Orientering om Svalbard

Utenriksministeren baserte sin innledning på disse punktene og stikkordene:

Generelt

• Det er økt interesse for nordområdene, og økt interesse for Svalbard.

• Viktig å presisere visse grunnleggende forhold, og for å oppklare enkelte misforståelser som av og til kommer fram.

• Ofte tale om at bare Norge og Russland har permanente bosettinger på Svalbard. Det er ikke en riktig formulering, kan skape misforståelser.

• Vi snakker heller om noe som kan sammenliknes med ”company towns”, på samme måte for eksempel som om Conoco Phillips etablerte noe på den kanadiske tundra, og tok av praktiske grunner med seg sykepleiere og bygde ut veier. Det gjør det ikke til amerikansk territorium og at man er fritatt fra amerikansk lovgivning og kontroll. Tilsvarende kjøpte det russiske statsselskapet Trust Arktikugol rettighetene til et nederlandsk gruveselskap i 1931. Barentsburg var drevet av et nederlandsk firma. Som Store Norske overtok fra et amerikansk firma i 1916.

• Norges suverenitet er anerkjent gjennom Svalbardtraktaten, senere anerkjent av et samlet internasjonalt samfunn. Russland har en egen anerkjennelse av Norges suverenitet, før de ble med i traktaten.

• Norge har etter Svalbardtraktatens artikkel 1 full og absolutt suverenitet over øygruppen, og Svalbardloven av 1925 slår fast at Svalbard er en del av Kongeriket.

• Etter at Norge ble medlem av NATO i 1949, ble Svalbard innlemmet i NATOs forsvarsstruktur. Kommandoen for det nordatlantiske havområdet omfattet Svalbard. Dette førte til russiske protester i 1951, som ble imøtegått. Som del av Kongeriket, er det ingen tvil om at øygruppen er omfattet av sikkerhetsgarantien i NATO-pakten artikkel V.

• Svalbardtraktaten inneholder forbud mot å bruke øygruppen i krigsøyemed; ikke unaturlig for en traktat fra en fredskonferanse. Men den inneholder ikke noe totalforbud mot militært nærvær eller selvforsvar.

• Svalbardtraktaten inneholder enkelte begrensninger på norsk myndighetsutøvelse. Men det er viktig ikke å forveksle disse med innskrenkninger i suvereniteten som sådan. Svalbard er fullt og helt en del av Norge – på samme måte som fastlands-Norge og Jan Mayen.

• Forfatterne av Svalbardtraktaten var framsynte. Bestemmelser om miljøvern, ikke-diskriminering og fri flyt av personer er velkjente og utbredte konsepter i dag – men var det ikke i 1920.

• Traktaten slår fast at borgere fra stater som er parter i avtalen har adgang til Svalbard og rett til å drive nærmere bestemt næringsvirksomhet på ellers like vilkår.  Bestemmelser om likebehandling er ikke ukjent fra folkeretten for øvrig og rokker ikke ved Norges suverenitet.

• Uenigheten knyttet til fortolkning av Svalbardtraktaten knytter seg primært til den geografiske rekkevidden av de delene av traktaten som angår likebehandling og skattlegging. Noen mener ut fra egne interesser at disse gjelder for fiske og petroleumsaktivitet også utenfor territorialfarvannet. Vi forholder oss til traktatens bestemmelser, som snakker om øygruppen og territorialfarvannet.

*****

Utdyping

• Norges suverenitet over Svalbard er anerkjent gjennom Svalbardtraktaten av 1920, men også gjennom uimotsagt myndighetsutøvelse på 1920-tallet. Det siste gjelder i forhold til de aller fleste av de 192 medlemslandene i FN. Spesielt er det at Sovjetunionen/Russland anerkjente suvereniteten i 1924, allerede 11 år før de ble part i traktaten.

• Traktaten slår fast at Norge har full suverenitet over øygruppen. Det er bare om lag 40 stater som er parter til Svalbardtraktaten, men Norges suverenitet er ubestridt og derfor anerkjent av hele verdenssamfunnet.

• Svalbardtraktaten setter enkelte grenser for norsk myndighetsutøvelse på øygruppen.  Det er viktig ikke å forveksle disse begrensningene med selve spørsmålet om Svalbards status eller norsk suverenitet som sådan. Svalbards folkerettslige status framgår både direkte av traktatteksten som i artikkel 1 sier at Norge har full og absolutt suverenitet over øygruppen, og også av Svalbardloven av 1925 som i § 1 uttrykkelig slår fast at Svalbard er en del av kongeriket Norge.

• Når det gjelder traktatens begrensninger på norsk myndighetsutøvelse, er det først og fremst diskrimineringsforbudet i artikkel 3, samt begrensningene på beskatningsadgang og adgangen til å bruke Svalbard til militære formål, som er aktuelle.

• Etter Svalbardtraktaten artikkel 3 skal statsborgere fra de kontraherende parter ha adgang til Svalbard og rett til å drive nærmere bestemt næringsvirksomhet på ellers like vilkår. Bestemmelser om likebehandling av statsborgere fra andre kontraherende parter er velkjent i folkeretten og har klare paralleller i for eksempel moderne EU-rett.  Traktatens artikkel 8 inneholder begrensninger i beskatningsretten, og artikkel 9 forbyr bygging av flåtebaser og befestninger, samt krever at øygruppen aldri benyttes i krigsøyemed. 

• Historisk sett har en rekke nasjoner drevet virksomhet på Svalbard, både nordmenn, russere, hollendere, briter og svensker er blant de nasjonaliteter som i kortere eller lengre perioder har drevet ulik virksomhet med utgangspunkt i Svalbard. De senere år har også andre nasjonaliteter kommet til som et resultat av internasjonalt forskningssamarbeid.