”… bare den som ser langt, finner frem”

Kjære Laila, kjære venner

Det er alltid godt å komme til Voksenåsen. Da er man på en måte i Sverige, i Nordmarka og i Norge samtidig. Bedre kan jeg knapt ha det. Voksenåsen er rammen for vårt nære naboskap. Og Voksenåsen er rammen for diskusjon av viktige spørsmål.

Sist jeg var her, var under markeringen av De hvite bussene den 18. mai i år. Statsminister Gøran Persson holdt et tankevekkende innlegg om hvilket mot de viste, de som tok sjansen på å gjennomføre en av vår tids største redningsaksjoner. I salen satt en norsk fange som ble reddet. Ved siden av ham satt en svensk sjåfør som hentet ham ut. Det var et sterkt møte.

Jeg er særlig glad for at jeg er invitert hit sammen med min svenske kollega. Vi møttes sist mandag på en minnelund i Jerusalem. Der markerte vi at det var 10 år siden Yitzak Rabin ble drept. Også det var et sterkt møte.

Jeg tenkte mens vi satt der, den svenske og den norske utenriksministeren ved siden av hverandre, at også dette er noe som binder oss sammen; viljen til å bidra til at andre kan oppleve fred og utvikling slik vi kan det i Skandinavia. Det er vårt budskap når vi er i urolige hjørner av verden – om vi kan bidra til fred og forsoning, ja da er vi rede til det.

Mens vi satt der tenkte jeg på det lille skiltet et sted i Østfold som markerer den norsk-svenske riksgrensen: Riksgrensen følger bekken, står det. For meg har den innskrivningen alltid stått som et talende eksempel på sivilisasjon og kultur, på tillit og godt naboskap. Og så tenkte jeg mens vi satt der og så den evige flamme som brenner over Israels drepte statsminister, på de grensepasseringene jeg hadde passert dagen før fra Jerusalem til Ramallah – gjennom grensepost etter grensepost, bilbytte etter bilbytte, nærværet av våpen på alle sider, nærvær av en 8 meter høy mur som slanger seg gjennom det vakre landskapet. Mennesker som lever tett på hverandre – men atskilt av så uendelig mye mer enn en bekk.

Men nå er vi altså ved foten av Nordmarka. Det er 50 år siden denne eiendommen på Voksenkollen ble overrakt som gave fra Einar Gerhardsen til Tage Erlander.

I år er De forente nasjoner 60 år, det er 60 år siden Den annen verdenskrig tok slutt. Det er 100 år siden unionsoppløsningen mellom Norge og Sverige – noe vi markerer, men ikke feirer! Ja, i dag er faktisk dagen hvor Stortinget for 100 år siden valgte prins Carl av Danmark til Norges konge. Og det er 100 årsjubileet for Dag Hammarskjöld.

Også her er det noen lange linjer: Dag Hammarskjölds far, Hjalmar, var med og forhandlet i Karlstad i september 1905. Han hadde det travelt. Han ville hjem til Jönköping, til sin familie og til sin lille Dag, som nettopp var født. Av sin far lærte den unge Dag at to naboland går ikke til krig mot hverandre. Man setter seg ned til samtaler, til forhandlinger, og man finner ut av hvilke kompromisser det er mulig å få til, hvilke løsninger begge kan være tjent med.

I boken Veimerker slår Dag Hammarskjöld opp døren til sin personlighet, til sin sjels hemmeligheter, som en kritiker sa det for 40 år siden. Hammarskjölds dagbok, – ja, ”min hvitbok” kalte han den selv – rommer et vell av livsvisdom, erfaringer, dikt, opplevelser og tanker.

I tyveårsalderen skriver den unge mannen; ”Prøv ikke hvert enkelt skritt foran deg: bare den som ser langt, finner frem”. Da jeg var i FN for to uker hørte jeg at når en vanskelig sak kommer på sekretariatets bord, sier man fortsatt: Hva ville Dag Hammarskjöld ha gjort? Og vi kan tenke som ham: ”…bare den som ser langt, finner frem”.

Våren 1953, da han tiltrådte som generalsekretær, skriver han; ”Du er uten støtte om du noen gang valgte for deg selv”. Statsmannen Dag Hammarskjöld var en sann idealist, han ville være det godes tjener, han følte sterkt at han hadde et kall, ja – av religiøse dimensjoner.

Derfor inspirerer han oss i dag. Til å tenke store tanker, om mennesket, om fellesskapet og om framtiden, om FN som Norge og Sverige har sluttet opp om i så mange år.

La meg i ettermiddag dele to refleksjoner med dere:

For det første; en gjennomgang av hvordan den nye norske regjeringen vil innrette sin utenrikspolitikk.

Og for det andre – og det er hovedsaken; hvordan vi kan ha ambisjoner for De forente nasjoner i fremtiden.

***

Først noen ord om utenrikspolitikken. Den ble til som en del av denne regjeringens plattform som ble hamret ut på den andre siden av skogholtet her – på Soria Moria.

Vi vektlegger betydningen av å satse på en aktiv Nordområdepolitikk, en aktiv Europapolitikk, et styrket FN og bidrag til fred og forsoning.

Jeg velger å vektlegge at norsk utenrikspolitikk vil følge tre hovedspor:

For det første vil vi legge stor vekt på å støtte en internasjonal rettsorden bygget på lov og rett, der maktbruk er regulert, og der verdens land og folk ser seg tjent med å finne løsninger på vår tids store saker gjennom samarbeid: Menneskerettigheter, fattigdom, sult, miljøtrusler, terror og spredning av masseødeleggelsesvåpen. Her står FN i sentrum, vi vil arbeide aktivt for å styrke, reformere og fornye FN. Jeg kommer tilbake til det.

For det andre skal vi sikre vår forankring i NATO, i det nære samarbeid med nordiske og europeiske land gjennom EU, EØS og det nordiske samarbeidet, og gjennom målrettet oppfølging av samarbeidet med de europeiske statene som står oss nær. Vi skal være våre venners venn.

Og for det tredje skal vi utnytte de mulighetene vi kan ha for å fremme fred, forsoning og menneskerettigheter og bidra til utvikling og bekjempelse av fattigdom. Norge vil aldri ha pressmidler i vår diplomatiske verktøykasse – verken økonomisk, politisk eller militært. Men vi kan spille en rolle som bidragsyter til at parter i strid finner frem til løsninger. Vi kan legge til rette. Vi kan bidra med ideer. Og vi kan være der for å løfte og skyve på i arbeid for utvikling. Som da Jens Stoltenberg, sist han var statsminister, grep fatt i vaksineinitiativet GAVI og ga det et avgjørende skyv framover.

Disse tre sporene henger nært sammen. Noen mener at det er det siste sporet som virkelig teller. Mitt poeng er at vi bare kan spille en rolle langs det tredje sporet om vi skjøtter vår innsats langs de to første. Det er forankringen, gjenkjenneligheten og initiativene i FN, tilhørigheten i NATO, kontakten med EU og våre nære bånd til venner og allierte som gir oss styrke og kontakter til å spille en rolle innen fred, forsoning og utvikling – som i Midtøsten, Sri Lanka eller Sudan for å nevne noen kjente prosesser.

I fredsarbeidet bruker Norge den troverdighet som er bygget opp gjennom vår innsats i FN. Alt vi gjør innen freds- og forsoningsarbeidet, hviler på at vi er forankret i FN og i NATO og i europeisk samarbeid. Selv om Norge har høyprofilerte roller i noen konflikter, er disse unntakene. Hovedregelen er at vi jobber sammen med andre, i FN og andre steder, og støtter andres innsats. Og når vi i enkelte konflikter får spille en mer framtredende rolle, er dette i stor grad et resultat av vårt engasjement i FN og NATO. Norsk fredsarbeid er ikke et solospill.

***

La dette være et bakgrunnsteppe for min andre refleksjon, nemlig hovedsaken her i dag; FN og det vi kan gjøre for å leve opp til Dag Hammarskjölds visjon om en verdensorden bygget på rett. Og ikke noe er mer passende enn å reflektere omkring dette sammen med svenske venner.

Siden FNs etablering, i ruinene og grusen fra Den annen verdenskrig, har Norge og Sverige stått sammen, side om side, for å styrke FNs utvikling som en handlekraftig organisasjon.

Som FNs første generalsekretær var Trygve Lie en pioner i å forme organisasjonen som det sentrale verdensforum. Dag Hammarskjöld bar denne fakkelen videre. Han ønsket å fylle organisasjonen med mer politisk innhold, gjøre den mer relevant.

Disse to skikkelser er symboler for våre to lands sterke engasjement for en FN-ledet verdensorden. Lie og Hammarskjöld representerer tusener av andre nordmenn og svensker, i New York, ved andre FN-organisasjoner og ikke minst i felten verden over, som i 60 år har engasjert seg sterkt for FN.

Da Hammarskjöld ble generalsekretær i 1953 viste han hva det vil si å være i det internasjonale samfunnets tjeneste. Med et usvikelig fokus på FN-pakten, staket han ut kursen for sitt virke.

Han tok tak i konfliktene. Han drev forebyggende diplomati. Han var en fredsbygger. Han viste den nødvendige integritet overfor stormakter. - Det er ikke stormaktene som trenger FNs beskyttelse, det er alle de andre, sa han.

Den norske regjering slår nå utrykkelig fast at norsk deltakelse i internasjonale operasjoner må ha forankring i et klart FN-mandat. Det er nødvendig å være tydelig her. Maktbruk uten FN-mandat skaper splittelser. Vi så det i Irak.

Dette er et verdisyn, en erfaring – ja, realpolitikk – som vi fortsatt må holde fast ved. Folkeretten og internasjonale forpliktelser er de viktigste drivkrefter for fred, sikkerhet og utvikling i det internasjonale samfunn. Det har vært inspirasjonen til nordiske personligheter som har gitt store bidrag til en bedre verden, skikkelser som Nansen, Lie, Hammarskjöld, Olof Palme, Gro Harlem Brundtland og Anna Lindh.

I FN vet man godt at Norge og Sverige er støttespillere. Men kanskje skal vi ta oss tid til å tenke gjennom måten vi opptrer støttende på? Vi ønsker et sterkt FN. Og vi er rede til å forsvare FN mot dem som vil ha et svekket FN. Noen ganger spør jeg meg om vi i dette forsvaret kan miste fokus. FN trenger den konsekvente nordiske støtten. Men en støttespiller skal også stille krav, og om nødvendig være kritisk.

La meg utdype: Norsk og svensk innsats i FN har hatt mange former, personellmessig, med store økonomiske ressurser, og med aktivt politisk arbeid innenfor alle FNs områder: fred og sikkerhet, utvikling og menneskerettigheter. 

Vi gir betydelige økonomiske bidrag – også frivillige. Om vi legger sammen regulære bidrag, fredsbevarende operasjoner og frivillige bidrag, rangerer både Norge og Sverige på topp i bidrag per innbygger og blant FNs ti største bidragsytere i samlet bidrag. Ikke noen småstater akkurat blant FNs 191 medlemsland.

Disse bidragene gir oss innflytelse i organisasjonenes besluttende organer. De nordiske land har vært et begrep i FN – et kjennemerke for stabilitet, troverdighet og handlingsevne.

  • Vi har deltatt i fredsbevarende operasjoner.
  • Vi har samarbeidet om plasser i styrer og råd.
  • Våre ledere har hatt ansvar for tunge FN-kommisjoner.
  • Vi har markert en nordisk profil.
  • Vi har lagt fram nordiske reformpakker; på utviklings­siden i 1991 og 1996, og i fjor før toppmøtet sammen med flere likesinnede land.
  • Og vi har vært opptatt av å styrke fredsbevarende operasjoner og administrative reformer. For eksempel ble Kontoret for koordinering av humanitære aktiviteter – OCHA – opprettet på nordisk initiativ.

Som ansvarlige FN-medlemmer er vi også opptatt av styring, administrasjon og effektivitet.

  • Vi er imot mikromanagement fra medlemslandenes side.
  • Vi vil gi generalsekretæren handlingsrom med tydeligere ansvarliggjøring og oversiktlighet.

Men så er mitt spørsmål: Kan vi bidra bedre til FN ved å stille krav og ikke vike unna konstruktiv kritikk?

Jeg husker under min tid i WHO: Når nordiske delegasjoner kom på besøk så vi frem til hyggelige samtaler, en lunsj og så signal om økte ressurser. Som oftest ble det nettopp slik, hyggelig.

Men så kunne vi få besøk av andre delegasjoner, for eksempel britiske, der vi visste at vi måtte skjerpe oss betraktelig. De ville ha grundige redegjørelser. De stilte krav. Og de stilte oss til ansvar. Jeg tror vi ble bedre av det. Vi strakk oss lenger. Vi lyttet bedre.

Jeg tror dette handler om ambisjoner. Vi har store ambisjoner for FN. Vi vil arbeide aktivt i forhold til gjennomføringen av reformene, slik jeg diskuterte med Generalsekretær Kofi Annan og Generalforsamlingens president Jan Eliasson for to uker siden. Da skal vi også bruke tid og krefter på å fremme forslag til hvordan institusjoner, sekretariater og programmer utformes. Vi skal bidra med ressurser men samtidig stille klare krav til hvordan de anvendes.

Vi skal fokusere på verdigrunnlaget og vi skal være praktiske.

Verdigrunnlaget: Vi skal la oss inspirere av Dag Hammarskjøld og drive videre arbeidet for å forankre et utvidet sikkerhetsbegrep. Kofi Annan sa det slik i sin rapport til generalforsamlingen: ”Verden må arbeide for å løse sikkerhetsspørsmålene, fattigdomsproblemene og den sviktende respekten for menneskerettighetene i sammenheng – ellers kommer arbeidet til å mislykkes”.

Vi skal være praktiske, ta tak i de oppgavene som ligger og venter. Debatten om Sikkerhetsrådets sammensetning og mandat er viktig, men det arter seg nesten som en evig runddans der motkreftene er så mange at innsatsen for reform nesten virker utmattende.

Men oppgavene er mange:

Vi skal, sammen med Sverige, være pådrivere og stille krav når det skal etableres en fredsbyggingskommisjon. Toppmøtet i september erkjente klart at det er et ’gap’ – et ’hull’ – å fylle når det gjelder FNs innsats overfor land som er i ferd med reise seg opp fra konflikt. I fremtiden må vi bli langt bedre til å hjelpe land som for eksempel Kongo og Somalia til å bygge stabile samfunn. Halvparten av alle fredsavtaler bryter sammen. Det er rett etter freden at kanskje den største oppgaven venter – å sikre fred og bygge utvikling.

Vi skal støtte arbeidet med et menneskerettighetsråd, og sørge for at rådet får handlekraft og ikke blir for løst i sitt fokus.

Vi skal stille opp når sekretariatet skal moderniseres.

Vi vil vri mer av vår utviklingsbistand mot FN, med noe mindre til Verdensbanken. Dette må følges opp med krav om hvordan bistanden innrettes.

Vi vil, som Sverige, gi betydelige bidrag til FNs nødhjelpsfond: 200 millioner norske kroner til det humanitære fondet og inntil 230 millioner kroner til fredsbyggingsfondet. Det gir oss rom for å presse på overfor andre givere for å få dem med på laget.

Vi vil støtte globale helseinitiativ som vaksineinitiativet GAVI og ny satsing mot spredningen av hiv/aids. Dette gir oss rom til å få med flere og å sikre at programmene virkelig leverer det de lover på landnivå.

Regjeringen vil satse på økt norsk deltakelse i FNs fredsbevarende operasjoner, med både sivilt og militært personell, med hovedvekt på Afrika. Vi ønsker så snart som mulig å kunne ha et tresifret antall norske deltakere, mot dagens tall som er 76 norske i FN-tjeneste, et historisk lavt tall.

Og så skal vi bruke FN til å fremme viktige politiske saker. En av dem handler om nedrustning og arbeidet for å hindre spredning av masseødeleggelsesvåpen.

Her står vi overfor svært store utfordringer.

Enkelte land har motforestillinger mot å delta i et forpliktende internasjonalt samarbeid for å styrke det såkalte ikke-spredningsregimet. Kjernevåpenmaktene mener på sin side at de allerede har gjennomført betydelige nedskjæringer i antall kjernevåpen og som de mener de ikke får anerkjennelse for.   

I tillegg ser vi at viktige forhandlingsprosesser står i stampe. Det ser vi i Geneve og det ser vi i New York.

Det var skuffende at det ikke lyktes FN-toppmøtet å komme fram til forpliktende vedtak på dette området. Her tapte vi en stor mulighet. Men vi kan ikke gi opp. Truslene vi ser som en følge av spredning av kjernevåpen til nye stater og med mulige forgreininger også til internasjonale terroristorganisasjoner må forebygges. Det kan vi bare gjøre gjennom et styrket ikke-spredningsregime og ved en fullstendig avskaffelse av kjernevåpnene.

Norge har vært aktive for å drive denne prosessen fremover. Det vil vi fortsette med, slik Kofi Annan oppfordrer oss til sammen med årets Nobels Fredsprisvinner Mohamed ElBaradei, generaldirektøren i IAEA.

Også i kampen for menneskerettigheter må vi kjempe gjennom FN. Det handler jo om selve kjernen i FNs virksomhet: De universelle menneskerettighetene. Menneskets verd.

Majoriteten av verdens stater er tilsluttet FNs avtaleverk – noe som gir et unikt grunnlag for å sikre beskyttelsen av barn, kvinner og menn, minoriteter. Men det er ikke nok å vedta normer. De må virke. Den enkelte må merke at normene gir dem beskyttelse. Og at brudd på normene får konsekvenser.

I FNs toppmøteerklæring kobles fred, sikkerhet, utvikling og menneskerettigheter tett sammen. For det er slik det er i virkeligheten. Fred skaper ikke utvikling uten at menneskerettighetene overholdes. Varige løsninger på konflikter oppnås bare når folk deltar i – og har innflytelse over – utviklingen av deres samfunn. Og når de slipper å frykte overgrep og krenkelser.

Vi støtter opprettelsen av et menneskeret­tighetsråd som skal styrke overvåkningen og gjennom­føringen av menneske­ret­tighetene.

Vi skal tenke nytt, men samtidig må vi ikke miste de mekanismer som fungerer best i dag. Jeg tenker blant annet på Men­neske­rettighetskommisjonens spesialrapportører for bestemte land og temaer. Deres rolle er viktig – både for å øke vår kunnskap og bevissthet om menneskerettighets­krenkelser – og ved at de bidrar til økt toleranse og forståelse mellom folkegrupper og mellom myndighetene og befolkningen.

For å oppsummere, norsk FN-politikk vil legge vekt på disse områdene:

-          å forankre forståelse for det utvidede sikkerhetsbegrep

-          å øke og bedre FNs innsats på landnivå

-          å styrke innsatsen innenfor fredsbygging og konfliktforebygging

-          å gi betydelig støtte til fredsbyggingsfondet og det humanitære fondet

-          å øke norsk deltakelse i FNs fredsbevarende operasjoner

-          å videreføre initiativet for å styrke ikkespredningsregimet, og

-          å styrke menneskerettighetsarbeidet, med nye virkemidler.

Venner,

Det omfattende bokverket som er utgitt i år ”The Adventure of Peace. Dag Hammarskjöld and the Future of the UN” viser framfor noe at den tidligere generalsekretærens tanker om fred, fredsbygging og konfliktforebygging var langt forut for sin tid. Tenkningen hans omkring sikkerhetsbegrepet pekte framover.

Hammarskjöld viste at trusler kan være grenseløse, globale. Og derfor er ansvaret for å møte dem felles. Disse utfordringene kan ingen stat møte alene. Mange av sikkerhetstruslene verden står overfor – i dag i form av terrorisme, internasjonal kriminalitet, miljøødeleggelse, sult eller sykdommer – har sitt opphav i konfliktområder langt unna egne grenser. Å trygge egen sikkerhet er å bidra til fred andre steder.

Dette har Norge og Sverige alltid stått sammen om.

The Nordics ble i sin tid et begrep i FN. Vi samarbeidet tett og holdt svært ofte nordiske innlegg. Vi snakket på vegne av flere. Vi fikk oppmerksomhet. Det ble lyttet til den nordiske stemmen. Vi satte faktisk en norm for andre land som også grupperte seg på samme måte. Når noe låste seg i FN, særlig langs aksen nord-sør, ble de nordiske ofte kallet på.

Danmark, som EU-medlem, fikk som regel aksept for også å slutte seg til nordiske innlegg. Senere ble også Sverige og Finland medlemmer av EU. Da skjedde det en endring, midt under forberedelsene til FN-toppmøtet om sosial utvikling. Midt i et intenst nordisk samarbeid der nettopp velferdsstaten sto sterkt; plutselig var den sterke, nordiske stemmen svekket. De nordiske EU-landene måtte reservere seg, av hensyn til den felles EU-stemmen.

De nordiske land er som regel tro mot reglenes ånd så vel som bokstav. Men går vi noen ganger for langt? Er de store EU-landene like tro mot den felles stemmen i ett og alt? Og kan det virkelig skade en felles europeisk utenriks- og sikkerhetspolitikk at det også finnes en nordisk stemme?

Fellesnordiske innlegg er blitt færre, men de er ikke helt borte. Særlig når det gjelder folkeretten, i juridisk komité i Generalforsamlingen, har vi som oftest fellesnordiske og ikke egne nasjonale innlegg. Og koordineringsmøter på en del områder fortsetter.

Under toppmøtet i høst kunne vi igjen registrere et tydeligere nordisk samarbeid. Da sendte de nordiske utviklings- og utenriksministre et felles brev til FNs generalsekretær med synspunkter på hva som måtte vektlegges i reformdebatten. Vi gjorde det fordi vi ville synliggjøre Norden. Og vi gjorde det fordi vi ville påvirke prosessen som de tunge FN-medlemmer vi har vært i 60 år. Nordens stemme i FN legges merke til – og det ble den. Vi ble invitert til å være med blant 30 kjerneland – den indre gruppe – i den siste fase før toppmøtet fant sted. For første gang satt vi faktisk bak et skilt merket Norden! Sånn bør det være.

Norden er kjent for å ha en profil. Den må vi holde på – og den må vi videreutvikle. Alle de nordiske land bør være tjent med det, uavhengig av annen type tilhørighet i det internasjonale samfunn.

Kan vi øke bruken av nordiske FN-konsultasjoner? Utnytter vi godt nok det handlingsrom som FN-innsatsen gir oss i internasjonal politikk? Norge slutter seg til de nordiske EU-land og er rede til å bidra til EUs militære enheter. Kunne vi forlenge dette og igjen se for oss felles nordiske bidrag til FN’s operasjoner?

Jeg ønsker å se nærmere på dette – og gjerne i samarbeid med Laila og med våre øvrige kolleger.

 

* * * * *

 

FN er vårt viktigste virkemiddel for å skape en bedre verden. Det handler om hardt arbeid. Henry Cabot Lodge Jr, republikansk senator og USAs FN delegat sa det slik i 1955: ”This organisation is created to keep you from going to hell. It is not created to take you to heaven”.

Det er et sted mellom disse ytterpunktene vi befinner oss.

Slik var det også for Dag Hammarskjöld. Han satte merke etter seg – og han satte veimerker for oss, i vårt arbeid for en fredeligere verden og sterkere internasjonal rettsorden. ”… for bare den som ser langt, finner frem”, sa Hammarskjöld. La oss gå videre i hans spor.