Utenriksminister Jonas Gahr Støre

Om ytringsfrihet

Åpent medlemsmøte i Den Norske Forfatterforeningen om ytringsfrihet,Oslo, 11. november 2006

Momenter, punkter og stikkord for innlegget

Må sjekkes mot fremføringen

Innledning

• Ytringsfrihet er en grunnleggende menneskerettighet.
• Ytringsfrihet er en forutsetning for et demokratisk samfunn, og dermed også et fundament for beskyttelse av andre rettigheter og verdier.
• Det er fastslått i Verdenserklæringen om menneskerettighetene, og i Artikkel 19 i FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter.
• I Artikkel 19 fastslås det også at utøvelsen av ytringsfrihet innebærer bestemte plikter og ansvar som kan medføre visse begrensinger. Det kan handle om respekten for andres rettigheter og anseelse eller beskyttelse av den nasjonale sikkerhet og den alminnelige samfunnsorden. Artikkel 20 fastslår dessuten at fremme av nasjonalt, rasemessig eller religiøst hat som oppfordrer til diskriminering, fiendtlighet eller vold, skal forbys ved lov.
• Ytringsfrihet kan med andre ord ikke sees løsrevet fra den sammenheng den utøves i. Ytringsfrihet er ingen ”hellig gral”, slik Jon Michelet påpekte under vinterens karikaturdebatt.
• Om begrepene globalisering, avstand og samtidighet. Vi lever i multikulturelle samfunn og en stadig mer globalisert verden der ytringer fremsatt i én kontekst kan komme ut ganske annerledes på den andre siden av kloden – og til samme tid.
• Derfor trenger vi mer kunnskap om andre menneskers bakgrunn, tradisjoner, synspunkter og verdier. Deres rett til å bli behandlet med respekt bør inngå i all ”normal sivilisert atferd”.
• Hovedpoeng: Vi kan styrke vår egen sensitivitet uten å la det medføre selvsensur, unnfallenhet, handlingslammelse eller frykt.

Om konflikt, dialog, ytterpunkter, virkemidler

• Det kan nesten se ut som om visse krefter brukte karikaturtegningene i et større ”politisk spill”: For dem handlet det ikke om religion eller ytringsfrihet – men om politikk.
• Og særlig den type politikk som kan forsterke og spille på avstandene mellom ”dem” og ”oss”. – Mellom på den ene siden ”Vesten” og de regimer som er støttet av Vesten, og på den andre siden dem som opplever å stå utenfor og mener at de blir utsatt for diskriminering, religiøs forakt og dobbeltmoral.
• I den situasjonen mente jeg det var viktig å ikke bli et redskap for de krefter som ser seg tjent med konflikt. Derfor mente jeg det var klokt av norske redaktører å ikke republisere karikaturtegningene. Jeg mente selvfølgelig aldri å hentyde noe i retning av å forby republisering.
• I Norge er ”Voltaires ånd” alltid ledesnoren: Jeg liker ikke det du sier, men jeg vil forsvare din rett til å si det.
• Det er derfor demokratiske samfunn har kritiske forfattere og frie og uavhengige medier. Men også disse samfunn plikter å forvalte ytringsfriheten ansvarlig og står overfor mange slike etiske valg til daglig. Det å kunne uttrykke ulike synspunkter handler også om muligheten til å forme egne meninger.
• I Norge er som kjent vernet om ytringsfriheten nedfelt i Grunnlovens paragraf 100 og omfatter ytringer som kan oppleves som sjokkerende, fornærmende eller foruroligende. Det gjelder også når disse ytringene handler om religion og anvender satiren som ytringsform.
• En innskrenkning i ytringsfriheten vil derfor etter min mening ikke være noe svar på de utfordringer karikatursaken synliggjorde. Snarere tvert imot: Saken viste at vi har behov for å styrke den reelle ytringsfriheten for ulike grupper i det norske samfunn.
• Det tror jeg også norske medier erfarte underveis. I starten intervjuet de bare representanter for ytterpunktene i debatten. Etter hvert fikk også moderate stemmer komme til orde, ikke minst de moderate, muslimske stemmene.
• Jeg vil gjerne gi honnør til Norsk Journalistlag som i april i år arrangerte et nordisk-arabisk dialogmøte i Oslo mellom redaktører og journalister. Møtet munnet ut i en rekke forslag til hva mediene selv kan gjøre for å håndtere neste kontroversielle sak med global interesse som måtte dukke opp. – For det gjør den.
• I september i år fulgte Indonesia – det land i verden som har størst muslimsk befolkning – og Norge opp med en global intermediedialog på Bali. På dagsorden sto ytringsfrihet, toleranse og medienes ansvar i en globalisert verden.
• Begge dialogmøtene var fruktbare. Redaktørene la vekt på at det hadde vært uenighet om trykking eller ikke trykking også blant muslimske redaktører. De understreket betydningen av å synliggjøre moderate muslimske stemmer verden over. Jeg ser frem til å følge opp dialogen med en ny konferanse i Norge neste år.
• La meg også nevne at Norge støtter en rekke inter- og intrareligiøse dialogprosesser gjennom ulike norske organisasjoner, ikke minst i de konfliktområdene hvor vi er engasjert. For tiden vil det bl.a. si i Pakistan, Midtøsten, på Afrikas Horn, Øst-Timor og Filippinene gjennom organisasjoner som Kirkens Nødhjelp, Mellomkirkelig Råd og Kirkelig fredsplattform. På Haiti benyttes kirkenettverk i dialog- og forsoningsarbeidet.
• Ved årsskiftet 2005/2006 tok vi initiativ til å etablere Forum for religion og utenrikspolitikk, som en møteplass for ressurspersoner fra forskning og organisasjonsmiljøer i Norge og Utenriksdepartementet.
• Vi støtter også Mellomkirkelig Råds arbeid med interreligiøs dialog mellom muslimske, jødiske og kristne ledere i Midtøsten, med sikte på å etablere et råd for religiøse ledere i Jerusalem.
• Da det stormet under karikaturstriden støttet Norge Islamsk Råd som sammen med Mellomkirkelig Råd gjennomførte en reise til land i Midtøsten, og formidlet sitt syn på situasjonen i Norge til religiøse ledere i området. Det var et viktig initiativ som førte til styrket refleksjon, nyansering og økt respekt for ulike synspunkter.
• Formålet med de ulike dialoginitiativene er naturligvis ikke å bli enige om verken trosretninger eller karikaturtegninger. Utfordringen er å finne ut hvordan vi kan leve fredelig side om side med ulikhetene og heller dra nytte og lærdom av dem.
• Jeg mener at dialog og kompromiss bør bli det 21. århundrets viktigste redskaper.
• Det å gå inn i en dialog handler ikke om å oppgi motstridende synspunkter og prinsipper. Det handler om å lytte til det andre sier og lære noe nytt. Det handler om å finne en måte å håndtere grunnleggende ulikheter.

Begrensninger

• Blasfemilover finnes i svært mange land i verden og også i Norge. Både FNs menneskerettighetskomite og Den europeiske menneskerettighetsdomstolen har fastslått at slike lover ikke i seg selv er uforenlige med retten til ytringsfrihet.
• Den norske blasfemiparagrafen er som kjent ikke blitt brukt siden 1930-tallet da forfatteren Arnulf Øverland ble tiltalt for blasfemi etter sitt berømte foredrag ”Kristendommen, den tiende landeplage”.
• For å være ærlig – og som dere har registrert at jeg har sagt i media også – så kan jeg heller ikke se at blasfemilover ville være særlig nyttige i møtet med kulturelle utfordringer i det 21. århundre.
• Som forfattere vet dere alle alt for godt at blasfemilover og andre lovmessige restriksjoner mot ytringsfriheten har en tendens til å bli misbrukt – nettopp for å stanse kritiske spørsmål om religion eller kritikk av styresmaktene.
• Og ytringsfriheten trues i dag fra mange hold. Dette vet dere mye om – og det har mange av dere erfart – gjennom engasjementet i Norske PEN, som følger rettssaker mot forfattere, forleggere og journalister i mange land.
• ICORN-ordningen, International City of Refuge Network for persecuted writers, med fristeder og fribyer for forfulgte forfattere, hvor hovedkvarteret nå ligger i Stavanger, er også viktig i denne sammenheng.
• I noen land kjøper tidligere presidenter aksjer i aviser som har vært uavhengige og forbereder seg til neste valg. Andre steder fremmes nye, strengere medielover som gjør det straffbart for journalister å ikke oppgi sine kilder. Eller det opprettes Media Councils (Pressens faglige utvalg) som først og fremst beskytter myndighetene og ikke ytringsfriheten.
• Forkjempere for ytringsfriheten tar ofte store sjanser, ikke minst i diktaturer er forfattere og journalister ofte i faresonen. Knebling av ytringsfriheten står som regel høyt på et totalitært regimes prioriteringsliste. Den kan gjennomføres på ulike og høyst finurlige måter: Radiosendinger kan bli utsatt for ”jamming”, visse ord i en sak fører til at saken ikke kan hentes fram på internett, makthavernes representanter beslaglegger like godt hele avis- eller bokopplaget, osv.
• Men ytringsfrihetens forkjempere kan også utvise stor oppfinnsomhet og kreativitet: Det ferskeste eksemplet er under ”Rhododendron-revolusjonen” i Nepal i vår. På et tidspunkt forbød myndighetene nyhetsopplesninger i radio. Da begynte nyhetsoppleserne i stedet å synge nyhetene…
• Det er jo en gladsak. Men i sterk kontrast står de mange drapene på journalister: Irak topper her statistikken, tett fulgt av Filippinene. Hittil i år er 61 journalister verden over blitt drept. Journalister og forfattere blir drept for å bringes til taushet og for å skremme andre til taushet.
• Vi husker alle et av de siste drapene: Anna Politkovskaja som var journalist i den uavhengige avisen Novaya Gazeta ble drept 7. oktober. Hun gjorde en heroisk innsats for å avdekke alvorlige overgrep i Tsjetsjenia-konflikten, og det ble hennes bane. Jeg beklager dypt drapet på Anna Politkovskaja, en av Russlands fremste undersøkende og frittalende journalister. Drapet er et uttrykk for hvor utsatt den frie pressen er i Russland.
• Den norske forfatterforeningen har sammen med flere andre norske organisasjoner oppfordret den russiske nasjonalforsamlingen (dumaen) til å nedsette en granskingskommisjon. Vi forventer alle at etterforskningen vil bidra til å oppklare drapet og bringe de skyldige til ansvar. Russiske myndigheter har påtatt seg sitt klare ansvar for å oppklare drapet og bringe de skyldige til doms. Riksadvokat Tsjaika leder personlig arbeidet. Russiske myndigheter har forsikret oss om at etterforskningen prioriteres høyt. Det er viktig. Uoppklarte drap truer ytringsfriheten ytterligere.

Avslutning

• Norge samarbeider med andre land – og ikke minst i FN, Europarådet og OSSE, for å fremme ytringsfriheten som grunnleggende demokratisk verdi. Norge motarbeider initiativer som ville kunne svekke vektlegging av ytringsfrihet, og vi tar til orde for at styrket dialog – ikke forbud mot ytringer – er det beste virkemiddel for å fremme gjensidig forståelse og respekt. Dette har vi arbeidet aktivt for lenge og det har vi tenkt å fortsette med.