Sjekkes mot framføring.

Det er på tide at vi vier tid til energispørsmåls betydning for utenrikspolitikken.

På overflaten kan vi lett enes om hvorfor: energi i form av olje og gass er noe Norge har og som andre ønsker, det påvirker våre interesser og det har betydning for andres forhold til oss – som forbrukere, som medprodusenter eller i skjæringspunktet til den omplasserte energiformuen – oljefondet og dets disposisjoner.

Målet for dagens fokus på energi er å trenge under overflaten: Gå dypere, forstå mer, se etter nye sammenhenger – og som jeg vektla i går – skape et tydeligere bilde av hva som er våre strategiske interesser.

Siden dette er UDs topplederkonferanse, er målet å få et klarere fokus på hva som er utfordringene nettopp for oss. Vi møter tematikken i nær sagt alle sammenhenger.

Jeg er veldig tydelig på hva som ikke er vår rolle og oppgave. Vi har et Olje- og energidepartement som skjøtter sin oppgave på en utmerket måte. Derfor er jeg glad for at departementsråd Elisabeth Berge er her i dag.

Det har vært en styrke for norsk energipolitikk at vi gjennom årene har greid å unngå å politisere energiressursene våre. Noen mente vi burde selge rimelig olje til Israel på 80-tallet eller til Baltikum på 90-tallet. Det er godt at kloke hoder unnlot å falle for den fristelsen. Det er andre måter å støtte land på enn ved å politisere prisen på varene.

Men langs to hovedspor berøres vi:

For det første trenger vi bedre innsikt i hvordan land og næringslivs jakt på energi påvirker deres utenrikspolitikk – fra landene i Europa, mange av dem våre kunder og partnere, til Kinas energijakt i Afrika, til Indias økte etterspørsel, og til Russlands rolle som energistormakt, til de aller fattigste landene som strever med priser som går i været.

Hvordan ser det politiske verdenskartet ut – og ganske særlig Europa-kartet – og hvordan endrer det arenaen for fremme av norske interesser – som er vår kjerneoppgave?

Og det er det andre sporet: hvilke føringer får det for fremme av norske interesser at vi er en energinasjon og ledende eksportør, kanskje særlig rettet mot Europa?

Uten å tukle med regimet for salg av oljen og gassen, hvordan utnytter vi vår posisjon?

Når andre land ser på oss med nye øyne i lys av vår energiposisjon, hva skal vi da selv gjøre?

Og endelig – hvilke sider av norsk utenrikspolitikk blir viktig for å ivareta energinasjonens interesser – det kan gjelde sokkelproblematikk i nord, eller det kan gjelde miljø- og klimaspørsmål?

Før fagekspertisen slippes til – det forvaltningsmessige ved Elisabeth Berge, kommersielle ved konsernsjef Eivind Reiten og det akademiske ved Øystein Noreng, la meg bare si noen ord om hvordan dagens energibilde berører norske utenrikspolitiske interesser:

Det sier seg selv: Ved høy oljepris styrker produsent- og eksportlandene sin relative maktposisjon i forhold til konsument- og importlandene. Dette forklarer hvorfor særlig USA, EU og Kina er blitt stadig mer opptatt av forsyningssikkerhet de siste årene. Vi må tilbake til perioden 1974-85 for å finne et tilsvarende sterkt fokus på energisikkerhet i internasjonal politikk.

Den gang ble imidlertid Sovjetunionen sett på som en del av problemet. I dag oppfattes petroleumsressursene i Russland som en del av løsningen.

Mange oppfatter det slik at ved høy oljepris så øker ressursnasjonalismen i produsentlandene, og rammebetingelsene for utenlandske investeringer i petroleumssektoren har en tendens til å endre seg. Dette har vi kunnet observere fra Russland til Latin-Amerika. En stadig voksende andel av påviste reserver eies eller forvaltes i dag av nasjonale oljeselskaper, såkalte NOCs.

Ved høy oljepris øker også mulighetene for lønnsom utvinning av petroleumsressurser som er vanskeligere tilgjengelig og derfor koster mer å bringe til marked, som tilfellet er både onshore og offshore i arktiske strøk. Samtidig skyter utviklingen av ny petroleumsteknologi og alternative energikilder fart, mens energisparingen og -effektiviteten gjerne øker.

Som jeg går ut fra at økonomen Noreng vil peke på, så vil slike prosesser på tilbuds- og etterspørselssiden over tid bidra til å bringe oljeprisen ned.

Spørsmålet er hvordan, om, og ikke minst hvor raskt, dette vil virke i dagens situasjon. Dette vil panelet trolig mene noe om.

For utenrikspolitikkens aktører er det viktig å forstå hva som motiverer andres atferd. Og adgangen til energi er virkelig noe som påvirker atferd. I en tid med press på energiprisene, vil naturligvis konsumentland søke å sikre sin energiforsyning på forskjellige måter:

• Mange av dem vil sikre adgang til andre lands energikilder – bilateralt eller multilateralt gjennom investeringsavtaler.
• Mange av dem vil bygge ut infrastruktur som gjør det mulig å opprettholde eller diversifisere energileveranser.
• Mange av dem vil søke å skape forutsigbarhet i energimarkedene ved å arbeide for økt transparens.
• Mange av dem vil utvikle alternative eller nye energiformer, bl.a. gjennom økt satsing på FoU - virksomhet.
• Mange av dem vil innføre tiltak for styrket energieffektivisering, også i et samarbeid med produsentlandene og mange drive oppbygging av kriselagre.

Så er det produsentlandene: i en situasjon med stor markedsmakt vil mange av dem normalt søke å sikre:

• Garantert avsetning for sin produksjon, også ved inngåelse av bilaterale og ikke nødvendigvis markedsbaserte leveringsavtaler.
• At konsumentland forplikter seg til å bære en del av kostnadene ved utbygging av produksjon og infrastruktur som rørledninger, mottaksanlegg og raffinerier.
• Dessuten vil mange produsentland ikke være spesielt opptatt av at andre aktører skal inn på produksjonssiden.

Dette er et generelt bakteppe. Ikke alt er relevant for oss. Og skal vi lykkes i å bli mer strategiske, er det nettopp relevansen vi er ute etter.

Norge står trolig i en særstilling blant de største energiproduserende landene:

• Vi har et åpent og forutsigbart regime for utvinning og transport.
• Vi er en del av EUs indre marked for energi gjennom EØS og har forpliktet oss til å følge vedtatte reguleringer på dette feltet.
• Det er markedsmekanismene som råder ved prisfastsettelse.
• Vi er medlem av IEA og bidrar med informasjon for å sikre transparens om produksjon og avsetning.
• Vi er i front mht. anvendelse av ny teknologi som øker utvinningsgrad og energieffektivitet og demper miljøeffektene av olje- og gassproduksjon.

Som sagt: I en tid med høy oljepris intensiveres jakten på nye ressurser og trygge energiforsyninger. Derfor øker også den strategiske betydningen av Norge og nordområdene.

Norge blir rett og slett viktigere for andre land som petroleumseksportør og aktør. Noen eksempler på dette:

• Neste år går den første LNG-båten fra Snøhvit til USAs østkyst, mens Ormen Lange kan komme til å dekke opptil 20 % av Storbritannias gassbehov.
• EU-kommisjonens grønnbok om energi slår fast at EU bør rette oppmerksomhet mot ”facilitating Norway’s efforts to develop resources in the high north of Europe in a sustainable manner.” Det gjenstår å se hva som ligger i en slik formulering, her kunne det også være interessant å høre hva paneldeltakerne mener.
• Norge har interesse av å føre en dialog med EU om hvordan vi i fellesskap kan bidra til å redusere usikkerheten som preger dagens energibilde. Og for å ruste oss for den dialogen trenger vi et mer fokusert bilde av hva som er våre interesser – ikke bare når det gjelder energi som sådan – men også de bredere implikasjonene – som å spørre: endres forholdet Norge-EU på noen måte som følge av dette – og i så fall i hvilken retning?
• Og siden dette er noe som i høyeste grad former russisk politikk og utenrikspolitikk – der er man helt åpne i å si at energi er et direkte redskap i utenrikspolitikken – så må vi spørre oss og bedre forstå; hva slags Russland blir det? Hva gjør det med Russlands forhold til Europa og Europas forhold til Russland. Jeg går ut fra at Eivind Reiten vil ha gjort seg tanker om det, gitt Hydros arbeid med Russland de siste årene.
• En ting er i hvert fall sikkert; ressurspotensialet i nord omfattes med økende interesse. U.S. Geological Survey har bidratt til voldsom optimisme i enkelte kretser med sine anslag om at 25 % av verdens gjenværende uoppdagede ressurser er å finne i Arktis. Det meste av dette finnes imidlertid i Sibir.
• Når det gjelder norsk sokkel, så anslår Oljedirektoratet at de totale forventede uoppdagede ressursene er på 3,4 mrd standardkubikkmeter (Sm3) oljeekvivalenter. Dette er nesten like mye som det vi har produsert på norsk sokkel fra 1971 og frem til i dag. OD antar at om lag 40 % av de uoppdagede ressursene befinner seg i området Lofoten-Barentshavet, mens de resterende 60 % er jevnt fordelt mellom Nordsjøen og Norskehavet.
• Generelt knytter det seg større optimisme til de geologiske strukturene i omstridt område og på russisk side i Barentshavet (jfr. Shtokman), enn til potensialet utenfor Lofoten og i det sørlige Barentshavet. Vi må minne oss selv om at det hittil er gjort to kommersielle funn (Snøhvit og Goliat) på norsk side av Barentshavet. Når det gjelder potensialet i det nordlige Barentshavet og sokkelområdet rundt Svalbard, så mangler vi i dag tilstrekkelig kunnskap til å kunne fastslå om det vil være mulig å finne olje og gass der.
• Samtidig vet vi at både russere og briter aktivt søker å øke sitt eget kunnskapsnivå hva gjelder ressurspotensialet i området. – Igjen et uttrykk for at dette påvirker det utenrikspolitiske feltet.

Til sist:

Økt oppmerksomhet omkring petroleumsressursene har brakt større dynamikk inn i utviklingen i nordområdene.

Det statiske bildet fra den kalde krigens dager er erstattet av visjonen om Barentshavet som samarbeidets hav.

Tiden er derfor kommet til å utvide Barentssamarbeidet fra land til sjø og bringe inn petroleumsdimensjonen. Vi bør ha som ambisjon å gjøre sammen med Russland på energi det vi har gjort sammen med Russland på fiskeri, nemlig å utvikle et vellykket samarbeid om bærekraftig ressursutnyttelse – slik også President Putin har tatt til orde for og den forrige og nåværende regjering har takket ja til.

I dette perspektivet ønsker vi å søke et tettere forskningsmessig, teknologisk og industrielt samarbeid med Russland på petroleumssektoren.

Her kan vi bygge på erfaringene til norske lokomotiver som Statoil, Hydro og Aker Kværner, samt den øvrige norske leverandørindustrien og oljenæringen. Dette samarbeidet bør også kunne omfatte andre land og selskaper med interesser og aktivitet i nordområdene.

Mye gjenstår, ressurser skal finnes, utvikles og bringes til marked. Teknologi skal utvikles for nordlige farvann.

Vi må begynne med det mentale kartet: ennå gjenstår mye hos mange for å se hva dette kan kreve av oss.

Med Barents 2020 ønsker vi å sette driv i kunnskapsproduksjonen, for å stimulere samarbeidet om bærekraftig energiutvikling i Barentshavet. Et samarbeid der norsk kunnskap kan lede an – men i nært samarbeid med russiske miljøer og med europeiske og nordamerikanske.

Så skal det heller ikke stikkes under en stol at økt petroleumsrelatert oppmerksomhet og interesse også kan skape nye utfordringer i nordområdene. Der hvor potensialet for samarbeid løper parallelt med genuine interessemotsetninger, må vi være forberedt på at ulike spørsmål kan bli forsøkt koplet sammen. Vi er ikke uten erfaring her, men det stiller oss overfor helt reelle utenrikspolitiske utfordringer som vi vil måtte løse fortløpende og på en strategisk best mulig måte.

Da overlater jeg ordet til paneldeltakerne. La dette være en slags start på å gjennomføre vår ambisjon om et tydeligere strategisk fokus på energiens plass i forhold til utenrikspolitikken.