Resignasjonen

1. Morgenbladets redaktør har invitert meg til å anmelde Dag Solstads siste bok Armand V, historien eller raden av 99 fotnoter, om kynikeren og spilleren som ”ikke mente et ord av hva han sa og heller ikke sto helhjertet bak noe han foretok seg”. EU- og NATO-motstanderen som ble diplomat og uten særlige skrupler tjente sin USA-tro norske regjering på dagtid inntil han om kvelden kunne lukke døren til soveværelset og le hånlig av det hele. Jeg har takket ja til å skrive, men jeg strever med inngangen.

1b. For hva er jeg invitert til? Først omtalte Alf van der Hagen boken på lederplass. Morgenbladet mener Armand V er blitt et litterært oppgjør med USA’s verdensdominans. Og siden Norge i følge Morgenbladet er i USAs grep, og norske diplomater og ministre følgelig er i utøvelsens fremste rekke, skriver redaktøren at han kanskje burde ha bedt meg anmelde boken (jeg som hadde skrevet "Kjære Condi" i et brev til min amerikanske kollega.) Så skrev redaktøren en mail til departementet der han sier at hovedpersonen ”bærer mange mulige likhetstrekk med Jonas Gahr Støre”, så kunne ikke utenriksministeren tenke seg å ”gi en personlig vurdering av de viktige dilemmaene som romanen reiser”?

2. Jo, jeg kan tenke meg det. Men hva skal være mitt perspektiv? Å vurdere boken som anmelder? Eller skal jeg følge van der Hagens antatte hensikt, å vurdere det norske diplomatiets integritet i det verdensbildet Solstad tegner? Og finnes jeg mitt oppe i det hele, altså ”mulige likhetstrekk” med denne Armand V?

3. La oss begynne med diplomatiet. Dag Solstads plot er gripende, og kuliminerer med et intenst høydepunkt gjennom bokens siste 50 sider. Armand V spiller seg gjennom utenrikstjenestens ulike poster og ender som ambassadør i London, uten særlige skrupler for den politikken han fremmer, selv om han egentlig er i mot den. Inntil hans egen sønn, vervet spesialsoldat, kommer blindet tilbake fra krigstjeneste i Afghanistan fra en krig USA etter sigende har pådyttet oss.

3b. En blindet sønn, som en straff for farens forfengelige jakt på karriere i det norske Utenriksdepartement? En gammeltestamentlig blodskatt, skrev forfatter Aage Borchgrevink i Morgenbladet sist fredag. Først nå, når sønnen er blind, kan Armand se. Han er blitt et offer for de samme kreftene han så lojalt hadde tjent, dog på en skeptisk og illojal måte. Den fulle åpenbaringen kommer når han ender side ved side med den amerikanske ambassadøren ved urinalen på et London-hotell. Armand snur seg og ser at amerikaneren har grisehode. En som har opplevd noe slik ”er ikke lenger i stand til å utføre diplomatiske tjenester for sitt land”. Det er et kraftfullt litterært grep.

4. I Solstads verden er USA lik Gud, men vi aner at Solstad er mer på linje med Hugo Chavez som fra FNs talerstol mente det luktet svovel der etter at George W Bush hadde talt. For den lille stats distanserte utenrikstjenestemann blir det ”et spørsmål om å overleve under slike omstendigheter uten å miste seg selv”. Solstads anliggende, slik jeg leser ham, går lengre enn til spørsmålet om hvordan Norge skal berge sin integritet i allianse med verdens eneste supermakt. Mer enn å finne mening i det diplomatiske liv, leser jeg historien om Armand V som en beretning om ensomhet og følelsesmessig distanse, ja om en tilskuerrolle – han har solid avstand til sine kvinner, til sine barn, til seg selv. Han føyer seg således inn i rekken av Solstads skikkelser som strever med å finne en mening, hva er mitt egentlige ansvar, hvordan tar og mestrer vi valg, hvordan greier vi å leve det Armand vagt omtaler som et ”edelt liv”? Her er noen av fotnotene sterke skildringer, i en direkte språkform som virker like plaget og nervøst som Armand selv.

5. Solstad velger seg diplomaten – eller embetsmannen – som skikkelse for det ryggradløse, til å tegne portettet av medløperen. Det er ikke noe søkt valg. For er ikke embetsmannens rolle nettopp å følge sin leder – å virkeliggjøre ministerens politikk uten innsigelser? Og dersom lederen – jeg og den regjeringen jeg er en del av – har en større leder, et annet land som ruver over oss, er ikke da diplomaten en tjener for den som ruver? Det er mulig, men ikke nødvendig eller sant. Diplomaten (den norske) er blitt en yndet metafor for norske samtidsforfattere de siste årene, fra Ketil Bjørnstad via Jan Kjærstad til Dag Solstad. Men tidvis grenser disse øvelsene, også Solstads, til parodier på linje med den Montreux-belønnede Diplomatix fra KLM. Kanskje fordi forfatteren opptrer med betryggende avstand til aktøren, mannen med makt og legitimt ansvar. Så for å si det rett ut: Den relasjonshemmede og selvopptatte, ja narcisistiske Armand V, ville vært en elendig diplomat i virkeligheten.

6. Har så jeg likhetstrekk med Armand V? Det avhenger av perspektiv, om vi snakker om ”historien der oppe” – romanen, den uutgravede, som Solstad ikke har maktet å skrive, eller ”historien der nede”, raden av fragmenter, rekken av fotnoter. Nei, det er ikke meg, jeg har aldri vært UD-tjenestemann eller stasjonssjef og jeg strever ikke med at jeg er EU- og NATO-motstander, for jeg er tilhenger av begge deler. Og nei, jeg opplever ingen gjenkjennelighet hos spilleren Armand, revet løs fra den lille verden av tilskuere for å spille rått i den store – stadig som tilskuer, som liksomdeltaker.

6b. Men på den andre siden: det kunne vært meg, fordi jeg for tiden sitter med ansvar for UD i et land i Vesten, ytterst ute på vestre flanke av det euro-asiatiske kontinent, et land som historien gjennom en kombinasjon av tilfeldigheter og tunge trender har gitt tilhørighet i en allianse mellom Europa og USA. Ja, også fordi jeg som Armand V har et sterkt forhold til Ibsens Brand. Ja, igjen, fordi jeg noen ganger kan føle avstand mellom det Norge jeg representerer og mine egne overbevisninger (som at jeg er for norsk medlemskap i EU, mens Norge og denne regjeringen er mot). Og endelig, ja, det kunne vært meg fordi også jeg opplever at det er valg jeg strever med å ta. Men det får jeg leve med. Kompromisset er til å bære, det er bare litt tyngre for meg enn for Armand, tilskueren, som hver dag går hjem til sitt lune rede og ler av det hele.

6c. Det kan ikke jeg, og det føler jeg ikke noe behov for heller, eller for å si det med en av Solstads egne fotnoter: ”Langt ute i bakhodet har jeg en absurd oppfatning av at jeg har et ansvar for menneskeheten”. Et oppegående, moderne menneske bør ha dette ansvaret, ja helst bør det ligge et stykke lenger frem i hodet . Grensen for ansvar, spørsmålet om vi har et personlig ansvar for å ta ansvar, også for de store spørsmålene utenfor vår egen hverdag; klima, religionstrid, atomvåpen, døden i Darfur. Det er virkelighet.

7. I den USA-kritiske analysen av verden blir Dag Solstad på sin måte George W Bush’ retoriske forbundsfelle. Vi får en verden som er delt mellom ”vi” og ”de andre” – og svært lite annet. Armand ser noe nådeløst komme til syne. ”At det dreier seg om oss mot dem”. USA ruler, alt annet trenges til side; sivilisasjoner, religioner, sult, energi, Afrika, Kina og FN. Det er de gode mot de onde og vi ligger der i fronten på de ondes lag. Det er snublende nær devisen om at ”enten er du med oss eller så er du mot oss”, som passer for én skoles krig mot terror eller en annens skoles clash of civilizations

7b Jeg godtar ikke analysen, og jeg mener vi har en stor åpning for å drive politikk i en annen retning. At vårt dimplomati skal brukes nettopp til det, til å skape motmakt mot troen på militær maktbruk som løsning på uløste spørsmål, at vi kan bygge nye relasjoner. Vi tilhører Vesten, og nettopp derfor tilligger det oss å bygge nye fellesskap som bryter med vi/de og oss/dem-fengslet – som tar i bruk dialog solid forankret i våre verdier. Jeg har ikke overdrevet tro på hva Norge kan gjøre alene. Men jeg har en sterk tro på hva vi kan få til med andre. Også med USA.

8. Så er vi ved kjernen for min lesning: Mer enn å fortelle en histore om Armand V, kaster denne boken et lys på Dag Solstad og hans generasjon. Og gjennomgangstonen er generasjonens resignasjon. Jeg er født i 1960 og var bare 8 år i det berømte året som mange i dette landet aldri greier å kvitte seg med. Men min generasjon kom like etter. Dønningene nådde oss. Noen av oss ble bitt av et liknende engasjement. En liknende angst og uro. En liknende forakt for de som ubesværet gikk overflodsamfunnet i møte, et liknende snev av intoleranse, provinsialisme og nasjonal selvtilfredshet. En liknende besatthet av form og koder og hang til å sky kompleksiteten ved å trekke slutninger av enkle symboler.

8b. Gjennom sitt forfatterskap har Solstad portrettert sin egen samtid med hovedperson (mann) fra det som til en hver tid har vært hans egen generasjon. Vi har lest om gymnaslærere (fra Pedersen til Rukla) og litteraturprofessorer litt etter midten av livet. Nå leser vi om en diplomat ute i 60-årene. De fleste, også Armand V, kommer fra en kystby vest for Oslofjorden. Og de fleste av skikkelsene er intenst formet av det som traff dem en gang i annen halvdel av 1960-tallet. Gjennom Solstads forfatterskap følger vi denne generasjonen fra tiår til tiår, gjennom radikal entusiasme, eksotiske villfarelser og knefall for totalitære fristelser, innom den utmattede skuffelse og nå altså liketil resignasjonen og en nødhavn av småborgerlighet, materiell tilfredshet og nostalgisk moralisme.

8c. Jeg måtte tilbake til ”Professor Andersens natt” (Oktober forlag, 1996). Armand V kunne ha vært den åttende gjesten andre juledag hjemme hos Nina og Bernt Halvorsen – siden boken kom midt på 90-tallet var hovedpersonene følgelig midt i 50-årene. Gjestene i juleselskapet var fylt av en politisk radikalisme, en livsfølelse som strømmet gjennom dem som ”et …rettlinjet alvor”. De så på seg som ”det særegne mindretallet som representerte det Nye, moderniteten, sin tids særegne modernitet, som dyrket det å være opposisjonell mot dem.” I mange år har denne generasjonen satt viktige politiske og kulturelle normer i vårt samfunn. Men livet gjør noe med oss. I Professor Andersens natt skriver Solstad at det var gått 30 år (vi er som sagt i 1966) og at de nå befant seg i en helt annen livsfase. ”De hadde ikke lenger livet foran seg, de var ikke lenger i den fasen hvor man ikke kunne tenke ”jeg” uten samtidig å ha ordet ”framtid” på hjernen.” De ville ikke lenger redde verden, men måtte bare ha italienske biler eller dresser, bare måtte ha det. Og flere fra denne generasjonen, som formet seg politisk i et gnistrende oppgjør mot sosialdemokratiet og alle dets kompromisser, påberoper seg i dag oppmerksomhet som det genuine sosialdemokratiets egentlige forsvarere, de som mener de er kallet til å formulere verdigrunnlaget for ekte sosialdemokratisk næringspolitikk og utenrikspolitikk. Man aner flere grisehoder.

9. Jeg respekterer Dag Solstads forfatterskap for mye, også for å ha beskrevet denne generasjonens eksistensielle livsløp så nært og presist. I Armand V preges Solstads utsyn av at ti nye år er gått (vi er nå i 2006). Nå sier forfatteren det like ut: ”Jeg har for lengst passert 60 år, og er i ferd med å se framover, ikke mot framtida, men mot avslutningen. Jeg kan ikke forandre verden lenger, men jeg kan avslutte den”. Vi må respektere en slik erkjennelse. Stein Erik Hagen (gift med en kvinne fra en kystby vest for Oslofjorden) sa det slik til Dagbladet da han rundet 50 i sommer og delte sitt utsyn med oss over mange helsider: ”Jeg er kommet til et tankepunkt. Nå er jeg nærmere døden enn livet. Før hadde du et hav av tid og kunne skyve alt foran deg under evigheten”.

9b Så må vi tenke over dette: Gis Armands kynisme også en verdi utover ham selv – som moralsk standard og allmenngyldig begrunnelse for oss andre? Siden Armand og hans generasjon opplever resignasjonen, bør også alle andre resignere?

10. Armand V og hans generasjons resignasjon maner ikke til etterfølgelse. Mens Dag Solstad vil avslutte verden må noen av oss rett og slett videre. I virkeligheten. Vi må løfte frem de som tenker ”jeg” og ”framtid” – de som ikke lar seg drive inn i fundamentalismens ”oss” og ”dem”, men som insisterer på å også tenke ”du” og ”vi”.