Utenriksminister Jonas Gahr Støre

Et rom for kompromisser, et rom for kulturer

Anders Jahres kulturpris 2006

Universitetets Aula 7. september 2006

Deres Majestet, vinnere av Anders Jahres Kulturpris 2006, kulturvenner,

Noen ganger kan man bli liten i midten – som når jeg står her med Edvard Munchs Solen i ryggen – og dere, strålende, foran meg – våre fremste innen scenekunst, fortellere, forfattere, formidlere. Med et fellesnavn: Kulturbærere.

Til prisvinnerne: Dere er alle tre – Toralv Maurstad, Svein Sturla Hungnes og Jon Fosse –og scenekunstnere i eliteklassen, kulturforvaltere og stemmer som Norge er stolt av, i Norge – men også utenfor våre grenser. Gratulerer! Det er en ære for meg å være her.

Det er blitt sagt om Jon Fosses skuespill at ”alt det som ikke sies, ofte er det viktigste”. Jeg liker det utsagnet og tenker ofte på det i en samtid som flyter over av ord.

I Fosses stykker blir vi invitert til å se, til å lytte, til å bli grepet, vi uroes, vi kjenner oss igjen, og vi venter – som på Godot – men oppdager underveis – da det står som mest ”stille” – at dette er handling om de virkelig vesentlige ting i menneskers liv, deres sinn, deres relasjoner. Det handler om oss. Ikke uten grunn har Le Monde kalt Fosse ”Le Beckett du 21ème siècle”. Og som han selv sier om sine stykker: ”De får god respons i hele halve verden”.

Vi er midt inne i Ibsenåret 2006. Svært få kjenner Ibsens verker bedre enn dere to, Toralv Maurstad og Svein Sturla Hungnes.

Toralv Maurstad har den type livskraft i sitt virke at han er jevnaldrende med min far, et referansepunkt for min generasjons teateropplevelser og gjenkjennelig for mine barn.

Og Svein Sturla Hungnes har satt sitt preg på mine barn etter at de var med familien til Gålåvatnets bredd og oppdaget at teater er intet mindre enn selve livet – der regissøren lot solen gå ned i Jotunheimen mens Mor Åse trakk sitt siste sukk.

Til dere begge; hvor mange Peer som verdensborger har ikke dere skildret og tatt bolig i, en kantløs, mangetydig globalitt, som blir plukket fra hverandre som en grønnsak, på jakt etter kjerne, sjel, røtter?

Ibsens verker har grensesprengende røtter og universell gjenkjennelighet. The Irish Times skriver at ”the Norwegians have no hang-ups about embracing other peoples Ibsen”. Det er positivt. Det ser vi nå under Ibsenfestivalen i Oslo, vi har sett det gjennom hele Ibsenåret, vi ser det ofte, fordi hvert år er et Ibsenår ute på verdens scener. Takket være representanter, talerør, som Maurstad og Hungnes, takket være Fosse som har overtatt staffettpinnen, pennen, fra Ibsen, og er allerede oversatt til mange språk.

Som Munch – ja, overskriftene i verdenspressen om at Skrik og Madonna var kommet til rette, var i seg selv en påminnelse om globaliseringens rekkevidde; jeg var i Indonesia og leste om saken i Jakarta Times – på samme måte som Munch, er Ibsen verdenseie.

Ibsen bodde 27 år i utlandet, og hans karakterer er småborgere og verdensborgere på samme tid. Sønnen, Sigurd Ibsen, var utenrikspolitiker – godt skildret i Lars Roar Langslets bok – i sterkt omskiftelige tider, på hjemmebane og bortebane.

Med Ibsen som resonans, har jeg tenkt på at i utenrikspolitikken er det to retninger man neppe bør ta helt ut:

Den ene retningen er Peer Gynts vei: Det å gå utenom, vike unna, kreve unntak, særordninger, være seg selv nok, skrytende, surfe på godene, skylde på andre. Overført til noen konkrete utfordringer ville nok Peer Gynt, som utenrikspolitiker, ha omfavnet globaliseringen, i glade lag ville han nok vært den eneste EU-tilhengeren i bygda, mens i annet lune ville han trolig trosset med et nei – alt etter omstendighetene. Peer synes trolig at internasjonale handelsreguleringer er en nødvendighet så lenge det ikke gir ham noe tap og så lenge han selv kan bryte reglene. [For å låne noen formuleringer fra sosialantropologen Thomas Hylland Eriksen].

Den andre utenrikspolitiske retningen er Brands vei: Som en isolert, sta og kompromissløs himmelstormer, som mange frykter og få hører på, som foreleser for en hel verden uten mange tilhørere, som blir prøvet og holder fast på sitt, til det siste. Jeg innrømmer at det er noe fascinerende med Brand, en person med høye idealer, prøvede idealer, i harde tider.

Kunsten i utenrikspolitikken er å finne mellomveien – et sted mellom Peer og Brand; med vilje, prinsipper, men evne til tilpasning, evne til å stoppe opp og finne løsninger, som inkluderer og ikke graver grøftene dypere.

Samtidig har Ibsen vist at mellomveien kan være ganske ynkelig og tannløs, at man ikke uten videre kan følge boktrykker Aslaksen, lederen i måteholdslaget i badebyen der doktor Stockman holdt til, som mente man måtte fare ”frem med måtehold” ellers kommer man ikke av flekken – han som mente det til nød kunne gå an å skyte, men at det måtte skje ”med måtehold”. ( En folkefiende, annen og tredje akt).

Men i vår verden opplever vi at det gjerne blir ytterfløyene som får dominere – de som vil dele inn verden i ”vi og de” – ”oss og resten” – ”de gode og de onde” – enten er du ”med oss” eller så er du ”i mot oss”.

I denne verden er det å fokusere på dialog, politiske løsninger og kompromissets kunst kanskje det mest krevende; det som krever mest mot. Som Mandela – som valgte dialog og ikke tapte noe, men vant alt.

Også vi har en verdensoppgave, som Ibsen kalte det. I sine brev fra utlendighet skrev han til kong Carl XV at han vil ”vekke sine landsmenn opp av sløvheten og bringe dem til å se hvor de store livsspørsmål peker hen”; ja han skriver at han så det som sin viktigste livsgjerning å ”vekke folket og bringe dem til å tenke stort”.

Vi skal la oss inspirere til det – å tenke stort.

Utenrikspolitikk er ikke å søke den minste motstands vei – men å ha høye idealer.

Utenrikspolitikk er å legge til rette for utfoldelse, frihet og rettferd. For Norge, og i vår verden – lengre fra oss – der så mange opplever ufrihet og undertrykkelse.

Vi må – som Ibsen, som Fosse – våge å stille de store, de innerste spørsmålene, for om vi ikke stiller dem i en tidlig fase, kan vi bli tvunget til å svare på dem i en altfor sen fase, når det ofte er for sent og konflikten ikke lar seg løse.

Jeg er verken forfatter, regissør eller skuespiller – men jeg har stått på scenen noen ganger – og på mange måter så er politikk en form for teater, det muliges kunst, og vi politikere har ”innøvde roller”.

Likevel – litt må vi improvisere, med Peers eventyrlige fantasi og Brands ukuelighet, og mine spørsmål, mitt budskap i kveld, er dette:

At vår verden i dag mangler en strammere regi. Hvordan kan vi organisere verden bedre – for oss – men framfor alt for de hundrevis av millioner som går sultne til sengs, som lider av sykdom og mangel på vann, frihet og menneskerettigheter?

At verden ikke kan komme videre – framover – uten mer dialog, mer samtale, innen rammen av ytringsfriheten.

At forståelse handler om toleranse og at toleranse er avhengig av kommunikasjon.

At kunstnere, forfattere, bedre enn knapt noen andre, kan bygge broene, lage møteplassene, utvikle felles språk, billedlig talt, mellommenneskelige møter.

At vi må finne denne middelveien. Et sted der det er høyt under taket og terskelen lav, og hvor respekten er dyp og toleransen vid.

Et rom for kompromisser, et rom for kulturer.

Et rom hvor våpen legges igjen ute i våpenhuset, og verdiene tas med videre inn der løsningene må finnes.

*****

Til slutt: Takk for et vakkert program her i kveld, takk for gode opplevelser. Og takk til Anders Jahres humanitære stiftelse, for et viktig arbeid som kulturbærer i det norske samfunn. Siden opprettelsen for 16 år siden, har denne kulturprisen, denne stiftelsen, løftet fram våre fremste kunstnere. Den viser at nærings- og finansliv kan spill på lag og sette spor som partner for kulturprosjekter. Det trengs. Vi så det for satsingen på et Ibsenmuseum i Arbiensgate, vi ser det for festivaler, vi ser det for et utall av kulturprosjekter, kultursentra, museer, i utland og innland. For mangfoldet.

Og nok en gang til Maurstad, Hungnes, Fosse: Gratulerer!