Sjekkes mot framføring
Kjære venner,
Man skal ikke bli forledet av
datoen 1. april. Det er en dag for spøk, men også en dag for
alvor:
I dag, for 58 år siden – 1. april
1948 – startet den sovjetisk-styrte regjeringen i DDR blokaden av
Vest-Berlin. Det ga støtet til en av de store konfrontasjonene
under den kalde krigen, med frykt for sammenstøt mellom
Sovjetunionen og Vesten. Flykorridoren kom etter hvert i gang for å
berge befolkningen i Vest-Berlin. Denne dramatiske episoden
framskyndet dannelsen av NATO og europeisk integrasjon i det
vestlige Europa.
Så kan man lage spennende linjer i
historien:
Denne uken, som ledet fram til 1.
april i dette året, har vi hatt to besøk utenfra: Russlands
statsminister Fradkov som har besøkt Oslo og Aukra, der gass føres
i land fra Ormen Lange-feltet. Og i går hadde jeg med min tyske
kollega Steinmeier til gassanlegget på Melkøya utenfor
Hammerfest.
Tema er energi, sikkerhet,
forsyning, europeisk infrastruktur, teknologiske kvantesprang,
miljøhensyn og klimautfordringer. Bildet av den kalde krigens
Europa er fjernt: Russland, Tyskland og Norge er på ulikt vis
energipartnere; vi ser nye mønstre for europeisk utenriks- og
sikkerhetspolitikk.
Men mellom dramaet for 58 år siden
og denne ukens besøk til Norge, ligger et historisk kapittel med
europeisk integrasjon, med den tyske østpolitikken som ledet til
Helsingforsavtalene, avspenning, demokratiets gjennombrudd i
Øst-Europa, den tyske gjenforeningen, Sovjetunionens avvikling,
Warszawapaktens oppløsning og den historiske utvidelsen av NATO og
EU.
Europa er blitt et sikrere sted. –
Derfor er også Norge sikrere.
Ingen kan betvile det: Norges
sikkerhet, Norges velferd og Norges utvikling er direkte avhengig
av Europas utvikling.
Få land er så tett sammenvevd med
Europa som vårt. Knapt noen vil mene at Norge ikke skal føre en
aktiv europapolitikk. – Og det til tross for at vi har to
folkeavstemninger bak oss som ga det samme resultatet; det norske
folk sa nei til medlemskap i EU.
Dere i Europabevegelsen kjempet for
et annet resultat ved begge korsveier. Jeg gjorde det samme ved den
siste, da jeg selv hadde stemmerett. Men vi er så dypt forankret i
den europeiske, demokratiske idéhistorien, at vi legger
folkemeningen til grunn.
På ja-siden var det aldri noen tvil
om akkurat den saken. Men det opphever altså ikke behovet for en
aktiv europapolitikk, fordi virkeligheten ikke kan oppheves for et
land med Norges interesser og beliggenhet.
Og da er vi tilbake i den norske
virkeligheten, og spørsmålet jeg har stilt her i dag er heller
ingen aprilspøk: ”Gir EØS-avtalen rom for en aktiv
europapolitikk?”.
Mitt svar er: Ja. Og jeg skal
forklare hvorfor:
EØS-avtalen er vår inngang til
Europa, til det europeiske samarbeidet. Avtalen gjør at vi kan løse
felles problemer, møte felles utfordringer, den gir oss mulighet
til å fremme våre grunnleggende interesser og verdier.
Jeg er derfor ikke tvil om at
EØS-avtalen gir rom for en aktiv europapolitikk. Ja, jeg vil mene
at EØS-avtalen i seg selv er et uttrykk for en aktiv europapolitikk
under omstendighetene, og at den for å virke etter hensikten
forutsetter en aktiv europapolitikk.
La meg benytte anledningen, til
dere her i Europabevegelsen, til å dele noen tanker om hvor jeg
mener vi bør gå i europapolitikken.
Jeg vil legge vekt på tre
punkter:
For det første: EØS-avtalen var et uttrykk for
aktiv og framsynt europapolitikk i sin tid.
Den gir muligheter, den er
innovativ, og den har oppfylt forventningene. Den har fungert godt
og gitt gode resultater.
Den hadde som mål å sikre at Norge
kunne fortsette på den kursen vi satte gjennom mye av det tyvende
århundre: En tett integrasjon i europeisk handel og vandel. Det har
vi lykkes med.
Den har gitt større gevinster enn
mange hadde håpet, og mindre kostnader enn mange hadde fryktet.
Dette bygger vi videre på.
Men – og det er mitt andre punkt: EØS-avtalen er
tydelig på hva den dekker, men det er også en lang rekke områder
den ikke dekker. Her må vi bruke vett og fornuft til å finne andre
samarbeidsformer.
Og i denne sammenheng tror jeg at
vi kan bli bedre til å utnytte de mulighetene som skapes av EØS og
våre andre avtaler med Den europeiske union. Jeg vil komme tilbake
til akkurat dette, i en høyttenkning med dere.
For det tredje: Når Europa er så viktig for oss,
fordrer det at vi har en god og innholdsrik europadebatt.
En god samtale, en kreativ og
kritisk diskusjon, er forutsetning for god politikk. En levende og
livlig europadebatt må være vår viktigste ressurs i
europapolitikken – ja, selve drivstoffet.
Debatten har dessverre ikke alltid
fungert slik. Gnistene har ikke alltid ført oss videre. Etter mitt
syn har europadebatten tilslørt, heller enn avdekket,
mulighetsrommet.
Debatten har vært holdt på
skyttergravsnivå. Utsikten derfra er begrenset.
I mange år har det vært slik at
nærmest hvert eneste tema som kommer opp tolkes i et
”ja-eller-nei-til-medlemskaps-perspektiv”. Det er ikke noe direkte
galt i det, men debatten blir dominert av kjente spor, ofte av
kjente aktører og ofte av få nye tanker.
Ja- og nei- siden vil bestå – og de
bør bestå – fordi debatten om medlemskap på ingen måter kan
defineres ut av norsk debatt. Men vi må kunne spørre, undre og
reflektere over kjente spørsmål – men ikke minst nye spørsmål som
kommer opp i et Europa som er i en så rivende utvikling.
Jeg vil derfor utfordre både
ja-siden og nei-siden til å revitalisere europadebatten. – Ikke for
å ta bort de skarpe kantene, men for å gjenfinne dybdene,
dilemmaene, den europeiske dagsorden.
*****
La meg først presentere noen
resonnementer til forsvar for EØS-avtalen, slik dere har bedt
om.
Jeg vet at ikke alle er enig med
meg. Her i Europabevegelsen har det også vært et litt ambivalent
forhold til EØS-avtalen:
På den ene siden har dere omfavnet
avtalen fordi den har sikret et tett samarbeid med EU. Samtidig har
dere kritisert den fordi den har vesentlige mangler, og dere har
kritisert den fordi den tar luften ut av medlemskapsdebatten.
Begeistringen har ikke vært større
i Nei til EU, selv om utgangspunktet der er et helt annet.
EØS er for lite for noen, og for
mye for andre.
For Regjeringen – som dere leser i
erklæringen fra Soria Moria – står EØS-avtalen helt sentralt. Det
slås fast at avtalen er vår bærebjelke i samarbeidet med Europa, og
at en aktiv europapolitikk er en hovedsatsing for oss.
Hvorfor bygger vi på
EØS-avtalen?
Fordi EØS-avtalen i sin hovedsak
har vist å ivareta sine hovedmålsettinger: Nemlig å sikre Norge
deltakelse i det indre marked, med fri bevegelighet for varer,
tjenester, kapital og mennesker.
Dette har vi oppnådd. Dette ser vi
effekter og resultater av hele tiden, hver dag, hver uke, hvor vi
enn snur oss, i hverdagslivet, i arbeidslivet, og la meg kort nevne
tre områder:
For det første: Norge er i dag en del av det indre
marked på linje med EUs medlemsland. Bedrifter, virksomheter,
arbeidsplasser og forbrukere i Norge nyter godt av dette, og de gis
store muligheter, hver dag.
Vi vet at mye av eksportindustrien
ligger i våre distrikter, derfor har EØS-avtalen også bidratt til å
sikre næringsgrunnlaget og bosettingen der. Tallene er klare: 80
prosent av vår eksport går til EU-området og 70 prosent av vår
import kommer derfra.
For det andre: Det er ikke bare næringslivet som
har nytt godt av avtalen. Ta noen andre områder:
Siden begynnelsen av 1990-tallet
har tusener av nordmenn deltatt i utveksling og
samarbeidsprosjekter på forsknings- og utdanningsområdet. Bare
gjennom Sokrates-programmet har om lag 20.000 norske studenter,
elever og lærere deltatt i utveksling i andre EØS-land.
Dette har gitt oss nettverk,
venner, kolleger, språkkunnskaper, mobilitet, bedre kvalitet på
utdanning og forskning, og gjensidig læring.
Og videre – se på kultursektoren:
EØS-avtalen åpner for deltakelse i EUs rammeprogram for kultur, og
dette har mange norske miljøer innen musikk, scenekunst,
kulturvern, billedkunst og forlag benyttet godt.
Dette handler om tilgang til
betydelige økonomiske midler, det handler om økt mobilitet, og om
etablering av varige nettverk. De i alt 65 større EU-prosjektene
som Norge har deltatt i de siste årene, støtter også våre nasjonale
prioriteringer, slik som prosjekter som grensedialogen ”Pikene på
Broen” i Barentsregionen, barnekunstprosjektet ”Glitterbird” eller
”klangfugl”, og Ålesunds arbeid i det europeiske
”Jugendstilnettverket”, for å nevne tre helt ulike eksempler.
For det tredje: EØS-avtalen har også bidratt til å
heve miljøstandardene i Norge på en rekke områder. Vi kan godt bli
minnet om dette i vår selvtilfredshet på miljøområdet: EU er ofte i
front når det gjelder å sette slike standarder.
Ja, alt dette kjenner dere til her
i Europabevegelsen.
Slik jeg ser det, så har
EØS-avtalen vært – og er – en viktig del av et større
moderniseringsprosjekt i Norge – et prosjekt som tar sikte på å
trygge og videreutvikle grunnlaget for arbeid og velferd – bygget
på verdiskaping, fornyelse og høye miljøstandarder. Vi fremmer en
slik utvikling ved å bryne oss på andre – på betingelser som sikrer
like spilleregler.
EØS-avtalen har et bredt
nedslagsfelt, et bredt virkefelt, og mange norske grupper er
trukket inn i samarbeidet.
Så skal vi samtidig være åpne og
ærlige: På noen områder og i noen enkeltsaker har EØS-avtalen ført
med seg uønskede eller vanskelige omstillinger. På andre områder
har regelverket vært unødvendig firkantet og stilt urimelige
krav.
I slike situasjoner er det vår
oppgave å gjøre det klart hvor vi er uenige og forsøke å endre
regelverket:
Spørsmålet om regionalstøtte og
differensiert arbeidsgiveravgift er eksempel på en slik sak. Sett i
ettertid, synes det klart at vi i hovedsak har hatt rett i denne
saken hele veien. Den norske ordningen var og er en smidig måte å
gi regionalstøtte på. Europakommisjonen har nå endret regelverket,
og vi arbeider for å få gjeninnført en god og effektiv ordning.
I Norge er vi dyktige til å
gjennomføre EØS-regelverket. Det følger en lang norsk tradisjon,
nemlig at vi snarlig innfører og gjennomfører vedtatte
internasjonale avtaler og rettsakter i norsk rett og regelverk. På
den siste rangeringen over dette kom vi på fjerdeplass.
Det er bra. Og jeg deler ikke det
syn at dette plasserer oss på ”førsteplass på avmaktens
rangeringsliste”, som lederen i Europeisk Ungdom har uttrykt
det.
Nei, det er snarere et uttrykk for
at vi har en god forvaltning. Det er et uttrykk for erfaringen fra
at god gjennomføring faktisk kommer oss til gode. Det er uttrykk
for at felles regler og standarder samsvarer med våre ønsker og
prioriteringer. Det er uttrykk for at det gir oss muligheter.
Siden jeg hadde anledning til å
delta i forhandlingene om EØS-avtalen, så vil jeg også si noe annet
positivt om den; nemlig det at den er en effektiv og innovativ
konstruksjon:
Med det mener jeg å si at det er
dessverre ikke slik at alle internasjonale avtaler gir de
resultatene man hadde håpet og behov for. Og det er heller ikke
slik at alle internasjonale avtaler unngår unødig byråkrati og
dobbeltadministrasjon. Det kan vi beklage.
Men EØS-avtalen derimot, er en
effektiv avtale:
For det første, i forhold til denne
avtalens omfang krever den liten administrasjon, både i Norge og i
EU. Det er etablert et velfungerende beslutningssystem og en
overvåkingsmekanisme som også fungerer bra.
Dernest: EØS-avtalens dynamiske
karakter er også noe innovativt. Stadig nye rettsakter legges til.
Avtalen blir ikke utdatert. Det er vi som stadig blir
oppdatert.
Men det er selvsagt et problem at
samarbeidet i Europa utvikler seg på en lang rekke andre områder
som ikke dekkes av avtalen. Det er imidlertid ikke i seg selv noe
som EØS-avtalen kan lastes for. Dette må være et viktig element i
den løpende europadebatten.
Disse egenskapene ved EØS-avtalen
blir lagt merke til internasjonalt: Vassilios Skouris, som er
Europadomstolen president, framhevet nylig at samarbeidet mellom EU
og EFTA burde være et forbilde for hvordan man skal sikre dialog og
samarbeid mellom rettslige institusjoner i internasjonal politikk.
Jeg er enig med ham.
En tredje sterk side ved
EØS-avtalen er at den har vært både robust og gitt resultater, selv
om regningen for Norge ble stor.
Vi skal sende tydelige signaler til
EU i en ny utvidelsesrunde om at Norge ikke kan stille i en annen
kategori enn andre land.
EØS-avtalen har vært robust nok til
å håndtere store endringer i Europa, inklusive EU-utvidelsen, og
den har vært produktiv nok til å videreutvikle samarbeidet mellom
Norge og EU.
*****
Så skal vi legge vekt på de lengre,
historiske linjene: Ja, EØS-avtalen er dynamisk ved at den sikrer
vedtak av nytt regelverk. Men den vil aldri gi oss deltakelse i
hele bredden av samarbeid som vokser fram.
Jeg har her lyst til å vende
blikket litt bakover i tid:
Vi må ikke glemme at EØS-avtalen
kom i stand som en respons på planene om å lage det indre marked på
midten av 1980-tallet. Og det er nå mer enn 20 år siden de første
samtalene ble innledet mellom EFTA og EF i de såkalte
høynivågruppene. Den avtalen vi snakker pent om i dag – i 2006 – er
altså langt på vei svar på 1980-årenes utfordringer.
Idéen om å etablere et stort
europeisk økonomisk område ble lansert av Jacques Delors i januar
1989. På EFTA - siden, med Gro Harlem Brundtland i spissen, fulgte
man dette initiativet tett opp, og allerede våren 1989 ble et
videre opplegg mellom EF og EFTA etablert.
EØS ble altså unnfanget i et helt
annet Europa enn det vi ser i dag; ja, faktisk få måneder før de
dramatiske omveltningene høsten 1989, da modige mennesker gikk ut i
gatene, krevde sine rettigheter, klippet hull i gjerdene, krysset
grensene og hakket løs på muren.
Siden har omveltningene skjedd i
rekordfart:
- EF er blitt til EU.
- Samarbeidet er utvidet til nye områder.
- Tyske og finske mark er blitt til euro.
- De opprinnelige 12 land i vest er blitt til 25 i hele
Europa.
I dag er europeiske øyne vendt enda
lengre øst, mot Hviterussland, hvor kampen om demokrati, deltakelse
og menneskerettigheter pågår. Valget i mars var slett ikke i
samsvar med prinsippene for frie og demokratiske valg, og sammen
med EU og OSSE fordømmer vi arrestasjonene av opposisjonelle og
understreker at her står det et nytt slag for demokratiet i
Europa.
Vi må heller ikke glemme at
EØS-avtalen endret perspektiv da EFTA-siden ble kraftig forminsket
da Sverige, Finland og Østerrike ble EU-medlemmer.
Men skipet ble ikke senket. Det sto
stormen av.
I dette perspektiv er det en
ytterligere kvalitet ved EØS-avtalen at den fortsatt fungerer
godt.
Og selv om den ikke sikrer oss
deltakelse på nye områder, så har den fungert som et springbrett
for oss – innenfor for eksempel både justis- og innenrikspolitikken
og forsvars-, utenriks- og sikkerhetspolitikken: For et par uker
siden undertegnet vi avtalen om deltakelse i European Defence
Agency, EDA.
Schengen-avtalen er et annet
eksempel. Her fikk vi først beskjed fra EU om at vi ikke kunne være
med. Da fløy vi EUs representanter opp langs den norske grensen og
viste dem hva de måtte forsvare dersom Norge ikke kunne være
med.
Robust og nyskapende. Disse
egenskapene ved EØS-avtalen har gitt oss verdifull forutsigbarhet,
fasthet og stabile rammer i en omskiftelig tid.
Så kan vi også legge til at avtalen
har vært og er et velfungerende nasjonalt, politisk kompromiss:
Alle norske regjeringer – uavhengig
av politisk farge eller basis i Stortinget – har kunnet styre
videre på grunnlag av EØS-avtalen. Dette er ingen selvsagt ting på
et felt hvor det til tider har blåst kraftig og vært store
politiske spenninger, mellom motpoler.
Jeg tror vi ville ha opplevd en
grad av betydelig ustabilitet og utrygghet dersom hver regjering de
siste 15-20 år skulle ha meislet ut sin egen
tilknytningsform.
Jeg vet at i manges øyne har EØS,
som et kompromiss, vært nesten altfor suksesspreget. Jeg husker at
stortingsrepresentant Jon Lilletun under EØS-forhandlingene alltid
spurte om EØS var en ”varig løsning”? Gro Harlem Brundtland, pleide
da å svare; ”EØS var en varig løsning – inntil noe nytt dukker
opp!”
*****
Regjeringen mener altså at det er
mange gode grunner til å forsvare EØS-avtalen:
- Den oppfyller målsettingene,
- den er effektiv og innovativ,
- den har vært robust og fruktbar, og
- den har fungert som et politisk kompromiss.
Men et forsvar for EØS kan som sagt
ikke endre det forhold at avtalen er begrenset, at den ikke
reflekterer hele EUs brede dagsorden, at den ikke speiler EUs fulle
utvikling, på godt og vondt.
Og dette er mitt andre hovedemne i
denne innledningen.
La oss derfor spekulere litt:
Hvordan ville EØS-avtalen ha sett ut dersom vi skulle forhandle den
fram i dag? Hva tror dere?
Det blir hypotetisk, men jeg tror
at vi i Norge ville ha ønsket et mer omfattende samarbeid, som i
større grad tok hensyn til Europaparlamentets økende rolle, og som
bedre reflekterte samarbeidet innenfor områder som utenriks-,
sikkerhets- og utviklingspolitikk. – En avtale som hadde sikret oss
mer ordnet adgang til EUs ulike strategiske satsinger, fra
Lisboa-strategien til energistrategien, som nå tar form.
På den annen side kunne det ha vært
mer krevende å få til de institusjonelle ordningene vi fikk da vi
forhandlet med et fullt EFTA-lag. To-pilar-løsningen er viktig for
oss, selv om det vanskelig kan sies at pilarene balanserer!
Men formalitetene er viktige her:
For med dagens avtale og oppsett har vi muligheter til å påvirke
regelverket, selv om innflytelsen ikke er garantert.
Men ingenting kommer inn i norsk
regelverk uten at vi selv bestemmer det.
Jeg mener med andre ord det er
misvisende å si at EØS-avtalen har gjort Norge til et
”(tele)faksdemokrati” – som noen hevder.
Samtidig må vi stikke fingeren i
jorda, ta et blikk på europakartet og på organisasjonskartet:
Norge er ikke i kjernen av Den
europeiske union. Men på den annen side er vi heller ikke helt ute
i periferien, og vi skal jo være de siste til å gjøre oss mindre
enn vi er.
EØS-avtalen gir oss rett til å
delta i tidlige faser av EUs beslutningsprosess. Men den gir oss
ikke stemmerett. Vi sitter ikke rundt bordet når beslutningene
fattes.
Vi må utnytte andre kanaler for
innflytelse enn medlemsstatene, ofte mer uformelle.
Fordi vi er ute av syne, er vi også
ofte ute av sinn.
Slik er EØS. Og det er vår
utfordring og bare vi kan bøte på det.
EØS er en krevende posisjon, som
stiller store krav til oss her hjemme, og for eksempel til våre
utenriksstasjoner. Ja, jeg mener at denne posisjonen faktisk
forutsetter, den er avhengig av, en aktiv europapolitikk.
Derfor har Regjeringen satt seg som
mål å revitalisere arbeidet med europasakene:
En aktiv, offensiv europapolitikk
handler om at vi må bli dyktigere til å se mulighetene, og til å
fokusere på hvor vi kan bidra og hva vi kan bidra med.
EU vil snakke med oss fordi vi har
ressurser, kompetanse og erfaringer.
La oss ta det mest åpenbare –
energiområdet – som nå er i betydelig utvikling:
Både Europakommisjonen og
medlemslandene ser på Norge som en av deres viktigste, strategiske
energipartnere.
EU importerer om lag halvparten av
sitt energiforbruk og denne andelen kan stige til 70 prosent om 15
år. Sikker tilgang til energi står øverst på dagsorden. Toppmøtet i
forrige uke viste med all tydelighet den dynamikk som nå er
innenfor arbeidet med EUs energipolitikk.
Vi opplever derfor interesse fra
våre europeiske venner om hva som skjer i nordområdene.
De siste dagene har jeg diskutert
energi og tegnet og fortalt om nordområdene både med den estiske og
den tyske utenriksministeren og med den russiske
statsministeren.
Kollega Steinmeier og hans følge så
det med egne øyne på Melkøya utenfor Hammerfest i går: Her tar en
ny energiregion i nord form.
Det hele er imponerende, og mitt
inntrykk er at perspektivene og utfordringene i nord blir tydeligst
når de selv får se dette enorme, avanserte anlegget.
Samtidig ser de hvor mektig og
sårbar naturen er der oppe.
Et annet felt er spørsmålet om
sosial rettferdighet, sysselsetting og økonomisk utvikling i
Europa:
Her opplever jeg at EU viser økende
interesse for det som gjerne kalles ”nordiske løsninger”: Hvordan
vi kombinerer et fleksibelt arbeidsmarked med sikkerhet for den
enkelte og hvor sosial dumping må unngås. Dette omfatter selvsagt
ikke bare Norge, men vi har også her noe å vise frem.
- For i Norden har vi lykkes:
- Fordi vi har hatt stor tillit til hverandre, og vært i stand
til å forstå og ta hensyn til hverandres interesser.
- Fordi vi har et hovedmål om å gi alle like muligheter.
- Fordi vi har et skattesystem som også har som mål å sikre
omfordeling.
- Fordi vi har en aktiv offentlig sektor; en – til internasjonal
sammenlikning – effektiv offentlig sektor.
- Og fordi partene i arbeidslivet har spilt en konstruktiv
rolle.
Jeg vil derfor – som jeg har sagt
tidligere – ikke vike avveien for å markedsføre denne modellen.
Derfor er jeg helt enig med Grete Berget, Europabevegelsens leder,
som i en god kronikk i Dagsavisen nylig, understreket betydningen
av at vi må se våre velferdsreformer i sammenheng med de europeiske
endringene. Tidlig på 90-tallet var det mange som spådde den
nordiske modellens aftensang. Nå hører vi noe annet. Den nordiske
modellen og nordiske omfordelingsmekanismer gjør oss tvert i mot
bedre rustet for kunnskapsøkonomien.
Det er ikke det indre markedet som
truer de europeiske velferdsstatene, men globalisering og manglende
evne til stadig å reformere og utvikle det.
Jeg nevnte utdanning og kultur, og
et annet felt hvor vi har utviklet et tett samarbeid med EU er
forskning. I EUs sjette rammeprogram har norske forskere deltatt i
om lag 2.500 søknader, og nesten en tredjedel av disse søknadene
har fått tilslag. Dette plasserer norske forskere på topp, sammen
med Belgia, Frankrike og Nederland. Vi henter dermed ut omtrent
like mye som vi betaler inn – i tillegg til at vi vinner adgang til
ledende kunnskapsmiljøer.
Det viktige her er at innflytelse
på Europas utvikling krever kunnskap, innsikt, nettverk og det
krever engasjement:
Regjeringen vil i løpet av våren
legge fram en stortingsmelding, en handlingsplan for
europapolitikken, som vi kaller ”EØS Pluss”. Formålet med denne
planen er å sikre at europapolitikken er klart forankret, i
tydelige og tidlige politiske prioriteringer.
Det er vårt mål å informere
Stortinget tidlig om saker som er viktige for oss, selv om vi ikke
bestemmer, og EUs grønnbok om energi er et eksempel på slike
prosesser.
Ine Marie Eriksen har kalt EØS
pluss for "medlemskap minus" – jeg synes det er bra for debatten at
barnet har flere navn!
Med å informere ”tidlig”, som jeg
nevnte, mener jeg følgende: For Norge er det avgjørende at vi
kommer tidsnok og i starten av de beslutningsprosesser der vi har
klare interesser.
Men vi behøver ikke være like tungt
inne i alle saker. Ofte har vi felles interesser med EU. Ofte er
EUs politikk også bra for Norge. Og når 25 land i Europa enes, vil
det som regel være slik at vi også kan enes. – Men ikke alltid, og
derfor må vi være våkne, strategiske og energiske.
Vi gjennomgår nå rutiner og
prosedyrer slik at vi bedre kan fremme våre interesser og
synspunkter.
Vi legger vekt på å konsentrere
innsatsen på noen områder. Omorganiseringen av
Utenriksdepartementet og utenrikstjenesten – med vekt på tjenesten
som en moderne kunnskapsorganisasjon – vil støtte disse
endringene.
Åpenhet, kompetanse og deltakelse
vil være avgjørende for at vi skal lykkes.
Vi må trekke sammen og bli
flinkere, bedre til å se sammenhenger.
Vi må arbeide for et kompetanseløft
i hele samfunnet. Vi må styrke utdanning og forskning innenfor
dette feltet.
Regjeringen er ikke noe unntak. Vi
trenger ”voksenopplæring”: Vi har sendt alle statssekretærene og
politiske rådgivere på kurs til Brussel, og vi skal ha et eget
seminar i Regjeringen om EU om kort tid.
Som et ledd i dette arbeidet vil vi
også styrke dialogen og samarbeidet med regionale og lokale
myndigheter, med arbeidslivets parter, med organisasjoner og
bevegelser, tankesmier, forskere, media og andre parter.
Her – ja, her i salen – er det
mange som sitter med erfaring, kompetanse og gode nettverk. Her er
det mange som kjenner hvor skoen trykker og hvor vi kan bli bedre.
Det vil være UDs utfordring å trekke dere inn i arbeidet.
Vi må bli bedre på å sammen utnytte
vår felles kunnskapsbase.
*****
Dette bringer meg til mitt siste
hovedpunkt, som jeg skisserte innledningsvis:
Nemlig behovet for en god
europadebatt. Jeg sa i starten at en aktiv debatt er en
forutsetning for en aktiv politikk. Samtale skaper løsninger.
Diskusjon får fram engasjement. Åpenhet kaster lys over sakene.
Regjeringen ønsker å bidra til at
de folkevalgte involveres på en meningsfull måte i
europapolitikken, at de får informasjon tidlig, at de gis et enda
bedre grunnlag for debatter om viktige veivalg og framtidige
utfordringer.
På den måten får vi fram bredden av
norske syn. Det skaper et bedre grunnlag for påvirkning.
Europadebatten må ikke foregå bare
mellom ekspertene, mellom kunnskapsrike europapolitikere, de godt
skolerte journalistene og kommentatorene, eller bare i de formelle
kanalene. Europadebatten må være synlig i de medier som vi leser og
lytter til. De må foregå i de samtalerom og tenkerom der folk
møtes.
Og som jeg sa innledningsvis; det
kan ikke være slik at Europadebatten bare må handle om medlemskap.
Den må handle også om det, men ikke bare. Det virker polariserende.
Det blir ”oss” og ”dem”.
Ofte forsvinner nyansene. Ofte
overdrives betydningen av tilknytningsformen.
Europadebatten ville bli en
viktigere ressurs om den i større grad åpnet for tvisyn, dilemmaer,
tydeliggjorde muligheter, synliggjorde handlingsrom. I stedet for å
være svart-hvitt, nei-eller-ja.
Forutsetningen for innflytelse er
at vi er i stand til å vite, tolke og forstå det som skjer i Den
europeiske union.
Forutsetningen for innflytelse er
at vi mestrer å handle til riktig tid og på riktig måte.
Regjeringen vil derfor ta noen grep
for å revitalisere europadebatten:
- Vi vil bedre rapporteringen av europasakene.
- Vi vil skape økt åpenhet og synlighet om vår
europapolitikk.
- Vi vil skape større innsikt i våre aktiviteter, i våre
prioriteringer og i de resultater som oppnås.
- Vi øker støtten til de organisasjoner som er engasjert i
europaspørsmål – slik vi annonserte i Soria Moria –
erklæringen.
- Vi vil oppfordre næringslivets aktører til å bidra i dette
offentlige ordskiftet, både om lovgivning som er under utarbeidelse
i EU, og om den generelle europapolitiske dagsorden.
Jeg synes at debatten i større grad
bør speile at europeisk samarbeid dreier seg om felles
problemløsning. – Ta nå Hviterussland som tema; dette er et
brennende europapolitisk tema.
Det handler om hvordan vi skal;
- sikre fred og stabilitet,
- løse store klima- og miljøutfordringer,
- håndtere grenseoverskridende helseproblemer,
- sikre sosial utvikling, velferd og rettferdighet, om dette er
et nasjonalt eller europeisk prosjekt, unngå sosial dumping,
og
- hvordan vi styrker dialogen mellom ulike kulturelle og
religiøse fellesskap – vår tids store dialogprosjekt. For å nevne
noe.
Når jeg møter mine kolleger i EU,
er det for å drøfte konkrete, praktiske løsninger på de
utfordringer som vi alle står overfor, og som forener oss:
For eksempel menneskehandel,
spredning av fugleinfluensa, håndtere karikatursaken, hindre
landing av tjuvfisket fisk, utviklingen i Nordområdene. For å nevne
noen vidt forskjellige spørsmål.
Jeg er enig med Dag Seierstad, som
i en kronikk i Nationen i fjor sa at det er en svakhet ved
europadebatten at alle lett synes er uenige om alt:
Uenige om hvor vi står. Uenige om
hvor vi skal gå. Uenige om hvilke virkemidler vi har.
– Ja, da er det ikke enkelt å
diskutere. Den uenigheten skygger over mulighetsrommet.
I Regjeringen er det ulike syn på
medlemskapsspørsmålet, men det er likevel lett å bli enige om
verdier og interesser som vi skal ivareta i enkeltsaker.
Jeg vil derfor utfordre
Europabevegelsen og Nei til EU til å sette dere ned sammen, utnytte
deres samlede kompetanse – og den er stor – for sammen å utmeisle
noen felles posisjoner, i noen utvalgte, viktige saker.
Dette er ingen spøk, og det er
heller ingen 1. april – spøk. Jeg tror dere ville bli enige på en
god del viktige områder. I tillegg ville det bli tydeligere hvor
uenigheten ligger – bortsett fra det rent opplagte – og hva den
består i. Uenighet er bra og det er reelt, men den bør ikke skygge
over det vi kan og bør enes om.
Dersom dere tar utfordringen, vil
jeg invitere dere til å presentere resultatet på det første møtet i
det nye nasjonale europaforum som vi nå arbeider for å opprette.
Jeg vil komme tilbake til hva slags format, sammensetning og
funksjoner et slikt forum skal ha, spesielt i lys av andre lands
erfaringer med slike modeller, men det er klart at det skal ha en
bred deltakelse, fra organisasjoner og ikke minst parlamentarikere,
og jeg tar sikte på å lede dette nasjonale europaforumet selv.
Et felles bidrag fra dere ville
fornye europadebatten – ja, det ville være med på å skape en aktiv
europapolitikk.
*****
For å konkludere: I mer enn femten
år har politikere holdt foredrag om EØS-avtalen. Mye har vært sagt.
Jeg tror det er nødvendig at vi fra tid til annen stopper opp, ser
oss tilbake og trekker noen linjer.
EØS-avtalen har fungert bedre enn
mange hadde forventet og bedre enn andre hadde fryktet.
Gro Harlem Brundtland, som jeg ikke
uten grunn stadig kommer tilbake til, sa det slik ved inngangen til
det nye året 1995, at Norge ”tjener på at det finnes felles avtalte
regler som følges av alle, sterk som svak. EØS-avtalen er nå vårt
aller viktigste ankerfeste. Vi må ha en ekstra vakt over denne
fortøyningen for å være sikker på at den holder”.
Festet og fortøyningen har holdt.
Skiftende regjeringer har voktet avtalen godt.
Jeg har utfordret dere, og jeg
håper dere griper muligheten. Sammen skal vi fornye både debatten
og politikken. Jeg ser derfor fram til å møte dere i det nye
nasjonale europaforum.
