Norge og FN. Aldri har det vært så stor etterspørsel etter FNs tjenester, og heller aldri har organisasjonen vært utsatt for så mye kritikk som i dag. Hvorfor bruker Norge så mange penger på FN?

Kofi Annan besøkte Beirut i forrige uke og ble pepet ut av demonstranter. Hvem er det folk ser når de buer mot FNs generalsekretær? For vanlige mennesker er han et symbol på verdenssamfunnet. Et verdenssamfunn som, sett fra ruinene i Sør-Beirut, oppfattes som likegyldige – eller enda verre – som medskyldige.

Men buingen er også utslag av noe annet. Det er en demonstrasjon av de forventninger folk har til FN, den sentrale rolle som forventes av FN i arbeidet for fred, for humanitær innsats og for utvikling. Det er et uttrykk for den ekstra store skuffelsen over at FN, av alle, oppfattes å ha sviktet.

Men la oss ikke glemme: FN er resultatet av hva medlemslandene gjør det til. Jeg er fortsatt overbevist om at veien til en bedre verden går gjennom et sterkere, bedre og mer effektivt FN. Norge vil og skal bidra til å sikre FNs rolle som den sentrale arena for internasjonale forhandlinger, som normsetter og som globalt utøvende organ for sikkerhet og utvikling. Likevel må vi begrunne hvorfor vi mener at det er galt å brenne FNs kontorer. Og hvorfor Norge bruker så mange penger på en organisasjon som mange kritiserer. Svaret er at vi har tro på det FN står for og de bærende ideer som ligger i FNs charter.

Hvor mange nye kriger har vi om fem år? Hvor mange nye flyktninger? Hvor mange nye liv har gått tapt i Darfur og Kongo? Hvor mange nye jenter kommer i skole? Hvor mange små barn blir vaksinert? Det finnes ingen fasit, men uansett hva spørsmålet er, så er FN en viktig del av svaret.

Det har faktisk aldri vært større etterspørsel etter FN. Tallet på FN-personell i fredsoperasjoner har kommet opp i 90.000. Med den utvidete FN-operasjonen i Libanon, Darfur og Øst-Timor, kan vi snart være opp i 120.000. FN har aldri tidligere hatt så mange soldater i felt, og har aldri vært inne i så mange konflikter samtidig. Ofte blir fokus på de stedene FN får problemer. Men raden av vellykkede historier er mye lenger.

FN har sterke og svake sider. Organisasjonen er veldig god til å drive de politiske arenaene og holde diskusjonen i gang, men igjen: Det er opp til medlemslandene å fatte fornuftige vedtak. FN er god til å drive humanitær bistand, god på utvikling – og enda bedre om anbefalingene fra reformutvalget som statsminister Stoltenberg leder blir fulgt, og ganske god på menneskerettigheter. FN er god på fredsoperasjoner, ganske god på fredsmekling, men ennå ikke så god på fredsbygging; det møysommelige arbeidet med å bygge samfunnet opp etter krig og konflikt. FN har problemer når det gjelder nedrustning og ikkespredning, ikke minst fordi atom-statene holder igjen - og FN må bli bedre på å bidra til likestilling og kvinners behov og rettigheter.

Kofi Annan har gjort en god jobb som FNs generalsekretær. Ingen siden Dag Hammarskiøld har jobbet så målbevisst for å reformere og modernisere FN. Det tar tid å gjøre FN til den organisasjonen verden trenger i det 21. århundre, men vi er på riktig spor. Nobels Fredspris i 2001 var vel fortjent. Like fullt: FN har for mange oppgaver i forhold til ressursene, for mange gamle mandater som skal oppfylles, skriver for mange rapporter, og bruker ikke alltid ressursene der de bør brukes. FN strever med en kultur der man ikke makter å prioritere.

Nå står vi foran en ny generalforsamling. Igjen vil vi oppleve mistillit og konflikt mellom land og blokker i FN. Når den 61. generalforsamling begynner, skal Norge lede 1. komité herunder debattene om nedrustning og våpenkontroll. Vi sitter i ledelsen for den nye Fredsbyggingskommisjonen. Vi er den femte største bidragsyter til FNs ”operasjonelle” aktiviteter – for nødhjelp, utvikling, menneskerettigheter og miljø.

Det viktigste for FN nå, er å bli bedre til å levere globale fellesgoder. Modernisering og effektivisering av FN er helt nødvendig for å oppnå dette. Ikke minst må FN bevare og styrke sin oppgave med å sette normer for internasjonalt samarbeid i globaliseringens tid. Vi, som regner oss som FNs beste venner, må være i forkant når det gjelder FN-reform. Det er inspirasjonen for Regjeringens FN-mandat.