Stortingets muntlige spørretime onsdag 30. november 2005

Utenrikspolitikk. Spørsmålene til utenriksminister Jonas Gahr Støre

Basert fra foreløpig referat fra Stortinget. For endelig referat og for de øvrige spørsmål og svar i denne spørretimen, se Stortingets websider.

[Afghanistan, ISAF, OEF]

Morten Høglund (FrP):

Jeg vil få stille et spørsmål til utenriksministeren.

Regjeringen vil sende jagerfly til ISAF-styrken i Afghanistan, men SV sier i en uttalelse fra sitt landsstyremøte at disse flyene under ingen omstendigheter kan hjelpe amerikanere på «Enduring Freedom»-oppdrag. Bakgrunnen for både «Enduring Freedom» og ISAFs tilstedeværelse var det tragiske angrepet på USA 11. september 2001. Verdenssamfunnet har akseptert og støttet de aksjoner som pågår, Norge støtter den krigføring som skjer. Men et av regjeringspartiene mener at all hjelp til amerikanere i Afghanistan er uforenlig med norsk politikk. Det verste man kan gjøre i Afghanistan, er å hjelpe amerikanere med å fjerne gjenværende Taliban- og Al Qaida-styrker, skal vi tro Regjeringens nest største parti, SV. Er det ikke heller slik at det å spille på lag med USA i Afghanistan er det beste vi kan gjøre for å få en fredelig utvikling i landet? Situasjonen i Afghanistan er ikke alltid forutsigbar, vi kan ikke ta høyde for enhver krise, ting kan skje. Og skulle en krise oppstå, er det da slik å forstå at vår viktigste allierte, USA, ikke kan forvente norsk støtte og hjelp fra bl.a. de jagerfly som skal sendes ut? Eller vil utenriksministeren berolige oss med at hva SVs landsstyremøte måtte mene om hjelp til USA i Afghanistan, spiller overhodet ingen rolle?

Utenriksminister Jonas Gahr Støre:

Jeg kan bekrefte at Regjeringen står samlet bak det vedtak som jeg redegjorde for i Stortinget tidligere i november, om deltakelse i ISAF, og om forsendelse av tre–fire F-16-fly. Disse flyene er avgjørende for sikkerheten til våre tropper i Afghanistan. Dette redegjorde forsvarssjefen for litt mer i detalj i et foredrag tidligere i uka. Flyene skal inn for å styrke ISAFs sikkerhet. Så foreligger det en avtale mellom OEF, «Operation Enduring Freedom», og ISAF om muligheter for gjensidig støtte i nødstilfeller. Det er også en del av det vedtaket Regjeringen har fattet, at det er en åpning for det. Det er grunn til å tro at dette handler om unntakstilfeller. Det handler jo ikke da om støtte til USA, men det handler om støtte til styrkene som er i «Operation Enduring Freedom». De kommer fra flere land, og det kan handle om støtte andre veien også. Det er Regjeringens linje, den er kommunisert til våre allierte og partnere, og det er den linjen en samlet regjering med støtte fra Stortinget kommer til å følge i det halvåret vi nå går inn i.

Morten Høglund (FrP):

Jeg vil få takke utenriksministeren for svaret, at han bekrefter den linjen som ligger fast. Uansett hva slags realisme det er i de synspunkter som kommer fra SV i denne sak, er det ikke slik at dette er problematisk for utenriksministeren og norsk utenrikspolitikk, at man får utydelige signaler og nærmest en forvirring om viktige punkter i norsk utenrikspolitikk, og ikke minst i forholdet til USA? Vi er avhengige av USA i mange sammenhenger, ikke minst i en felles innsats i nordområdene i årene fremover. Er det ikke da viktig at vi står samlet og unngår denne usikkerhet som her har oppstått?

Utenriksminister Jonas Gahr Støre:

Jeg vil si det slik at i et demokrati, der mange parter skal høres, og i regjeringer hvor mange partier deltar – det har vi erfaring med både når det gjelder denne regjering og den forrige – vil det være ulike syn, og det vil være kanaler for ulike vurderinger som kommer fra de partiene. Så er det en regjerings oppgave å samle seg om et standpunkt, ha det godt forankret i Stortinget og godt forankret hos våre allierte og venner. Det første har vi fått en bekreftelse på her i denne sal tidligere i måneden, Regjeringens linje er klar, Stortingets støtte er tydelig. Når det gjelder det siste, har jeg selv vært rundt hos våre ledende allierte og i NATO og FN og formidlet det synet. Det er også tydelig og klart. At vi så har en levende debatt rundt disse spørsmålene, synes jeg ikke bare er naturlig, men også ønskelig og positivt for demokratisk debatt om utenriks- og sikkerhetspolitikk.

Presidenten:

Det blir fire oppfølgingsspørsmål – først Jan Petersen.

Jan Petersen (H):

Oppfølgingsspørsmålet går også til utenriksministeren. Han har nå bekreftet at SVs regjeringsmedlemmer mener én ting når de sitter i SVs sentralstyre, og noe annet når de sitter i Regjeringen. Det er greit å få det bekreftet. Men SV har jo nådd frem med sitt standpunkt når det gjelder norsk deltakelse i «Enduring Freedom», og det er noe Regjeringen har bestrebet seg på å unngå å begrunne. Denne resolusjonen det nå snakkes om, er meget tydelig i sin begrunnelse på to punkter. Det er helt åpenbart at det er et problem for SV at «Enduring Freedom» ledes av amerikanerne. Deler utenriksministeren den oppfatning at det er et problem? Det andre problemet er at «Enduring Freedom» ikke sitter passivt og venter på at terroristene skal slå til, men er aktive. Spørsmålet er om det er denne aktiviteten som er grunnen til at Regjeringen ikke vil være med i «Enduring Freedom».

Utenriksminister Jonas Gahr Støre:

Det er ikke uvanlig at partier mener en ting i partiet og en ting i regjeringen. Det tror jeg tidligere regjeringer bestående av flere partier også har erfart. En regjering skal finne et samlet standpunkt for de partiene som deltar. Det gjelder også denne regjeringen, og den har klart det på en tilfredsstillende måte. Det er ikke et problem at operasjonen «Enduring Freedom» ledes av USA i en koalisjon av villige, og jeg har sagt i denne sal at det heller ikke er noen tvil om at den har et mandat til å gjøre det den gjør. Når jeg har redegjort – jeg kan godt gjenta det – for Regjeringens holdning om at vi samler våre styrker i ISAF, har det sammenheng med to forhold. Det ene er nettopp dette med samling. Vi konsentrerer satsingen vår til ISAF som er en NATO-ledet struktur, hvor vi sitter inne på styringssiden. Det gjør man ikke i en koalisjon av villige. Det andre er at jeg ser i framtidsperspektivet at operasjonen «Enduring Freedom» har et mindre klart langsiktig perspektiv enn det ISAF har, som er forankret i NATO, hvor jeg skal være med i utenriksministermøtet til uken og diskutere rammene for denne operasjonen. Det er et sted hvor det er mer naturlig for Norge å konsentrere virksomheten sin.

Presidenten:

Jon Lilletun – til oppfølgingsspørsmål.

[EU, EØS, tjenestedirektivet]

Jon Lilletun (KrF):

Utanriksministeren seier det ikkje er noko problem at partia meiner forskjellig i sine organ, og så vert ein einig om eit standpunkt. Men det vert jo endå vanskelegare når Regjeringa no kan oppfattast som eit seminar. Det er i dag eit stort oppslag i Dagsavisen om tenestedirektivet, om at Kristin Halvorsen, finansministeren, og Åslaug Haga som kommunalminister har sagt at det er svært sannsynleg at ein her vil leggje ned veto. Så seier Bjarne Håkon Hanssen, den ansvarlege ministeren, i dag at det ikkje er nødvendig. Ein treng nesten ikkje endre norsk lov, for dette er godt i samsvar med slik norsk lov er i dag. Her er det altså heilt forskjellige standpunkt, og det ligg også innanfor utanriksministerens ansvarsområde. Er utanriksministeren tilfreds med at Regjeringa i denne saka faktisk kan framstå som eit seminar? Kristeleg Folkeparti er òg imot sosial dumping, og vi gjev full støtte til Regjeringa i kampen mot sosial dumping, men det er ikkje bra ute i verda at den norske regjeringa ser ut som eit offentleg seminar.

Presidenten:

Presidenten vil for ordens skyld minne om at oppfølgingsspørsmålet skal følge opp hovedspørsmålet. Om hovedspørsmålet dreide seg om indre uenighet mellom regjeringspartier eller om situasjonen i Afghanistan, kan være noe uklart, så presidenten tillot at spørsmålet ble ferdigstilt.

Jon Lilletun (KrF):

Takk, president.

Utenriksminister Jonas Gahr Støre:

Jeg vil først være varsom med å snakke ned begrepet «seminar». Det kan ofte være nyttig for å komme fram til felles syn, og det tror jeg tidligere regjeringer også har hatt glede av. Når det gjelder de synspunktene som statsrådene Haga og Halvorsen framførte, oppfatter jeg dem som å være en ganske presis gjengivelse av Soria Moria-erklæringen, om at Norge vil ha vanskelig for å godta et tjenestedirektiv som fører til sosial dumping. Det er en holdning jeg selvfølgelig deler. Jeg tror det er nyttig at land også utenfor EU i en sak som ennå ikke er kommet til sin slutt i EU, for vi er nemlig bare midtveis i prosessen, gir en tydelig melding om noen verdier fra et EØS-land som også skal implementere det. Det Bjarne Håkon Hanssen uttalte seg om, var at etter det han hadde fått av informasjon fra jurister, ville det eksisterende direktivet slik det nå står, ikke føre til endring av norsk lovverk. Det er for tidlig å si at det ender slik, fordi vi er i en prosess hvor Indre Marked-komiteen i Europaparlamentet har stemt, men så skal det fortsette. Det er 1 500 endringsforslag til, og det skal fortsette noen runder til før vi kan konkludere.

Presidenten:

Odd Einar Dørum – til oppfølgingsspørsmål.

[Afghanistan, ISAF, OEF]

Odd Einar Dørum (V):

Jeg noterer med tilfredshet at utenriksministerens og Regjeringens lojalitet er fullt ut til stede overfor de norske soldatene på bakken i Afghanistan og ikke overfor SV-ere på plenen utenfor Stortinget. Det jeg vil spørre om, er om ikke utenriksministeren ser det noe problematisk, basert på den henvisning han gjorde til den gjensidige avtalen mellom ISAF og «Enduring Freedom», som virker operativt fornuftig, at man nærmest kan etterlate et inntrykk av at soldaters liv har en slags gradert verdi. Hvis du kunne risikere å være amerikaner, er du mindre beskyttet, ifølge SV-logikken, enn hvis du er norsk soldat. Men nettopp den avtalen som utenriksministeren viser til, handler om at dersom en er soldat i folkerettslig oppdrag for å bygge sivilisasjon og demokrati i et land, skal en beskyttes. En skal vite at folkeretten følger en. Mitt spørsmål er: Greit med seminar, greit med plen, men det må jo være problematisk å ha et gradert syn på dem som skal forsvare folkeretten og demokratiet i et land?

Utenriksminister Jonas Gahr Støre:

Jeg vil ta avstand fra at man kan si at noen har gitt uttrykk for et gradert syn. Det som er linjen med disse F-16 flyene, er at de skal forsvare ISAF, ta vare på våre soldaters sikkerhet som en del av et kollektivt ansvar. Nederlendere og belgiere har gjort det til nå, og Norge skal inn å gjøre det noen måneder til neste år. Så ligger det som en del av avtalen at i nødstilfeller kan disse flyene eller ISAF-personell for øvrig assistere personell i nød på den andre siden. Meg bekjent – det kan hende det ikke er tilfelle – har ikke det inntruffet til nå, men det kan inntreffe i dette krevende, vanskelige landet å jobbe i og så vice versa. Det er Regjeringens holdning. Det har jeg redegjort for i Stortinget. Det står en samlet regjering bak, og det er bare det jeg kan gjenta her i dag.

Presidenten:

Per Ove Width – til siste oppfølgingsspørsmål.

Per Ove Width (Frp):

I en debatt for noen dager siden opplyste forsvarsministeren at de norske jagerflyene som skal sendes til Afghanistan, nå er utstyrt slik at de uten begrensninger kan føre en luft til bakke-krig, i motsetning til det flyene var for kort tid siden, da de ikke kunne det og heller ikke fly om natten. I hvilken grad er det i tilfelle lagt begrensninger på de norske jagerflygerne i Afghanistan? Nå er det opplyst fra utenriksministeren, og det synes jeg er tilfredsstillende, at de skal kunne støtte «Enduring Freedom»-styrker uten begrensninger, slik jeg forstår det, men er det i tilfelle lagt noen begrensninger, og hvilke begrensninger har flygerne? Hvem skal ta avgjørelsen i en gitt situasjon?

Utenriksminister Jonas Gahr Støre:

Jeg kan bekrefte det forsvarsministeren sa om at disse flyene er vel utstyrt for den operasjonen de skal inn i. For øvrig er det slik at flyene vil gå inn i en NATO-kommando. Norge har stabsoffiserer i ISAFs kommandostruktur, og det vil sikre seg at disse flyene ikke påtar seg oppdrag som går utover ISAFs mandat. Der har vi

Der har vi altså en operasjonsplan for NATOs Afghanistan-operasjon som slår fast at NATO kun kan bistå Operation Enduring Freedom i nødsfall, og videre at en eventuell norsk deltakelse vil skje innenfor rammen av European Participating Air Forces, der Norge samarbeider med andre NATO-land. Der er man altså gitt de fullmaktene som offiserene i felten trenger for å kunne treffe de vedtak som er nødvendige for nettopp å assistere egne og andre soldater i nødstilfelle. De operative konklusjonene av det må de fagmilitære ta på bakken. Det kan ikke jeg ta i denne salen.

* * * * *

[WTO – forhandlingene]

Finn Martin Vallersnes (H):

WTO-forhandlingene består av mer enn landbruk. Det er også industrivarer, og det er tjenester. Jeg har et oppfølgingsspørsmål til utenriksministeren. En av målsettingene ved forhandlingene er å integrere utviklingslandene bedre i verdenshandelen, bl.a. gjennom tjenesteforhandlingene. Tjenester spiller en avgjørende rolle for at industrien og resten av økonomien skal fungere godt. Kritikken mot GATT-forhandlingene bygger på mange misforståelser. Det dreier seg ikke om å selge ut offentlige tjenester eller om privatisering, heller ikke om retten til å regulere. Etter at Regjeringen har gjennomgått de kravene Norge har stilt hittil: Kan utenriksministeren bekrefte at Norge opprettholder de prioriteringer, krav og ønsker som Norge allerede har fremmet overfor 51 land i GATT?

Utenriksminister Jonas Gahr Støre:

Først vil jeg si at det kan være indirekte og direkte virkninger av åpning for handel med tjenester. Det er riktig at man ikke forhandler om svekket offentlig kontroll med viktige tjenester, men den indirekte effekten kan bli det når man åpner en sektor. Jeg tror man skal være klar over det. Jeg kan ikke bekrefte at Regjeringen vil opprettholde alle krav som er satt. Dette vurderer Regjeringen etter en omfattende høring blant næringsorganisasjoner, frivillige organisasjoner og andre interesserte. Men jeg kan bekrefte at det kommer til å komme endringer i de krav Norge vil fremme. Hvilke dette blir, er det for tidlig å konkludere med, men det vil bli klart før ministermøtet i Hong Kong.

* * * * *

Lars Sponheim (V):

Mitt oppfølgingsspørsmål går til utenriksministeren, som er den ansvarlige for WTO-spørsmålene. Jeg hadde i går gleden av å høre hans sveitsiske kollega, Joseph Deiss, si det samme som også vår norske utenriksminister sier, nemlig at det sannsynligvis ikke blir den store runden om modaliteter eller reduksjoner nå i Hong Kong, men en håper å få det til utover våren, og mars-april ble antydet som et tidspunkt for når dette kan skje. Denne debatten så langt viser at det er så mye usikkerhet for mange næringer, at det er avgjørende for Norge å få en løsning, også for landbruket. Mitt spørsmål er: Deler utenriksministeren den prognose på at vi får en hektisk vår som kan føre til de avgjørende sluttrunder i WTO, og vil Norge arbeide for det – og ikke minst sikre at Hong Kong ikke blir et tilbakefall av posisjoner, men at Norge også holder på sine posisjoner når en passerer Hong Kong-møtet?

Utenriksminister Jonas Gahr Støre:

Jeg kan bekrefte det representanten Sponheim sier, og jeg deler hans analyse. Det er viktig at Hong Kong ikke blir en mellomstasjon som tar luften ut av ballongen, og tar trykket av forhandlingene. Vi har alle et ansvar for å bidra til at Hong Kong blir en ordentlig mellomstasjon mellom ministermøtet i 2004 og det som blir fulle modaliteter. Det skal Norge bidra til på alle de forhandlingsområdene som er. Så er det viktig at vi får en konklusjon fra Hong Kong som gir trykk i forhandlingene utover på vårparten. Om man så får et sluttmøte på våren eller ikke, tror jeg det er litt tidlig å si, men jeg deler ambisjonene som både min sveitsiske kollega har, og som også generaldirektøren i WTO har lagt for dagen i oppkjøret til Hong Kong.

[Nordområdene]

Finn Martin Vallersnes (H):

Mitt spørsmål går til utenriksministeren. Høyre er tilfreds med at utenriksministeren er i full gang med nordområdedialogen, som ble lansert i stortingsmeldingen sist vår. Høyre og Arbeiderpartiet har åpenbart ganske sammenfallende syn både på mulighetene og løsningene i nordområdene samt virkemidlene i utenrikspolitikken, og det er jo bra. Mitt spørsmål til utenriksministeren, fra hans erfaringer så langt, er: Er det en fordel for Norge å stå utenfor EU når vi tar opp nordområdene med store EU-land eller er det en ulempe? Eller mener utenriksministeren at spørsmålet er irrelevant? Problemstillingen er relevant, og kan belyses med et eksempel: Vi har de siste dagene sett presseoppslag om at verken danske eller svenske partifeller vil gi den norske statsministeren støtte i fiskeristriden med EU. I dag er det da åpenbart rask automatikk i at EU slutter opp om det medlemslandet som er i konflikt med et utenforland. Mener utenriksministeren at Norges posisjon hva angår fiskevernsonen ville stått sterkere overfor EU, og dermed overfor Spania, om Norge hadde vært medlem av EU?

Utenriksminister Jonas Gahr Støre:

Dette spørsmålet gir jo en invitt til ordet «seminar», for dette kunne man diskutere i mange forskjellige retninger. Jeg deltok selv i forhandlingene om EØS-avtalen og medlemskapsavtalen og så hvor komplisert det spørsmålet også var når det gjaldt fiskeregimet i nord og rundt Svalbardsonen. For egen del har jeg faktisk da kommet til at jeg vil bruke mindre tid på den hypotetiske vurderingen enn dag-til-dag-arbeidet med nå å ivareta våre interesser. Men skal jeg gi et kort innspill til det, vil jeg si at på den ene siden kunne man se for seg at hvis Norge gjennom et EU-medlemskap nærmest automatisk da hadde 25 land i ryggen, så er jo det en fordel på mange måter. Men det er altså ikke noen automatikk i at man kommer dit, for det er slik at mange av EU-landene har interesser som de ønsker å ta ut ved å ha et annet syn enn Norge på hvordan fiskevernsonen håndteres. Jeg tror jo at vi har et litt feilaktig bilde noen ganger av at det er så stor motstand mot det norske synet. Det er noen land som har tatt reservasjoner. Men av de landene som har undertegnet Svalbardtraktaten, så er det faktisk et stort flertall som ikke har tatt reservasjoner. Jeg legger jo da også vekt på de uttalelser som nå kommer fra fiskerimiljøer lenger sør i Europa, bl.a. i Spania, som sier at det norske regimet gir god forvaltning og gir god sikkerhet. Hvorvidt Norge da på den bakgrunn kunne fått gjennomslag for norsk regime som EU-regime i EU, er et hypotetisk spørsmål – og det har en tidligere statsminister sagt at man kan avstå fra å besvare. Jeg slutter meg til den vurderingen, egentlig, fordi oppgavene er så mange her vi står i dag, med den statusen vi nå har.

Finn Martin Vallersnes (H):

Jeg takker for svaret så langt. Jeg vil vise til at i utenriksministerens tale i Paris 25. november uttalte han at gjennom vår nordområdepolitikk håper vi å knytte Russland enda sterkere til europeiske samarbeidsstrukturer. Høyre støtter denne målsettingen, men mener at det å knytte Norge enda sterkere til europeiske samarbeidsstrukturer må være minst like viktig. Kan utenriksministeren bekrefte at også han har den målsettingen?

Utenriksminister Jonas Gahr Støre:

Først vil jeg si at jeg mener at det vi gjør med Russland i nord er en del av vår europapolitikk. Min russiske kollega og jeg deltok på EUs ministermøte om den nordlige dimensjonen for en uke siden, og det var et uttrykk for at vi kommer med på den måten. Så kan jeg bekrefte at denne regjeringen har den holdningen den har til medlemskap i EU, som til forveksling minner om den forrige regjeringen, der Høyre deltok. Så mener jeg at det er riktig at man har en diskusjon om medlemskap, og at man får det belyst fra mange hold. Min oppgave, slik jeg har som utenriksminister i denne regjeringen, er å følge opp det som er regjeringsplattformen, og der handler det om å ivareta norske interesser med den tilknytningsformen vi nå har, og jeg ser at det gir meg egentlig hendene fulle.

Presidenten:

Presidenten vil akseptere tre oppfølgingsspørsmål – først Jon Lilletun.

Jon Lilletun (KrF):

Vi har registrert at utanriksministeren har hendene fulle. Eg vil gje ros til utanriksministeren for den offensive måten han har starta si gjerning på, og ikkje minst i forhold til nordområda. Min innfallsvinkel til det spørsmålet som representanten Vallersnes stilte, er nok noko annleis. Ser utanriksministeren at akkurat når det gjeld forvalting av fisk og forvalting av havressursar, så er det eit av dei områda det har vore ein fordel at vi ikkje er medlem av EU? Dersom vi ser på måten som hava er forvalta på i EU-området kontra i norsk ansvarsområde, så ser vi ein betydeleg forskjell. Representanten Jagland har fleire gongar uttalt at han meiner det er eit av dei områda som faktisk kanskje var grunnen til at det vart nei, og han forstår kvifor befolkninga reagerte som den gjorde. Deler utanriksministeren det synet, at når det gjeld fiskeri og forvalting har det faktisk vore ein fordel at vi har den posisjonen vi har – EØS-medlem, men ikkje EU-medlem?

Utenriksminister Jonas Gahr Støre:

Det blir dette med hypotesen igjen, for skulle vi gi et ordentlig svar på det spørsmålet så måtte vi jo vurdert hva som ville vært effekten av norsk medlemskap i EU i f.eks. elleve år, omtrent på dagen. Kunne da norsk forvaltningskompetanse, som heller ikke er perfekt i alle sammenhenger, ha brakt EU i riktig retning? Jeg bruker ikke mer tid på det nå. For å gå rett inn på svaret så mener jeg at det er alvorlige mangler ved EUs fiskeriforvaltning, tilstanden i Nordsjøen i andre fiskebanker hvor EU har forvaltningsansvaret, tilsier det. Og jeg mener at de forslagene som har kommet fra både kommisjonen og fra enkelte av EUs medlemsland om hvordan man skulle håndheve forvaltningsansvaret i vernesonen, tyder på en beslutningskrise, egentlig, i å komme fram til den løsningen som faktisk der og da kan sikre god forvaltning. Så jeg mener langt på vei i retning av det Thorbjørn Jagland har gitt uttrykk for, at dette er et område hvor Norge skal legge stor vekt på den erfaringen og den kompetansen vi har. Det at vi har stabile og økende kvoter i våre områder, mens de i EU stort sett minsker, er et talende eksempel.

Presidenten:

Odd Einar Dørum – til oppfølgingsspørsmål.

Odd Einar Dørum (V):

I politikk er det både tider for strid og tider for konsensus. Nordområdepolitikken krever konsensus i et land som Norge. Så jeg vil gi utenriksministeren ros for at han har fulgt opp nordområdene på en kraftig måte – på den måten som også tidligere utenriksminister Jan Petersen trakk opp. Mitt første resonnement går i grunnen langs litt andre linjer. Ser utenriksministeren f.eks. på Arktisk Råd – der alle landene på Nordkalotten, nordområdene, er samlet – som et viktig instrument, ikke minst i en geopolitisk sammenheng? Vi vet at en av de tre rikeste ressurskildene på denne kloden er i nordområdene. Det gjelder olje og gass. Det andre gjelder Svalbard-politikken, som jeg er klar over ikke er utenriksministerens portefølje alene, men som er en del av den. Ser utenriksministeren verdien av at der vi tidligere utelukkende har hatt svart kull, også får forskning, som kan bygges opp og bli en ganske vesentlig del av norsk nordområdepolitikk? Forskningssatsingen i forbindelse med Polaråret og ikke minst forskningen slik vi ser den på Svalbard, i Longyearbyen og i Ny-Ålesund, er viktige bidrag i nordområdepolitikken. Deler utenriksministeren dette synet?

Utenriksminister Jonas Gahr Støre:

Jeg takker for de gode ordene. Vi hadde mye godt å bygge på da vi tok tak i nordområdearbeidet. Jeg er enig i at Arktisk Råd er et veldig viktig instrument. På ministermøtet i Brussel i forrige uke så vi på kart over polområdene og isen. Isen smelter. Den smelter mest på kanadisk side, hvilket illustrerer at dette er et tema som må trekke alle med. Her er Arktisk Råd viktig. I de neste seks årene vil det være nordiske land som har formannskapet, og vi arbeider med å se på om vi kan se en linje i det, for å utnytte mulighetene best mulig. Jeg er helt enig i dette. Jeg er enig i forskningens betydning på Svalbard. Den har stor betydning. Jeg har den grunnholdningen at aktivitet bygger opp om suverenitet. Hadde Svalbard i dag vært et sted med noen få fangstmenn og -kvinner, ville vi ha hatt et annet utgangspunkt enn den mangfoldige aktiviteten vi har – fra kull, turisme og reiseliv til forskning. Så det må stå helt sentralt for oss. Jeg merker meg den store interessen fra andre land når det gjelder forskningsmiljøene på Svalbard. Det tror jeg er en fordel for norsk suverenitetshevdelse.

Presidenten:

Jan Tore Sanner – til siste oppfølgingsspørsmål.

Jan Tore Sanner (H):

Også jeg vil gi utenriksministeren honnør for den offensive måten han har håndtert nordområdepolitikken på. Det er en god oppfølging av den tidligere regjeringens politikk – og ikke minst av tidligere utenriksminister Jan Petersens håndtering og grunnlaget for den. Det ville overraske meg mye om ikke utenriksministeren var enig i at et medlemskap i EU ville ha vært en fordel med tanke på ryggdekning og gjennomslag i nordområdene. Men la det være. La oss se på det nest beste, nemlig å ha gode venner som følger lojalt opp, og som kan gi oss ryggdekning – både våre venner på den andre siden av Atlanteren og våre venner i Europa. Jeg registrerer at den nye regjeringen har vært mer opptatt av hva vi ikke skal være med på i NATO og i forhold til USA, og av hva vi ikke skal være med på i forhold til EU, ved at man markerer mulig veto mot både kjemikaliedirektivet og tjenestedirektivet. Styrker eller svekker en slik holdning våre muligheter til å nå våre mål i nordområdene?

Utenriksminister Jonas Gahr Støre:

Jeg deler ikke representanten Sanners oppfatning av at vi har sendt den type signaler. Norge sender signaler om å være en aktiv deltaker i de foraene der vi er deltaker, og en støttespiller der vi har våre venner. Bildet av at vi har brukt tid på å vektlegge hva vi ikke skal delta i, mener jeg er en gal oppfatning av hva som er skjedd. Norges styrking av deltakelsen i ISAF, f.eks., blir alle de steder jeg har reist til – enten det er til NATO, til Brussel, til London eller til Washington – mottatt som et kraftfullt bidrag fra en partner som leverer det han lover. Hvis man mener at det norske synet på kjemikaliedirektivet og på tjenestedirektivet vil svekke Norge som en troverdig partner, tror jeg man skal forflytte seg til Brussel og se på hva EU-landene selv mener om disse direktivene når de stiller opp i disse foraene. Det kan gjelde Sverige. Og det kan gjelde Frankrike, hvor dette antakeligvis var en medvirkende årsak til at det franske folk sa nei til grunnlovstraktaten. Jeg mener her at på samme måten som i en nasjonal sammenheng – som jeg svarte på tidligere – og i en europeisk sammenheng så tilhører det demokratier å ha diskusjon. Det er slik også disse organene er innrettet – enten det er NATO, EU eller EØS – og der spiller Norge en lojal og aktiv rolle.

[For referat fra hele den muntlige spørretimen, inkl. for Landbruks- og Matministerens og Fiskeri- og kystministerens svar vedr. WTO-forhandlingene, jfr. Stortingets websider].