Norge og u-landene i WTO

Under WTOs ministermøte 30. november til 2. desember kom det ett hovedbudskap: Landene må øke innsatsen for å sluttføre forhandlingene om en ny global handelsavtale. Ikke minst utviklingslandene var tydelige i dette kravet. De ser det i sin interesse å videreutvikle et robust og forutsigbart handelsregelverk.

I en artikkel i Dagbladet 2 desember skriver Attac at Norge opptrer u-landsfiendtlig i WTO og at vi inngår i en aggressiv allianse for liberalisering av handel med finansielle tjenester. Dette skulle stå i motsetning til vårt arbeid for å regulere finansmarkedene. Begge påstander  må jeg få avvise.

Norge er opptatt av at landene beholder retten til å regulere, også på det finansielle området, innenfor rammen av WTO-regelverket, slik det er i dag. Et tema for alle land i WTO-forhandlingene er å sikre markedsadgang for egne tjenesteytere. Innenfor området finansielle tjenester har norske selskaper muligheter blant annet innenfor sjøforsikring og energiforsikring. Regjeringen arbeider for å sikre disse virksomhetene best mulige vilkår. Jeg kan ikke se at dette går på bekostning av andres lands interesser.

Avtalen i WTO som regulerer handel med tjenester – GATS – gir det enkelte land frihet til selv å avgjøre hvor langt de vil forplikte seg til å følge prinsippene om ikke-diskriminering. Det er ingen motsetning mellom på den ene siden å praktisere ikke-diskriminering og på den annen side å ha strenge reguleringer.

Men markedsadgang betyr ikke deregulering. Tjenesteavtalen i WTO gir vid adgang til nasjonal regulering. Dette er en rett vi fra norsk side verner om i de pågående forhandlingene. WTO regelverket svekker ikke vår rett til å organisere offentlig sektor. Vi kunne si tvert i mot; handel er med på å sikre oss det økonomiske grunnlaget vi trenger for å ha en god og sterk offentlig sektor, slik Norge ønsker.

Jeg er enig med ATTAC i behovet for internasjonalt samarbeid om bedre regulering av finansmarkedene. Det har finanskrisen vist oss. Men WTO er ikke arena for dette, det er spørsmål som tas i andre internasjonale fora.

Jeg ledet siste del av WTO-ministermøtet. Der talte en rekke land som søker om medlemskap i WTO, som i dag har 153 medlemmer. De fleste søkerne som talte onsdag ettermiddag var utviklingsland, noen blant de aller fattigste, såkalte MUL-land. Felles for alle innleggene var utålmodighet etter å komme med i WTO. Det er fordi de, som vi, ser at et forutsigbart regelverk som gjelder store som vel som små er til særlig nytte for små stater og svakere stater. Store land og sterke stater har bedre muligheter til å få sine interesse ivaretatt også uten felles regelverk.

Handel er et viktig redskap for å komme ut av fattigdom. Handel innenfor et akseptert regelverk er avgjørende, ikke minst for de fattigste landene som har stått utenfor dette regelverket. Målet med denne WTO-runden er å få dem innenfor. Norge er en pådriver for å få dette til.