Sjekkes mot framføring

Kjære venner,

Gratulerer med dagen!

1. mai er en festdag og en verdidag – og en dag for de store sammenhengene.

Mellom akkurat nå og de lange linjene i historien – inspirert av tidligere mot, overbevisning og vilje til kamp og forandring.

Mellom vi og de andre – solidaritetens budskap, evnen til å se vår egen situasjon i forhold til andres.

Mellom her hjemme og verden der ute – solidaritet som strekker seg over grensene.

Og dermed mellom innenrikspolitikken og utenrikspolitikken. Det er knapt noe skille lenger.

For ”langt borte” finnes egentlig ikke lenger, så mye er bare ett tastetrykk unna, så mye kan nå oss med røtter langt fra Norge, langt fra Lørenskog. 1. mai er dagen for å minne om det.

Det flere gode grunner til at det er hyggelig for meg å få mulighet til å komme hit til Lørenskog 1. mai.

For det første: Her på Lørenskog er det mye aktivitet. Utbygging av nye AHUS, bygging av Postens nye Østlandsterminal, store skoleprosjekter, bygging av Lørenskog nye sentrum og nytt kulturhus med bibliotek, for å nevne noe. Dette er en kommune i vekst. Dere skaper og deler.

For det andre: Lørenskog er en verden i miniatyr. Her bor det mennesker fra 109 forskjellige land. Det gir dere en fantastisk mulighet til et rikt og mangfoldig lokalsamfunn – det byr på utfordringer og muligheter, og dere møter begge.

Og for det tredje: Det er hyggelig å komme til kommunen der Åge Tovan er ordfører. Jeg vet hva Åge betyr for et lokalmiljø. Fordi han var med på å forbedre mitt lokalmiljø, for noen år siden da jeg sto på med andre foreldre for å få kunstgressbane til ungene våre.

Vi visste ikke hvordan vi skulle gå fram. Men Åge kom, tegnet og forklarte, hva vi kunne vente av spillemidler og kommunal støtte, og hva vi måtte samle inn selv. Vi greide det – barna er lykkelige og jeg tenkte – en slik ordfører vil jeg også ha!

Og jeg tenker på Åge når vi i UD har programmer for fotballutveksling mellom ungdom på Balkan. Unger snakker idrett flytende. Det er utrolig hvor mye konflikt en fotballbinge kan hindre – hjemme som ute – se på Lørenskog!

Kjære venner,

Jeg sa at det er sterke bånd mellom det vi vil hjemme og det vi kan være med på å få til der ute. Betydningen av disse sammenhengene og viktigheten av at vi tar dem på alvor – det er for meg en av de bærende verdiene i sosialdemokratiet.

Eksemplene er så mange:

ILO anslår at 2,5 million kvinner og barn hvert eneste år blir ofre for menneskehandel. Nå har Arbeiderpartiet vedtatt forbud mot kjøp av sex. Den loven har vi startet arbeidet med. Men skal vi gjøre noe med sexkjøp og menneskehandel, går det en ubrutt rekke av utfordringer fra det norske gatehjørnet til en hjemplass et sted langt der ute i verden.

90 % av heroinen som finnes på norske gater kommer fra Afghanistan. Skal vi få satt en stopper for trafikken, må vi lykkes med å skape fred, sikkerhet, utvikling og et alternativt livsgrunnlag for den afghanske bonden.

Og ikke noe forhold viser sammenhengene bedre enn klima. Alle utslipp av klimagasser, fra hver enkelt bil til hvert enkelt kullkraftverk til hver eneste industripipe – fra alle hjørner av verden – alt dette bidrar til nøyaktig det samme problemet.

Det er vanskelig å forstå alvoret vi står ovenfor. Hva betyr det egentlig at de 20 varmeste årene som noen gang er målt, har vært de siste 25 årene? Hva betyr det at forskerne tror at oppvarmingen bare vil fortsette? Det betyr at vi må regne med villere, våtere og varmere vær i Norge.

Vi kan ikke late som om klimaendringene ikke vil påvirke oss. De er her allerede. Vi må både møte endringene – og vi må bekjempe dem.

Igjen er det de fattigste landene som rammes hardest – de som selv har minst skyld. Dersom Himalayabreene smelter, vil det først bli år med flom – deretter evighet med tørke. Prøv og forestill dere hvilke konsekvenser det vil ha for millioner av mennesker som bor der. – Ta Bangladesh, som er fanget mellom flom fra fjellene og springflo fra havene.

Vi skal ta tak i de store utfordringene i vår tid – nå som før – det har vært sosialdemokratiets varemerke. Derfor setter vi oss tre ambisiøse og konkrete klimamål:

Fram til 2012 skal vi skjerpe Norges Kyotoforpliktelser med 10 %. Det betyr at vi ikke skal nøye oss med å øke utslippene med 1 % som vi har rett til etter Kyoto-avtalen, vi skal kutte dem med 10. Det er riktig og det klokt. For jo mer vi kan gjøre fort, jo bedre er det.

Fram til 2020 skal vi kutte utslippene av klimagasser med 30 %. Det er også ambisiøst, og nettopp derfor må vi komme i gang nå.

Og innen 2050 skal vi ta ansvar for å redusere utslippene av klimagasser tilsvarende ett hundre prosent av våre egne utslipp. Vi skal bli karbonnøytrale. Det betyr kraftige reduksjoner i norske utslipp. Og de som måtte være igjen skal vi kompensere gjennom minst tilsvarende kutt i andre land. Husk at det er den totale effekten som teller.

Jeg er stolt over å tilhøre det partiet og den regjering som sørger for at Norge er det første land i verden som påtar seg en slik konkret forpliktelse. Nå er kursen satt. Dette bør Norge kunne samle seg om.

Min oppfordring til dere er å ta opp internasjonale spørsmål i full bredde når dere går til valgkamp i ukene som kommer. Og bli særlig opprørt når dere hører at dette er lokalvalgkamp og at det ikke handler om utenrikspolitikk. For det er så grunnleggende feil.

De første til å avvise slike sammenhenger er FrP. Og de skal vi møte støtt og stadig fremover – og det skal vi glede oss til – og ruste oss for – ikke minst når det gjelder klima. 

Utgangspunktet er lovende: Carl I Hagen sier at Jens har ”stjålet FrPs klima-politikk”! Men dere, når var det mulig å stjele fra et konkursbo?

I 20 år har FrP ikke gjort noe annet enn å reise tvil om klimaproblemene overhodet er et problem. I et intervju med Adresseavisa, i dagene etter at Norge undertegnet Kyoto-avtalen i 1997, sa Carl I Hagen: ”Vi har ingen sans for dette hysteriet omkring utslipp av CO2”. Siden har de snakket om klimaproblemene som skremselspropaganda. Og partiet sto alene som det eneste partiet og stemte mot at Norge sluttet seg til Kyotoforpliktelsene i 2003.

”Hele avtalen er tuftet på et syltynt vitenskapelig grunnlag av spådommer og synsere”, sa Øyvind Korsberg i 2001.

”At klimaet forandrer seg er naturens gang. Her er det mange som lever godt av å dra opp et hysteri”, sa Ulf Erik Knudsen til Drammens Tidende i februar i år.

Nå er FrP kjent for å snu kappen etter vinden. Jeg mener at dersom de nå har ombestemt seg, så er faktisk det bare bra og vi skal ønske det velkommen. Men jeg vet ikke hvor dypt det stikker. Jeg så Carl I Hagen på TV i forrige uke vri seg unna gang på gang om dette egentlig er et problem. Det er ikke klokt å satse på et lederskap som ikke tror på det de selv sier.

Nei, her trengs det mer enn på noe annet område politisk handlekraft og mot til å gå nye veier. For her blir spørsmålet om vi kan omsette solidaritet og fellesskapsløsninger i praksis, fra kommunen til verden.

I denne kampen skal vår bevegelse føre an. Vi skal ta ansvar for fremtiden, slik generasjoner har gjort før oss!

Venner,

Med tre enkle ord – Alle skal med – oppsummerer årets 1.mai - parole den grunnleggende solidaritetsvisjonen i sosialdemokratiet. Visjonen som handler om at alle skal trekkes med, at alle skal gis mulighet til å ta evner og interesser i bruk, og at alle trengs.

Vår visjon har alltid møtt motstand – spesielt fra høyresiden i norsk politikk. For 10-15 år siden hørte vi fra den kanten – ute og hjemme – at den sosialdemokratiske modellen ville bukke under i den nye globale økonomien.

Staten var for stor. Skattene var for høye. Fagforeningene var for sterke. Det var for vanskelig å si opp folk. Omstillingene gikk for sakte. Vi manglet enere.

Partiformann Siv Jensen sa for 7 år siden at hun ikke trodde at det går an å utjevne forskjeller. ”Det har man prøvd, uten å få det til”, la hun til.

Men det er jo grunnleggende feil. Vi har fått det til, vi har jevnet ut forskjeller, vi gjør det hele tiden, det er en bærebjelke i sosialdemokratisk politikk, ikke minst for å sikre at alle skal ha like muligheter for seg og sine – til utdanning, helse, arbeid og det gode liv.

Og merk dere, noe har skjedd; i dag hører vi ikke så mye til de som for noen år siden mente det ville gå til skogen med den nordiske samfunnsmodellen. For verden ser at det er mest omstilling nettopp her.

At det er her at ledigheten er lavest. At det er her det settes rekorder i nyetableringer. At det er her er utdanningsnivået høyt, ikke bare med utvalgte enere, men i bredden. At det er her fagbevegelsen er med på å ta ansvaret for omstillinger og samfunnsløft, nettopp fordi de er sterke og representative. At her får folk muligheter til å lykkes, men for de som strever skal det også finnes et svar.

Det finnes mange måter å oppsummere denne tilnærmingen til samfunn og politikk. Alle skal med er en av de enkeleste og beste. Og la oss bruke den når vi går mot valg, fordi vi vet at de vi skal vinne mot har en annen ide – og vi skal ta den på alvor.
 
Fremskrittspartiet gjør ikke gjør noen hemmelighet av at de er et liberalistisk parti. Den ærligheten skal de ha honnør for. Den første setningen i deres partiprogram slår fast det. De ønsker en helt annen modell enn oss.

I FrPs program står det svart på hvitt: ”Det ikke en prioritert offentlig oppgave å drive barnehager.” Derfor foreslår de å samle all støtte til barnehager i barnetrygden. Ingen støtte til den barnehagen som gjør det mulig å holde lav pris og høy kvalitet – men penger rett i lomma til hver enkelt, en sjekk som du kan bruke som du vil.

Det kan høres så flott ut. Medaljens bakside er at foreldre må betale 10 000 kroner i måneden for en barnehageplass. Det er FrPs barnehageregning til småbarnsforeldre.

Valgfrihet kaller de det. Men valgfrihet for hvem? Ikke for de familiene som allerede i dag sliter med å betale barnehageplassen. Ikke for de lavtlønte kvinnene som vil oppleve at det kortsiktig lønner seg å være hjemme i stedet for å stå i jobb.

Vi vet hvem denne såkalte valgfriheten kommer til å gå ut over. Det kommer til å gå utover de barna som trenger barnehagetilbudet aller mest.

Vi vil noe annet. Vi vil ha barnehage til alle barn. Vi vil ha rimelige barnehageplasser til alle foreldre. Vi vil forsvare felleskapsløsningene. For det er de som gir reelt valg for den enkelte. Det er de som gir reel frihet.

Stoltenberg-regjeringen er nå gått i gang med å gi landet en ny kurs. I motsetning til forrige regjeringen bygger vi et samfunn der vi bruker de store pengene på de store oppgavene og ikke på skattelette til de som har mest fra før.

Vi fikk et nytt flertall i 2005 fordi valget handlet om dette. Fellesskap sto mot skattelette. Folk forsto hva dette handlet om. Det handlet dypest sett om verdier og samfunnssyn. Det må det gjøre i september også.

I løpet av stortingsperioden kan vi bruke nesten 50 milliarder kroner mer til fellesskapet fordi vi har satt en stopper for høyresidens skattelettepolitikk. Det er et av de største og viktigste resultater av regjeringsskiftet.

Det har blant annet gitt oss muligheten til å sørge for at det ble kommunene som ble våre to første statsbudsjett store vinnere. Det er der velferden skapes og det er der mange av denne regjeringens viktigste løfter må følges opp og gjennomføres lokalt. I løpet av to år har det blitt 24 milliarder kroner mer til kommunene. 

I Lørenskog har det betydd 44 millioner mer å bruke på velferd. Underskudd er blitt til overskudd og dere har kunnet begynne å øke budsjettene på skole og omsorg. Full barnehagedekning får dere også til i år. Og dere fortsetter med å satse på idrett og kultur.

I en annen kommune, i Etne – er også ordføreren glad. Han er fra Høyre. Ordfører Amund Enge sa det slik i fjor høst: ”Jeg har vært med i politikken i 15 år. I år er første gang vi slipper og kutte i budsjettet. Tidligere har vi alltid måttet legge ned en skole eller gjøre andre upopulære grep. Årsaken er at staten har sluppet kvelertaket på kommunene”. – Godt sagt. Jeg har forstått det slik at det er sånn det føles i Lørenskog også. Det er jeg glad for.

Samtidig som vi styrker kommunene jobber vi for at alle skal ha en jobb å gå til. Et av de viktigste kravene på 1. mai har alltid vært ”Arbeid til alle”. I dag har vi rekordlav arbeidsledighet. Det har aldri vært flere sysselsatte i Norge. Ledigheten har ikke vært lavere på nær 20 år. Det er 80.000 flere i arbeid enn da Stoltenberg-regjeringen tok over. Det skal vi være stolte over. Det er bra for samfunnet og det er bra for hver enkelt.

Men det er ikke bare de friske, sterke og best utdannede som skal ha arbeid. Det er noe galt med samfunnet hvis det ikke har plass til alle som kan og vil gjøre en innsats. For dette har historien vist oss: Arbeidsledighet er sløsing med menneskelige ressurser.
Derfor skal vi ha et mer inkluderende arbeidsliv. Der det er tilbud om opplæring og kompetanse og der eldre arbeidstakere ikke blir skjøvet ut – et arbeidsliv der det er mulig å stå i jobb lenge. Det kan ikke være slik at de som ikke er 100 % friske må være 100 % utenfor. Alle trengs. Alle skal med.

Derfor vil ha et mer likestilt arbeidsliv – der kvinner som ønsker seg heltidsstillinger, men som må ta seg til takke med deltidsstillinger, får tilbud om det.

Derfor er vi tydelige i kampen mot diskriminering. Det bryter med våre egne kjerneverdier når en person med et fremmed etternavn legges til side i søkerbunken og ikke kommer på intervju. Det er basert på fordommer. Det skal vi sloss mot. Det har dere gjort her i Lørenskog. For noen få dager siden ble det klart at deres førstegenerasjonsinnvandrere er på Norges-toppen i sysselsetting.

Venner,

Trygve Bratteli sa i en av sine 1. mai taler at i dag ”tenker vi på dem som ingen frihet har, de som kjemper for å vinne den”.

Trygve Bratteli visste hva han snakket om. Innsatsen fra hans generasjon har forankret friheten i vårt eget land. Derfor skal vi i dag minnes alle de som førte den kampen – alle de som har gått bort – og de i de eldre generasjonene, noen av dere er her i dag, som fortsatt kan fortelle.

Og den beste måten å hedre dem på er å ta vare på også den arven og fortsette med å løfte fram dem som ingen frihet har. Det skal vi gjøre – som i kampen mot global fattigdom, som i kampen mot klimaendringene som kan skape ny nød igjen hos de aller fattigste.

Og vi skal gjøre det for folkene i Midtøsten – der det store flertallet nå som før ønsker seg fred og utvikling, men så lite skjer. Norge kan ikke greie dette alene. Vi skal arbeide sammen med det internasjonale samfunn.

I konflikten mellom israelere og palestinere sier vi klart fra at vi er venn av Israel og vi er venn av Palestina. Vi vil at de skal kunne leve side om side som to stater, fri fra frykt, fri fra okkupasjon, vold og terror.

Ja, vi jobber sammen med andre, tett sammen med andre. Men det er også lov til å tenke selv.  Derfor besluttet Norge å normalisere våre politiske forbindelser med den palestinske regjeringen 17. mars. Tiden var inne for å komme palestinerne i møte.

Palestinerne har maktet å forsone bitre motsetninger. Vi skal være klar over hvor mye det har kostet, hvor skjørt det er. På viktige områder har de kommet det internasjonale samfunnet i møte. Den nye regjeringen respekterer avtaler som PLO har inngått - som Oslo avtalen og den gjensidige anerkjennelsen mellom PLO og Israel og valget av politikk fremfor vold. Et er skritt i riktig retning. Og la oss huske alternativet, kaos på randen til borgerkrig.

Vi har ikke endret syn på Hamas, vi er dypt kritiske til deres charter. Men Hamas-regjeringen er historie. Nå er det en samlingsregjering med egen plattform. En regjering president Abbas stiller seg bak.

Skal det bli utsikt til fred i Midtøsten, må konflikten mellom palestinere og israelere løses. Okkupasjonen og ulovlige bosettinger må opphøre. Muren må rives. Palestina må bli egen stat.

Og Israel må få leve i sikkerhet, fri for terrortrusselen og i fred med sine naboer.

Og sammen må landene i regionen og det internasjonale samfunn gi partene trygghet til å sette seg til forhandlingsbordet.

La meg bruke 1. mai til å nevne et annet område knyttet til fred. Og det er nedrustning. Kampen mot fattigdom og klimaendringer er kommet høyt på dagsorden ute og hjemme. Og det er bra. Men vi har ikke lov til å glemme betydningen av fortsatt nedrustning.

I forrige uke varslet President Putin at Russland kan komme til å legge forpliktelsene fra CFE-avtalen – den om nedrustning av konvensjonelle våpen – til side eller til og med si den opp. Alt dette i protest mot det han oppfatter som økt spenning i forhold til NATO og USA. Det er særlig de amerikanske planene om et såkalt rakettforsvar – for å forhindre at raketter med kjernevåpen skal nå Europa eller Nord-Amerika – russerne er kritiske til.

Vi må advare mot forsøk på å svekke de historiske nedrustningsavtalene fremsynte ledere forhandlet frem. Vi må advare mot en logikk som sier at dersom det oppstår en trussel fra andres våpen, så er svaret å skaffe flere og enda mer moderne våpen. Vi må advare mot nye spiraler av opprustning. Verden blir ikke tryggere av det.

Og vi må advare mot de som later som om nedrustning er gårsdagens sak. Nedrustning er en sak for overlevelse. Vi har ikke lov til å la den ligge.

Verden har en avtale som skal forhindre spredning av atomvåpen. Den er fra 1970 og i 1995 var 188 land enige om at den skulle vare evig. Den såkalte NPT-avtalen skal sikre at atomvåpenteknologi ikke spres. Det får mye oppmerksomhet og det er bra.

Men avtalen sier også noe annet, at atomvåpenmaktene skal fortsette nedbyggingen av sine lagre – ja de skal faktisk avvikle dem helt. Våpenarsenalene er i dag betydelig mindre enn under den kalde krigen. Men det er fortsatt mange av dem, altfor mange, og nedbyggingen er stanset opp.

Det kan vi ikke leve med. For det er med på å sette ledere i land etter land på ideen om at også de må ha atomvåpen for å bli trygg. Og dermed blir vi alle mer utrygge.

Norge spiller en aktiv rolle når det gjelder arbeidet med kjernefysisk nedrustning. Det er i tråd med ambisjonene fra Soria Moria-erklæringen om en verden uten atomvåpen. Men mye arbeid gjenstår og de politiske utfordringene og hindringene er mange.

Kjernevåpenmaktene må forstå viktigheten av fortsatte kutt de kjernefysiske arsenaler. Norge vil ta dette opp med våre allierte og i NATO.

Andre land må ta på alvor arbeidet med å hindre spredningen av masseødeleggelsesvåpen. For jeg tror dette er klart: Det å vise vilje til fortsatt nedrustning er et viktig redskap for å få andre land til å avstå fra å anskaffe slike våpen. Med andre ord; det er ved å kombinere arbeidet for nedrustning og for ikke-spredning at vi kan lykkes.

Vi har ambisjoner om å bidra til dette. Derfor vil vi fortsette å samarbeide tett med en gruppe land fra alle deler av verden for å bygge en bredest mulig internasjonal allianse som er tung nok til å tvinge fram de nødvendige politiske resultater.

For vi kan ikke sitte stille og håpe på at andre gjør det, vi må bidra og vi må ta initiativ.

Slik vi gjorde på 1990-tallet gikk vi i front for å få til et forbud mot anti-personellminer. Det var et arbeid mange ikke trodde ville føre frem. Men i 1997 var Ottawa-konvensjonen et faktum, og nå har 150 land undertegnet.

Og slik vi gjør når vi nå leder an i arbeidet for et forbud mot klasebomber – klasebomber som vi alle har sett de grusomme konsekvensene av – som sist i Libanon i fjor sommer.

Derfor skal vi holde fast ved at nedrustning og ikke-spredning må supplere hverandre for at vi lettere skal lykkes.

Derfor skal vi si til russerne at de må holde seg til inngåtte avtaler og forpliktelser.

Og derfor skal vi si til USA og andre stormakter at enhver anledning til dialog – kombinert med press – må utnyttes for å forhindre at verden får stadig nye atommakter. Og for å gjøre dette budskapet troverdig må stormaktene ruste ned selv.

Kjære venner,

I vår verden trengs det stemmer for dialog. Evne, vilje og mot til dialog er den store utfordringen i vårt århundre. Dialog er ikke tegn på svakhet. Det er tegn på styrke. Se på Nelson Mandela. Han kunne valgt voldens vei, men han valgte dialog og vant alt.

I en verden hvor lokale hendelser og utsagn kan gjøres globale og forstørres i løpet av et sekund, blir dialog og kunnskap om ulike kultur- og verdisystemer stadig viktigere.

Verden er selvsagt ikke blitt mindre. Men vi som lever her opplever en voldsom samtidighet – så mye kan få virkning for så mange på samme tid. Samtidighet kan føles som nærhet – men kan like gjerne bidra til distanse – fordi kontrastene blir så store – til demonstrerende menneskemengder eller andres nød eller overflod.

Brubygging – og ikke bygging av murer – blir enda viktigere. Vi kan laste ned kunnskap med et tastetrykk i vår tid – men vi kan ikke laste ned forståelse. Det kan bare mennesker bygge sammen. Da er ikke isolasjon og boikott veien å gå. Og da kan vi heller ikke være oss selv nok.

Landets nest største parti tilbyr velgerne den veien. Glem ikke når det stunder mot valg at de foreslår drastiske kutt i Norges bidrag til de fattigste. Jeg mener de kan konfronteres med det, også i en lokalvalgkamp, for som sagt, det er bare kunstige skiller mellom utenriks- og innenrikspolitikk.

Jeg pleier å bruke følgende bilde. Se for dere Siv Jensen banke på døren til regjeringen i Mozambique etter et norsk valg og si at: ”Godag, jeg er fra Norge, verdens rikeste land, lengst mot nord, jeg er kommet for å si at vi har vedtatt å avslutte all stat-til-stat samarbeid og kutte all støtte til freds- og forsoningsarbeid. Vi trenger pengene selv. Lykke til videre!”

Den dagen må ikke få komme.

Og da er jeg tilbake til der jeg startet. Sammenhengen mellom det som skjer der ute og det som skjer her hjemme. Derfor hører det internasjonale perspektivet hjemme nå når vi går inn i en lokalvalgkamp. Derfor må vårt internasjonale engasjement ligge til grunn i alt vi gjør – også her i Lørenskog.