Stortingets møte fredag 25. november 2005

Midlertidig referat fra interpellasjonsdebatt om Norges forhold til Iran

Basert på foreløpig referat fra Stortinget

For endelig referat og hele interpellasjonsdebatten, jfr Stortingets websider

Interpellasjon fra representanten Morten Høglund (FrP) til utenriksministeren:

«Irans president Mahmoud Ahmadinejad har nylig kommet med uttalelser om at staten Israel må utraderes. Han oppfordret til nye angrep på Israel fra palestinere. En 19 år gammel psykisk utviklingshemmet jente er dømt til 99 piskeslag og fengsel for å ha blitt tvunget inn i prostitusjon av egen familie fra hun var 8 år. Dette er bare to eksempler på at det regjerende regimet i Iran er en trussel både mot egen befolkning og forsøkene på å få til en fredelig utvikling i Midt-Østen. Valget av president Ahmadinejad viste dessverre at det ikke er mye håp om en utvikling i mer moderat retning i Iran. Mangel på samarbeid i forhold til Irans atomprogram er også et eksempel på dette. Norge har relasjoner med Iran på flere plan, inkludert diplomatiske og forretningsmessige.

Er det på tide å vurdere vårt forhold til regimet i Iran og innta en mer kritisk politikk?»

Morten Høglund (FrP):

At et lands statsoverhode mener det er på sin plass å be om at et annet land slutter å eksistere, er ikke bare bemerkelsesverdig, men også makabert. Dette var heller ingen glipp fra presidenten. Han gjentok seg selv kort tid etter.

Menneskerettighetssituasjonen i Iran er dokumentert å være svært negativ. Særlig rammer dette kvinner og altfor ofte barn. Fundamentalistisk tolkning av islam ligger bak og gjør at det iranske regimet i dag fremstår som et av de mest brutale. At den omtalte jenta på ca. 19 år, som er psykisk utviklingshemmet med en antatt modenhetsalder på 8 år, slapp dødsstraff, er verdt å registrere. Men at hun til gjengjeld dømmes til 99 piskeslag i tillegg til fengsel, er bare trist – og det for forbrytelser som kun handler om moral, og der hun åpenbart er offer for en mannsdominert kultur og fanatisk tolkning av islam.

Dessverre er det også mange andre forhold vedrørende prestestyret i Iran som vekker avsky, og som gjør meg bekymret. Intoleransen og hatet, særlig rettet mot jøder og Israel, er etter hvert velkjent. Spredningen av et hatefullt budskap både muntlig og skriftlig er veldokumentert. Indoktrineringen av barn til å hate jøder er noe av det grusomste, i tillegg til betydelig aktivitet for å omskrive historien og forklare holocaust som en løgn iscenesatt av jøder for å få sympati.

Utviklingen av atomteknologi står høyt på den internasjonale dagsordenen, og etter hvert har dette nærmest blitt en katt og mus-lek, hvor Iran kjøper seg tid med stadig nye krumspring. Mangelen på demokrati er ikke unik for Iran, men mens mange trodde at Iran for noen år siden var på vei i en mer moderat og demokratisk retning, har de siste års utvikling heller vist at tilstanden forverres.

Støtten til terrorgrupper, særlig i Midtøsten, er også en måte Iran profilerer seg på. Og både på israelsk og palestinsk side er det fortvilelse over det iranske regimets rolle i Israel-Palestina-konflikten. Det samme er tilfellet i Libanon, og ikke minst i Irak. Hjemme i Iran legger ikke presteskapet, presidenten eller andre ledende personer skjul på sitt hat mot USA og Vesten, og særlig Israel. De spiller med åpne kort.

Nå er jeg godt kjent med at man fra norsk side selvfølgelig ikke applauderer handlingene til det iranske regimet. Det har forekommet protester, og vi vedtar de nødvendige fordømmelser av menneskerettighetssituasjonen i FN. Mitt anliggende i dag er om det ikke er nødvendig med en tøffere politikk, hvor vi tar mer avstand fra det iranske regimet, og hvor vi søker på fredelig vis å signalisere at vi ikke aksepterer en hvilken som helst atferd, og at vi ønsker endring til fordel for demokrati, menneskerettigheter og toleranse.

Ulike former for sanksjoner eller boikott i forhold til et land er aktuelle virkemidler. Her er det mange muligheter – fra full boikott, diplomatisk og økonomisk, til mer målrettede sanksjoner rettet mot f.eks. lederskapet i et land. Norge gikk for en del år siden i spissen for isolasjon av apartheidregimet i Sør-Afrika og fikk etter hvert bred internasjonal tilslutning til en slik politikk. Nå skal man være forsiktig med å påstå at boikotten av Sør-Afrika var det som utløste slutten på apartheidregimet, men det er ingen tvil om at det bidro, og at det uansett viste for hele verden at regimer som rangerer befolkningen etter rase, ikke fortjener vår respekt.

Det iranske regimet bedriver i dag den samme intoleranse i forhold til kvinner og religiøse minoriteter som Sør-Afrika i sin tid bedrev overfor mennesker som ikke var hvite. Andre stater opplever også både norsk og internasjonal isolasjon. Hviterussland og Burma er to eksempler.

Å gå til tiltak mot et annet land bør fortrinnsvis gjøres på bred internasjonal basis, men noen må ta det første skritt. Som historien om Sør-Afrika viser, valgte vi å være blant de første og vise vei. Det har vært med å tjene Norges forhold til Sør-Afrika etter at landet ble demokratisk og fritt.

Nå kan man sikkert med kraft argumentere for at boikott kun vil styrke regimet, og at det er bedre med konstruktiv dialog. Men hvor konstruktiv blir denne dialogen når norske forretningsinteresser, hvorav flere med staten som deltaker, stadig øker sitt engasjement i Iran? Det virker nesten som om jo verre situasjonen blir inne i Iran, jo mer forretninger gjør vi med landet.

I den utenrikspolitiske debatten 17. februar i år tok daværende leder av utenrikskomiteen, Thorbjørn Jagland, opp dette forhold. Jeg vil sitere fra hans tale: ”Jeg synes derfor det er et betydelig problem at Norge øker sitt økonomiske engasjement i Iran uten at vi har noen klar norsk politikk. Det ser ut som om det er det private initiativ som bestemmer vår involvering. På den måten kan vi skade det som har vært en norsk hovedlinje og et norsk hovedprosjekt i Midtøsten, nemlig å skape fred basert på tostatsløsningen. Iran går inn for en enstatsløsning. Landet har som politikk å utslette staten Israel. Blant annet derfor støtter man Hizbollah. De har aktiviteter både i Sør-Libanon, rettet inn mot Israel i nord og infiltrert inn på Vestbredden og i Gaza. Skal vi få fred i Midtøsten, må det utarbeides en felles europeisk og amerikansk strategi for å få regimet i Iran til å endre politikk både når det gjelder holdningen til atomvåpen og støtte til terrorgrupper. Norge må spille på lag med Europa, som nå bruker handelspolitikk for å få dette til”.

I vinter planla daværende næringsminister å ta med seg en del delegasjon næringslivsledere til Iran for å fremme norsk-iranske forbindelser. Etter sterkt påtrykk fra Stortinget, ikke minst fra representanten Jagland, ble det ikke noe av denne turen. Men at man i det hele tatt, mens EU og USA forsøker å få Iran til forhandlingsbordet og til å samarbeide med Det internasjonale energibyrået, planlegger den slags aktiviteter, vitner dessverre om at norske myndigheter ikke har inntatt den nødvendige kritiske holdning til regimet i Teheran, og at man ikke fra norsk side har sett det som noe mål å bidra til den nødvendige positive endringen i Iran.

Det kan også hevdes av hvis vi ikke deltar med våre oljeselskaper i Iran, vil andre land gjerne gripe sjansen. Ja, på kort sikt er nok det riktig. Men det ene er at vi ikke for enhver pris skal måtte handle med et hvilket som helst regime. Det andre er at når en gang dagens regime er borte og et nytt demokratisk styre er etablert, vil det utvilsomt være en fordel å ha utøvet en politikk som det iranske folk føler har bidratt til demokrati – ikke en politikk for opprettholdelse av et totalitært regime. Vi må også på dette området tenke langsiktig når det gjelder norsk næringsliv.

Jeg håper at den nye regjering vil være mer aktiv og mer kritisk og utøve en politikk overfor Iran som ikke levner noen som helst tvil om hva vi mener, og som bidrar til jo før jo heller å skape en positiv endring i Iran.

Utenriksminister Jonas Gahr Støre:

Representanten Høglund reiser et viktig spørsmål og en viktig debatt som jeg er glad for at jeg får anledning til å svare på i Stortinget i dag.

Den 9. november tok representantene Vallersnes og Skovholt Gitmark opp spørsmål relatert til situasjonen i Iran i den ordinære spørretimen, og jeg vil for ordens skyld vise til de svarene jeg der gav.

Regjeringen følger utviklingen i Iran nøye. Valget av den radikale Ahmadinejad som ny president i juni markerte et tilbakeslag for reformkreftene. Den ultrakonservative fløyen er i ferd med å tilkjempe seg økt makt og kontroll. Det gir grunn til bekymring. De håp om åpninger for mer demokrati, mer ytringsfrihet og mer menneskerettigheter som vi ante for noen år siden, synes å ha stilnet. Samtidig er den innenrikspolitiske situasjonen etter valget fortsatt uklar. Det skal ikke herske noen tvil om at Regjeringen følger denne situasjonen nøye og inntar en kritisk holdning.

Flere trekk ved utviklingen er urovekkende, slik representanten Høglund påpeker. Ikke minst gjelder dette den alvorlige menneskerettighetssituasjonen. De grupper som ønsker en demokratisk utvikling i landet, motarbeides aktivt fra myndighetshold, og myndighetenes maktmuligheter er mange.

I de siste månedene har vi også måttet konstatere at Iran viser manglende vilje til å samarbeide med Det internasjonale atomenergibyrået, IAEA, og med det internasjonale samfunn om økt innsyn i deres atomprogram.

Det er avgjørende at Norge og nærstående land opptrer samlet og tydelig overfor iranske myndigheter. Det gjør Norge, og det skal denne regjeringen forsette å bidra til.

Man har valget mellom to strategier i samarbeidet med land som fører en politikk langt fra de humanistiske og demokratiske verdier vi bygger vårt samfunn på og de verdier verdenssamfunnet har sluttet seg til gjennom De forente nasjoner. På den ene siden kan vi, som en symbolhandling, kutte alle våre bilaterale forbindelser. På den annen side kan vi velge å opprettholde aktiv og kritisk dialog. Det finnes selvsagt også mellomløsninger, men som et bidrag til debatten kan vi si at dette er to ytterpunkter. I valget mellom dem er det Regjeringens vurdering at det er gjennom kritisk dialog og engasjement at vi best kan bidra til å påvirke politikk og utvikling.

La meg bruke eksemplet som representanten Høglund nevnte, saken om den 19 år gamle psykisk utviklingshemmede kvinnen som fikk internasjonal fokus. Hadde alle dører vært lukket hadde hennes historie ikke kommet ut, og vi hadde ikke kunnet reagere. Norge og andre land protesterte mot straffen, vi hadde kanaler å bruke for å gjøre våre syn kjent. Dommen er nå omgjort – og som jeg redegjorde for i spørretimen 9. november, følger vi nå saken videre opp.

Som et annet eksempel hadde vi i Utenriksdepartementet tirsdag i denne uken samtaler med den iranske viseutenriksminister Jalili om forholdene for menneskerettighetene og det iranske atomprogrammet. Dette er en naturlig del av dialogen med iranske myndigheter. Der tok vi også opp situasjonen for den nevnte kvinnen og en rekke andre forhold.

Dette er eksempler på at dialog er viktig. Ulike typer kontaktflater gir en plattform for innflytelse, mens isolasjon og boikott kan føre til det motsatte. Et Norge som ikke har andre kanaler enn resolusjonenes, blir ikke nødvendigvis hørt. Min målsetting er også å intensivere den politiske dialogen, en bred dialog, sammen med andre land, og med et kritisk fokus på de forhold som tilsier det. Jeg tror dette er et viktig spor som på sikt kan bidra til endringer, særlig når flere land velger den samme tilnærmingen. I tillegg kommer betydningen av å ha kontakter mot flere deler av det iranske samfunn, selv om dette kan være krevende. En del av denne tilnærmingen innebærer at vi holder norske selskaper som opererer i Iran løpende orientert også om disse spørsmålene. Igjen ser vi det slik at norske selskapers nærvær kan bidra til et mindre lukket Iran framfor at selskapene holder seg utenfor. Men selskapene må selv vurdere risiko og utfordringer ved engasjement i landet.

La meg komme noe nærmere inn på menneskerettighetssituasjonen i Iran. Respekten for rettsstatsprinsipper i Iran er mangelfull: Vilkårlige arrestasjoner, tilståelser under tvang, tortur og trakassering av politiske opposisjonelle er ikke uvanlig. Irans etniske og religiøse minoriteter blir utsatt for diskriminering, i noen tilfeller også for forfølgelse. Iran er videre et av de land som henretter flest mennesker i verden. Norges holdning til dødsstraff er klar, og vi tar alltid opp bruken av dødsstraff i vår kontakt med land der dette brukes. I Iran dømmes også mindreårige til døden. Dette skjer til tross for at Iran har ratifisert konvensjonen om sivile og politiske rettigheter, konvensjonen om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter og konvensjonen om barns rettigheter.

Grunnleggende menneskerettigheter er nedfelt i den iranske grunnloven. Imidlertid finnes det også grunnlovsfestede bestemmelser i Iran som sier at rettigheter kan begrenses dersom de er i konflikt med religionen. I Barnekonvensjonen har iranske myndigheter reservert seg mot artikler de mener strider mot islamsk lov. Det er ikke akseptabelt at Iran reserverer seg mot menneskerettighetsforpliktelsene på denne måten. Likeledes er det uakseptabelt at det tas reservasjoner mot de deler av konvensjonene som strider mot konvensjonenes formål. Vi vil aldri akseptere at menneskerettigheter ikke har forrang. Menneskerettighetene er universelle, de gjelder for alle mennesker uavhengig av kjønn, religion og kulturbakgrunn.

Kvinner har mangelfull lovfestet beskyttelse i det iranske samfunn. I det tidligere reformvennlige parlamentet som virket fram til 2004, fantes det en kvinnefraksjon som forsøkte å fremme lovforslag for å bedre kvinners rettigheter. Med det nye parlamentet er denne muligheten borte. Iran har heller ikke ratifisert FNs kvinnekonvensjon. Det er igjen urovekkende fordi det bærer bud om en holdning som nedfelt i politikk er meget alvorlig.

Fra norsk side arbeider vi på flere måter for å påvirke iranske myndigheter til å bedre menneskerettighetssituasjonen, og jeg tror det kan være av nytte for debatten at jeg kort nevner noen av disse.

Som jeg allerede har vært inne på: Menneskerettigheter blir regelmessig tatt opp i våre bilaterale politiske samtaler med iranske myndigheter. Det skjer også når den iranske ambassadøren i Oslo kalles inn til Utenriksdepartementet, som i august nå i år, og som ganske nylig etter uttalelsene om Israel. Norge har ved flere anledninger gitt tilslutninger til erklæringer og kritiske framstillinger, såkalte démarcher, fremmet av EU. Disse har tatt opp både enkeltsaker og mer generelle utviklingstrekk når det gjelder forholdene for menneskerettighetene i Iran. I mange tilfeller har det hatt betydning for enkeltpersoners sak. Det er viktig å videreføre dette samarbeidet med andre nærstående land for å styrke mulighetene for påvirkning og press.

Vi har ved flere anledninger uttrykt bekymring for menneskerettighetsforholdene i Iran under FNs generalforsamling og i FNs menneskerettighetskommisjon i Genève. Norge har også vært medforslagsstiller til resolusjonen om menneskerettighetssituasjonen i Iran, siden denne ble framlagt for første gang under FNs generalforsamling i 2003. Resolusjonen ble senest vedtatt 18. november nå i år. Det er innledet et samarbeid mellom norske og iranske domstolsmyndigheter. Dette er positivt. Dommere fra Iran er invitert for å få et innblikk i det norske domstolsvesenets arbeid. Målsettingen er å overføre kunnskap om sentrale rettsstatsprinsipper.

Vi følger også de internasjonale menneskerettighetsorganisasjonenes arbeid i og overfor Iran. La meg få påpeke viktigheten av det arbeidet disse organisasjonene gjør. Og la meg nevne den dialogen vi her har med vinner av Nobels fredspris for 2003, Shirin Ebadi, som nylig er invitert til Norge av Regjeringen.

La meg også kort kommentere enkelte trekk ved den innenrikspolitiske situasjonen for å utfylle bildet. Valget av ny president har bidratt til å styrke revolusjonære islamske målsettinger. Samtidig har retorikken overfor den vestlige verden hardnet til. Et eksempel her er uttalelsen om at «Israel må utraderes» fra kartet, som representanten Høglund viste til. Vi tok sterk avstand fra denne uttalelsen. Den iranske ambassadøren ble innkalt til departementet for å motta vår protest. Det er helt uakseptabelt at en statsleder framsetter trusler mot en annen stat. Uttalelsen er uheldig for fredsprosessen i Midt-Østen og for utviklingen i regionen for øvrig.

Etter valget av Ahmadinejad har pragmatiske og reformistiske grupper tatt til orde for at presidenten må være mer varsom med antivestlig retorikk, nettopp for å unngå ytterligere isolering av Iran internasjonalt. Irans øverste ledelse har forsøkt å gjenopprette et mer balansert forhold mellom den revolusjonære kretsen rundt presidenten og den mer pragmatiske leiren rundt tidligere president Rafsanjani. Dette viser at den innenrikspolitiske situasjonen ikke er entydig.

Et annet forhold er Irans manglende vilje til samarbeid med IAEA om landets atomprogram. Norge støtter EU-landenes initiativ for å få til en diplomatisk løsning innenfor rammen av IAEA, og som medlem av IAEAs styre har Norge nå et særlig ansvar for å bidra til å opprettholde det internasjonale presset på Iran for å sikre at landet ikke gjenopptar produksjon av høyanriket uran, som kan brukes i framstilling av kjernevåpen. Utfallet av styremøtet i IAEA i går er jeg tilfreds med. Det viser at det er politisk vilje til stede for å oppnå en forhandlingsløsning. Langs dette sporet vil vi nå arbeide, som representanten Høglund understreker, sammen med landene som står oss nær. Det er nødvendig at iranske myndigheter viser full åpenhet og etterkommer de krav det internasjonale samfunnet har stilt.

Avslutningsvis vil jeg understreke betydningen av at Norge nå styrker sitt arbeid sammen med nærstående land overfor Iran. Vi må bruke alle tilgjengelige midler og kanaler for å påvirke det iranske samfunn til å utvikle seg i en mer åpen, moderat og demokratisk retning. Og la meg understreke: Iran er et land med en rik kultur og en rik sivilisasjon. Vi ønsker nært samarbeid med landet, dets folk, og med respekt for ulikheter. Men vi må samtidig si fra når grunnleggende prinsipper brytes. Vår dialog skal være tydelig og kritisk. Vi følger utviklingen i Iran nøye, og vi vurderer fortløpende alle sider ved vårt bilaterale samarbeid. Dersom det blir behov for å endre den nåværende strategien, vil jeg komme tilbake til Stortinget.

Morten Høglund (FrP):

Jeg vil først få uttrykke glede over at Regjeringen og jeg – og Fremskrittspartiet – således har det samme mål: å få til en forandring til det positive i Iran.

Jeg tok ikke til orde for at vi nødvendigvis skulle gå til full boikott av Iran – både diplomatisk og økonomisk. Jeg bad om at vi skulle vurdere hvilke muligheter vi har – noe også utenriksministeren sa. Og jeg ser at det å ha en diplomatisk tilstedeværelse kan ha sine fordeler overfor enkeltpersoner.

Denne uken – så vidt jeg har latt meg opplyse om, i hvert fall av iranske medier – var det en felles vurdering av relasjonene mellom Iran og Norge. Det foregikk her i Oslo, hvor viseutenriksministeren i Iran, Saeed Jalili, og statssekretær Raymond Johansen hadde møte. Hvis jeg skal tro det som siteres i Iran, uttrykte den norske statssekretæren et håp om et utvidet samarbeid – politisk, økonomisk, sosialt og kulturelt. Utenriksministeren kan eventuelt korrigere det bildet som gis i iranske medier. Jeg synes ikke dette nødvendigvis er et positivt bidrag til debatten. Jeg aksepterer en viss tilstedeværelse, men at vi utvider samarbeidet i den situasjonen vi har nå, finner jeg sterkt bekymringsfullt.

I tillegg hadde den samme viseutenriksministeren fra Iran møte med statssekretær Anita Utseth i Olje- og energidepartementet. Hun kunne opplyse at en høytstående norsk delegasjon vil besøke Iran tidlig i desember for å delta på et oljeseminar – også en type aktivitet jeg finner underlig. Kofi Annan har på det nåværende tidspunkt valgt å ikke besøke Teheran – han fant ikke tidspunktet riktig. Er tidspunktet riktig for den norske regjering med hensyn til å sende en høytstående delegasjon? Igjen tar jeg et forbehold: Sitatene er hentet fra iranske nyhetskilder. I norske medier har jeg ikke funnet ett ord om dette. I pressemeldinger fra Utenriksdepartementet eller fra Olje- og energidepartementet har jeg ikke funnet ett eneste ord, verken om besøket eller om samarbeidet Norge–Iran. Jeg finner det også litt underlig at jeg må gå til iranske kilder for å finne omtale av dette besøket.

Lodve Solholm hadde her teke over presidentplassen.

Utenriksminister Jonas Gahr Støre (svarreplikk):

Det er riktig at denne viseutenriksministeren var i Norge – jeg omtalte det i mitt innlegg. Jeg er også enig med representanten Høglund i hans presisering av at vi neppe kan bruke iranske medier som sannhetsvitner når det gjelder innhold i politiske samtaler i Oslo. Det tror jeg vi skal understreke – og at rapporten om hva som ble sagt av norske representanter i de samtalene, ikke blir gjengitt i sin fulle lengde.

Hvis jeg først skal si noe om Utenriksdepartementets samtale, vil jeg si at vi har vektlagt at vi har en dialog med Iran – vi har et samarbeid med Iran. Men tanken på å utvide det samarbeidet i det perspektivet som den iranske ministeren har referert til, stemmer ikke med virkeligheten. Det er en referanse til det ønsket vi har om å ha en dialog med Iran, at det også skal omfatte områdene kultur og sosiale spørsmål. Jeg nevnte eksempelet med domstolsutvekslingen. Vi har også et samarbeid på petroleumssektoren mellom myndigheter – som følger av våre felles interesser på det området. Men det er altså ikke snakk om et politisk signal om å utvide forbindelsene.

Jeg er enig med representanten Høglund i at det ikke er tiden for å sende et signal i form av høytstående besøk i Iran. At delegasjoner fra Norge på oljesiden er i Iran, er et naturlig resultat av at vi har selskaper som arbeider der, og av at vi har et samarbeid på petroleumsområdet. Men tanken på at f.eks. den norske statsministeren – eller andre regjeringsmedlemmer, for den saks skyld – skulle avlegge et høyt profilert besøk i Iran i den nåværende situasjon, står ikke på vår dagsorden.

Her tror jeg vi må skille mellom det faktum at det er et forhold og en dialog mellom Norge og Iran – som gjenspeiler seg ved at det ikke er full boikott, at det ikke er reiseforbud, og at det faktisk er delegasjoner som reiser fram og tilbake – og vår egen forståelse av at det skjer innenfor rammene av at vi har en kritisk dialog.

Den rollen Norge har inntatt i FN, og den rollen vi nå inntar i IAEAs styre, taler mer om den linjen vi har, enn hva en iransk viseutenriksminister velger å rapportere, og hva en avisredaksjon under politisk kontroll velger å gjengi.

* * * * * *

Utenriksminister Jonas Gahr Støre (avslutningsinnlegg):

La meg igjen få takke for spørsmålet og engasjementet fra representanten Høglund.

Jeg vil gjøre to refleksjoner i min oppsummering.

Den første går på betydningen av hvordan engasjementet for enkelte mennesker får betydning for synet på politikk mellom stater. Jeg synes mange av de innleggene vi har hatt rundt kvinners situasjon, rundt homofiles situasjon, rundt andre livssyn – hele det aspektet som koker ned til det enkelte menneskes verd i dette landet – og innlegget til representanten Høglund nå, hvor han trekker sine erfaringer fra samtaler med enkeltmennesker tilbake til denne salen hvor vi diskuterer forhold mellom land, mener jeg er et viktig utviklingstrekk i internasjonal politikk. Det er altså ikke slik at brudd på menneskerettigheter er indre anliggender som ikke andre kan bry seg med. Derfor har vi FN, og derfor har vi globale konvensjoner som vi må forholde oss til. Jeg kan bare bekrefte at vi fra vår side legger stor vekt på å følge opp også enkeltsakene og oversette dem i de prinsipielle sammenhengene der de hører hjemme.

Når det gjelder uttalelsene – bare la meg si det – knyttet til Israel, er det ingen tvil om at vår stemme blir hørt. For en drøy uke siden var jeg i det israelske utenriksdepartementet og møtte min kollega, og der var det blitt tydelig lagt merke til – i alle fall der, og det er jo ikke et uviktig sted – at Norge hadde tatt en klar posisjon.

Så vil jeg også si at den debatten vi har hatt i dag, har illustrert noe av kompleksiteten, for dette er vanskelig. Mange av våre følelsesmessige tilnærminger trekker jo i retning av å si boikott, stenge forbindelsene til et slikt regime. Jeg mener også at representanten Vallersnes gav en veldig god oppsummering av den bredere politiske situasjonen i regionen, og jeg slutter meg til hans analyse av de tre alternativene man egentlig står overfor, og som, etter tvil, lander på at det er kritisk samarbeid og engasjement som må være sporet. Denne regionen er så vevet sammen i komplekse forhold mellom folk, etnisitet og økonomiske forbindelser, og det vi i dag er vitne til i Irak understreker jo noe av vanskelighetene med en brutal, væpnet inngripen.

Jeg kan i hvert fall fra vår side si at representanten Jacobsens uttalelse her om jo mer økonomisk samarbeid, jo mer MR-dialog, synes jeg er en god oppsummering, ikke bare av vårt forhold til Iran, men jeg tenker også på vårt forhold til vår nabo i øst, Russland – bare for å nevne det. Der har vi nå en bred dialog med mange dimensjoner. Den gir bl.a. anledning til å ta opp det forhold som vi er blitt kjent med de siste dager, nemlig at det blir slutt på muligheten til å støtte NGO-er i Russland. Vi må nå bringe mer klarhet i hva dette egentlig handler om, men det er igjen et eksempel på at vi har mange kanaler for å kunne føre en mangesidig dialog. Slik har det vært med Kina. Der er det samarbeid innen politikk, økonomi og kultur som gir oss åpning til å samarbeide om menneskerettigheter. Det kan være vanskelig i en verden som er så brutal som den er i denne regionen, men jeg tror det er det riktige spor å følge.

Se også Stortinget.no