Å skape et nytt og større ”vi”

Oslo, 8. desember 2006
World Islamic Missions moské (WIM).Besøk til moskeen i regi av Islamsk Råd Norge.
Sjekkes mot fremføring
Kjære forsamling, venner, brødre og
søstre,
Det er en stor glede og en ære for
meg å være her. Jeg har sett frem til å komme hit. Det er mitt
første besøk til en moské i Norge.
For å være ærlig, og det bør man
vel være rett etter fredagsbønnen, så jeg har ventet på
invitasjonen!
For i de siste månedene har jeg
hatt flere besøk av representanter fra det muslimske miljøet på
mitt kontor – som deg, min venn Mohammad (Hamdan, leder for Islamsk
Råd). I min tid som generalsekretær i Røde Kors hadde jeg mange
kontakter med det muslimske miljøet i Oslo – på min arbeidsplass,
ute i byen, på ressurssentrene.
Det er naturlig, og det er på tide.
Fordi vi hører sammen. Fordi vi er en del av et stort norsk ”vi” –
et fellesskap – som på kort tid må greie å mestre kommunikasjon,
lære mer om alle likhetene mellom mennesker i Norge, for de er det
flest av – og mer om hvordan vi skal håndtere det som er av
forskjeller.
Sammen så deler vi det norske
samfunnets fellesskap og utfordringer. Og vi deler det
internasjonale samfunnets utfordringer.
Siden jeg ble utenriksminister, så
har jeg invitert dere til meg – og dere har oppsøkt meg i
departementet – for å diskutere; karikaturstriden, opplevelsen av
økende anti-islamske holdninger, engasjement i deler av verden dere
er knyttet til – og for å dele tanker om samarbeid og prosjekter
som kan trekke unge mennesker med innvandrerbakgrunn med.
Jeg har satt stor pris på disse
møtene – at dere har oppsøkt meg, ringt meg, sendt e-post og sms.
Slik jeg håper alle politisk engasjerte mennesker ser det som sin
rett å gjøre i vårt land.
Og nå verdsetter jeg å være på
hellig grunn her i Åkebergveien, i et stort og flott gudshus –
Norges nest største, og nå snart 12 år gammelt.
Når jeg ser de vakre flisene, ute
som inne, fra Iran og Spania – med kalligrafi fra Koranens tekster
kunstnerisk utformet av iranske skrifteksperter – når jeg ser de
vakre iranske teppene og den store lysekronen fra Tyrkia – da ser
jeg en del av Norge som jeg ikke kjenner nært.
Jeg opplever å bli invitert inn på
en av deres hjemmearenaer. Det er betydningsfullt for meg.
For her er jeg i utgangspunktet en
fremmed, midt i min egen by. Her kan jeg få en opplevelse av å være
utenfor, jeg kjenner ikke ritualene, språkene, kodene, tegnene.
Kanskje kan det stå som en
påminnelse om hvordan mange nye borgere i Norge opplever å ta seg
rundt i andre nabolag av Oslo, hvor jeg kjenner alle kodene.
Og dette er kanskje det viktigste
vi kan gjøre i vår tid:
Å skape og åpne arenaer for
hverandre.
Å lukke dører opp, å slippe inn, og
for å bruke et begrep fra tekster i den Skriften jeg kjenner – å
”gjøre døren høy og porten vid” - for hverandre.
Da jeg jobbet i Røde Kors, sa jeg
at dette var den viktigste utfordring vi sto overfor som felleskap
i Norge. Nå som utenriksminister har jeg ikke forandret mening.
*****
Jeg fikk noen konkrete innspill fra
dere – fra Usman blant andre – til hva jeg kunne snakke om i dag;
om Norges holdning til situasjonen i og rundt Pakistan, India,
Kashmir, Midtøsten, terrorisme, menneskerettigheter. Jeg kan
vanskelig svare på alt ved denne anledningen – men vi har også en
spørsmålsrunde nå etterpå – men det ga meg en tankevekker: Jeg fikk
et innblikk i hva mange av dere her er konkret opptatt av.
Og det slår meg – at norsk
utenrikspolitikk på den måten er blitt ”større”. At nyansene er
langt flere enn det vi ofte er klar over, geografien spenner
videre, hensynene er flere, og samtidig opplever vi – av mange
andre grunner – at skillet mellom innenriks- og utenrikspolitikk
viskes ut.
I Norge bor det i dag om lag
130.000 mennesker med muslimsk tro, og islam er den nest største
religionen vår. I 2004 var om lag to prosent av Norges befolkning,
cirka 80.000 mennesker, medlem av et av de nesten ett hundre
muslimske trossamfunn vi har.
Landet vårt er i endring, og
politikkens dagsorden er i endring, innenriks som utenriks. Ethvert
samfunn, enhver arena, endrer seg med menneskene som hører hjemme i
det.
For 20-30 år siden – da jeg ble
engasjert i utenrikspolitikk – var ganske få nordmenn opptatt av
Kashmir. Det var et område langt unna oss. – Det er det fortsatt,
men nå er det blitt viktigere. Det angår Norge, fordi det angår en
del menneskene som bor her i Norge nå. Noen av dere har
slektninger, røtter, interesser, tradisjoner derfra.
Mitt første hovedbudskap i dag er
dette: Det norske ”vi” endres.
Disse deler av verden – og jeg
nevnte bare ett eksempel – blir stadig viktigere for oss. For med
”oss” vil jeg oppheve skillet mellom ”oss” og ”dere”. – For ”oss”,
eller ”vi”, det er alle som bor i Norge og er en del av vårt
fellesskap, med plikter og ansvar.
Derfor var det ikke unaturlig for
statsminister Stoltenberg å besøke Pakistan rett etter at han
overtok. Og derfor er det naturlig – og ikke minst viktig – for meg
som utenriksminister å besøke Pakistan og India, i neste uke.
Jeg representerer der et bredt
spekter av norske interesser. Jeg representerer også dere.
For slik er det ofte vi sier det:
Norsk utenrikspolitikk skal fremme norske interesser i utlandet.
Men norske interesser er ingen konstant størrelse. Mye er ganske
gitt; som de interesser som følger av at Norge ligger der landet
gjør – mot nord, grensende til Nordsjøen, det store Atlanterhavet,
Barentshavet, nabo av Russland, et nordisk land, tett integrert i
Europa, medlem av NATO men utenfor EU. Dette vet vi.
Men våre prioriteringer er i stadig
utvikling. De må være det i en verden som forandres. Når det norske
samfunn endres, endres også norske interesser.
Og når vi snakker om ”vi” og ”oss”,
da må det handle om
alle oss, også de av oss som ikke har lyst hår og blå
øyne, også de som er født i Marokko eller Vietnam, også de som har
urdu eller arabisk som førstespråk.
Det jeg er opptatt av er: Vi har
våre små fellesskap – familie, nærmiljø, vennekrets –
trossamfunn. De er viktige for oss. De må vi hegne om.
Men vår egen opplevelse av
trygghet, tillit og gjensidighet må også bygge på at vi sammen
greier å utvikle
det store fellesskapet – der alle hører hjemme, der alle
skal kjenne tilhørighet, der alle skal oppleve at noe som er viktig
for dem blir verdsatt, respektert og anerkjent.
I dette store norske fellesskapet
ligger en historisk kulturarv og et verdisett til grunn – spor av
Norge gjennom lange tider: Menneskerettigheter, rettsstat,
demokrati, ytringsfrihet, fri religionsutøvelse – det er på en måte
bunnplanker i vårt samfunn – rettigheter og friheter – kjempet frem
gjennom generasjoner. Rettigheter og friheter som ikke er – og som
ikke skal gjøres – relative.
Så blir kulturarven utviklet videre
– av vi som bor her, dem som har bodd her i generasjoner, og av dem
som kommer til. Ut av dette store fellesskapet skal vi definere
norske interesser.
Da må vi unngå at norske interesser
bare er noen nordmenns interesser, og unngå at norsk kultur bare er
noen nordmenns kultur.
En slik utvikling vil ikke være å
hegne om det norske. Det er snarere å redusere det norske. Det er å
skjerme og stenge det norske for den naturlige veksten som må til
for at begrepet ”norsk” skal høre sammen med begrepet ”Norge”.
Hvis ikke dette ”vi” er stort nok
til å romme både dem som går til kirken og dem som søker til
synagogen, tempelet, moskeen – eller ut i skogen hver søndag for
den saks skyld - da må vi ta signalet og arbeide med å utforme et
bredere ”vi”. Et ”vi” som er vidt nok – et ”vi” som de mange kan
kjenne seg hjemme i.
Å videreutvikle dette ”vi” er med
andre ord vår store oppgave, særlig når det kommer mennesker med
annen bakgrunn til Norge. Vårt svar kan ikke være at alle disse må
bli mer lik oss – eller lik meg. Vi må snarere utvide og skape et
nytt bilde av hva som er ”oss” – hvem ”vi” er.
Men hvordan gjør man det?
Kan man bare lage ”et nytt vi”?
Hvordan ”melder man seg på” et
slikt prosjekt?
For er ikke nettopp det norske ”vi”
et ganske lukket, ensartet og homogent prosjekt? Og lite åpent for
diskusjon og endring?
Opplever vi ikke at de som kommer
til Norge, de som er andre- eller tredjegenerasjons nordmenn – at
også de på sin side søker mot det som for dem er kjent, homogent og
ensartet?
Opplever vi ikke at vi får flere
store fellesskap vendt innover mot dem selv – og ikke utover mot
andre – at de snarere lukker seg for hverandre?
Jeg tror dette er spesielt viktig:
Vi bygger brohoder og broer ved å bruke det aller viktigste
redskapet vi har; kommunikasjon, åpenhet og dialog. Vi må bruke
dette redskapet der vi kan. Og vi må skape rom, nye arenaer – for
nettopp å bruke dette der vi ikke kan. Ved å invitere hverandre til
samtale – til en utenriksministers kontor, eller til en talerstol i
moskeen etter fredagsbønnen.
Under karikatursaken var det
tilliten og dialogen som hjalp oss videre.
Islamsk Råd og Den norske Kirkes
Mellomkirkelig Råd – ja, jeg vil gi honnør til dere – ble viktige –
enda viktigere – både innenrikspolitikken og utenrikspolitikken.
Representanter for ulike miljøer uttalte seg, og de gjorde det
sammen – om verdier og om tro, om tilhørighet og om ytringsfrihet –
og de gjorde ikke dette for å bli enige om tro.
Dette var avgjørende viktig.
Like viktig var det at det i en
årrekke allerede hadde vært god, systematisk kontakt mellom
Mellomkirkelig Råd og Islamsk Råd. Kanalene hadde vært der siden
opprettelsen i 1993 av Kontaktgruppa – et nasjonalt samtaleforum.
Og som det heter i en talende boktittel; man hadde klart å få i
stand ”Dialog med og uten slør”, hjemme, og ved felles
utenlandsbesøk. Og jeg er stolt av å ha kunnet være med å støtte
det utenlandsbesøket som ble arrangert på vårparten nå i år.
Dialog mellom religioner er viktig
og nødvendig – ikke fordi religionene i seg selv er årsak til hat
og voldsbruk – og heller ikke for å overbevise noen om at de
egentlig har samme tro – men rett og slett for å øke gjensidig
respekt og forståelse.
Det begås vold og terror i
religionenes navn. Derfor er det av ekstra betydning at troende
står opp for sin tro og sine verdier, og at de avviser dem som
misbruker disse verdiene. – Slik blant annet en gruppe religiøse
ledere fra Irak gjorde i Oslo tidligere i uken. Jeg møtte dem i
går.
Karikaturstriden viste hvor sårbare
vi er. Men den viste også at vi har en felles plattform å bygge
videre på. Den viste at vi har sterke bånd som går på tvers av
skillelinjer. Den viste at dette ”vi”, dette større ”vi”, allerede
finnes, selv om det er skjørt.
Som vi mennesker er skjøre.
Så la jeg la merke til - i
forbindelse med skuddene mot den jødiske synagogen i september -
hvordan muslimske miljøer igjen reagerte, og sa; ”Skuddene mot
synagogen er et angrep mot religionsfriheten”. Imamer besøkte den
og ble intervjuet; ”jeg kom for å vise solidaritet (…) vi er alle
religiøse mennesker og barn av Abraham”, som imam Shah sa.
At muslimene i Norge stilte opp og
forsvarte jødene, det er spesielt viktig. Det er ukjent mange andre
steder i verden.
Jeg vil gjenfortelle for dere
følgende historie:
Den 23. august i år var jeg med og
åpnet Senter for studier av Holocaust og livssynsminoriteters
stilling, Villa Grande på Bygdøy.
Samme dag hadde jeg vært til lunsj
hos Israels ambassadør til Oslo, og blant annet truffet Elie
Wiesel, Nobelprisvinneren. Jødiske representanter var urolig for
tegn til økende antisemittisme verden over.
Jeg dro fra lunsjen rett til et
møte på mitt kontor med representanter for Islamsk Råd – ja,
Mohammad og flere av dere som er her nå i dag. De var urolige for
økende tegn til anti-islamske holdninger og mistenkeliggjøring av
muslimer i Norge. De var urolige for hvordan unge mennesker med
muslimsk tro kunne reagere over tid. Budskapet var at vi måtte
hegne om denne ungdommen, og ikke oppleve at de vendte seg mot
ekstremistiske retninger, slik vi har sett i andre land.
Så avsluttet jeg dagen på Villa
Grande der mange hadde hilsener til senteret. Den siste av
hilsningstalene den kvelden kom fra den samme representanten for
Islamsk Råd som hadde besøkt meg noen timer før. Han minnet ofrene
etter folkemordet. Og han advarte mot antisemittisme.
Talen hans var enkel, kort, men
mektig. Han pekte på dialogens kraft, på forsoning og fremtid. At
veien vi går er felles.
Slike dager gir for meg håp.
Representanten for Islamsk Råd ga mening til et større ”vi”. Et
”vi” jeg føler meg trygg i – og hjemme i.
*****
Det handler – kjære venner – om
menneskeverd og grunnleggende menneskerettigheter. "Jeg er uenig i
Deres meninger, men jeg vil inntil døden forsvare Deres rett til å
hevde dem", har den franske opplysningsfilosofen Voltaire sagt.
Ytringsfrihet og religionsfrihet
handler om dette dypest sett. For religionsfrihet kan aldri
begrenses til en rent intellektuell øvelse.
Det man tror – eller ikke tror - om
mennesket, om livet, om Gud og om verden, vil alltid synes i livet
– og gi seg utslag i ord og handlinger. En sann religionsfrihet
forutsetter ytringsfrihet - nemlig retten til å leve og mene i
samsvar med det man tror.
Det var av avgjørende betydning at
norske muslimer kommuniserte dette utad, internasjonalt, for noen
måneder siden:
At selv om ytringsfriheten gir
mennesker lov til å si både ukloke og usanne ting, så er det den
samme ytringsfriheten som sikrer muslimer retten til å leve og
uttale seg i samsvar med sin tro i Norge.
Innen det norske fellesskapet –
innen dette norske ”vi” – må det finnes mangfold.
Det finnes ikke én identitet i
Norge. Å ha norsk identitet betyr ikke at vi alle har den samme
identitet. Det ”norske” kan og skal romme flere. Én type identitet
utelukker ikke en annen.
Man må ikke velge mellom å være
muslim eller norsk, like lite som man må velge mellom å være kvinne
og ung, barn og elev, småbarnsfar og utenriksminister. Våre
identiteter er sammensatte. Vi er ”litt av alt”.
Filosofen Tariq Ramadan –
professoren i islamologi ved flere universiteter – snakker om ”The
Evolution of Fear” – fryktens utvikling. Om den stigmatisering
mange muslimer opplever; terrorfrykten og mistenkeliggjøringen,
alle forenklingene, misforståelsene og generaliseringene. – Det at
et menneske med muslimsk tro opplever en spesiell forventning om at
han eller hun må svare for – ja nær sagt stå til ansvar for – det
som enhver annen person med muslimsk tro måtte foreta seg, uansett
hvor i verden det skjer.
Tariq Ramadan – som også er
grunnleggeren av en organisasjon for fremme av
solidaritetspedagogikk – snakker om alle de stemmer som vil ha det
til at vi lever i ulike sivilisasjoner – selv om vi lever sammen –
i sivilisasjoner som aldri kan møtes – ja, som er på full
kollisjonskurs.
Til det har han følgende å si: “The
evolution of fear must be met with the revolution of trust”. Bølgen
av frykt må møtes med ”revolusjonerende tillit”.
Og jeg vil legge til: Å dele verden
inn i sivilisasjoner, det gir ingen mening for å forstå vår samtid.
Igjen – fordi vi kan ha flere identiteter, og kan egentlig høre
hjemme flere steder – så må vi kunne kreve respekt for ikke å bli
tvunget inn i bare én kategori.
Likhetene mellom mennesker er flere
enn forskjellene mellom oss.
Og det er gjenkjennelse av likheter
som bygger opp tillit.
Og så vet vi at: Samfunn med mye
tillit er gode samfunn. De har – som samfunnsforskerne sier det –
mye sosial kapital. For meg, som sosialdemokrat, er dette kanskje
kjerneverdien i mitt politiske grunnsyn: Troen på likeverd,
fellesskap, at det ikke er - og ikke skal gjøres - forskjell på
folk og deres menneskeverd.
Det ligger i holdningene våre: I
møte med andre må vi søke etter likhetene, før vi lar oss fengsle
av forskjellene. Vi må trosse skepsisen, frykten og lete etter
mennesket bak.
Jeg må gjøre det inne på fremmed
mark her i moskéen i Åkerbergveien.
Likevel vet vi hvordan det er: Vi
trekkes mot å fokusere på forskjellene, idet vi oppdager at den ene
er muslim, innvandrer eller barn av innvandrer. En person med høy
utdannelse og mye relevant praksis i utlandet, en ingeniør eller en
lege, strever med å få jobb i Norge, fordi folk blir skeptiske når
de til slutt leser navnet i søknadsbrevet. Et ukjent navn.
Skepsis.
Vi kan ikke ha det slik – at vi
blir satt i boks, og der alt som binder oss sammen er uvesentlig –
og at det ene som skiller oss bestemmer hvordan vi ser på
hverandre.
Slik tenkning skaper knivskarpe
grenser. Ugjennomtrengelige og usanne grenser, murer. For verden er
ikke – og vil aldri bli – så enkel og utvetydig.
Det er krevende å møte det som er
annerledes. Det er ofte skremmende å utfordres på det ukjente. Men
det åpner også for helt nødvendig kreativitet og nyskapning.
*****
Og skal vi komme videre – ja, da må
vi sørge for møteplasser: Sammenhenger og arenaer for samtale og
samhandling, for påvirkning og innflytelse. Bygge felles språk – i
mer enn én forstand – det går på norsk i Norge – og dét må være
hovedkanalen for kommunikasjonen i det store fellesskapet.
Det finnes arenaer i Norge;
foreninger, organisasjoner, fagbevegelse, partier, idrettslag. Vi
er et gjennomorganisert samfunn, på godt og ”vondt”. Her kan vi
lære hverandre å kjenne, jobbe mot felles mål, se mulighetene, møte
utfordringene. Det å spille fotball eller fløyte dreier seg om mer
enn idrett og musikk. Det handler om deltakelse.
Derfor er disse sammenhengene så
viktige; klassekontakten, borettslaget eller de religiøse rom.
Og en viktig arena for meg som
politiker er samfunnsdebatten – hvor dere må delta, slik dere gjør
her i dag. Det norske samfunn trenger det. Ta ordet. Dere må
fortelle hverandre, norske myndigheter og mediene hva som opptar
dere, hva dere ønsker, frykter, håper, hva dere vil, hva dere
kan.
Bare når vi møtes, kan vi få en
større forståelse av hvem vi som samfunn og fellesskap er.
*****
Så spør dere meg også: ”Hva slags
utenrikspolitikk har Norge i forhold til muslimske land?”
Da er mitt svar: Noen slik politikk
har vi ikke. Og med det mener jeg å si at vi har ikke noen særskilt
politikk for land som på den ene eller andre måten defineres som
muslimske. Like lite som vi har en egen politikk overfor
buddhistiske eller kristne stater. Vi deler ikke opp verden på den
måten.
Men jeg skjønner hva dere sikter
til. - For vi snakker om ”Vesten”, ”transatlantiske forbindelser”,
”Nordområdene”, ”Øst-Asia” eller ”Midtøsten”. Geografiske
inndelinger.
Det er også slik at noen har
snakket om ”den onde aksen”, hvor islam, voldsbruk og politikk
knyttes sammen. Det er gal tale. Feilaktige talemåter som tegner et
forenklet, unyansert og skremmende bilde av enkelte stater.
Talemåter som stempler, stigmatiserer, som skaper farlige
blindspor, blindgjengere. Som blokkerer for dialog, som stenger for
å finne felles interesser, som sprenger samtalens muligheter.
Land – som mennesker – er ikke
endimensjonale. Det er flere faktorer enn religion som gir land
særpreg; geografi, historie, styresett, språk, folkegrupper,
økonomi, ressurser, relasjoner til andre land og internasjonale
organisasjoner. På samme måte er også Norges utenrikspolitikk
overfor enkeltland styrt av mange forhold.
Norsk utenrikspolitikk skal ta vare
på norske interesser. Det er jobben vår som regjering – og min jobb
som utenriksminister.
Mye handler da om det som er nær
oss. Men staters og menneskers sikkerhet i dag handler også om
verden langt unna; migrasjon, klimaendringer, helseutfordringer,
internasjonal kriminalitet – en lang rekke saker ”langt unna” som
brått kan komme veldig nær. Ja – ”langt unna” eksisterer ikke
lenger.
Derfor vil arbeidet for fred og
forsoning, dialog og støtte til organisasjoner og det sivile
samfunn alltid være viktig i utenrikspolitikken. Og jeg vil nevne
noen få eksempler på vårt engasjement nettopp innen
religionsdialog, menneskerettigheter og bidrag til det sivile
samfunn, i land som har store muslimske befolkninger.
Indonesia – som er landet i verden
med størst muslimsk befolkning – er en av Norges tre dialogpartnere
når det gjelder menneskerettigheter. På årlige møter drøfter vi
utfordringer og tiltak på dette feltet. Sammen arrangerte vi i
september en internasjonal konferanse om ytringsfrihet, toleranse
og medias ansvar i vår globaliserte verden – en intermediadialog –
som skal følges opp i 2007.
I Midtøsten er det viktig for oss å
blant annet støtte Mellomkirkelig Råds arbeid med interreligiøs
dialog mellom muslimske, jødiske og kristne ledere i Midtøsten. Det
arbeides for at Rådet for religiøse ledere i Jerusalem skal bli
operativt så snart som mulig, i håp om å kunne få til en god
samtale – om hellige steder og andre – ofte praktisk rettede –
utfordringer i dette store konfliktområdet.
Norge har dessuten ledet
Giverlandsgruppen for Palestina og gir betydelig bistand for å
avhjelpe nød og støtte den palestinske befolkningen i området. Hvor
målet er en egen selvstendig palestinsk stat.
I Utenriksdepartementet er det
opprettet et eget Forum for religion og utenrikspolitikk, et
møtested for ressurspersoner fra ulike fagmiljø og organisasjoner i
Norge. Med mer kunnskap her, kan vi i utenrikspolitikken handle mer
målrettet overfor de viktige nettverkene.
Hva gjelder Kashmir – som noen av
dere er sterkt engasjert i – har Norge bidratt med betydelige
midler til gjenoppbyggingen etter jordskjelvet. Støtten har primært
gått til pakistansk side.
På et annet felt har vi gjort en
indirekte innsats over tid i Kashmir-området gjennom arbeidet for
ytringsfrihet og andre grunnleggende menneskerettigheter.
Organisasjonen ”The Human Rights’ Commission of Pakistan”
representerer dyktige og betydningsfulle aktører i landet. Arbeidet
som organisasjonen driver bidrar til bedrede forhold for
innbyggerne i Kashmir.
En annen viktig organisasjon i det
sivile samfunn er ”South Asia Free Media Association” - som har mye
av æren for økt mobilitet over grensene, ved blant annet å legge
til rette for utvekslingsreiser for pakistanske og indiske
journalister. Norge er en viktig støttespiller for begge disse
organisasjonene jeg nevnte.
Vi har alt i alt et betydelig
engasjement i flere land som kan betegnes som muslimske. Mange
samarbeidsland hvor Norge er tungt inne med bistandsmidler og
fredsrettet innsats har store muslimske befolkninger – som
Afghanistan, Sudan og Bangladesh.
Men – som jeg sa – religiøs
tilhørighet kan ikke ha betydning for hvor vi velger å engasjere
oss. Jeg er opptatt av å se etter ”mulighetsvinduer”. Jeg er
opptatt av å utnytte handlingsrom. I tillegg til at alt dette
handler om solidaritet, en plikt, om å bidra der vi kan – til fred
og konfliktløsning – der det lar seg gjøre i andre deler av
verden.
Så spør noen: Hvorfor er ikke Norge
mer involvert i Kashmir? Det er riktig at Norge har fått ulike
henvendelser, og at vi er blitt bedt om å vurdere å ta en rolle i
forhandlingene.
Men her kommer jeg til et viktig,
prinsipielt poeng: For at det skal være mulig å oppnå noe som
tredjepart i en fredsprosess, så må begge parter, alle parter, i
konflikten ønske at man deltar.
Det har ikke vært tilfelle i denne
konflikten. India har ikke ønsket Norges bidrag. Og nå er Pakistan
og India enige om at konflikten skal løses mellom de to landene.
Involvering fra andre – slik vi har bidratt med i andre
fredsprosesser – er da ikke aktuelt.
Jeg er naturligvis klar over at alt
ikke er løst med dette. Det er grupper i Kashmir som opplever at de
ikke blir hørt. Det er mye voldsbruk i området. Sammen med EU og
andre land har Norge uttrykt bekymring for forholdene for
sivilbefolkningen i Kashmir.
Jeg er opptatt av at innbyggerne
sikres et inkluderende, demokratisk styresett. Og representative
organisasjoner for befolkningen i Kashmir bør i større grad
involveres i fredsprosessen, for å sikre lokalt politisk eierskap
for de løsninger og tiltak som iverksettes.
I dette geografiske bildet vil jeg
også understreke at Norge har vært opptatt av at både Pakistan og
India er atommakter. Arbeidet for nedrustning og ikke-spredning har
høy prioritet for Regjeringen.
I likhet med mange andre er jeg
bekymret over planene om ytterligere utbygging av
atomenergisektoren i Pakistan. Og jeg er opptatt av at India må
overholde sine forpliktelser.
Om noen få dager reiser jeg til
Pakistan for å ha samtaler med ledere der. Kollega Bjarne Håkon
Hansen besøkte Pakistan for litt siden, og foreslo at den norske
stat kunne gå sammen med norsk-pakistanske miljøer for å organisere
bedre støtte til lokal utvikling på de steder der norske
pakistanere kommer fra.
Denne tanken springer ut av noe
grunnleggende: Penger som sendes til opprinnelseslandet fra folk
som har flyttet ut og kommet i godt arbeid, utgjør et viktig bidrag
til utvikling i mange land – ja, forskning viser at slike verdier
for noen land utgjør nær tre ganger den bilaterale og multilaterale
bistanden. Jeg håper utviklingsministeren, inkluderingsministeren
og jeg etter hvert mottar mange gode ideer som kan bidra til å åpne
et nytt vindu i norsk utviklingssamarbeid med Pakistan og andre
land.
Mange eksempler viser at Norge har
et aktivt utenrikspolitisk engasjement i flere muslimske land. Det
handler om forvalte og fremme norske interesser – våre felles
interesser – i et Norge av i dag.
Det er i vår egen interesse – i
dagens globaliserte verden – å støtte det sivile samfunn, bidra til
at nettverk styrkes, gi støtte til medier og organisasjoner, bidra
til at stemmer blir hørt, bekjempe fattigdom og urettferdighet.
Fred må bygges og trygges av
mennesker. Og vi bør i den sammenheng minne oss om at alle
verdensreligionene har fredsbudskapet til felles. Fra Koranen leser
vi; ”Men ønsker de fred, så skal du gjøre det samme. Forlat deg på
Gud”. Alle religioner handler om veier til fred. De kommer med
budskap om fred. Denne visjonen er felles.
Det gir oss mennesker, oss
politikere, religiøse ledere, tilhengere, et stort ansvar for å
skape fred, for å holde fred, for å trygge fred. Det finnes en
retning, en vei, fredens vei, vår felles vei.
Tydeligst – og kanskje vanskeligst
- kommer dette frem i det kjente og illustrerende uttrykket om at
”veien til fred i Midtøsten går gjennom Jerusalem”. I Jerusalem
møtes de tre store verdensreligionene. For vi - som alle er
Abrahams barn - er alle ”markens hyrder”, som vi godt kan formulere
det nå før jul, i den kristne språkdrakten.
*****
Kjære venner, brødre og søstre,
Igjen: Takk for invitasjonen. Jeg
har hatt mye på hjertet. Dere har vært gode til å lytte.
Jeg har hatt flere budskap:
Ett er mitt ønske om å høre og se
flere av deres stemmer i norsk samfunnsliv, i politikken, i
fagbevegelse, i organisasjonene, i media. Snakk gjerne høyere,
sterkere og tydeligere om hva dere mener, hva dere vil, hva dere
tror, hva dere frykter, hva dere håper.
Hvis dere opplever at norsk
utenrikspolitikk, eller innenrikspolitikk for den del, ikke
ivaretar deres interesser, så har dere to valg:
Dere kan melde dere ut, i overført
betydning eller bokstavelig. Dere kan si at norske politikere ikke
forstår, ikke respekterer eller ikke taler deres sak.
Men husk da på dette: Da blir vi
enda mer fremmede for hverandre. Da lever vi ikke sammen, men side
om side, som to samfunn, ikke som ”ett vi”.
Det andre valget er å begi dere ut
på nye arenaer, gi deres egne arenaer bredere formål, si hva dere
mener, påvirke beslutningsprosesser, forme dagsorden.
For dere skal være med å bygge
dette store ”vi”, slik at det også rommer deg, din familie, dine
naboer, ditt religiøse samfunn. Slik at det rommer dine interesser,
din tro og våre verdier.
Jeg ønsker at vi skal gjøre det
sammen, som brødre og søstre.
Det krever mot, det fordrer at vi
deler kunnskap, respekterer religionsutøvelse.
Det krever lave dørterskler, vide
porter, store tankerom, og høye takrom.
Vi er godt i gang.
Men vi må være rede: Hver gang det
dukker opp nye utfordringer:
Rede til å kjempe frem
fellesskapsløsninger, øke tilliten, styrke dialogen, formulere og
fremme et nytt inkluderende –
”vi”.