Om Norge – Kina

[Om regjeringens Kina-strategi]. 

Det mest positive er egentlig at Kinaforum nå er en etablert institusjon som mange i samfunnet forholder seg til. Det er ikke regjeringens forum, men langt bredere. Jeg ser fremgang langs alle strategiens fem satsingsområder: økonomisk samkvem, bærekraftig og miljøvennlig utvikling, demokrati og menneske­rettigheter, fordeling av velferdsgoder og internasjonale spørsmål. Her prioriterer regjeringen sin satsing og sine ressurser, fordi det er her vi som nasjon har mest å hente, og tilby, i å utvide samarbeidet med Kina. 

Ingen av områdene er i og for seg nye, fremgangen avhenger av positiv mobilisering på begge sider. Samarbeidet innen økonomi, miljø og menneskerettigheter har alle godt etablerte møteplasser og mye konkret aktivitet. Det som fremstår som strategiens ”vekst­områder” er det lovende samarbeidet om velferdsspørsmål og de ulike dialogene om utenrikspolitiske temaer. 

Men vi snakker altså om en strategi som angir retningen for samarbeidet på det praktiske plan, ikke en handlingsplan der resultater måles og aktiviteter hakes av etter hvert som de gjennomføres. 

[Om hvor viktig Kina er for Norge – og omvendt].

Det er et nærmest uendelig stort spørsmål, jeg tror alle land vil svare i tilsvarende ordelag: Kina er viktig for alle land, men også for verden. Så altså: Kina er ikke bare viktig for Norge, men for utviklingen i hele verden. 

Kina har siden landets reformprosess startet i 1978 opplevd en økonomisk utvikling uten sidestykke i verdens­historien, og har alene sørget for 75 prosent av verdens fattigdomsreduksjon i denne perioden. Kina er i dag verdens tredje største økonomi, og vil med dagens utviklingstakt kunne bli verdens ledende økonomi om få tiår. I kraft av sin økonomiske tyngde har Kina potensial til å bli en global aktør på linje med USA. 

Kina må ha en større rolle og et større ansvar når det gjelder å løse problemer av global karakter, som f.eks. finanskrise, klimaendringer, energiforsyning og nedrustning. Kinas økende energibehov har fått konsekvenser både for det globale energimarkedet, verdens klimagassutslipp, økte oljeinntekter for Norge og rimelige varer produsert i Kina. 

Hvordan kommer så Norges forhold til Kina til syne i denne brede oppmerksomheten? Jeg tror Norge er viktig for Kina som en pålitelig samarbeidspartner med nyttige samfunnspolitiske erfaringer og mange innspill til løsning av utfordringer Kina står overfor. Vi opplever at Kina er interessert i våre synspunkter på mange områder, som utvikling av offentlige velferdsordninger, statlig eierskap, løsninger på forurensingsproblemer, energieffektivisering og fornybar energi, menneskerettigheter, nordområdene og internasjonale konflikter.

Jeg har merket meg at en rekke kinesiske ledere og delegasjoner har besøkt Norge siden tidlig på 1990-tallet for å studere hvordan en åpen markedsøkonomi med sterke velferdsordninger fungerer. Dette er fortsatt en samfunnsform som interesserer kineserne. Ikke det at de vil kopiere oss, til det er forskjellene for store. Men de har erfaringer å hente herfra og det skal vi vite å utnytte.

[Oppgaver som er viktigst i dag i forholdet mellom våre to land].

Det viktigste er at vi trenger mer kunnskap om hverandre for å bidra til mer forståelse. Det går begge veier.

Det er derfor viktig at begge land arbeider for å utvide og lage flere arenaer for samarbeid slik at vi skaper muligheter for å utveksle erfaringer og dermed øke kunnskapen om hverandre. Det langvarige kultursamarbeidet mellom Norge og Kina har i den sammenheng vært en viktig bærebjelke for å forstå hverandre bedre og bidratt til at samarbeidet i dag er blitt utvidet til andre områder – ref. Kinastrategiens prioriteringer. 

[Foreningen Norge-Kina 40 år og foreningens funksjon].

Jeg var inne på det i forrige spørsmål: Foreningen Norge-Kina er nettopp en slik arena som bidrar til å øke kunnskapen og forståelsen mellom Norge og Kina. Foreningen har derfor absolutt en funksjon; viktigheten av et kritisk og engasjert sinn som går inn for å øke forståelsen om Kina, er viktigere i dag enn noensinne.

[Om hvor eventuelt uenigheten er størst].

Vi er to forskjellige land, med forskjellig kultur, styresett og historie. Et lite og et stort, et vestlig og et østlig. Siden Kina er et land med 1,3 milliarder mennesker, enorme forskjeller på rik og fattig, et annet styresett og en utfordrende politisk og økonomisk virkelighet, vil det være forskjell på hvilke syn Norge og Kina har om viktigheten av ulike spørsmål.

Likevel er det enighet om flere spørsmål, som for eksempel betydningen om å øke velstand og velferd for befolkningen, samt viktigheten av bærekraftig utvikling.

Fortsatt vil viktige politiske verdispørsmål gi næring til uenighet, særlig på demokrati- og menneskerettighetsområdet. Dette skal vi ikke stikke under en stol. Jeg har tro på at klar tale er viktig og skal respekteres. Men ikke bare enetale; derfor er dialogen vi har med Kina på mange felter, inklusive menneskerettighetsområdet, av stor betydning.

[Om Kina lytter til våre råd og meninger].

Det er vanskelig for oss å si nøyaktig hva Kina hører av det vi sier og vi kan ikke måle i en bestemt enhet hva de tar med seg fra møter med oss, like lite som det finnes en betegnelse på hva vi henter fra møtene med dem. Men i sum er jeg overbevist om at begge parter får igjen fra tett kontakt, mange besøk og evne og vilje til å lytte. Også der vi ikke er enige. Vi ser flere spor. Kina lytter til mange, og henter inspirasjon til sin samfunnsutvikling fra flere hold. Vi har heller ikke råd til å la være å lytte til Kina.

[Om menneskerettigheter].

Jeg tror ikke vi er uenige om definisjonen av de universelle menneskerettighetene, slik de f.eks. defineres i FNs menneskerettighetserklæring. Men vi vektlegger de forskjellige rettighetene ulikt, kanskje fordi våre samfunn er på forskjellig utviklingsstadium og har ulik kulturbakgrunn, og også fordi vi har bygget vårt politiske system på menneskerettighetenes dominerende stilling.

Vi har en god og meningsfull dialog om disse spørsmålene og jobber selvsagt konstant for å øke bevisstheten omkring menneskerettighetenes betydning.

[Global økonomisk krise. Forholdet mellom USA og Kina er avgjørende].

Langt på vei deler jeg det synet, men jeg vil advare mot tanken på at to land, om enn aldri så store, aldri så mektige, kan løse dette alene. Vi må holde fast på prinsippet om involvering og deltakelse av de mange, slik at løsninger blir representative og godt forankret.

Det er selvsagt viktig at forholdet mellom USA og Kina er godt. Det innser ikke minst USA og Kina selv. For å komme ut av den økonomiske krisen trengs det globale løsninger og et bredt internasjonalt samarbeid, hvor flere enn de rike, vestlige landene deltar aktivt.

[USA og Kina har mer enn 60 bilaterale dialoger på statlig plan. Hva med Norge og Kina].

Det kommer an på hvordan man definerer ”bilateral dialog”. Vi har formelle, regelmessige myndighetsdialoger på flere og flere områder, både på politisk nivå og embetsnivå. Vi har enda flere bilaterale kanaler hvor dialogen foregår mer uformelt og etter behov. 

Så mange som USA har vi nok ikke, men vi har nok til å holde fullt trykk i våre bilaterale kanaler og kontakter, ikke bare mellom regjeringene. 

[Norge har to generalkonsulater i Kina, i Shanghai og Guangzhou, og om det er behov for flere].

Så langt har vi vurdert at det ikke er behov for flere. Men vi følger utviklingen og får vurdere erfaringene både med dem vi har, og der det måtte være andre behov.

[Om Henrik Ibsen, og hva vi vet om Kina].

Jeg vet i hvert fall at Konfucius er Kinas mest verdensberømte og innflytelsesrike filosof og forfatter, at Lu Xun var en stor og innflytelsesrik kinesisk forfatter, som levde på samme tid som Ibsen og var sterkt inspirert av ham, og at Cao Yu var en berømt kinesisk dramatiker i moderne tid som også var influert av Ibsens skuespill.

Jeg vet også at Henrik Ibsen som eneste forfatter sto på ”Folkets Dagblad” sin liste i 2006 over de 50 utlendingene som har hatt størst innflytelse på Kinas utvikling. Og en kinesisk regjeringsperson fortalte meg at hans barn leste minst to Ibsen-stykker på videregående, og jeg ble gående i undring om mine barn leste ett eller ingen…

[Personlig sterkeste inntrykk av Kina].

Det er så mange egentlig, at det vanskelig kan trekkes frem ett. Men jeg har to bilder jeg ikke glemmer: Det er fra Fudsan-universitetet i Shanghai der jeg deltok i en markering av BIs samarbeid med universitetet. I en universitetsbygning var en avlåst glassdør inn til en sal lastet opp med nye PCer der plastikken ikke var tatt av. Utenfor stimlet det titalls med kinesiske studenter som ville se og som knapt kunne vente på å komme inn og ta det hele i bruk. Der ligger Kinas enorme oppside: Unge og kunnskapssultne mennesker som vil noe.

Og så det andre bildet: På besøk i Kina med WHO og møte med tre tunge helseutfordringer: Overvekt blant unge, store helseskader fra galopperende tobakksforbruk og skader fra miljøforurensing. Der ligger Kinas nedside – kostnadene ved den raske økonomiske utviklingen.

[Folkerepublikken runder 60 år. Tanker om dagens Kina og Kina om ti år].

Dagens Kina er noe helt annet enn Kina for 60 år siden. Fra å være innadvendt og isolert er Kina i ferd med å bli en moderne stormakt med større åpenhet, økende selvtillit og stor innvirkning på spørsmål som globale økonomiske konjunkturer, klimaendringer og miljø, fattigdoms­bekjempelse og ikkespredning av masseødeleggelsesvåpen.

Denne utviklingen vil neppe være et forbigående blaff, så vi må nok bare venne oss til tanken om at Kina vil bli et stadig viktigere og mer innflytelsesrikt land. Utfordringene er mange, og Kina er på leting etter en samfunnsmodell som kan ta hand om de store utfordringer landet står overfor med hensyn til miljøspørsmål og klima, menneskerettigheter, velferdsutvikling, osv.

Vi må også gjøre vårt for å styrke og underbygge Kinas rolle som ansvarlig internasjonal aktør og bidra til at Kina påtar seg et større internasjonalt ansvar i samsvar med sin økonomiske makt.