Sjekkes mot framføring

Kjære offiserer, deltakere, damer og herrer,

[ Innledning, velkommen. Selv har jeg også militær bakgrunn, befalskolen i marinen, husker det gode teamarbeidet, god ledelse, hva man får til sammen som lag. Vi er i dag alle deltakere, berørte og tilskuere – direkte og indirekte – til en rekke utenrikspolitiske saksfelt i globaliseringens tidsalder].

Rammer for utenrikspolitikken, den aktuelle situasjonen, noen eksempler og illustrasjoner. En verden i rask endring.

For det første: Midtøstens konflikter trekkes sammen på en ny og farlig måte – et strekk av konflikter, spenninger og krigssituasjoner fra Afghanistan til Middelhavets østkyst. Det berører oss nordmenn, fra våre soldater i Afghanistan – ca. 500 – til våre sivile som havnet i krigens gru i Libanon i juli. Et alvorlig krigsteater, som berører verdensfreden.

For det andre, FN: FNs sikkerhetsråd strever med å utøve den myndigheten vi i Norge fortsatt legger slik vekt på – og mens vi møtes, telles troppebidragene – også våre – som skal bidra til å verne en skjør fred etter SR-resolusjon 1701, som var enstemmig. ”En ikke-ideell resolusjon i en ikke-ideell verden”. FN gjør det medlemsstatene gjør FN til. FN klarte å stoppe krigen. En skjør våpenhvile.

For det tredje: Oppsummere en krig i Libanon nå i sommer som vanskelig kan sies ”å ha levert det den lovet”. (Slik det ofte er). Vi sitter igjen med flere lærdommer – jeg skal ikke ta alle her – bare to; a) at et internasjonalt diplomati som skal skape fred i en hel region vanskelig kan velge å ikke forholde seg til noen land i denne regionen – men ikke til andre. Alle berørte parter må politisk engasjeres og forpliktes, hvis ikke skaper vi fredens fiender til den skjøre freden helt fra begynnelsen.

b) Og den andre lærdommen; at vi som stater har bred erfaring i å forholde oss til andre stater, men at vi strever med å finne riktig anslag i forhold til grupper – politiske, religiøse og sosiale innen en stat eller på tvers av stater. Også her mener jeg lærdommen må være at det å ikke forholde oss til dem, ikke snakke med dem, ikke engasjere eller forplikte – vanskelig gir resultater over tid. Hizbollah en stat i staten, eller kanskje en stat i ikke-staten?

For det fjerde: For noen dager siden fikk en ny terroralarm flyplassene over hele den vestlige verden til å stå stille og vi trakk pusten etter å ha lest hva de mistenkte hadde fore – så ble effekten denne gangen nye forsinkelser og den ubeleiligheten at håndbagasjen måtte plasseres i plastposer. Men vi ble minnet om at terrortrusselen ikke er en døgnflue og gradvis venner vi oss til at denne trusselen – uten ansikt eller adresse - er og vil forbli blant oss lenge.

For det femte og til en helt annen arena: Vi som hadde mobilisert for en krevende innspurt i WTO-forhandlingene måtte midt i juli registrere at den skuta gikk på et skjær og det er ennå uvisst om noe fartøy kan få trukket den av igjen. I mellomtiden blir vi også vi tvunget til å tenke på alternativer. Ikke minst de sterkeste og største gjør det og vi må spørre oss om dette blir stående som den hendelsen som markerte vendepunktet bort fra et multilateralt handelssystem (som Norge er så avhengig av, handel, regler, forutsigbarhet) – med alle de implikasjonene det har. Jfr Kina som nå inngår et sett av bilaterale avtaler.

For det sjette: Det hadde ikke vært sommer om ikke Kystvakten hadde hatt nok å gjøre med å bringe opp piratfiskere og andre tjuver på et attraktivt marked i de nordligste farvann. Vi minnes igjen på de store havområdene vi har ansvar for å passe på – og mer enn det; verdiene i det samme havet og jobben med å ta vare på dem. Forvalte ressursene. Her har vi mye og høy kompetanse.

For det syvende: Mens de fleste av oss hadde feriedager i forkant av denne samlingen, spratt oljeprisen tett oppunder 80 dollar – drevet av økende etterspørsel, krigen i Midt Østen og brudd på et rør i Alaska. Der sitter vi og kan registrere at inntektene i pensjonsfondet øker, men også at energispørsmål trenger seg på når vi som norsk utenrikstjeneste møter verden nær sagt i alle sammenhenger. Det er klart det får betydning for norske interesser og for oss som er satt til å fremme dem. Energi og utenrikspolitikk.

For det åttende: Mens vi er her avholdes årets store AIDS konferanse i Toronto. Den minner oss på en av vår tids store lidelser og kilder til trussel mot sikkerhet ikke bare for mennesker – men også for stater – og vi opplever at når det er slik, så er også dette et anliggende for utenrikspolitikken og vi må finne ut hvordan. CIA har med indikatoren barnedødelighet for definisjonen av ”failed states”. Berømme USA for deres fokus på global helse.

Og endelig for det niende; alle disse punktene – de kunne vært flere og de kunne vært andre – de illustrerer alle hvordan utenrikspolitikken er filtret sammen med så mange andre av samfunnets grener, det norske og det internasjonale. Det er nesten blitt klisjé; grensene mellom innenrikspolitikk og utenrikspolitikk viskes ut, og det er tette koplinger mellom utenrikspolitikk og utviklingspolitikk. Eksempel. Afghanistan, utvikling, narkotika.

Utenriksdepartementets og utenrikstjenestenes oppdrag er i overordnet forstand å ivareta norske interesser. Og vi skal gjennomføre dette oppdraget mot denne bakgrunnen av en verden i rask endring, en verden der virkemidlene vi har til disposisjon endres og utfordrer våre vaner og tilvante tenkemønstre. Men ikke minst: vi må være åpne for å forstå de nye mulighetene vi har for å vinne gjennomslag for våre interesser og gjennomslag for vår politikk, verdier og synspunkter. Og vi må prioritere det viktigste.

Verden har altså satt sine rammer for åpningen av dette høgskolekurset.

Jeg har ikke en uke på dette innlegget, bare en snau halvtime. Så jeg må velge mitt anslag.

Mitt fokus er også på hvordan vi jobber i Utenriksdepartementet og utenrikstjenesten. Det handler om å fornye, modernisere. For meg er det nå – internt – ett hovedbudskap som presser seg fram når vi anlegger dette perspektivet innenfor de rammebetingelsene som er våre – som er Norges:

Vår viktigste utfordring handler ikke om penger, selv om vi kunne ønske oss mer til alle gode tiltak og virkemidler og budsjettposter.

Vår viktigste utfordring handler ikke om folk, selv om vi kunne ønske oss å løse akkurat den eller den ressursknappheten ved en nyansettelse; slik blir det ikke, vår tjeneste er ikke for liten og den bør ikke bli større.

Vår største utfordring handler om å bli mer strategisk.

Mange snakker om det; strategi og strategisk er blitt moteord. Men ikke mindre viktig av den grunn. Vi skal ikke gjøre det mer vanskelig enn det er:

Godt strategisk arbeid handler om å vite hvor vi vil og vite hvordan vi skal komme dit. Og så kan vi legge til; å kunne sette av nok ressurser for å nå målet ved at vi prioriterer noe som viktigere enn noe annet.

Vi er ikke dårlige – verken på ledelse eller strategisk arbeid. Men vi kan bli bedre. Det spørsmålet vi må bli bedre til å stille er nettopp dette; er vi strategiske? Er det vi driver med viktig for å nå de målene vi har satt oss – for Norge, på det enkelte felt, for ambassaden, for avdelingen, seksjonen i departementet og sist men ikke minst – for meg selv? Spiller vi godt nok sammen med andre.

Og motspørsmålet er da: Hva er det som ikke er viktig nok og som vi kan avslutte eller tone ned?

Å være strategisk innebærer at vi ser hele arbeidet vårt som en utenrikspolitisk verdikjede – at det hver enhet – hver person - gjør på det enkelte fagområde henger sammen med det andre gjør. Fordi knapt noe av det vi arbeider med kan ikke være et foretak bare for den enkelte, men som et bidrag til et lagarbeid på vei mot et mål.

Strategisk for meg byr dermed på to store utfordringer:

a) Det første er å definere mål – hva er det vi styrer etter?

Vi vil veldig mye. Norsk opinion og det politiske miljø og ikke minst media, er sterkt engasjert i internasjonale forhold. Vi presses ofte til å mene noe om alt. Den fristelsen tror jeg vi må bestrebe oss på å tøyle.

Vi vil mye i betydningen at vi ønsker å få til forandringer – nær oss og veldig ofte også ganske langt fra oss.

Noen ganger tenker jeg på kontrasten – tenk om vi knapt hadde ressurser, bare nok til å sikre utenrikspolitikkens og diplomatiets livsnødvendigheter, hva hadde vårt fokus vært da?

Men vi har altså ressurser og vi har ekspandert vårt engasjement. Kanskje har resultatet vært at fokus er blitt uklart? I flere sammenhenger er vi til stede på et vis, men bidrar det vi bidrar med til at noe forandrer seg? Do we make a difference? (Og Norge er ikke ”et lite land”; jfr vår geografi, våre havområder, rikdom, bistand – humanitær og langsiktig, vår innsats i en rekke internasjonale sammenhenger).

b) Den neste utfordringen handler om mye tydeligere gjennomtenking av veien til målet. Med vår størrelse og beliggenhet må vi – kanskje mer enn andre – nettopp stille dette spørsmålet; hvordan kan vår innsats gjøre en forskjell? Hva er det ved vår innsats, ute og hjemme, som kan bidra til å flytte små merkesteiner og noen ganger de riktig store? Hva er det som kan ta oss fra å være tilskuer, observatør til å bli aktør?

Igjen, hvordan kan vi få orden og mening og driv og ambisjon til den utenrikspolitiske ”verdikjeden”?

Dette bør være klassisk utenrikspolitisk håndverk. Å se etter hvordan ulike kontakter og initiativ direkte eller indirekte kan bidra til å nå hovedmål for oss.

Og her blir samspillet mellom UD her hjemme og utenriksstasjonene så viktig, at den en vet hva den andre gjør, at vi har klar oppfatning om de samme målene. Ett eksempel her: Samarbeidet med NGOer, frivillig sektor, svært viktig. Lokalkunnskap, nettverk, kompetanse, personellressurser.

[Eksempler jeg vil utdype; eksempler på grep for å fremme våre interesser, vedr. Midtøsten, nordområdepolitikken, europapolitikken og arbeid for utvikling. Bygge en ramme for større, bredere, interessefellesskap med utvalgte land].

*****

Noen ord om hva jeg ser på som våre viktigste utenrikspolitiske oppgaver framover:

a) Generelt: Evnen til å utføre våre formannskap. Når vi får et formannskap – enten ved rotasjon eller ved at vi søker og får det – da må vi ha evne til å levere så det synes og at innsatsen står seg – enten det er vårt kommende formannskap i Arktisk Råd eller ansvaret som ambassadør Løvald fikk for Burundi gjennom FNs fredsbyggingskommisjon.

b) Så til politikken. Og da må det først handle om Nordområdene.

Det er denne regjeringens strategiske hovedsatsing. Nesten alt (fiskeressurser, energi, forvaltning, osv.) som faller inn under nordområdesatsingen illustrerer behovet for å være strategisk, behovet for å jobbe på tvers, behovet for godt samspill med utenriksstasjonene. Vi har sagt tydelig i fra at dette er vårt fokus. Vi blir med rette fulgt – fra hjemlige miljøer til land og aktører utenfor.

Vi skal ikke ha de brå skift, vi skal være forutsigbare og langsiktige og strategiske. Jeg så et sted at en myndighetsperson på den andre siden av Nordsjøen mente at Norge hadde trappet opp sin suverenitetshevdelse i nord. Det er feil. Vi står ved den hevdelsen vi alltid har lagt vekt på, vi skal beholde kvaliteten og fastheten i møte med økt aktivitet og økt interesse fra omverden.

I løpet av høsten skal vi legge frem vår Russlandsstrategi og en helhetlig strategi for nordområdesatsingen. De skal stå til hverandre.

Vi har lagt fram forslag til en helhetlig forvaltningsplan for Barentshavet. Vi skal føre en ansvarlig Svalbardpolitikk videre og vi skal være forvaltere og utviklere av både fiskeri og petroleumsressurser. Kunnskap, energi, diplomati. Og innenfor denne rammen skal vi styrke vår kapasitet på energiområdet. Her trenger vi et tydelig løft, for å ta vare på våre egne interesser og for å bedre forstå hvordan andre definerer sine interesser i forhold til oss. Konsekvensene av høy oljepris.

Andre stikkord: Nært, godt samarbeidsforhold til Russland. Vår gode dialog med Forsvaret. Samarbeidet om redningsøvelser. Norges forhold til Island.

c) Vi må forsterke vår kapasitet på Midtøsten i Utenriksdepartementet/utenrikstjenesten. Jeg nevnte tidligere behovet for å meisle ut en oppdatert plattform for norsk Midtøsten politikk nå etter den siste krigen. Hvor står vi nå – hvor kan vi gi våre mest meningsfulle bidrag nå? Vi trenger å styrke vår kapasitet på dette feltet. Både for å ivareta det kontaktnettet og den rollen Norge kan spille i regionen og for å følge opp det ansvart vi nå påtar oss i oppfølgingen av resolusjon 1701 (militært, politisk, humanitært).

d) Vi må finstille vårt Europa-fokus. Vi har lagt fram en Stortingsmelding om vårt arbeid i forhold til EØS – kalt EØS pluss. Nå skal vi levere på de ambisjonene den meldingen har om å bli bedre til å velge de viktige sakene, bedre til å påvirke, bedre til å ivareta norske interesser.

Vi skal spille vår Schengen-rolle – der vi akkurat nå har formannskapet – og vi skal videreutvikle våre utenrikspolitiske kontakter med EU-institusjonene – ikke minst med energidimensjonen i bakhodet.

e) Vi skal sikre kvalitet og gjennomføringsevne i vårt arbeid med fred og forsoning. For eksempel Sri Lanka, Sudan. Det handler om å kunne levere over tid i de prosessene der vi engasjerer oss. Vårt arbeid i ulike freds- og forsoningsprosesser er ikke enkeltmannsforetak. Det må være en satsing som trekker på vår institusjonelle kapasitet og som på denne måten kan kvalitetssikres og forankres.

Og vi må se dette arbeidet i tett sammenheng med vårt brede engasjement i forhold til FN. Også dette må vi målrette – slik vi har gjort etter toppmøtet i fjor, blant annet med vårt fokus på fredsbyggingskommisjonen og FNs arbeid med menneskerettigheter og handlingsplanen for å følge opp SR resolusjon 1325 om kvinner i konflikt. Norge er forsvarere av FN.

f) Vi skal prioritere vårt arbeid med sikkerhetspolitikken og NATO. Det gjelder frem mot kommende viktige toppmøter og utenriksministermøtet vi selv skal være vertskap for i april 2007. Og det gjelder ikke minst i forhold til vårt engasjement i Afghanistan. Her blir en sentral utfordring å levere bedre på gjenoppbyggingsdimensjonen, som må henge tett sammen med det sikkerhetsbidraget vi er med på å gi. Utvikling av Afghanistan.

Jeg legger her til forholdet til USA – og den løpende håndteringen av det som sikrer god dialog over Atlanterhavet, og en forsvarlig håndtering av det vi vet eksisterer som meningsforskjeller og ulike syn. En viktig dialog.

g) Så skal vi gi oppmerksomhet til oppfølging av arbeidet med Norges omdømme og utenlandssatsingen på norsk kultur som vi har ansvar for. Jeg tillegger dette stor vekt. Det er et viktig virkemiddel for å formidle hva Norge er og hva vi står for – for å få andre deler av det internasjonale samfunn i tale. Norges problem er ikke at omdømmet er dårlig – men at Norge er lite kjent.

h) Som nest siste punkt en sak om både prosess og politikk:

Jeg ønsker en bredere samfunnsdebatt om utenrikspolitikken. Vi har interesse av å møte noe av det brede engasjement og de erfaringer som finnes i vårt land om internasjonale forhold. Det handler om ”å teste noen av våre utenrikspolitiske reflekser” – hvilke av dem er fortsatt holdbare, hvilke bør vi erstatte? Og om fornyelse. Vi setter om kort tid i gang arbeidet med utredningen om Utenrikspolitikk i en ny tid. En mulig stortingsmelding.

I tillegg til dette har jeg ønsket å ha et åpent blikk for nye kanaler for utenrikspolitikk. Erik Solheim og jeg jobber for å trekke veksler på de mange tette båndene mellom utenriks- og utviklingspolitikk. Ett slikt område er koplingene mellom helse og utenrikspolitikk. Her tar vi et initiativ sammen med i første omgang Frankrike. Ideen er å samle en gruppe utenriksministere og å nedsette en gruppe av ressurspersoner – kanskje som et panel – som kan bidra til å belyse berøringspunktene og konsekvenser og muligheter for utenrikspolitikken. Stikkordene er for eksempel: SARS, fulgeinfluensa, hiv/aids. Sentralt også på NATOs agenda.

Så helt til sist:

Vi skal ha fortsatt et klart fokus på reform i Utenriksdepartementet. Om bedre fokus og skille mellom strategisk og operativt arbeid. Om å bedre evnen til å prioritere, beslutte, levere og evaluere.