Sjekkes mot framføringen

Kjære alle sammen,

Det er en stor glede å møte hele bredden av toppledere i utenrikstjenesten. Jeg har sett fram til dette møtet og til denne uken med spenning og en med en viss ærbødighet.

En god medarbeider i sekretariatet – de er alle svært gode – ga meg en innføring i tidligere møter mellom utenriksministeren og hans ledende medarbeidere. Og han avsluttet denne kulturinnføringen med dette beroligende budskapet: De aller fleste vil deg nok vel!

Min takk går til de aller fleste!

Jeg skal ikke bruke denne innledningen til å gi en utenrikspolitisk redegjørelse. Jeg holdt en slik i Stortinget i februar der jeg utdypet Soria Moria-erklæringen og både internett og intranettet er oppdatert på alle innlegg og taler og artikler som ytterligere presiserer og utdyper.

Og dette kan neppe være stedet å gi en innføring i utenrikspolitikken og internasjonale forhold i endring. Vi får ha såpass til tro på egne krefter at vi i denne kretsen lever opp til en av mine målsettinger for departement og tjeneste – at vi er best til å analysere, formidle og handle i forhold til en verden i endring.

De dagene dere er hjemme illustrerer hvordan disse endringene utspiller seg med oss som deltakere, berørte og tilskuere – direkte og indirekte. Ja, mellom disse begrepene, direkte og indirekte, viskes også skillene ut: Det vi kunne tolke som indirekte blir veldig fort direkte, midt i globaliseringens tidsalder.

• For det første: Midtøstens konflikter hektes sammen på en ny og farlig måte – det blir et strekk av konflikter, spenninger og krigssituasjoner, fra Afghanistan til Middelhavets østkyst – det berører oss nordmenn, fra våre soldater i Afghanistan til våre sivile som havnet i krigens gru i Libanon i juli. [Og jeg vil her gjerne rette en stor takk – og ros – spesielt til alle dem som var involvert i evakueringen av nordmenn ut av Libanon. Og til Tore Nedrebø for den siste hendelsen nå i Nigeria].
• For det andre: FNs sikkerhetsråd strever med å utøve den myndigheten vi i Norge fortsatt legger slik vekt på, og mens vi nå møtes så telles troppebidragene – også våre - som skal bidra til å verne en skjør fred etter SR-resolusjon 1701.
• For det tredje: De store – de aller største, og vi andre – skal oppsummere en krig som vanskelig kan sies å ha levert det den lovet, som de fleste kriger. Vi sitter igjen med flere lærdommer – jeg skal ikke ta alle her – bare to;
• • at et internasjonalt diplomati som skal skape fred i en hel region vanskelig kan velge å ikke forholde seg til noen nøkkelland i denne regionen. Alle berørte parter må politisk engasjeres og forpliktes. Hvis ikke skaper vi fiender til den skjøre freden helt fra begynnelsen.
  • Og den andre lærdommen: At vi som stater har bred erfaring i å forholde oss til andre stater, men at vi strever med å finne riktig anslag i forhold til grupper – politiske, religiøse og sosiale, innen en stat eller på tvers av stater. Også her mener jeg lærdommen må være at det å ikke forholde oss til dem, å ikke snakke med dem, engasjere eller forplikte, vanskelig gir resultater over tid.
    
• For det fjerde: For noen dager siden fikk en ny terroralarm flyplassene over hele den vestlige verden til å stå stille, og vi trakk pusten etter å ha lest hva de mistenkte hadde fore. Så ble effekten denne gangen nye forsinkelser og den ubeleiligheten at håndbagasjen måtte plasseres i plastposer. Men vi ble minnet om at terrortrusselen ikke er en døgnflue, og gradvis venner vi oss til at denne trusselen – uten ansikt eller adresse – er og vil forbli blant oss lenge.
  
• For det femte: Vi som hadde mobilisert for en krevende innspurt i WTO-forhandlingene, måtte midt i juli registrere at den skuta gikk på et skjær, og det er ennå uvisst om noe hjelpefartøy kan få trukket den av igjen. I mellomtiden blir vi også vi tvunget til å tenke på nytt. Ikke minst de sterkeste og største gjør det, og vi må spørre oss om dette blir stående som den hendelsen som markerte vendepunktet bort fra et multilateralt handelssystem, med alle de implikasjonene det har, og de utfordringer det gir oss.
• For det sjette: Det hadde ikke vært sommer om ikke Kystvakten hadde hatt nok å gjøre med å bringe opp piratfiskere og andre tjuver på et attraktivt marked i de nordligste farvann. Vi minnes igjen på de store havområdene vi har ansvar for å passe på, og mer enn det; verdiene i det samme havet som vi har og jobben med å ta vare på dem.
• For det syvende: Mens de fleste av dere hadde feriedager i forkant av dette møtet, spratt oljeprisen tett oppunder 80 dollar, drevet av økende etterspørsel, krigen i Midtøsten og brudd på et rør i Alaska. Der sitter vi og kan registrere at inntektene i pensjonsfondet øker, men også at energispørsmål trenger seg på når vi som norsk utenrikstjeneste møter verden nær sagt i alle sammenhenger. Ja, dette kommer opp i alle samtaler nå. Det er klart det får betydning for norske interesser og for oss som er satt til å fremme dem. Hele denne tematikken er på agendaen under konferansen her i morgen tidlig.
• For det åttende: Mens dere er hjemme, avholdes årets store AIDS-konferanse i Toronto. Den minner oss på en av vår tids store lidelser og kilder til trussel mot sikkerhet, ikke bare for mennesker, men også for stater. Og vi opplever at når det er slik, så er også dette et anliggende for utenrikspolitikken og vi må finne ut hvordan.
• Og endelig, for det niende; alle disse punktene – de kunne ha vært flere og de kunne vært andre – de illustrerer alle hvordan vår bransje, utenrikspolitikken, er filtret sammen med så mange andre av samfunnets grener, det norske og det internasjonale. Det er nesten blitt en klisjé; at grensene mellom innenrikspolitikk og utenrikspolitikk viskes ut; at det er tette koplinger mellom utenrikspolitikk og utviklingspolitikk.

Poenget er at vi må være gode – ja, vår ambisjon kan ikke være noen annen enn å være best, til å trekke operative konklusjoner av at verden er blitt nettopp slik. Vårt oppdrag er i overordnet forstand å ivareta norske interesser.

Og vi skal gjennomføre dette oppdraget mot denne bakgrunnen av en verden i rask endring, en verden der virkemidlene vi har til disposisjon endres, og utfordrer våre vaner og tilvante tenkemønstre. Men ikke minst: vi må være åpne for å forstå de nye mulighetene vi har for å vinne gjennomslag for våre interesser og gjennomslag for vår politikk, verdier og synspunkter.

Verden har altså satt sine rammer rundt årets stasjonssjefsmøte eller topplederkonferanse – og gitt oss nok av referansepunkter for en hel ukes diskusjon om norsk utenrikspolitikk – om retning, virkemidler og arbeidsmåter.

Jeg har ikke en uke på dette innlegget, bare en snau halvtime. Så jeg må velge mitt anslag.

Mitt fokus vil være på hvordan vi jobber.

For meg er det ett hovedbudskap som presser seg fram når vi anlegger dette perspektivet innenfor de rammebetingelsene som er våre – som er Norges:

• Vår viktigste utfordring handler ikke om penger – selv om vi kunne ønske oss mer til alle gode tiltak og virkemidler og budsjettposter.
  
• Vår viktigste utfordring handler ikke om folk – selv om vi kunne ønske oss å løse akkurat den eller den ressursknappheten ved en nyansettelse. Slik blir det ikke, vår tjeneste er ikke for liten og den bør ikke bli større.

Vår største utfordring handler om å bli mer strategisk.

Hva mener jeg med det? Mange snakker om det, strategi og strategisk er blitt moteord. Men ikke mindre viktig av den grunn. Vi skal ikke gjøre det mer vanskelig enn det er.

To setninger bør stå sentralt for oss som deltar på et topplederforum i utenrikstjenesten:

a) For det første, setningen om god ledelse: God ledelse er å oppnå resultater gjennom andre. Man behøver ikke holde med Rosenborg for å legge til at god ledelse handler om å gjøre andre gode.

b) For det andre, setningen om godt strategisk arbeid: Godt strategisk arbeid handler om å vite hvor vi vil og vite hvordan vi skal komme dit. Og så kan vi legge til; å kunne sette av nok ressurser for å nå målet ved at vi prioriterer noe som viktigere enn noe annet.

Vi er ikke dårlige – verken på ledelse eller strategisk arbeid. Men vi kan bli bedre.

Det er ikke nedslående, det er motiverende og spennende at det er slik. Som jeg har sagt siden 17. oktober i fjor, reformer i UD, om vi lykkes med dem, har bare oppside.

Jeg mener vi er kommet godt i gang med den jobben. En ny struktur er på plass. Den kjører seg nå inn.

Da kan vi alle vie full oppmerksomhet om kulturen – den viktigste faktoren. Også her er det framgang å spore. Den var ikke dårlig i utgangspunktet – i et hus og en tjeneste stappet full av kunnskap og høy motivasjon – ikke alltid og alle steder, men langt over noe snitt jeg vet om eller har møtt noe annet sted.

Jeg er styrket i den overbevisning jeg hadde helt fra jeg fikk denne jobben – det er ikke noe som er galt i UD som ikke kan ordnes med det som er bra i UD.

Men samtidig; skal UD bli enda bedre, trenger vi å åpne dørene for det som er utenfor UD – av kunnskaper og erfaringer. Også det har vi begynt med og vil gjøre mer av: rekruttere bredere, trekke inn andre miljøer til våre egne arbeidsprosesser, legge mer av utenrikspolitikken ut for åpen samfunnsdebatt. Vi tåler det, vi har godt av det.

Jeg har snakket om arbeidsformer først i Vika i oktober i fjor, deretter i Klingenberg i mars i år og så har vi fulgt opp med forankringen av ny struktur og tydelige meldinger om hva vi forventer av ledere i departementet.

Nå må vi lykkes i å anvende disse ressursene. Og det spørsmålet vi må bli bedre til å stille er nettopp dette; er vi strategiske?

Er det vi driver med viktig for å nå de målene vi har satt oss – for Norge, på det enkelte felt, for ambassaden, for avdelingen, seksjonen og sist men ikke minst – for meg selv?

Og motspørsmålet er da: Hva er det som ikke er viktig nok og som vi kan avslutte eller tone ned? Dette er den enkelte leders ansvar.

Å være strategisk innebærer at vi ser hele arbeidet vårt som en utenrikspolitisk verdikjede – at det hver enhet, hver person, gjør på det enkelte fagområde henger sammen med det andre gjør.

Fordi knapt noe av det vi arbeider med kan ikke være et foretak bare for den enkelte, men som et bidrag til et lagarbeid på vei mot et mål.

Så blir det vår oppgave – vi som er toppledere – å sikre at verdikjeden henger sammen.

Strategisk for oss byr på to store utfordringer:

a) Det første er å definere mål – hva er det vi styrer etter? Vi vil veldig mye. Norsk opinion og det politiske miljø og ikke minst media, er sterkt engasjert i internasjonale forhold. Vi presses ofte til å mene noe om alt. Den fristelsen må vi bestrebe oss på å tøyle.

Vi vil mye i betydningen at vi ønsker å få til forandringer – nær oss og veldig ofte også ganske langt fra oss. Noen ganger tenker jeg på kontrasten: tenk om vi knapt hadde ressurser, bare nok til å sikre utenrikspolitikkens og diplomatiets livsnødvendigheter, hva hadde vårt fokus vært da?

Men vi har altså ressurser, og vi har ekspandert vårt engasjement. Kanskje har resultatet vært at fokus er blitt uklart? I flere sammenhenger er vi til stede på et vis, men bidrar det vi bidrar med til at noe forandrer seg? Det spørsmålet må vi tørre å spørre.

b) Den neste utfordringen handler om mye tydeligere gjennomtenking av veien til målet. Med vår størrelse og beliggenhet må vi, kanskje mer enn andre, nettopp stille dette spørsmålet; hvordan kan vår innsats gjøre en forskjell?

Hva er det ved det vi gjør ved vår innsats, deres arbeid der ute ved stasjonene, vi som jobber ut fra Oslo, som kan bidra til å flytte små merkesteiner og noen ganger de riktig store? Hva er det som kan ta oss fra å være tilskuer, observatør til å bli aktør?

Igjen, hvordan kan vi få orden og mening og driv og ambisjon til den utenrikspolitiske verdikjeden?

Dette bør være klassisk utenrikspolitisk håndverk: Å se etter hvordan ulike kontakter og initiativ direkte eller indirekte kan bidra til å nå hovedmål for oss.

Og her blir samspillet mellom UD her hjemme og utenriksstasjonene så viktig: at den en vet hva den andre gjør, at vi har klar oppfatning om de samme målene.

[En del konkrete eksempler utdypes her, utenfor manus, om å gjøre ”koblinger” innenfor i fremme av norske interesser overfor visse land og arbeidsområder].

*****

For en uke siden satt ledergruppa i departementet sammen for å gå igjennom avdelingenes prioriteringer. Noe løftes fram som mer viktig enn noe annet. I de neste fire ukene vil administrasjonen, under Utenriksrådens ledelse, komme med tilrådninger til hvordan dette får konsekvenser for ressursbruken.

Vi har mye å hente her – på å bedre vår evne til å flytte ressurser til de områdene vi prioriterer – på en forsvarlig måte i forhold til der vi flytter ressursene fra. Men tydeliggjøring av prioritering må få to konsekvenser; at vi er i stand til å flytte personellressurser dit de trengs mest, og at vi er i stand til å spisse den politiske oppmerksomheten.

Dere kjenner Soria Moria og de etterfølgende utdypinger av vårt fokus. La meg dele med dere i dag hva jeg ser som våre viktigste oppgaver framover og som vi nå fokuserer på:

Det første jeg har lagt vekt på, er evnen til å utføre våre formannskap. Når vi får et formannskap – enten ved rotasjon eller ved at vi søker og får det – da må vi ha evne til å levere så det synes og at innsatsen står seg, enten det er vårt kommende formannskap i Arktisk Råd eller det ansvaret som ambassadør Løvald fikk for Burundi gjennom FNs fredsbyggingskommisjon.

Så til politikken. Og da må det først handle om Nordområdene.

Det er denne regjeringens strategiske hovedsatsing. Nesten alt som faller inn under nordområdesatsingen illustrerer behovet for å være strategisk, behovet for å jobbe på tvers av avdelinger, behovet for godt samspill med stasjonene slik at dere gjør det beste påvirkningsarbeid og innhenter den informasjonen vi trenger. Eget prosjekt.

Vi har sagt tydelig i fra at dette er vårt fokus. Vi blir med rette fulgt, fra hjemlige miljøer til land og aktører utenfor.

Vi skal ikke ha de brå skift, vi skal være forutsigbare og langsiktige. Jeg så et sted at en myndighetsperson på den andre siden av Nordsjøen mente at Norge hadde trappet opp sin suverenitetshevdelse i nord. Det er feil. Vi står ved den hevdelsen vi alltid har lagt vekt på; vi skal beholde kvaliteten og fastheten i møte med økt aktivitet og økt interesse fra omverdenen.

I løpet av høsten skal vi legge frem vår Russlandsstrategi og en helhetlig strategi for nordområdesatsingen. De skal stå til hverandre.

Vi har lagt fram forslag til en helhetlig forvaltningsplan for Barentshavet. Vi skal føre en ansvarlig Svaldbardpolitikk videre og vi skal være forvaltere og utviklere av både fiskeri- og petroleumsressurser.

Og innenfor denne rammen skal vi styrke vår kapasitet på energiområdet. Dette kommer vi tilbake til i morgen tidlig. Her trenger vi et tydelig løft i UD får å ta vare på våre egne interesser, og for å bedre forstå hvordan andre definerer sine interesser i forhold til oss.

Vi må forsterke vår kapasitet på Midtøsten.

Jeg nevnte behovet for å meisle ut en oppdatert plattform for norsk Midtøsten-politikk etter den siste krigen.

Hvor står vi nå – hvor kan vi gi våre mest meningsfulle bidrag nå? Vi trenger å styrke vår kapasitet på dette feltet. Både for å ivareta det kontaktnettet og den rollen Norge kan spille i regionen, og for å følge opp det ansvar vi nå påtar oss i oppfølgingen av resolusjon 1701.

Vi må finstille vårt Europafokus.

Vi har lagt fram en stortingsmelding om vårt arbeid i forhold til EØS – kalt EØS pluss. Nå skal vi levere på de ambisjonene den meldingen har om å bli bedre til å velge de viktige sakene, bedre til å påvirke, bedre til å ivareta norske interesser.

Vi skal spille vår Schengen-rolle – der vi akkurat nå har formannskapet – og vi skal videreutvikle våre utenrikspolitiske kontakter med EU-institusjonene – ikke minst med energidimensjonen i bakhodet. EU-delegasjonen helt sentral rolle.

Vi skal sikre kvalitet og gjennomføringsevne i vårt arbeid med Fred og forsoning.

Det handler om å kunne levere over tid i de prosessene der vi engasjerer oss. Vårt arbeid i ulike freds- og forsoningsprosesser er ikke enkeltmannsforetak. Det må være en satsing som trekker på vår institusjonelle kapasitet, og som på denne måten kan kvalitetssikres og forankres.

Og vi må se dette arbeidet i tett sammenheng med vårt brede engasjement i forhold til FN. Også dette må vi målrette – slik vi har gjort etter toppmøtet i fjor, blant annet med vårt fokus på fredsbyggingskommisjonen og FNs arbeid med menneskerettigheter, og handlingsplanen for å følge opp resolusjon 1325 om kvinner i konflikt.

Vi skal prioritere vårt arbeid med sikkerhetspolitikken ogNATO.

Det gjelder fram mot kommende viktige toppmøter og ministermøtet vi selv skal være vertskap for i april 2007.

Og det gjelder ikke minst i forhold til vårt engasjement i Afghanistan. Her blir en sentral utfordring å levere bedre på gjenoppbyggingsdimensjonen, som må henge tett sammen med det sikkerhetsbidraget vi er med på å gi.

Jeg legger til under dette kapitlet forholdet til USA – og den løpende håndteringen av det som sikrer god dialog over Atlanterhavet og forsvarlig håndtering av det vi vet eksisterer som meningsforskjeller, ulike syn.

Så skal vi gi oppmerksomhet til oppfølging av arbeidet med Norges omdømme og utenlandssatsingen på norsk kultur som vi har ansvar for. Jeg tillegger dette stor vekt.

Det er et viktig virkemiddel for å formidle hva Norge er og hva vi står for, for å få andre deler av det internasjonale samfunn i tale.

En ny avdeling har mulighet for å se etablerte felter i sammenheng. Dette må vi støtte i oppfølgingen hjemme og ute.

Som nest siste punkt en sak om både prosess og politikk. Jeg har ønsket en bredere samfunnsdebatt om utenrikspolitikken. Vi tåler det, vi har interesse av å møte noe av det brede engasjement og de erfaringer som finnes i vårt land om internasjonale forhold. Det handler om å teste noen av våre utenrikspolitiske reflekser – hvilke av dem er fortsatt holdbare, hvilke bør vi erstatte?

Vi setter om kort tid i gang arbeidet med utredningen om Utenrikspolitikk i en ny tid.

I tillegg til dette har jeg ønsket å ha et åpent blikk for nye kanaler for utenrikspolitikk. Erik Solheim og jeg jobber for å trekke veksler på de mange tette båndene mellom utenriks- og utviklingspolitikk, og jeg var inne på mye av dette i møtet med mange av dere i forrige uke (samrådsmøtet).

Ett slikt område er koplingene mellom helse og utenrikspolitikk. Her tar vi et initiativ, sammen med i første omgang Frankrike. Ideen er å samle en gruppe utenriksministere og nedsette en gruppe av ressurspersoner som kan bidra til å belyse berøringspunktene og konsekvenser og muligheter for utenrikspolitikken. Mer om dette utover høsten.

Så helt til sist; vi skal ha fortsatt et klart fokus på reform i UD. Om bedre fokus og skille mellom strategisk og operativt arbeid. Om å bedre evnen til å prioritere, beslutte, levere og evaluere. Sømløst. På tvers.

Og bedre evnen til å utvikle organisasjonen som en kunnskapsorganisasjon, gi god service til publikum – og til ha som mål å gi god service til oss selv, for å gjøre hverandre bedre – noe vi også er i gang med, og ser gode fremskritt.

Og det kan vi merke oss som en annen utfordring for kunnskapsorganisasjonen; all vår kunnskap er om fortiden, alle våre utfordringer ligger i fremtiden. Men det er i fremtiden vi skal leve og det gjør utenrikspolitikken så spennende!