Stiftelsen Arkivet. Et senter for historieformidling og fredsbygging:
Boken ”Fredsguide for ungdom – en verden av muligheter”

Presentert i Oslo 13. mars 2007
Etterord i boken ved utenriksminister Jonas Gahr Støre

Norge er blant de heldige nasjoner som lever i fred.
Hva betyr det?

Fred er mer enn fravær av krig. Fred er også å kunne oppleve utvikling, ha mulighet til utdanning, god helse, velferd og bidra til verdiskapning i samfunnet. Å kunne skape og dele.

Norge har alt dette. Vi er heldige og det gir oss et ekstra ansvar.
 
Norge er et land som fører en systematisk fredspolitikk internasjonalt, og det skjer på mange måter. På fredsområdet er nok Norge et større land enn vårt befolkningstall skulle tilsi – ja, innenfor mange felt er vi egentlig ikke ”et lite land”, som man ellers ofte kan lese og høre.

• Vi er FNs syvende største finansielle bidragsyter i absolutte tall, og vi er på topp i nesten alle relevante FN-sammenhenger om vi måler våre bidrag per innbygger.
• Vi har hatt over 50.000 nordmenn i fredsbevarende styrker de siste 50 årene.
• Vi er engasjert i flere freds- og forsoningsprosesser internasjonalt, og vi er blant de landene i verden som gir den høyeste andelen av vår bruttonasjonalinntekt i bistand.

Vi har også et bredt engasjement, både nasjonalt og internasjonalt, i de mange frivillige organisasjonene i Norge. Fredsengasjementet har med årene spredt seg til hele det sivile samfunn. I tillegg til genuint engasjement rommer det sivile samfunn kompetanse, nettverk – også lokalt nettverk i mange andre land – og erfaringer og vilje.

Styrken til det norske engasjementet for fred og forsoning er at dette er et felleseie. Hva menes med det?

Fredsprosessen på Sri Lanka er et eksempel. Det norske engasjementet startet under en sentrumsregjering med en tidligere leder for Sosialistisk Venstreparti, Erik Solheim, som sentral aktør. Det ble videreført under en arbeiderpartiregjering, og så en sentrum/høyre-regjering, og nå en sentrum/venstre-regjering, og uten at det norske engasjementet i denne fredsprosessen er blitt endret.

Men Norges politikk for fred er ikke bare en rekke av engasjementer i forskjellige fredsprosesser. Vårt engasjement veves gradvis sammen som en del av sikkerhetspolitikken.

For mange er globaliseringen med på å gjøre verden til et bedre sted. Mennesker løftes ut av fattigdom og får et bedre liv, men mange, altfor mange, blir hengende etter og får ikke del i velferden og veksten. De rammes av sykdom, økonomisk nedgang og konflikter i sitt land eller region. Utviklingen hemmes.

I de siste femten årene har vi vært vitne til om lag hundre konflikter, og tretti av disse er fortsatt aktive. Nesten alle er interne. Globaliseringen har ført til at virkningene av disse konfliktene når oss.

Lokale konflikter er et globalt problem, en global utfordring. For mange av dagens største utfordringer, ja vi kan kalle dem trusler – som terrorisme, internasjonal kriminalitet, miljøødeleggelse, spredning av sykdom og frykt – oppstår i konfliktområder langt borte.

Betegnelsen ”langt borte” finnes egentlig ikke lenger. Vi har en nærhet til konflikter, trusler og utfordringer – også i land på den andre siden av kloden.

Når et land i Afrika bryter sammen under trykk fra fattigdom, sykdom og konflikter, åpner dette et nytt sår av ustabilitet og utrygghet – også for oss. Og vi har her et ansvar.

Når terrorbomber sprenges og uskyldige mennesker dør og skades i Egypt, på Bali, i New York, Madrid eller London, rammes vi alle, mer eller mindre.
 
Vår innsats for fred, forsoning og utvikling springer både ut fra den tanke at vi bør vise solidaritet og respekt for menneskets verd – og ut fra det hensyn at vår politikk for fred er politikk for vår egen sikkerhet, for vår alles sikkerhet.

Stoltenberg-regjeringen presenterer sin utenrikspolitikk langs tre spor:

Det første sporet er vår ambisjon om å styrke den internasjonale rettsorden, internasjonal lov og rett og organisering. Norge vil alltid samarbeide med andre for å finne felles løsninger på vår tids største utfordringer – for det finnes ingen nasjonale løsninger på forurensning, menneskehandel, hiv og aids, fugleinfluensa, terrortrusler eller andre grenseoverskridende problemer. Norge er tjent med at det er regler, reguleringer og samarbeid, og at det ikke er makten som råder i form av den sterkestes rett.

Det andre sporet bygger på vår erkjennelse av vår beliggenhet, våre interesser og behov. Norge skal være det jeg ofte liker å kalle ”våre venners venn”. Det betyr at vi vil utvikle og forsterke våre partnerskap med venner og allierte i Norden, i NATO, i det europeiske samarbeidet og over Atlanterhavet til USA og Canada. Norge har et sikkerhetspolitisk ankerfeste i NATO og vil fortsette å ha det. Våre venner og allierte må vite hvor de har oss – for at vi skal vite hvor vi har dem, i gode som i krevende dager. Dette handler om forutsigbarhet, gjenkjennelighet, allianser.

Og for det tredje: Vi ønsker å spille en rolle der det finnes muligheter som Norge kan gripe for å bidra til fred, forsoning og utvikling i andre land og regioner. Norge skal også være en aktiv deltaker i FN, med vilje til bistand og støtte til utvikling. Vi skal søke etter de initiativer og muligheter der Norges innsats kan gjøre en forskjell. Vi kan ikke – og skal ikke – være alle steder, men vi bør være der hvor vi har en strategisk inngangsport, for eksempel i lys av vår kompetanse, erfaringer og lokale nettverk.

Norsk fredspolitikk følger alle disse tre sporene og de henger sammen. Mye av det Norge gjør mer eller mindre på egen hånd er bare mulig på grunn av vår innsats innen internasjonalt samarbeid, våre partnerskap og allianser med andre land og organisasjoner. Norge har i flere konfliktområder spilt roller som til dels har vært støttende til FNs eller andre organisasjoners arbeid.

Guatemala er her et eksempel og Midtøsten er et annet. Vår innsats i FN har gitt oss troverdighet.

Norge har høyprofilerte og tydelige roller i noen konflikter, men hovedreglen er at vi jobber sammen med andre. Norsk fredsarbeid er med andre ord ikke ”soloinnsats” og det skal ikke være det heller.

Vi skal huske på at den viktigste jobben Norge gjør for fred er vårt bidrag til en verdensorden som regulerer bruken av makt. For Norge er FN det viktigste forum for spørsmål om internasjonal sikkerhet, og vår hovedprioritet er nå å styrke og reformere FN og andre multilaterale institusjoner.

Støtten til FN vil alltid være en sentral del av norsk utenrikspolitikk. FN vil i årene framover bli viktigere enn noen gang i arbeidet med å håndtere globale utfordringer og sikre fredelig sameksistens. FNs største fortrinn som organisasjon og forum for å styrke verdensfreden, er bredden i virkemidlene for å få det til. FN kan spille en rolle i alle stadier av i en konflikt: Fra før en konflikt bryter ut, til fredsoperasjoner og bistand i overgangen fra konflikten til en fredsavtale – og også etter det, og til prosessen med bistand til mer langsiktig utvikling og institusjonsbygging. Alt sammen på veien mot varig fred. 

Det er dessverre også mange konflikter der FN ikke kan, eller ikke får, spille en rolle. Og det er kanskje særlig her at land som Norge, med ressurser, politisk vilje og visjoner, kan gjøre en forskjell. Dette ser mange som et kjennetegn for det norske engasjementet for fred og forsoning; vår deltakelse i visse sentrale prosesser: Engasjementet på Sri Lanka, Sudan og Midtøsten er velkjent. Mange kjenner også til vår rolle på Filippinene og Haiti, og etter flere års stillstand er vi igjen engasjert som ledsagerland i en prosess mellom Den nasjonale frigjøringshæren (ELN) og regjeringen i Colombia.

Hva er det så som kjennetegner Norges opptreden i slike prosesser? Svaret på dette spørsmålet kan for oversiktens skyld systematiseres i fem punkter:

For det første er det viktig at vi er gjenkjennelige og tydelige i vårt engasjement – også når regjeringer skifter. Vi konsentrerer våre ressurser rundt en håndfull prosesser. Målet er å gjennomføre disse oppdragene på en god måte.

For det andre er vi langsiktige i vårt fredsarbeid. Det er bred politisk enighet om fredspolitikken. Når vi tar på oss ansvaret for å virke som tredjepart i konflikter, sørger vi for å være en stabil faktor i prosessen. Langsiktigheten preger også vårt forhold til landene der vi nå er engasjert.

Ett eksempel er Sudan der vi har vært med i fredsprosessen siden 1998. Vårt engasjement i dette landet har imidlertid røtter mye lenger tilbake. Kirkens Nødhjelp og Universitetet i Bergen har vært engasjert der siden 1960-tallet og Norsk Folkehjelp siden 1980-tallet.

For det tredje er det et samspill mellom humanitær bistand, utviklingssamarbeid og fredsengasjement. Med det mener jeg at den nødvendige kunnskapen og de nødvendige kontaktene for et engasjement i en fredsprosess er ofte kommet opp som resultat av vår humanitære tilstedeværelse i konfliktområder. Når vi handler og engasjerer oss, kan vi dermed gjøre det med et bredt sett av virkemidler.

Et fjerde punkt som jeg vil trekke fram, er samarbeidet med ikke-statlige aktører, det sivile samfunnet.

Et eksempel: I Midtøsten-sammenheng spilte FAFO en nøkkelrolle for Oslokanalen, og de er sammen med Kirkens Nødhjelp en viktig medspiller i det norske engasjementet på Haiti. Et annet eksempel er Guatemala hvor Norges rolle i fredsprosessen var et resultat blant annet av Redd Barnas og Kirkens Nødhjelps arbeid i dette landet etter jordskjelvkatastrofen i 1976, og tidligere biskop Gunnar Stålsetts innsats for Det Lutherske Verdensforbund som han tidligere ledet.

Det som kanskje kjennetegner det som er kalt ”den norske modellen” på dette punkt, er ikke bare at de frivillige organisasjonene – som jeg har nevnt noen eksempler på – spiller en rolle, men også måten de gjør det på: I mange tilfeller arbeider vi på tvers, mellom statlig og privat sektor, myndigheter og organisasjoner, på likestilt basis. På denne måten sikrer vi at så mange relevante ressurser som mulig blir tatt i bruk.

Et annet eksempel er støtten politiske ungdomsorganisasjoner får, og mange av disse har gode prosjekter og bygget opp viktige nettverk, for eksempel i Uganda og Palestina. Dette handler om ”ungdom-til-ungdom”, som for eksempel også Operasjon dagsverk (OD) og Studentenes og Akademikernes Internasjonale Hjelpefond (SAIH) representerer.

Et siste og femte element er betydningen av internasjonalt samarbeid. Vårt tradisjonelt sterke engasjement i FN og vårt gode forhold til mange av verdens mektige land har mye å si for Norges rolle i fredsarbeidet.

Dette handler både om troverdighet og om motiver. På grunn av vår bakgrunn – blant annet har Norge aldri vært noen kolonimakt – og vårt internasjonale engasjement, har vi i mange situasjoner blitt sett som upartiske. Nettopp dette har gjort det mulig for oss å fungere som tilrettelegger i en del sammenhenger.

Selv om vi er upartiske, betyr ikke det at vi er nøytrale, eller at vi setter våre verdier til side. Tvert i mot; en av grunnene til at mange har funnet det nyttig å engasjere norske aktører, er den profil vi har når det gjelder viktige områder som menneskerettigheter og internasjonal humanitær rett.

Grunnleggende verdier – som solidaritet og global rettferdighet – er en styrke, og de gir oss styrke. Som Kronprinsen har formulert det i sine foredrag for skoleelever; ”Vi kan se på moral som en mulighet og ikke en stengsel. I disse store spørsmålene står verdigheten vår på spill, og når vi er forvirret trenger vi alle et kompass for å orientere oss gjennom etiske valg”. At våre verdier er vårt kompass, er godt sagt.

I vårt arbeid for fred er det også viktig at vi ikke blir ”store” på det. Vi skal ikke se på oss selv som ”mer” enn det vi er. Det er ikke slik at vi her i vårt fredelige hjørne av verden vet best hvordan andre løser sine vanskelige konflikter. Slikt overmot blir ikke forstått, det vekker reaksjoner, det inngir ikke tillit, og det bærer ingen vei.

På samme tid skal vi heller ikke tro at vi er for små, så små at vi knapt kan gjøre noen forskjell, at det vi gjør ikke vil komme til å bety noe. Det er også et helt galt utgangspunkt. Norge har i mange situasjoner en reell mulighet til å bidra, til å gjøre en forskjell, til å bidra til positive endringer. Forutsetningen er at vi greier å finne de rette mulighetene, posisjonere oss, bygge tillit og levere resultater over tid, som synes.

Dette gjelder også dere. I denne boken har dere kunnet lese om en rekke organisasjoner hvor ungdom kan engasjere seg for å bidra til en fredeligere verden for oss alle, unge og gamle. Det kan være å delta i organisasjoner, i markeringer, i innsamlingsaksjoner, i store årlige tiltak som for eksempel Operasjon Dagsverk.

Mitt råd til dere er: Gjør det. Engasjer dere. Vi trenger deres engasjement, deres stå-på-vilje, deres mot, håp og tro på framtiden. Gjør for deres egen skyld, gjør det for dem som er rammet av konflikt, og gjør det for vår skyld.

Og tenk på om dere kan gripe en mulighet til et opphold i utlandet – til studier, solidaritetsarbeid eller noe annet. Det gir perspektiver og for oss viktige impulser. Slik bred erfaring er også et kjennetegn ved Norge.

Fred er ikke noe politikere kan skape alene, det er noe vi bygger sammen. Ditt bidrag kan være avgjørende.

Jonas Gahr Støre
Utenriksminister


*****

For mer informasjon om Stiftelsen Arkivet og bokprosjektet les her