Kjernefysisk nedrustning
Historisk arkiv
Publisert under: Regjeringen Stoltenberg II
Utgiver: Utenriksdepartementet
Innlegg i VG
Tale/innlegg | Dato: 11.11.2006
Utenriksminister Jonas Gahr Støre og Tysklands utenriksminister Frank-Walter Steinmeier
Kjernefysisk nedrustning
Innlegg i VG 11. november 2006
Sikkerhetssituasjonen i Europa har endret seg dramatisk de 20 siste årene. Trusselen om kjernefysisk utslettelse, som dominerte den strategiske tenkningen under hele den kalde krigen, har heldigvis avtatt.
Dessverre ser det ut til at fremdriften i arbeidet med rustningskontroll og nedrustning har gjort det samme, og vi står overfor nye, mer sammensatte og mindre forutsigbare, utfordringer i det internasjonale arbeidet for ikke-spredning og nedrustning.
Nord-Koreas kjernefysiske prøvesprengning er unektelig en av de mest presserende utfordringene vi står overfor i dag. Den politikk Nord-Korea fører, og som nå også inneholder en konkret kjernefysisk trussel der landets egen befolkning og hele regionen holdes som gissel - kan ikke tolereres. Det er oppmuntrende at den internasjonale reaksjonen er så entydig. Nord-Koreas kjernefysiske prøvesprengning bør tjene som en vekker og få oss til å revurdere den politikken som ligger til grunn for hvordan vi takler utfordringer knyttet til spredning og dagens sikkerhetsbilde generelt.
Med prøvesprengningen fikk vi nok en gang bekreftet at verdenshistorien ikke tok slutt med den kalde krigen. I stedet står vi i dag overfor en på mange måter mer sammensatt og mindre forutsigbar sikkerhetssituasjon: Muligheten for konflikter på regionalt plan har økt dramatisk, ikke minst fordi det har oppstått etniske, religiøse og nasjonale spenninger som tidligere ikke fikk anledning til å utvikle seg til væpnede konflikter på grunn av den dominerende øst/vest-konfrontasjonen.
Det som er særlig bekymringsfullt er den fortsatte spredningen av masseødeleggelsesvåpen og deres leveringsmidler. Ikke bare opplagte tilfeller som den kjernefysiske prøvesprengningen i Nord-Korea, men også Irans ambisiøse kjernefysiske program gir grunn til bekymring. Og ikke minst har 11. september 2001 avdekket en ny trusseldimensjon og gjort oss mer oppmerksom på risikoen for at ikke-statlige aktører skal få tilgang til masseødeleggelsesvåpen.
I lys av disse truslene er vi alvorlig bekymret for manglende fremdrift i arbeidet med kjernefysisk ikke-spredning. Spesifikke problemer knyttet til spredning er ikke løst. Vi har fortsatt problemer med å få i gang forhandlinger om forbud mot produksjon av kjernefysisk materiale som kan brukes til våpenformål. Dessverre virker det lite sannsynlig at Traktaten om totalforbud mot kjernefysiske prøvesprengninger skal tre i kraft i nær fremtid, skjønt Nord-Koreas kjernefysiske prøvesprengning har vist at den for lengst burde ha gjort det. Verdens ledere har ikke lykkes i å bli enige om veien videre.
Vår evne til å blåse liv i arbeidet med ikke-spredning, med utgangspunkt i felles regler og rettsstatlige prinsipper, vil være avgjørende for vår sikkerhet og det internasjonale samarbeidet nå som den kalde krigen er over.
Avtalen om ikke-spredning av kjernefysiske våpen er helt nødvendig for at vi skal kunne møte farene knyttet til spredning av kjernefysiske våpen. Gjennom avtalen ble verdenssamfunnet enig om et viktig prinsipp: De kjernevåpenfrie statene avstod fra å anskaffe og besitte kjernefysiske våpen mot at kjernevåpenstatene forpliktet seg til kjernefysisk nedrustning. Dette er en klar og entydig forpliktelse. Avtalen har stor oppslutning.
Bortsett fra FN-pakten er ikke-spredningsavtalen den internasjonale avtale flest land har sluttet seg til. Vi kan ikke tillate oss at denne grunnleggende enigheten undergraves. Ikke-spredning og nedrustning er mål som utfyller hverandre, de kan ikke holdes atskilt.
Norge og Tyskland har en felles oppfatning av verdien av et avtalebasert, åpent og kontrollerbart system for nedrustning, rustningskontroll og ikke-spredning.
Våre regjeringer mener vi må følge en parallell tilnærming der vi i fellesskap arbeider for å etterleve forpliktelsene om ikke-spredning, og for å få ny fremdrift i den kjernefysiske nedrustningen.
En slik parallell tilnærming må yte både ikke-spredningsarbeidet og innsatsen for fremdrift innen kjernefysisk nedrustning rettferdighet – men uten at de kunstig koples opp mot hverandre.
Derfor vil Norge og Tyskland arbeide for diplomatiske løsninger for å møte de presserende regionale farene for spredning, særlig når det gjelder Iran og Nord-Korea.
Vi må gjøre den internasjonale kontrollen bedre slik at det blir enklere å oppdage vesentlige brudd på ikke-spredningsavtalen. Vi må unngå at sivile kjernefysiske programmer misbrukes til militære formål.
I den forbindelse må vi ta opp problemene knyttet til kjernebrenselsyklusen på en slik måte at vi kommer frem til en effektiv løsning uten å skape nye skillelinjer blant de statene som har undertegnet ikke-spredningsavtalen.
Vi vil også arbeide for å få ny fortgang i den kjernefysiske nedrustningen hvor situasjonen er fastlåst. Vi må umiddelbart innlede forhandlinger om en avtale som forbyr all videre produksjon av spaltbart materiale til militært bruk.
Ikrafttredelsen av traktaten om totalforbud mot kjernefysiske prøvesprengninger må – med Nord-Koreas kjernefysiske prøvesprengning som bakteppe – igjen få høyeste prioritet på den internasjonale dagsordenen; traktaten er viktig for arbeidet med nedrustning.
Sist, men ikke minst oppfordrer vi kjernevåpenstatene, særlig Russland og USA, til å vise lederskap og forplikte seg til videre forhandlinger om strategiske kjernefysiske våpen.
Slike forhandlinger kan føre til en oppfølgingsavtale til erstatning for avtalen om reduksjon av strategiske våpen (START 1-avtalen), som utløper i 2009. Og vi mener at tiden er inne for en trinnvis tilnærming til rustningskontroll for ikke-strategiske kjernefysiske våpen, en våpenkategori som ennå ikke er omfattet av noen formell avtale om rustningskontroll og nedrustning.
Med dette som utgangspunkt er Norge og Tyskland rede til å bidra til at ikke-spredningsavtalens tilsynsprosess, som innledes neste år, skal bli vellykket.
Det er opp til verdenssamfunnet om det lar Nord-Koreas prøvesprengning blir et nytt og kanskje avgjørende steg i retning av en uthuling av avtalegrunnlaget, eller om prøvesprengingen møtes med en sterk og troverdig enighet som viser at arbeidet for ikke-spredning er i ferd med å få sin nødvendige renessanse.
Dette er skremmende utfordringer, men våre regjeringer har forpliktet seg til å møte dem sammen.