Utenriksminister Jonas Gahr Støre
Dagbladet 16. april 2007

I dag møtes noen av verdens fremste eksperter på forholdet mellom fredsprosesser, rettferdighet, sannhet og demokrati i Oslo. Vi har invitert dem hit for å gi oss mer kunnskap om hvordan rettsprosesser, sannhetsprosesser og andre former for ”overgangsrettferdighet” (transitional justice) kan bidra til å sikre varig fred etter konflikter.

Norge fører i dag en aktiv freds- og forsoningspolitikk som har gitt oss ansvar og muligheter til å bidra til løsninger av flere pågående konflikter. Vi engasjerer oss fordi vi ser det som en moralsk forpliktelse å søke å bidra til at voldelige konflikter bilegges. Frihet fra frykt og forfølgelse er grunnleggende for menneskelig verdighet. Uten mulighet til å leve i verdighet er veien til vold og undertrykkelse kort.

Fred, forsoning, sannhet og rettferdighet, det er begreper som ikke gir mening for millioner av mennesker som i sitt dagligliv møter grov vold og lever med angst, fortvilelse og tap. Men kanskje også med håp.

De siste ukene har vi sett dette håpet bekreftet i ulike deler av verden. Gerry Adams og Ian Paisly i Nord-Irland har for første gang sittet side ved side og sammen erklært vilje til forsoning – for deres barns og barnebarns skyld. I Nepal har maoistgeriljaen gått med på å låse ned våpnene og tre inn i overgangsregjeringen som skal bringe landet frem til ny grunnlovsgivende forsamling.

Chile åpner nå massegraver og gir ofre for tortur og summariske henrettelser nye og verdige gravsteder. I Argentina gjenopptas etterforskningen av hærens overgrep under militærdiktaturet. Endelig tar myndighetene det 25 år gamle slagordet ”Nunca màs” – aldri igjen! – til følge. De ansvarlige for juntatidens grove overgrep skal rettsforfølges.

Men i Afghanistan går utviklingen en annen vei. Der har parlamentet vedtatt en lov som gir amnesti for alle krigsforbrytelser som er begått gjennom 30 år med krig, både mot russisk okkupasjonsmakt og afghanere imellom. Krigsherrene krever altså straffrihet for seg selv. Ingen vet hva konsekvensene blir for Afghanistans opprinnelige handlingsplan for forsoning og rettferdighet.

Norge har gjennom flere år aktivt støttet det globale arbeidet for å hindre at ansvarlige for folkemord, forbrytelser mot menneskeheten og krigsforbrytelser skal gå fri. Opprettelsen av Den internasjonale straffedomstol (ICC) i 2001 var et viktig skritt i dette arbeidet. Gjennom vår tilslutning til ICC anerkjenner vi at ingen ofre kan forventes å tilgi slike forbrytelser. Et demokrati som ikke klarer å straffeforfølge de ansvarlige er faretruende svakt. I slike tilfeller trenger ofrene et internasjonalt støtteapparat som kan gå inn der staten svikter.

Noen vil si at straffrihet, amnesti for overgriperne, er prisen man må betale for å bringe våpnene til taushet. Fredsmeklere opplever dilemmaet når de skal bringe partene i en konflikt til forhandlingsbordet, og samtidig måtte forholde seg til at disse kan ha begått alvorlige forbrytelser som de bør tiltales og straffes for. I Nord-Uganda har Josef Kony fra Lords Resistance Army (LRA) erklært at han ikke vil stanse volden før ICC hever siktelsen mot ham og han får amnesti.

På den ene side kan ikke fredsmeklere overse betydningen av å etablere rettferdighet og ansvarlighet for å sikre en varig fred. På den annen side kan heller ikke menneskerettighetsforkjempere overse det akutte behov for å bringe våpnene til taushet. Debatten som ofte er omtalt som en debatt om ”fred versus rettferdighet” handler om viktige spørsmål for alle som berøres av konflikter og som deltar i arbeid for å løse dem; fredsmeklere, humanitære organisasjoner, menneskerettighetsforkjempere og ofre.

I dag kan ikke lenger en fredsmekler bruke uforbeholdent amnesti som ”kortet i ermet” for at parter som frykter straffeforfølgelse skal bli sittende ved forhandlingsbordet. FN har slått fast at ingen FN-oppnevnt fredsmekler lenger skal kunne bidra til at det blir inngått en fredsavtale som gir amnesti for internasjonale forbrytelser. Og folkeretten setter klare grenser.

Like fullt står mange utfordringer ubesvarte. Når skal rettsforfølgelse settes i gang? Hvilket nivå i kommandolinjen skal straffeforfølges? Gir rettsprosesser ofrene en opplevelse av å ha oppnådd rettferdighet og ha fått kjennskap til sannheten? Eller kreves det andre former for prosesser? Hva når antallet overgripere langt overstiger det et svakt og lite utbygget rettssystem kan håndtere? Hva skal skje med de mange som støttet et undertrykkende regime og som fortsatt er politimenn, byråkrater, dommere eller offiserer? Skal de avskjediges? Kan de fortsatt ha folkets tillit i en fremtidig demokratisk stat? Skal det bygges minnesmerker – og hvem skal i så fall utforme dem, hva skal de minne om?

I tillegg kommer spørsmålet om hvordan de som har båret hovedbyrden av krigen, de sivile ofrene, skal inkluderes i prosessen med å skape en varig fred. Politiske realiteter gjør ofte at disse ikke inkluderes i fredsforhandlingene mellom de stridende partene. Fredsforhandlingenes paradoks er jo nettopp at det er de stridende selv som i en forstand skal bringe frem freden. Men fred er mer enn fravær av krig. Når et samfunn skal bygges der nye konflikter løses uten vold skal bygges, er en grunnleggende felles oppfatning av fortidens overgrep, av historien og av hva rettferdighet er, helt vesentlig.

I dette arbeidet er det avgjørende at ofrene selv blir hørt og får mulighet til å delta. Dersom fredsprosessen etterlater store deler av befolkningen fremmedgjort, ikke minst har kvinner opplevd det altfor ofte, uten opplevelse av at de har fått anerkjennelse for de lidelser de er påført, blir det ofte vanskelig for et nytt regime å oppnå tillit. Fortrengning og fornektelse er ofte resultat av politiske valg og ønske om kontroll. Men slik kontroll undergraver det nye styrets legitimitet– og kan derfor bli kortvarig.

Disse spørsmålene har ikke enkle svar. Forsoning i samfunn preget av voldelig konflikt, overgrep og undertrykkelse krever tålmodighet, integritet og evne til å balansere grunnleggende verdier mot akutte politiske behov. Fremfor alt krever det tid.

Vårt engasjement for fred i ulike deler av verden gjør at vi ønsker å utdype vår kunnskap om hvordan disse utfordringene kan håndteres. Samtidig ønsker vi å bidra til at eksperter som til daglig jobber i krigsområder og i postkonflikt-situasjoner kommer sammen og deler erfaringer med hverandre. Å skaffe mer kunnskap for bedre handling er faktisk en viktig del av freds- og forsoningspolitikken.

Enhver fred må finne sin løsning og sin forankring lokalt. Men erfaringer fra ulike deler av verden kan bringe oss videre. Det er nyttig og nødvendig å sammenligne kunnskap. Derfor har vi invitert personer med konkret erfaring fra konflikter i Asia, Afrika og Latin-Amerika, personer med bakgrunn fra sannhetskommisjoner, rettsprosesser, fredsforhandlinger og arbeid for menneskerettighetene, hit til Norge i tre dager. Alle har vi en stor og felles utfordring: å skape varige fredsløsninger.

*****

Amnesti: Forsoning i samfunn preget av voldelig konflikt, overgrep og undertrykkelse krever tålmodighet, integritet og evne til å balansere grunnleggende verdier mot akutte politiske behov.