Utenriksminister Jonas Gahr Støre

Åpent møte om WTO i regi av Handelskampanjen, Utviklingsfondet, m.fl.

Oslo, 10. august 2006

Momenter (utdrag) og punkter for utenriksminister Jonas Gahr Støres innlegg
Sjekkes mot framføring

Innledning

• Takk for invitasjonen. Setter pris på Handelskampanjens og dere andres aktive deltakelse i den offentlige debatt om WTO.
• Ser fram til å utveksle synspunkter i denne kritiske forsamling. At vi ikke alltid er enige, er tegn på den politiske sprengkraften i globalisering, handelspolitikk og internasjonal arbeidsdeling.
• WTO-forhandlingene er suspendert på ubestemt tid. På tross av den uttrykte viljen fra WTO-medlemslandenes side, klarte man ikke nå i månedsskiftet juli/august å komme nærmere en enighet. Måtte konstatere at det ikke var grunnlag for å fortsette nå.

Holdninger til at forhandlingene har stoppet opp

• Noen hevder at de er fornøyd med at forhandlingene har stoppet opp. Ingen avtale er bedre enn en dårlig avtale, mener noen. Andre mener nok at ingen avtale er best. Jeg har mistanke om at flere av dere tenker slik.
• Men, så det er klart, jeg er ikke blant dem som tenker slik. Jeg mener det er i verdenssamfunnets, utviklingslandenes og Norges interesse at verden lykkes med disse forhandlingene. Et ryddig, balansert og forutsigbart handelspolitisk regelverk er av grunnleggende viktighet for global økonomi og velstand.
• WTO – regelverket er selvfølgelig langt fra fullkomment, men det er vesentlig bedre enn alternativet. WTO-forhandlingene handler om å forbedre dette multilaterale grunnlaget for å regulere internasjonal handel. Jeg deler denne oppfatning med de fleste politikere i inn- og utland.
• Det sier noe at de aller fleste utviklingsland, det være seg i Afrika, Asia eller Latin-Amerika, er opptatt av hvordan få forhandlingene i gang igjen, og ikke som noen andre: av å fordele skyld for hvorfor det gikk som det gikk.

Om hvorfor WTO er viktig

• Nasjonale grenser får stadig mindre betydning som stengsler eller rammer for menneskelig, kulturell og økonomisk samhandling. – Det meste av dette er bra, men stiller samtidig verdenssamfunnet – og hver enkelt av oss – overfor nye utfordringer.
• Globaliseringen – den økonomiske integreringen – har mange vinnere i mange land. Norge som nasjon og de aller fleste av oss i Norge er blant dem.
• Vår velferd ville ikke ha vært mulig uten tilgangen til utenlandske markeder og utenlandsk kapital og teknologi. Vi bygger vår velferd på en kombinasjon av egen og andres innsats – på eget arbeid og egne investeringer og på kapital og teknologi utenfra som var med på å løfte Norge – parallelt med at vi kunne rydde rom for egen utvikling til beste for velferd og bosetting i hele Norge.
• Ikke alle er like heldige. Globaliseringen har også sine tapere, de som ikke får del av vekst, utvikling og muligheter. Og om markedene globaliseres, så henger politikken etter. Vi strever med å treffe vedtak som kan ramme inn markedenes kraft.
• Friere konkurranse er selvfølgelig ikke alltid mer rettferdig konkurranse. Her er det dype urettferdigheter å ta fatt i – og vi må være blant dem som tar fatt i dem. Det er en stor dagsorden.
• Behovet for et sterkt og forpliktende internasjonalt samarbeid og klare kjøreregler – spilleregler – blir stadig viktigere for å kunne møte globaliseringens utfordringer.
• Alternativet er en verden der ”jungelens lov” hersker, og der den sterkestes rett råder grunnen.
• Vi har behov for forutsigbarhet, gjenkjennelighet, trygghet, ja – også rettferdighet, selv om det er et meget krevende begrep i denne sammenheng.
• Bedre muligheter for handel er et sentralt virkemiddel i kampen mot global fattigdom, ja, et av de viktigste. Det er riktig at noen land på kort sikt vil stå bedre rustet til å utnytte nye markedsmuligheter. Andre land trenger hjelp til å bygge opp egne forutsetninger for å dra nytte av deltakelsen i internasjonal handel.
• At dette er et komplisert og langsiktig arbeid, er ingen unnskyldning for å la være.

WTO-forhandlingene gjelder alt dette

• Det dreier seg om hvordan vi skal forbedre det multilaterale eller flernasjonale handelsregelverket, slik at det er tilpasset dagens store utfordringer.
• Vi trenger spilleregler, rammevilkår, slik at globaliseringen kan bidra til å sikre sysselsetting, verdiskaping og velferd for flest mulig mennesker.
• Vi trenger å sikre at også de fattige lands innbyggere skal dra bedre nytte av internasjonal arbeidsdeling og handel, slik vi i Norge har gjort i generasjoner. De må både omfattes av regelverket og oppleve at regelverket er relevant for dem.

Bakteppet eller bakgrunnen for oppbyggingen av det multilaterale handelsregimet

• Det var erfaringene etter fire tiår med proteksjonisme, depresjon, nasjonalisme og to verdenskriger, som la grunnlaget for en ny forståelse for betydningen av internasjonalt samarbeid., også om handel og økonomi.
• Behovet for å stimulere og regulere verdenshandelen, gjennom nedbygging av proteksjonistiske barrierer, førte til etableringen av GATT-avtalen som i 1995 ble erstattet av Verdens handelsorganisasjon, WTO.
• Regelverket ble jevnlig styrket og utvidet. Handelshindringer ble bygget ned.
• Dette omfattende regelverket, det faktum at alle avgjørelser skjer ved enstemmighet, samt et effektivt tvisteløsningssystem har gjort det multilaterale handelssystemet til et av de mest forpliktende og vellykkede eksemplene på globalt samarbeid.
• Det er viktig at vi ikke glemmer hva som egentlig ligger bak forhandlingene.

Om hva som vil kunne komme til å skje i tiden framover

• Ikke noe entydig svar. Forhandlingene starter neppe opp igjen på alvor før hovedaktørene gir klare signaler om at de har nødvendig politisk handlingsrom til å finne kompromisser.
• Faktum at G6-landene (Australia, Brasil, EU, India, Japan, USA) må bli enige seg imellom for å få bevegelse i forhandlingene.
• Dette er nødvendig for å få bevegelse, men selvfølgelig ikke tilstrekkelig for å få en sluttavtale, hvor samtlige medlemsland må være ombord.
• Utfordringen er ikke at avstanden mellom aktørene er uoverstigelig, men snarere at den politiske situasjonen har gjort det svært krevende å ta første steg.
• Derfor skal man ikke se bort fra at medlemslandene ønsker at forhandlingene skal fortsette.

Grunner til at det vil være uheldig at det ikke blir noen avtale

• Det er de fattigste landene som blir rammet direkte av at Doha-runden stopper opp. Gjennomføringen av de allerede oppnådde framskritt for utviklingslandene vil nå bli utsatt, og det er en risiko for at de faller helt bort.
• Dette gjelder først og fremst avviklingen av eksportsubsidier for landbruksvarer (de desidert mest ødeleggende subsidier for u-landene), og gjennomføring i noen store land av toll- og kvotefrihet for 97 % av alle produkter fra de minst utviklede landene.
• Vi vil kunne oppleve et økt press for flere bilaterale og regionale frihandelsavtaler hvor de store landene spiller en langt mer dominerende rolle enn tilfellet er i WTO.
• USA er i gang med en rekke bilaterale forhandlingsprosesser, og andre store land har sagt at de akter å følge etter. Det kan utvikle seg et omfattende og komplisert nettverk av handelsavtaler, alle med særegne regler og vilkår.
• Land som Norge, og små og mellomstore utviklingsland, er ikke tjent med at handelen styres på denne måten. For våre land er det et lite tiltrekkende scenario å måtte gå alene inn i forhandlinger med land med store økonomiske muskler for å forhandle fram adgang til viktige markeder.
• Et slikt system vil langt på vei være basert på den sterkestes rett, og vil neppe lede til balanserte eller rettferdige avtaler.
• Det er nok mer trolig at svakhetene som påpekes ved WTO vil bli enda mer utpreget i slike avtaler.
• De fattigste landene vil bli holdt helt utenfor. Disse landene har lite å tilby og vil kunne komme til å være lite attraktive som avtalepartnere.
• Det varsles fra flere land at de står klare til å ta i bruk WTOs tvisteløsningssystem mot andre lands toll- og støtteordninger. Mange land lot være å påbegynne slike prosesser, i påvente av å løse sine problemer under forhandlingene. Mens trusler om rettslige skritt først og fremst er rettet mot USAs bruk av subsidier og EUs landbrukspolitiske markedsordninger, vil nok dette over tid kunne få en økende betydning også for Norge. Det er ikke umulig at våre støtteordninger til landbruket kan bli utfordret.
• Norske økonomiske interesser blir skadelidende fordi forhandlingene stopper opp. I tillegg til at vi har våre spesielle utfordringer i landbruksforhandlingene, har vi klare offensive interesser både på industrivarer (NAMA), regelverk og tjenester.
• Det er fortsatt viktig å legge forholdene til rette for økonomisk verdiskapning og vekst i Norge. Vårt velferdssamfunn er avhengig av det. Vi risikerer å miste muligheter vi ellers ikke ville hatt dersom det multilaterale handelsregimet, forankret i WTO, svekkes.
• I NAMA-forhandlingene er den viktigste enkeltsektoren selvfølgelig fisk og fiskeprodukter - viktige produkter for kysten og distriktene.
• Regelverksforhandlingene, som omfatter anti-dumping og fiskerisubsidier, er viktige for oss for å redusere faren for nye saker mot norsk oppdrettsfisk tilsvarende det norsk laks er utsatt for i USA og EU.
• Innenfor tjenestesektoren har Norge sterke offensive interesser på en rekke områder som maritime-, energi-, finansielle- og telekomtjenester.

Avslutningsvis

• En historisk mulighet for å styrke det multilaterale økonomiske samarbeidet – særlig å integrere utviklingslandene i verdenshandelen – kan glippe.
• Vi går inn i en uavklart situasjon som verken er bra for småbedrifter i utviklingsland eller for norske bønder som må planlegge sine investeringer.
• Vi er avhengig av stabiliteten og forutsigbarheten som det multilaterale systemet gir.
• Regjeringens utgangspunkt i forhandlingene er derfor at vi ønsker at forhandlingene skal lykkes, fordi alternativet er så lite oppløftende – ja direkte nedslående – for de fattigste landene, men også for oss.

****

For et sammendrag av talen les her