Framført på fransk. Norsk versjon (oversettelse).
Sjekkes mot framføringen.

- Mange takk, Dominique Moïsi, for velkomstordene og for dine innledningsord om vårt emne. Jeg setter spesielt stor pris på å få møte deg her i dag, da du ikke bare er en fremtredende spesialist på strategiske spørsmål, i ordets bredeste forstand, men også, såvidt jeg har skjønt, en gammel Norgesvenn.

Mine damer og herrer,

Det er en glede for meg å være til stede her i Paris – midt i Europa – og sette søkelyset på strategiske utviklingstrekk i det høye nord.

Hva som er midt i Europa er imidlertid et spørsmål om perspektiv. For to uker siden talte jeg om samme tema i Tromsø, nesten på den 70. nordlige breddegrad. Også da sa jeg at jeg sto midt i Europa. For hvis horisonten er områdene helt opp mot Nordpolen, da er selv Tromsø å betrakte som et europeisk sentrum.

Under mine studieår i Frankrike la jeg merke til at værmeldingene på fjernsyn ofte la ut kart over Europa som skar kontinentet av ved den 60. breddegrad. På den måten fikk man inkludert breddegraden som forbinder Oslo, Stockholm og Helsingfors. Og det er stort sett dit, i tillegg til København, at franskmenn reiser når de besøker de nordiske land.

Men Europa stopper ikke der. Mitt budskap i dag er at vi må rette fokuset lenger nord. Jeg innleder med disse perspektivene fordi jeg vet hvilken vekt man i franske miljøer tillegger geografiske og strategiske perspektiver. I min studietid i Paris på første halvdel av 1980-tallet ble jeg fascinert av ulike typer strategiske atlas som viste hvordan perspektivene kunne endre seg avhengig av hvor man definerte sentrum.

Lenge har vi sett at verdensbildet definert av det klassiske europeiske sentrum, med Amerika og Asia ute på ytterfløyene, kan gi et feilaktig bilde av politiske realiteter og persepsjoner. På samme måte kan vi få ny innsikt av å se nordområdene, de arktiske områdene og polhavet som et sentrum. Et slikt fokus setter viktige spørsmål ved våre oppfatninger av utfordringer og muligheter knyttet til miljø, klima og utnyttelsen av fiskeriressurser og ikke minst; åpningen av et nytt europeisk og globalt energikapittel lengst mot nord.

Dette er et perspektiv som berører Norge. Vår holdning er klar: Vi har et stort ansvar. Norge har jurisdiksjon over et havområde som er seks ganger større enn vårt landområde. Vi har ansvar for forvaltning av viktige ressurser for dagens generasjoner og for kommende generasjoner.

Vårt viktigste redskap til å ivareta dette ansvaret er kunnskap og formidling.

Kunnskap om begrensningene til det arktiske miljøet. Kunnskap om havets utfordringer, om bærekraftig forvaltning av fiskeri og energiressurser. Kunnskap om urfolkenes rettigheter.

Formidling til våre egne politiske og økonomiske miljøer om hvordan vi kan ta ansvar og hvordan vi kan utnytte muligheter. Formidling til våre partnere – til vår gode nabo Russland og til våre partnere i Europa og Nord-Amerika.

Derfor setter jeg stor pris på å kunne starte denne dialogen med våre franske venner. Og jeg er takknemlig for at vi kan gjøre det her ved Institut Français des Relations Internationales velkjent for sine gode analyser og høye faglige integritet. Jeg ville gjerne få takke Dominique David og hans medarbeidere, som har forberedt dette seminaret sammen med oss, med en spesiell takk til Viviane du Castel Suel for utarbeidelsen av innspill til seminaret. Muligheter og ansvar i nordområdene. Det er en av den nye norske regjerings fremste utenrikspolitiske prioriteringer.

De andre hovedsporene handler om å styrke FN og en internasjonal rettsorden som kan regulere bruken av makt og samle verdens innsats mot fattigdom, mot miljø og klimaødeleggelser, mot terror og spredning av kjernefysisk materiale.

De handler om å styrke samarbeidet med EU og våre europeiske og nord-amerikanske allierte og om å bekrefte NATOs sentrale rolle i de transatlantiske relasjonene.

Og de handler om å gi norske bidrag til freds- og forsoningsprossesser der vi har muligheten til å bidra til å løse politiske og militære konflikter, gjennom en innsats i form av megling, tilrettelegging og tilbud om assistanse.

Men i dag skal det handle om nordområdene. I min samtale med utenriksminister Douste-Blazy i går kveld understreket jeg at vårt program på dette området i utgangspunktet har to hoveddeler, en aktiv europapolitikk på den ene siden, og satsing på nordområdene på den annen side. Disse to delene utgjør et hele. For nordområdene vil i økende grad vokse frem som et europeisk sentrum; tross deres geografiske posisjon har de verdier som hele Europa vil være opptatt av.

Nordområdepolitikken har to hovedsøyler. Den ene er et nært og omfattende samarbeid med Russland, vårt naboland. Den andre søylen er tett dialog og samarbeid med sentrale vestlige land om mulighetene og utfordringene i nord. Jeg står her i dag som del av ”den andre søylen”.

Mitt ønske er at dette seminaret – som jeg også nevnte for min kollega i går kveld – kan bli starten på en utvidet norsk-fransk dialog der vi møtes regelmessig for å drøfte utfordringene i nord med utgangspunkt i konkrete franske og norske interesser. Jeg er svært takknemlig for at Philippe Carré, Direktør for strategiske spørsmål ved Quai d'Orsay, deltar på dagens seminar. Vi er også i gang med nordområdedialog med Tyskland og USA og våre nordiske naboer.

Men for først å være helt sikker på geografien: Nordområdene – slik vi ser dette – begynner først nord for polarsirkelen på 66. breddegrad. Her ligger en tredjedel av Norges fastland. Områder under norsk jurisdiksjon strekker seg derimot langt inn i Polhavet.

Blikket mot det høye nord og det strategiske interesseperspektivet rettet mot nord er imidlertid ikke noe nytt. Nordområdene var med på gamle kart også, før TV-værmeldingens alder. Selv om området er fjernt fra Paris, går også fransk interesse for denne regionen langt tilbake. I det 17. århundre drev franske skip hvalfangst ved Spitsbergen, som til og med på et tidspunkt ble erklært for fransk koloni under navnet Arctique françois. Senere var franske økonomiske interesser mindre fremtredende, men den vitenskapelige interessen desto større.

La meg som et eksempel nevne en omfattende vitenskapelig ekspedisjon med den franske korvetten La Recherche, som strakk seg over tre år og som ble innledet i 1838, med personlig støtte fra Frankrikes konge Louis-Philippe som selv hadde besøkt Nordkapp under sitt eksil i 1795. Om bord på La Recherce var ikke bare vitenskapsmenn, men også kunstnere. Disse kunstnernes bilder ble vist under en utstilling i Longyearbyen på Svalbard i fjor sommer. Den første kvinnen som satte sine ben på Svalbard, sies å ha vært med ekspedisjonen i 1839. Hun het Léonie D'Aunet, og var en ung jente på bare 18 år. Den første kvinnen på Svalbard var altså fransk!

I moderne tid har franske selskaper utmerket seg som pionerer i utvikling av oljevirksomheten på den norske kontinentalsokkelen. Franske selskaper søkte om tillatelse til å drive geologiske undersøkelser på norsk sokkel i Nordsjøen allerede tidlig på 60-tallet.

Da så den norske oljealderen tok til, fra slutten av 1960-tallet, bidro franske selskaper sterkt til å bygge opp teknologisk ekspertise på dette feltet. Jeg vil spesielt nevne l'Institut français du pétrole (IFP). Her fikk norske geologer opplæring i en tidlig fase. Franske selskaper var med på utbyggingen av Ekofisk-feltet og Troll-feltet i Nordsjøen. På samme måte deltar de i dag i utbyggingen av Snøhvit-feltet i Barentshavet. Alt har handlet om pioneer-virksomhet.

Det er derfor ingen tilfeldighet at jeg står her i dag for å innlede et norsk-fransk seminar om nordområdene. Her har Norge og Frankrike felles tradisjoner, felles interesser og felles utfordringer.

***

Nordområdene var lenge en frossen region – ikke bare temperaturmessig – men også politisk. Under den kalde krigen var det her øst møtte vest, NATO møtte Warszawapakten. En region av stor strategisk betydning, ja vel, men først og fremst preget av kald krig, av spente relasjoner mellom øst og vest, og lite menneskelig kontakt over grensene. Her hvilte maktbalansen på antall interkontinentale missiler og de strategiske atomubåtenes rekkevidde.

Siden 1990-årene har synet på området gradvis endret karakter fra et militært sikkerhetsperspektiv til et globalt energiperspektiv med fokus på miljø og bærekraftig ressursutnyttelse. Nye utfordringer og muligheter er løftet fram. En region som tidligere lå i spenningsfeltet mellom to supermakter kan nå bli en ramme for fredelig ressursutnyttelse og samarbeid. Det er dette som er utgangspunktet for seminaret her i dag. Vår visjon er at Barentshavet kan bli samarbeidets hav.

Barentshavet inneholder store naturressurser – både fornybare og ikke-fornybare. Det er Europas viktigste fiskefelt. Det er fremtidens energiregion. Det er en viktig, fremtidig transportrute.

Energidimensjonen trer fram som den viktigste i nordområdene. Store uoppdagede petroleumsressurser ligger i de arktiske strøk. Etter hvert som Nordsjøen begynner å tømmes for petroleumsressurser, vil nordområdene kunne bli Europas nye energiregion. Mens andre av verdens energiregioner preges av politisk uro og konflikter, framstår nordområdene som stabile og fredelige.

De fleste land er i dag opptatt av energiforsyningssikkerhet, naturligvis. I denne sammenhengen vil nordområdene komme til å spille en viktig global rolle som leverandør av gass i tiden som kommer, både for Europa og USA.

Norge er allerede i dag den største leverandør av gass til Frankrike. Vi står for nesten en tredjedel av det franske forbruket. Norge er den nest største gasseksportør til Europa – og produserte 25 prosent av det totale vesteuropeiske gassforbruket i 2003. Bare Russland produserer og eksporterer mer.

Norge og Frankrike har – som allerede nevnt – historiske bånd på energiområdet. Franske interesser bidro til etableringen av Norsk Hydro i 1905. Franske selskaper skjøt inn kapital og teknologi i utvinnelsen av petroleumsfelter i Nordsjøen helt fra starten. I dag er våre land knyttet fysisk sammen med gjennom NORFRA – gassledningen fra Nordsjøen til Dunkerque, som ble åpnet i 1998.

Franske selskaper er allerede med oss i den nye fase som er innledet på norsk sokkel i Barentshavet. På Snøhvit-feltet utenfor Norges nordligste by, Hammerfest, utvinnes gass ved hjelp av den nye LNG-teknologien. Utviklingen på dette feltet er banebrytende. Den viser vei teknologisk sett i arbeidet med å utvikle det enorme Shtokman-feltet i den russiske delen av Barentshavet. Dette feltet er stort nok til å dekke fransk gasskonsum i 70 år!

En gruppe på fem vestlige selskaper deltar i siste runde for å komme med på Shtokman-feltet. – Vi finner her både Total og de to norske selskapene Hydro og Statoil. Derfor er det mye som tyder på at norske og franske interesser fortsatt vil møtes og samarbeide i nordområdene i årene framover, også på russisk sokkel.

De første ressursene som utvinnes i Barentshavet vil være gass. Foreløpig er vi avhengig av å transportere disse ressursene som flytende naturgass [LNG] med skip for å nå ut til verdensmarkedet. I første omgang er Nord-Amerika det største markedet for LNG. For å bringe gassen til Europa har vi imidlertid helt andre muligheter. Det eksisterer planer om en russisk gassrørledning fra Barentshavet til Østersjøen, og den kan kobles til den planlagte gassrørledningen gjennom Østersjøen til Tyskland.

Men det eksisterer også en annen mulighet: Norsk gass har vært levert til Europa – blant annet til Dunkerque i Normandie – i mange år. Ved å forlenge rørledningsnettet fra Norskehavet og til Barentshavet – ja, helt til russisk side – kan gassen fra Barentshavet leveres pålitelig og effektivt til Vest-Europa – inklusive Frankrike – gjennom en veletablert infrastruktur. Og ressursene i Barentshavet er store nok til å fylle både en østlig og en vestlig rørledning!

Ja, det er perspektiver over dette, og energikapitlet i nord er fortsatt bare i startfasen. Det er all grunn til å tro at kartlegging og prøveboring vil avdekke flere store ressurser, både i norsk og russisk del av områdene. De teknologiske utfordringene ved energiutvinning i nord er store. Men vi ser i dag at disse utfordringene er i ferd med å overvinnes. Prosjekter som var urealistiske for få år siden kan bli en realitet.

Både klima og geologiske forhold i nord nødvendiggjør fortsatt teknologiske nyvinninger. Norsk teknologi er ledende i denne regionen. Utviklingspotensialet er imidlertid meget stort. Nødvendig nytenkning vil lettere kunne finne sted dersom selskapene kan sanke fra en samlet internasjonal kompetanse innenfor olje- og gassteknologi.

Men vi må ha fokus på miljøet. Og teknologisk kompetanse er også viktig i et miljøperspektiv. Petroleumsutvinning er langt fra vår eneste interesse i nord. Denne virksomheten må kunne finne sted på en måte som ikke skader miljøet og balansen i økosystemet i nord. Nordområdene er blant verdens siste uberørte naturområder.

Olje- og gassvirksomhet må foregå på en slik måte at den ikke skader fiskeressursene. Den må ta hensyn til menneskene som bor, arbeider og besøker de områdene vi snakker om. Her snakker vi om urfolks tradisjonelle levesett. Her snakker vi om turisme.

Fisk og petroleum. Fiskefartøy og LNG-skip. Turistskip og boreplattformer. De skal bruke det samme havet og de samme ledene.

Våre energiselskaper forteller at et perspektiv som ivaretar miljø- og ressurshensyn er helt naturlig. – Ikke bare av allmenn-menneskelige hensyn, men også fordi bare en slik innstilling kan sikre virksomhet på lang sikt. Dette er et helhetlig perspektiv utviklet gjennom lang erfaring i Nordsjøen og gjennom internasjonal erfaring og kompetanseutvikling.

Også fra statlig hold skal vi ta ansvar. En helhetlig forvaltningsplan for den norske delen av Barentshavet er under utarbeidelse. Planen skal gi retningslinjer for forvaltning av våre samlede ressurser i denne delen av Barentshavet. Ivaretakelse av fiskeriressursene, behovet for transport av olje og gass, vern av naturen, behovet for arbeidsplasser i fiskeriene i nord, utbygging av nye gassfelt, utvikling av turisme i nord: Alle disse dimensjonene må det tas hensyn til i vår forvaltning.

Forvaltningsplanens virkeområde begrenses imidlertid til norsk del av Barentshavet. Men Barentshavet er et vidstrakt økosystem som ikke kjenner statenes avgrensing. Derfor blir det en viktig oppgave for Norge å videreutvikle det allerede godt etablerte samarbeidet med Russland innen fiskeriforvaltningen i Barentshavet, arbeide for felles og høye miljøstandarder, og på sikt bidra til at Russland finner tilsvarende nytte av å etablere en helhetlig forvaltningsplan for russisk del av Barentshavet. Vår visjon må være én plan for ett hav.

Vi er vant til å ta forvaltningsansvaret på alvor i de nordlige farvann, alene og sammen med russerne. Også gjennom den kalde krigen greide Norge og Sovjetunionen på en stødig måte å komme til årlig enighet om forvaltningen av ”fiskens Rolls Royce” – den norsk-arktiske torsken. Uten dette vil fisken forsvinne også fra Barentshavet. Men også på energiområdet vil det være helt sentralt med en troverdig forvaltning og forutsigbare rammevilkår, for å opprettholde områdets stabilitet.

Fiskeriressursene i nord er store. Frankrike har importert norsk laks for 220 millioner Euro så langt i år – det høyeste tall som er registrert. Frankrike er dermed det tredje største markedet for norsk fisk.

Jeg har hørt at franskmenn har merket seg den høye kvaliteten norsk fisk holder. Den prestisjetunge Bocuse D'or-konkurransen i Lyon – det uoffisielle verdensmesterskap for kokker – vil i 2007, for fjerde gang, ha norske råvarer som utgangspunkt når de skal konkurrere om å lage den beste retten av sjømat. I 2007 er norsk kveite og norsk kongekrabbe de utvalgte råvarene. Tidligere har kokkene konkurrert med råvarene norsk skrei, sei og kamskjell.

I motsetning til olje og gass er fisk en fornybar ressurs. Fisken fra Barentshavet er og vil være en viktig del av europeisk kosthold, i dag og i fremtiden. Norge har et forvaltningsansvar i store havområder. Dette er en forpliktelse og et privilegium.

I Norge fastlegges fiskeriforvaltningen i et nært samarbeid mellom forskermiljøer, fiskerinæringen og staten. Effektive tiltak og internasjonalt samarbeid for å bekjempe ulovlig fiske og sikre fiskestammenes levedyktighet er en viktig del av vår fiskeriforvaltning. I dette arbeidet legger vi vekt på en bærekraftig fastsettelse av kvotene, en rettferdig fordeling av disse kvotene og pålitelige kontrollsystemer. Hensikten med dette fiskeriforvaltningssystemet er å ivarta interessene til alle fiskere som lever av disse ressursene.

Det er bred internasjonal enighet om at vi trenger et robust forvaltningsregime for de marine ressursene i Barentshavet. Et effektivt kontrollregime er en selvsagt del av dette forvaltningsregimet, og synlig og tydelig myndighetsutøvelse er et viktig element i bekjempelse av ulovlig fiske. Slik jeg ser det må det være i både norsk og europeisk interesse at tilfeller av ulovlig fiske blir avdekket. Vi må her opprettholde en fast, men transparent ordning, enten synderen kommer fra et EU-land, slik vi hadde to tilfeller av i helgen, eller det er russiske, norske eller islandske fiskefartøy som står bak. Vi må samarbeide for å sikre fiskebestandene for fremtiden!

Økt energivirksomhet i nordområdene vil føre til økt skipstransport av olje og gass langs den norske kysten. Vi har et bilateralt samarbeid med Russland om oljevernberedskap. Det arbeides dessuten med disse utfordringene i rammene av Barentssamarbeidet og Østersjøsamarbeidet. Også på dette feltet er utvikling av ny teknologi og internasjonalt samarbeid helt avgjørende.

Den kalde krigen etterlot seg en særegen miljøtrussel i regionen – nemlig risikoen for radioaktive utslipp fra atominstallasjoner på Kolahalvøya. Fra norsk side har vi samarbeidet med russerne for å rydde opp i disse store problemene. Andre land har nå kommet til – og blant dem Frankrike. Vi har i år innledet et konkret norsk-fransk samarbeid om løsning av oppgaver på dette området i Nordvest-Russland.

Da vi tok fatt på denne oppgaven sammen med russerne på begynnelsen av 1990-tallet, virket oppgavene uendelig store. Mye gjenstår fortsatt, men i dag ser vi at flere av oppgavene faktisk er i ferd med å løses. Vi gleder oss over at det har dannet seg en ”koalisjon av villige land” som sammen med Russland bidrar til å ta hånd om disse problemene.

Jeg har til nå snakket om energiressurser, om fiskeriforvaltning og om miljøtrusler i det høye nord. Dette er et stort ansvar for Norge. Vi ser også at andre land kan ha betydelig interesse av å delta i utviklingen av dette området. Vi vil at Barentshavet skal utvikles videre som ”et samarbeidets hav”, et fredsprosjekt, med norske interesser i samvirke med russiske interesser og med interesser fra vestlige land. Vi ønsker å knytte en stor samarbeidsvev av ulike partnere fra flere land.

Dette har for meg en viktig europapolitisk side. Gjennom vår nordområdepolitikk håper vi å knytte Russland enda sterkere til europeiske samarbeidsstrukturer. Slik sett blir nordområdepolitikken en del av norsk europapolitikk.

Energisikkerhet er i ferd med å gi begrepet geopolitikk nytt innhold. Et industriland som ikke kan sikre sin befolkning og næringsliv en jevn strøm av energi, vil komme i store vansker. Europa har derfor en felles interesse i å bidra til bærekraftig, rettferdig og sikker utvikling av energiutvinningen i nord. Dessuten finnes det kapital og kompetanse utenfor Norges og Russlands grenser som vi ønsker å dra nytte av.

Vi vil også bruke tid til å snakke om enda mer overordnede aspekter – slik dagens seminarprogram legger opp til. Under den kalde krigen ga Norge et selvstendig og verdsatt bidrag til lavspenningen og stabiliteten i nord ved at vi tok vår suverenitet og jurisdiksjon på alvor. Vi håndterte et korrekt bilateralt samarbeid med Sovjetunionen. Vi forvaltet ressursene på en måte som var til å kjenne igjen.

Dette vil vi fortsette med, og det er særlig viktig nå. Glipper den bærekraftige forvaltningen av fisken, så er fiskebankene tomme på få år. Glipper utviklingen av en forutsigbar ramme rundt energiutviklingen, så mister denne regionen det som nettopp er dens styrke; stabilitet, oversikt og fredelig utvikling.

Mitt utgangspunkt er at vi trenger, verden trenger – ja, ressursene trenger – et transparent og ansvarlig forvaltningsregime.

Det er ulike syn på enkelte juridiske spørsmål angående fiskerisonen rundt Svalbard. Jeg er fullt klar over dette. Men jeg tror også at de fleste med litt ettertanke vil mene at Norge opp gjennom årene har ivaretatt kravene til en forsvarlig ressursforvaltning. De ser at alternativet fort kan bli en form for ressursmessig anarki. Da ender alle opp som tapere. Norge er trygg på at vi håndhever vår jurisdiksjon med god forankring i folkeretten.

Noen ord til slutt om kunnskap. Utviklingen av Barentshavets energikapittel vil stille store krav til kunnskap om ressurser, miljø og forvaltning. Derfor er kunnskap Norges viktigste strategiske virkemiddel for å ivareta vårt ansvar.

Vi kan ikke utvikle et omfattende samarbeid i nordområdene uten gjennom konkrete, brede prosjekter. Vi må utvikle prosjekter som også interesserer våre russiske og vestlige partnere. Derfor har den norske regjeringen besluttet å lansere en langsiktig og tverrsektoriell satsning på forskning og utvikling i nordområdene. Dette initiativet er i startfasen og har fått navnet Barents 2020.

Barents 2020 skal få i gang konkrete samarbeidsprosjekter – under norsk ledelse – som kan engasjere både Russland og vestlige land. Vi vil gjennom Barents 2020 skape prosjekter som er viktige for petroleumsproduksjonen i nord, for fiskeriene, for miljøet og ressursforvaltningen, for nye former for nærings-, industri- og kultursamarbeid.

Jeg ønsker at dette programmet skal gjøre det mulig å kople sammen vestlige og russiske interesser. Det skal fungere som et bindeledd mellom internasjonale kompetansemiljøer, akademiske institusjoner, næringslivs- og industriinteresser i ulike land som er opptatt av nordområdene. Jeg ønsker at vi gjennom denne satsingen vil komme frem til ideer og prosjekter som også kan engasjere miljøer i Frankrike.

Kjære deltakere,

Formålet med mitt innlegg har vært å peke på kartet, peke mot nord, gi perspektivene og sette dagens – ja, framtidens – dagsorden og dermed utvide en europa-politisk dagsorden. Vise hvilket hav av muligheter nordområdene utgjør, og hvilket ansvar vi har, hvilket ansvar vi må dele. Hvilke utfordringer som bare godt internasjonalt samarbeid kan møte.

Gjennom dette seminaret i dag ønsker vi å innlede en dialog med dere – franske myndigheter, industri og forskningsmiljøer – om utviklingen av nordområdene.

Vi vil lytte. Vi vil lære mer om de franske interesser i disse områdene. Vi ønsker å utdype våre interesser og beskrive våre felles muligheter. Dette vil bygge en felles plattform for et sterkt, fremtidig samarbeid i det høye nord.

Og skulle jeg vende tilbake til kartet er det riktig å si at jeg kommer fra Oslo i nord til Paris lenger sør i Europa. Mitt budskap er at vi sammen bør se mot Nord. Og jeg avslutter ved å gjøre det med den norske lyrikeren Rolf Jacobsens dikt Nord:

Se oftere mot nord.
Gå mot vinden, du får
rødere kinn.
Finn den ulendte stien.
Hold den.
Den er kortere.
Nord er best.
Vinterens flammehimmel,
sommer-
nattens solmirakel.
Gå mot vinden. Klyv berg.
Se mot nord.
Oftere.
Det er langt dette landet.
Det meste er nord.

(Rolf Jacobsen: Nord)