utbygging av bosettinger på Vestbredden er et hinder til fremgang i dialogen mellom Israel og de arabiske statene (Den arabiske liga).

Dette er rammen rundt dagens tema, det er innenfor dette bildet at vi må forstå og forholde oss til de kristnes situasjon i Midtøsten.  

Ifølge det Ottomanske rikets anslag, utgjorde de kristne i 1914 hele 24 % av befolkningen i de områdene vi i dag kjenner som Israel, Det palestinske området, Egypt, Jordan, Libanon, Syria, Irak og Tyrkia. Tallene er usikre, men i dag antar vi at ikke mer enn 5 % av befolkningen i disse områdene er kristne. Disse anslagene, om enn usikre, illustrerer en ubestridelig utvikling: De kristne utgjør en mindre andel av befolkningen i Midtøsten nå enn tidligere.

Det er mange grunner til en slik utvikling. Det handler blant annet om økonomi og levestandard. De kristne tilhører ofte middelklassen i sine hjemland og har i mange tilfeller mer utdanning enn sine naboer. Vi vet at slike faktorer igjen henger sammen med lavere fødselstall. I enkelte regioner er fødselsraten hos de kristne bare drøyt halvparten av det man finner i befolkningen for øvrig. En slik enkeltfaktor betyr mye for den demografiske utviklingen.   

Vi vet også at i møter mellom mennesker kan forandring skje. Konverteringer finner sted, noen ganger i dialog med et annet menneske, noen ganger i dialog med en kultur. Det er ikke overraskende om en minoritet lar seg påvirke av majoriteten, selv om vi også ser utallige eksempler på det motsatte. De kristne i disse områdene har i generasjoner utgjort minoritetsgrupper i sine respektive storsamfunn.

Men når vi snakker om kristen tilstedeværelse i Midtøsten, vet vi at disse forholdene ikke alene utgjør hele bildet. De senere årene er det blitt svært tydelig at de kristne emigrerer i stort omfang. Utviklingen skjøt for alvor fart etter andre verdenskrig. Enkelte kilder opererer med tall som viser at en tredjedel av Iraks kristne befolkning har forlatt landet bare siden Golfkrigen. Over halvparten av alle kristne palestinere lever utenfor sine hjemtrakter. Men de kristne emigrerer også fra flere andre land; Libanon, Syria, Egypt. Hvorfor er det slik?

Problemstillingen er sammensatt og mangfoldig, og selv om det finnes viktige fellesnevnere, varierer forklaringene også noe fra et land til et annet. Et trekk som går igjen er nettopp de kristnes sosioøkonomiske stilling; generelt bedre levestandard og høyere utdanning. Enkelte migrasjonseksperter har definert ”migrasjonssamfunn” på denne måten: ”En samfunnsgruppe med relativ høy utdanning og en relativt god levestandard, men uten reelle muligheter for økonomisk sikkerhet eller mobilitet, vil mest sannsynlig bli et migrasjonssamfunn.”

Store deler av Midtøsten sliter med betydelige utfordringer med tanke på økonomisk sikkerhet, fysisk trygghet og politisk stabilitet. Dette faktum kombinert med de kristne minoritetenes relative gode levekår, innebærer at de kristne har større tilbøyelighet til å emigrere enn mange av sine naboer.

De har større mulighet til å få jobb i utlandet fordi de har høyere utdanning. Sjansen for at de har vært utenfor hjemlandet tidligere er også større. Mange har nettverk i utlandet; kontakter fra studietiden eller fra arbeidslivet. Ettersom emigrasjonen har pågått i flere tiår, er det også mange av de kristne i dagens Midtøsten som har venner og familie andre steder, som allerede har emigrert.

At dette er en side ved saken, betyr likevel ikke at den kristne emigrasjonen ikke gir grunn til uro. Det er heller slik at de kristnes emigrasjon på denne måten utgjør en parameter på omfanget av problemene i regionen. Folk flest vil ikke dra fra sine barndoms gater! Folk flest vil ikke forlate hus og hjem, venner og naboer. Når de som opplever at det er mulig å reise, når de som tenker at emigrasjon lar seg gjøre, faktisk drar, er dette et uttrykk for stor misnøye og vanskelige leveforhold for mange flere i befolkningen, enn for den lille prosentandelen som velger å emigrere.

Israel og Det palestinske området er et godt eksempel på dette. De palestinske kristne lever under samme forhold som resten av den palestinske befolkningen. 35 % av de kristne palestinerne ble for eksempel flyktninger i 1948, etter krigen. Og i dagens situasjon opplever også de kristne veisperringer og murer som skiller dem fra mennesker de er glad i og jorda de dyrker. Hverdagen er krevende, arbeidsmarkedet vanskelig, særlig for de med høyere utdanning. I Jerusalem har arbeidsledigheten blant de kristne ligget på over 30 % i mange år. Videre er tilgangen til de hellige stedene et omfattende problem, for kristne som for muslimer. Det er vanskelig for de kristne i Jerusalem å få besøke Betlehem i jula, og det er ofte enda vanskeligere for de kristne i Betlehem å få innreisetillatelse til Jerusalem i påsken.

Det skaper frustrasjon. For tiden ligger antallet søknader om utreise så høyt hvert år at fødselstallene blant de kristne måtte dobles for å kompensere for emigrasjonen. 87,3 % av emigrantene oppgir vanskelige økonomiske forhold og den politiske situasjonen som hovedmotivasjon for emigrasjon. Samtidig forteller langt de fleste at dersom det ble fred ville de bli i landet.

Migrasjon er en naturlig menneskelig prosess. Migrasjon har alltid funnet sted. Det er legitimt og innebærer muligheter for vekst og utvikling, for enkeltpersoner og for samfunnet for øvrig. Like fullt må det være klart at emigrasjon som springer ut av fortvilelse og avmakt er en nest-best løsning for dem det gjelder, og et nederlag for samfunnet de forlater.

Dersom det er et mål å hindre kristen emigrasjon fra Israel og Det palestinske området, må man altså først og fremst arbeide for bærekraftig fred, en fungerende palestinsk stat, sikkerhet for staten Israel og gode livsvilkår for alle. Vi må kjempe for palestinernes rettigheter og søke etter løsninger på den fastlåste politiske situasjonen.

Forholdet mellom palestinske muslimer og palestinske kristne har tradisjonelt vært godt. Det palestinske samfunnet er inkluderende og åpent. I en presset situasjon har palestinerne vært opptatt av å understreke at de står sammen. For uavhengig av religiøs tilhørighet, har de møtt de samme utfordringene og kjempet de samme kampene.

For de kristne palestinerne har denne tilhørigheten naturlig nok vært svært viktig. De er en minoritet i minoriteten og derfor dobbelt så utsatt hvis motsetninger får vokse fram. Grundtvig sa en gang ”Menneske først, så kristen.” Den lutherske biskopen i Jordan og Det hellige land, Munib Younan, har omskrevet Grundtvigs utsagn og gjort det aktuelt i sin egen sammenheng: ”Palestiner først, så kristen.” Adjektivet ”palestinsk” har ikke fått handle om religion.

Dette er fremdeles en stor del av sannheten. Kampen mellom palestinerne går ikke mellom kristne og muslimer, men mellom Fatah og Hamas. Fremdeles oppfatter kristne palestinere seg som både palestinere og kristne, uten at det er noen motsetning.

Men vi ser noen tegn til uheldig utvikling. 8 % av emigrantene fra undersøkelsen av 2006, oppgir religiøs ekstremisme som motivasjon for å forlate landet. De er urolige og bekymrede over tiltakende religiøs polarisering. Den siste tiden har vi også vært vitne til skremmende og dramatiske hendelser, slik som angrepet på Det palestinske bibelselskapets lokaler i Gaza nå i vår. Selv om det er grunn til å tro at dette er enkelthendelser som enkeltmennesker og marginale grupper står bak, gir utviklingen grunn til bekymring. Hvorfor ser vi slike tendenser nå?

Det vi nok kan ane i Israel og Det palestinske området, blir enda tydeligere dersom vi vender oss til andre land i Midtøsten. Jeg vil trekke fram Irak som eksempel. I 1400 år har de kristne overlevd muslimsk styre i det området som i dag utgjør Irak. De kristne og muslimene har levd side om side. Det har ikke alltid vært problemfritt, men det vi nå ser er noe helt nytt: Vi får høre at de kristne pålegges urealistisk høye skatter. Vi får høre at dersom de ikke kan betale, må de konvertere eller forlate hjemmet sitt. Ellers blir de drept. Vi hører om kirkebranner og kidnappinger, trakassering og forfølgelse. Og vi hører om utallige kristne som flykter i frykt.

Den irakiske staten erkjenner problemet. De har offentliggjort en erklæring som forbyr trusler og deportasjon av irakiske kristne. De lover de kristne sin støtte. Men det er ikke lett å håndheve i dagens Irak. Derfor lever de kristne fortsatt i frykt. Og nå lanseres tanken om en egen kristen stat i Nord-Irak.

Hva er det som gjør det? At det ikke lenger er mulig å leve sammen i fred? At naboen som aldri har utgjort noen trussel, med ett oppfattes som fiende? Hva er det som gjør at kravene om konvertering kommer nå? At trakassering og forfølgelse eskalerer? Hvorfor møter de kristne nettopp nå så mye motstand?

Vi vet ikke. Men vi registrerer tendenser til forenklinger av samfunnsdebatten overalt i verden; stereotype fremstillinger av den andre; bokser og båser. Tendensene merker vi også i vår egen by.

Alle mennesker er komplekse individer. Vi har mange identiteter. Jeg er mann og ektemann og far. Jeg har hund og jeg arbeider i Utenriksdepartementet. Jeg må ikke velge å være enten far eller mann. Like lite skal mine naboer trenge å velge mellom norsk og muslim eller Oslo-borger og jøde.

Men vi ser det også her. To unge mødre kan bo på samme sted, arbeide for samme arbeidsgiver, se de samme TV-programmene. Og likevel fokuserer vi på forskjellene heller enn likhetene, så fort forskjellene handler om etnisitet eller religiøs tilhørighet.

Slike endimensjonale verdensbilder kan vi ikke akseptere, som gjør grensene mellom oss knivskarpe og utvetydige. Som gjør naboer fremmede for hverandre på grunnlag av én enkeltfaktor. Vi lever med så mange forskjeller i et samfunn. Hvorfor skal noen slike forskjeller få være utålelige?

Slike forenklinger gjør oss fattigere og mindre. Og det er ingen konstruktiv tilnærming til livet sammen. Det er heller ingen sann tilnærming. Palestinske kristne vet at de kan være både palestinere og kristne. Det er både og som beskriver mest presist, ikke enten eller.

Dette er en sannhet som ikke bare gjelder palestinere. Det gjelder oss alle. Vi er både og; ”Ja takk, begge dele”, og litt til. Vi har flere identiteter, mange tilhørigheter. Det er nødvendig at vi erkjenner det. For verden har aldri vært enkel eller homogen. I Norge har vi ofte snakket som om vi var helt like. Enhetskulturen. Men mangfoldet vi nå erfarer i våre fellesskap er ikke nytt. Det vitner samenes historie om. Vi er helt nødt til å erkjenne, i Midtøsten som i Norge, at mangfold alltid har vært, og mangfold er kommet for å bli. Et homogent samfunn er aldri virkelig homogent. Et homogent samfunn er et autoritært samfunn.

I samfunn som Irak, hvor konflikt og mistillit preger mye av hverdagen, handler det om liv og død. Hvis endimensjonalisering og utvetydige identitetsskiller får råde i et samfunn i krise, kan fiendebildene vokse og volden eskalere.

Etter 9/11 har polariseringen mellom mennesker tiltatt. Den påfølgende ”war on terror” har også bidratt til dette. Selv om kampen mot terror er berettiget og nødvendig, har enkelte av midlene som er blitt tatt i bruk, vist seg å skape nye utfordringer.

Vi vet at mange kristne i Midtøsten er blitt eksponenter for dette. Før var hun kollega og venn. Han var nabo og far til barnas lekekamerater. Nå er de begge to blitt ”kun” kristne; annerledes, fremmede, potensielle fiender og venner av Vesten.

Vi må ta til orde mot slik polarisering. Vi kan ikke godta slike premisser. Vi vil ikke snakke om ”clash of civilisations”, fordi slike verdensbilder er for enkle. De er ikke konstruktive og ikke sanne. Polariseringen skaper endimensjonale tolkninger av den andre. De skaper fiendebilder og fiendskap og frykt for alt som er fremmed.

Vi må snakke om hverandre - også dem vi ikke liker, eller ikke forstår - som mennesker. Vi må fastholde selv våre verste fienders grunnleggende menneskerettigheter, og vi må kjempe for at også de skal vise oss samme respekt.

Noen kristne i Midtøsten konverterer. Det har de rett til. Mange kristne i Midtøsten emigrerer. Det har de lov til. Men hvis de kristne forfølges og settes under umenneskelig press, da må vi forsvare deres rettigheter og jobbe for å bedre deres livsvilkår.

Hva er de politiske konsekvenser av kristen emigrasjon fra Midtøsten? Det er ikke lett å svare på. Det vet vi ikke helt. Men vi vet noe.

Vi vet at det er et tap for ethvert samfunn når middelklassen reduseres. Vi vet at det er et tap når de som driver viktige samfunnsinstitusjoner blir borte. I enkelte land vil kristen emigrasjon kunne innebære slike tap.

Kristne libanesere dominerte lenge det private helsevesenet, media, utdannelsesmulighetene og banksystemet i landet. I Israel og Det palestinske området driver de kristne mange skoler, for muslimer så vel som for kristne. De driver sykehuset Augusta Victoria som betjener store deler av det palestinske folk. Det er åpenbart at dersom disse institusjonene skulle bli borte, vil det bety en svekkelse av det palestinske folks muligheter til et bærekraftig liv i området. Og det vil kunne bety færre møteplasser mellom muslimer og kristne, færre felles arenaer, mindre fellesskap og dialog. Det er lett å tenke seg at det ville være dramatisk dersom den kristne minoriteten skilles ut fra den større palestinske gruppen. Konsekvensene vil kunne bli store, på politisk så vel som på individnivå. Men det vet vi ikke.

Videre vet vi, at der emigrasjon er uttrykk for samfunnets manglende evne, eller vilje, til å romme og ivareta sine minoriteter, der har vi et betydelig demokratisk problem. Et demokrati kjennetegnes av evnen til å ivareta sine minoriteter. Det er ikke bare minoritetene som lider hvis de trenges bort. Når minoritetene blir borte, blir det også mindre rom og takhøyde i samfunnet for øvrig, for de som er igjen.

Når minoritetenes rettigheter trues, uansett hvem de er, handler det om grunnleggende demokratiske utfordringer. Og det angår oss. Vi lever i en globalisert verden. Et demokratisk underskudd i én region, rammer også resten av verden.

Noen vil også hevde at de kristne har en slags brobyggerrolle. I Israel og Det palestinske området utgjør de ”den lille minoriteten” som ikke utgjør noen trussel verken politisk eller demografisk, verken for jøder eller muslimer. Kristendommen er idéhistorisk plassert mellom jødedom og islam, og de kristne lederne snakker høyt og tydelig om forsoning og fellesskapsløsninger. Kanskje har de en brobyggerrolle?

I mange land i Midtøsten vil de kristne også være en gruppe som har tilhørighet i både orientalsk og vestlig kultur. Det er mulig at de kristne på denne måten vil kunne være brobyggere. Men dette er det delte meninger om. Det som er helt åpenbart, er at denne mellomposisjonen gjør de kristne mer utsatt.

De kristne i Midtøsten har rett på vår oppmerksomhet og beskyttelse, slik alle minoriteter har det. Men det er ikke sikkert at vår støtte alltid skal sentreres om selve religionsfriheten. Dårlige forhold for religionsfrihet henger ofte sammen med brudd på andre menneskerettigheter. Der religionsfriheten ser ut til å utgjøre et hovedproblem, er det viktig at det adresseres. Samtidig er det sårbart. Vi erfarer stadig at religion og religiøs retorikk misbrukes til å skape skiller mellom mennesker. Det å vektlegge den religiøse siden ved en konflikt, som ofte også er sosiokulturell eller etnisk eller historisk på annen måte, kan gjøre saken mer komplisert.

For et par uker siden var noen religionsfrihetsforkjempere på besøk i departementet. De fortalte at hovedproblemet ofte var det store bildet. ”Noen ganger tenker jeg at jeg burde ha jobbet mer med rettssikkerhet generelt”, sa den ene. ”Manglende religionsfrihet henger som oftest sammen med en gjennomgående mangel på rettssikkerhet. Det er ofte praktisk talt straffefrihet i disse samfunnene vi jobber i, og ytringsfriheten og pressefriheten er svært begrenset. Hvis det skal bli bedring i forhold til religionsfrihet, må vi jobbe med hele bildet.”

Norske myndigheter vil fortsatt arbeide for menneskerettigheter og demokrati. Derfor er dagens tema et viktig tema. Vi tar på alvor at mennesker over hele verden utsettes for brudd på religionsfriheten, enten de nå er kristne, baha’ier, ateister, ahmadiyyaer, jøder eller muslimer. Vi vil være oppmerksomme på det økende presset mange kristne nå opplever i Midtøsten.

Men vår kamp for religionsfriheten må omhandle hele bildet.

Og den må omfatte dialog. Dialog mellom mennesker fra ulike kulturer, dialog mellom kvinner og menn, dialog mellom religiøse ledere og mellom mennesker fra ulike sosiale lag. For det handler om å skape gjenkjennelse, bygge fellesskap. Anerkjenne de mer kompliserte bildene av vår identitet og tilhørighet, som gjenspeiler verden slik vi erfarer den. Vi skal lytte og la oss utfordre, konfrontere og påvirke. Dialog må være en viktig del av vår innsats på dette feltet i fortsettelsen.

Og her har mange av dere som er til stede i dag lang erfaring. Vi er glade for å kunne se på dere som nære samarbeidspartnere og allierte, også i fortsettelsen. Takk til Mellomkirkelig råd for at dere har tatt initiativ til dette seminaret.