Historisk arkiv

Utenriksministerdebatten – Norsk utenrikspolitikk, endringer gjennom 50 år

Nupi – Norsk utenrikspolitisk institutt 50 år

Historisk arkiv

Publisert under: Regjeringen Stoltenberg II

Utgiver: Utenriksdepartementet

Nupis jubileumskonferanse, Oslo 17. november 2009

Utenriksminister Støres innlegg under Nupis jubileumskonferanse om ”Norsk utenrikspolitikk - endringer gjennom 50 år” i Oslo 17.11.09.

Innledning, innlegg og svar på spørsmål
ved utenriksminister Jonas Gahr Støre
Denne teksten er basert
på direkte avskrift fra et videoopptak.

 

(De største utfordringene nå.)

Jeg tror det ligger en kontinuitet i norsk utenrikspolitikk som gjør at jeg kjenner meg igjen i de vektleggingene som mine forgjengere har kommet med.  Men hvis jeg skal ta mitt eget bilde fra 2005 og til i dag, så vil jeg begynne med å si:

Nordområdene i stort. Fordi det er vårt nærområde, hvor det atter er tunge bevegelser. Og alt dette er i kategorien utfordringer og muligheter, så jeg nevner det ikke som en ”problemsak”. Men det er en påminnelse om nærområdenes betydning for enhver utenrikspolitikk. Og for en nasjon som ikke har den luksus som – ja, som ingen nasjoner har – som kan velge sin geografi eller sine naboer, men som ligger der den ligger.

 NUPI 50 år. Jubileumskonferanse 17.11.09. Foto: MB Haga, UD

*****

Klimaendringene – som kommer inn i utenrikspolitikken – jeg tror det er det som møter oss tyngst. Effekten av klimaendringene. Åpne sjøruter, tilgang til ressurser. I en landsdel som både politisk og fysisk var ”frosset” – og som nå tiner. Alle konsekvensene av dette.

Å mestre dette for kyststaten Norge, med hav seks ganger land. Og betydningen av å ta vare på havretten, folkeretten, kontinuiteten i dette.

Samtidig å være en innovativ aktør i nord, i forhold til vår nabo i øst, i forhold til våre øvrige naboer. Vi har nå sluttført alle grenser og alle avtaler om fisk med alle våre naboer, med unntak av ”den unevnelige delelinjen”, der vi også gjør fremskritt og har klart en del av den.

Men det jeg vil si, er det ene. – Så for å lage litt diskusjon i dette – for jeg er enig i at Jan Petersen la inn et godt oppspill – men jeg merket meg at Høyre hele tiden har sagt at ”nå må vi bort fra dette fredsopplegget til Arbeiderpartiet og tilbake til våre nærområder”. Jeg mener jo at Høyre fortjener ros for det de gjorde med ”fredsopplegget”, blant annet Sri Lanka – men at de var for passive i nærområdene. Og at vi – tror jeg – har klart å balansere dette ved at vi nå har fått nordområdepolitikken opp så aktivt som vi har. – Så dette tror jeg er det første punkt. 

*****

Det andre helt klart dominerende tema – som utfordring – er at vi har tropper i krig, i en krigssituasjon. Jeg er enig i og jeg er den første forsvarer av Rettsavdelingen i UD, men, som andre også her sier: det handler om krigshandlinger.

Så vi har altså 500-700 kvinner og menn i uniform, og vi er engasjert i en konflikt langt unna; fremmede, kulturelt, politisk på mange måter – og veldig mye står på spill når det gjelder akkurat det landet. Det synes jeg at jeg fikk bekreftet under forrige ukes besøk i Afghanistan.

Så derfor: Afghanistan/Pakistan -etterdønningene etter 11. september 2001. Vi lever i det, og vi kommer til å leve med det som dominerende tema i internasjonal politikk i mange år framover. – Så det er åpenbart en stor utfordring. 

*****

Den tredje store utfordringen er ikke-medlemskapet i EU.

Dette har en helt åpenbart realpolitisk betydning, langt større enn vi til daglig omtaler i ”den norske diskusjonen”. Vi har skikket vårt hus godt i forhold til EU, mener jeg, og igjen fikk jeg det bekreftet i går gjennom gjennomgangen av EØS-redegjørelsen [EØS-rådsmøtet i Brussel mandag, og redegjørelsen i Stortinget tirsdag], med tilfredshet fra begge sider om at avtalen fungerer etter hensikten og den er til gjensidig fordel.

Men det er klart at for et land, så integrert, så aktivt deltakende, og med så mange ambisjoner og ønsker for det internasjonale samarbeidet, så er et ikke-medlemskap i EU, sett fra et utenrikspolitisk perspektiv, en stor og vedvarende utfordring for norsk utenrikspolitikk.

Samtidig opplever jeg som sittende utenriksminister at det er en kontinuerlig avveiing mellom det å snakke om dette og det ”å snakke ned” dine kort. Det er ikke min oppgave å gjøre meg ”mindre” enn det jeg er – og i en sammenheng hvor vi faktisk er betydningsfulle, som følge av vår geografi og våre ressurser; det er jo et interessant forhold at Norge i dag eier 1,8 prosent av alle aksjer i Europa. Slik var det ikke tidligere, for ti år siden, dette er et fotavtrykk som er nytt og som vi skal forsøke å forvalte med klokskap, vår energibetydning i forhold til Europa, vår fiskeribetydning i forhold til Europa, nordområdenes betydning i forhold til Europa. Så det vil være en utenriksministers oppgave å se på kortene som er utdelt og gjøre det beste ut av dem. Det ligger også et element i det. 

*****

Så vil jeg følge litt opp om det som er blitt sagt om det konsulære.

Nordmenn foretar 5-6 millioner reiser i året. Hver fjerde reise er ikke forsikret. Dere ser hva det kan føre til... Vi har 80.000 konsulære saker i UD i året. Vi har sett det i de største i mediene de siste ukene, men det finnes altså tusenvis av andre, som reiser mange spørsmål som er interessante i forhold til enkeltmenneskets ansvar, statens ansvar, hvor går grensene, hvor stiller vi opp. For i Utenriksloven står det at vi skal assistere nordmenn i utlandet, og det gjør vi – og det tar vi veldig tungt innover oss. Men vi er nødt til også å føre dialogen om hva det betyr. 

*****

Det siste punktet jeg vil ta opp – som en utfordring – er det jeg opplever som ansvaret over å leve i det landet vi gjør – ja, som jeg kaller en økonomisk og politisk overskuddsnasjon.

Vi har ressurser, krefter og energi til å engasjere oss ut over det helt snevre. Og det mener jeg er en flott side ved norsk utenrikspolitikk. Jeg er enig i det mine kolleger har sagt – at det faktisk er mulig å stå i engasjementer gjennom 5-6 utenriksministere fordi vi vet, med stor sannsynlighet, at det ligger en slags forståelse at vi vil ta det videre.

Sri Lanka har endt i en sørgelig tilstand; det er ikke på grunn av manglende norsk innsats. Tvert i mot så var det et forsøk på å unngå det verste. Og det at vi har kunnet stå gjennom har vært viktig.

Jeg har blitt slått av det i møter med mine kolleger at det er helt utenkelig å engasjere seg i en type engasjementer uten å være ganske sikker på én ting – nemlig at det ikke blir avbrutt av den som etterfølger. Vi kan ha denne kontinuiteten, og jeg vil berømme Jan Petersen og Vidar Helgesen for det de gjorde for Sri Lanka. Det er en kvalitet, og det er på en måte mitt sluttpunkt nå; at i utenrikspolitikken – selv om det er bred enighet – og det bør et land som Norge ha – så er det rom, og det er muligheter.

Det var ikke gitt at det ville lykkes å få til et forbud mot klasevåpen – ja, en konvensjon, som har samlet over hundre stater. Det følger av politisk vilje og ønske om å ta tak i et segment og jobbe for det. Og sånn er det på en lang rekke andre områder – politikk, politisk overbevisning og ideologi teller i de valgene man tar, men som sagt så vil det alltid være slik i utenrikspolitikken at den verktøykassen du har til disposisjon, koblet med den politiske kreativiteten, oppfinnsomheten man kan finne – ja, det er det som avgjør. 

*****

(Norge og EU. Hva gjør at vi eventuelt kommer inn – er det dramatisk endring av rammevilkårene?)

Jeg er dypt og inderlig tilhenger av norsk medlemskap i EU – men også dypt og inderlig respekterer jeg den kollektive fornuften som et opplyst folk gir uttrykk for, to ganger i folkeavstemning, selv om jeg ikke stemte på den måten selv.

Folk sitter og bedømmer dette – de er ikke på disse seminarene – og de bedømmer og så stiller de følgende spørsmål – ja, jeg får det ofte, oppsummert som følger: Hvilket spørsmål er EU svaret på?

Og mange vil ha en ganske klar fornemmelse av det – men folk sitter og tenker – arbeidsledighet, rentenivå, sysselsetting, levestandard, osv. Og så trekker de en konklusjon. Men så er det fortsatt slik at Norge, som ut fra sin geografi og næringsstruktur, ikke er ”A4-land” i Europa, vi vil måtte ha store overganger gjennom et medlemskap. I Brussel i går hadde vi en diskusjon bl.a. omkring Island og deres utfordringer i medlemskapsforhandlinger, hvor den islandske oppfatningen av Norges nei i 1994 veldig tydelig var pga. ett tema – nemlig fisk – at EU ikke skjønte betydningen av fisk. Jeg sa til min islandske kollega at jeg tror det er riktig – men at det er bredere enn det. For det går også på primærnæringen, kystkultur, bosetting, distriktene i Norge, osv.

Faller vi mellom to stoler? Nei, jeg er ikke enig i det begrepet. Jeg tror det er riktig, som Jan Petersen sier, at vi har gjennom brede stortingsflertall, bekreftet gjennom valg etter valg, så har vi en oppslutning om en EØS-avtale, som gjør – gjennom implementering – oss mer integrert i Det indre marked enn flertallet av EU-landene. Vi har valgt – utover EØS-avtalen, men med den mekanismen i bunn – å samarbeide på en lang rekke områder, og som gjør at dette samarbeidet er langt mer omfattende enn i 1994. Også på Schengen-området – det legale området. Og min gode venn, den danske ambassadør, vil kunne bekrefte at med det danske unntaket på forsvarsområdet, så er Norge gjennom deltakelsen i innsatsstyrken, akkurat på det punktet, mer integrert enn medlemslandet Danmark. – Slik at vi er sammenvevd på en måte som jeg tror nordmenn kjenner seg igjen i og ikke vil stille spørsmål ved. 

*****

(Norge uten beslutningsmakt?)

Det er et viktig tema. Men det er en vedvarende oppgave for oss: Å forklare betydningen av deltakelsen i beslutningsmekanismene. Men bare for å avslutte med dette, som jeg sa i mitt innlegg; når man sitter med ansvaret, så kan man jo ikke ha en holdning at man skal ”straffe flertallet” for det de avgjorde, ved å gjøre ”en dårligere innsats” med det å oppnå best mulige løsninger for Norge. Og fordi vi har vært ganske så gode på akkurat dette, så går det ”rimelig bra” i Norge. Og bare for å avslutte – vi er ikke veldig forskjellige når det gjelder hva vi svarer ved en folkeavstemning. Når folkeavstemninger kommer, enten det er vedrørende Maastricht i Frankrike – de ”overlevde” med om lag 50,5 prosent, eller nei til Lisboa – der og i Nederland og Irland osv, så er det å stille akkurat disse spørsmålene i folkeavstemningene utrolig krevende – og derfor er det få land som gjør det.

Det er ett forhold. Det andre forholdet – som jeg må si noe om – det er at motivasjonen for å gå inn i EU – hvis vi ser på landene som har gjort det etter at EU ble dagens EU – har jo ofte vært et sterkt påtrengende behov. – Altså en negativ faktor som har gjort det nødvendig for dem å komme inn: For de østeuropeiske landene å komme seg ut av den fasen de var i og inn i sikker, europeisk stilling. For Finland som så sitt mulighetenes vindu etter Sovjetunionens bortfall, for svenskene i en dyp økonomisk krise, og nå Island etter en total kollaps i det finansielle systemet.

Og da må jeg si at jeg kommer i et dilemma; for ønsker jeg at Norge skal komme i en slik situasjon? For da har vi ett av to: Enten så er det da at vi kommer i en dyp finansiell krise – og det er jo ikke sannsynlig akkurat nå – men jeg minner om hovedargumentet for Island, er at de innser at de ikke kan leve med en mikrovaluta i det globale farvannet. Og skulle islendingene si nei til EU-medlemskapet, så er ikke det problemet løst.

Det andre alternativet – et maktpåliggende tema for Norge, men vi bør jo ikke akkurat drømme om det – nemlig at vi skulle komme i en sikkerhetspolitisk situasjon. Og da kan vi begynne å legge sammen hva dét kunne være, og nordmenn ville si; ja – nå haster det med å komme inn. Jeg håper heller ikke at vi kommer dit. 

*****

Utfordringen vil fortsatt være å se, at selv om det kommer en høyrepresentant og en president (i EU), så får vi neppe fundamentale nye opplevelser i utenrikspolitikken. Jeg har jo opplevd – i forhold til EU denne tiden – at på en lang rekke områder, som er ukontroversielle – så opptrer EU som aktør veldig nært våre egne standpunkter.

Så har vi én konflikt, som du følger nøye Thorbjørn (Jagland) – Midtøsten – hvor EU ikke er enhetlig, hvor – gang på gang – et antall på 3-4-5-6 land klarer å blokkere at EU får en røst på dette utenrikspolitiske området, som er der. Det gir Norge muligheter – ja, jeg skal ikke overdrive dem – men det er jo disse vi også må være ut etter å søke. Og så vil jeg være enig i det Thorbjørn sier om erfaringene her vedrørende ”den andre modellen” – hvor det altså kom i ”et vanntett opplegg ovenfra”, som ble elegant avvist av folket. Det bør gi noen og enhver en leksjon i at det ikke er heroisk å søke mot akkurat dette en tredje gang. 

*****

(Norges betydning, om finansielle bidrag, ”G5”, ”G25”, FN, etc. Om bl.a. bistand.)

Jeg har brukt mye tid disse fire årene på å snakke rundt på universiteter og høyskoler om teamet ”er Norge et lite land?”. Og jeg har sagt at på noen områder er vi det, mens på andre er vi det ikke. Og på stadig flere områder er vi det faktisk ikke. Man kan ta det geografiske – med vårt havområde – og bruke det som en inngang – men man kan også ta dette at vi er verdens nest største gasseksportør, femte største eksportør av olje, nest største eksportør av fisk, og som giverland er vi ikke et lite land.

Da er spørsmålet: Hvordan bruker vi de ressursene? Jeg er enig med det Thorbjørn sier om at vi må ha en kontinuerlig debatt om det – og om det å måle effekten av det (ressursbruken). Nå har vi ikke en bistandsdebatt her i dag, men dette hadde jo åpnet for en stor debatt – om effektene av bistand. Og om hvordan vi bruker vår posisjon.

Men så tror jeg det er et lite paradoks her. Noen vil hevde at vi bruker den posisjonen for lite – bruker den makten det er å være i G3, G4, G5 for lite. Andre sier at vi bruker vår energileverandørposisjon til Europa for lite, at vi står med lua i hånden. Jeg mener det er i norske interesser – et veldig stort kvalitetstegn – at vi er en påregnelig og forutsigbar leverandør av energi, som ikke politiserer denne ressursen. Og jeg tror det faktisk har gitt oss mer innflytelse ved å være en stor bidragsyter til FN-organene – at vi – ikke som andre, ikke-navngitte, større land på kontinentet – i alle sammenhenger bruker, trekker tilbake og holder på. Jeg tror det gir færre muligheter over tid.

Så vil jeg si at måten vi forvalter våre penger på; smarte penger – og også raske penger. Hvis jeg tar dette i forhold til våre gode venner, svenskene, så er SIDA som en isolert styrelse, som har sin egen myndighet – den svenske utviklingsministeren og utenriksministeren har ikke anledning til å gjøre det vi kan her på en lang rekke områder – raskt å kunne koble opp våre utviklings- og humanitære ressurser til å følge i politiske prosesser. Det er åpenbart en svakhet i verktøykassen.

Så mener jeg – som Thorbjørn sier – at samspillet med det sivile samfunn er viktig. En tredjedel av bistandspengene våre går den veien. Vi har også over tid kunnet investere i en del kunnskapsmiljøer som vi kan høste av fordi vi har tålmodighet.

Jan (Petersen) nevnte syvlandsinitiativet: Gjennom Bush-årene, hvor nedrustningsagendaen lå nede, så investerte vi – ja, jeg fulgte opp – og jeg tror vi har videreutviklet en del akademiske, vitenskapelige miljøer på feltet nedrustning – og i dag sitter de med makten. Og de vender seg jo fortsatt til oss, trekker oss med og gir oss i forspillet til NPT (Tilsynskonferansen) en viktig rolle.

Og der er dette igjen – det jeg tror vi har blitt ganske gode til – gitt at vi er utenfor EU, gitt at vi har disse ressursene – til å gå etter muligheter. Hvor er det nisjer? Hvor kan vi si at her kan vi gjøre en forskjell? Jeg har forsøkt å bruke dette begrepsparet i Stortingsmelding nr. 15 (2008-2009), ved å si at vi må være flinkere til å fokusere på koblingen: Vi har en interesse og vi kan gjøre en forskjell. Og så må vi være i stand til å si at der vi ikke har en interesse, og der vi ikke kan gjøre en forskjell – analytisk – så må vi trekke oss om mulig ut. Og så forsøke å konsentrere oss om de områdene hvor vi har interesser. Men per i dag er vi ikke gode til å gjøre en forskjell – vi må bli bedre til å gjøre det, og vi må selvfølgelig klare å treffe den ruten hvor vi både har interesser og kan gjøre en forskjell.

Så vil jeg si – som det siste – at jeg har ikke noen formening om vi er ”likt” ute. Jeg er alltid i tvil om at de gangene når man tror man er likt, så hender det at man er i grunnen ganske mislikt... Men det jeg tror er en realitet, er at vi har med oss i de rette sammenhengene et merkenavn som vi kan bruke, som går helt i fra Sør-Afrika og oppover. – Hvor man ser på Norge som et land som ikke har ”kolonipregede”, imperiale ambisjoner, ikke har direkte interesser – slik som man har mistanke om å knipe av ved neste hjørne – og dette gir oss muligheter.

Nå vil jeg si helt til slutt at jeg ikke er enig med Thorbjørn i at vår innsats på Sri Lanka var en fiasko. Jeg mener – tvert imot – så var det et uttrykk for at man gikk inn med et veldig klart utgangspunkt; at seirene og nederlagene i denne prosessen må partene eie selv. Norge kunne tilrettelegge våpenstillstandsavtalen i 2002, men det var ikke noen tvil om at Norge verken hadde kapasitet eller evne til å opprettholde den, utover å ha en nordisk observatørstyrke. Så spørsmålet er da, som man må stille, ble det verre på Sri Lanka av at vi engasjerte oss i første omgang? Jeg tror det er veldig vanskelig empirisk å finne svaret her. – Og en rekke av de prosessene vi nå er inne i har vi over tid systematisert – og ”skrellet av” en del – slik at vi fokuserer på der vi mener vi har muligheten til å gjøre en forskjell. Mange av dem er kjent, mange er ikke kjent. Jeg tror summen her er at vi faktisk gir et bidrag. 

*****

(Om Afghanistan. Manøvrerer Norge riktig nå? Og klima. Burde vi orientere oss mer i Asia? Hva er Vestens rolle? Om tilstedeværelse.)

Bør vi orientere oss mer mot Asia? Ja, det bør vi nok, for å følge med. Men vi kan ikke komme vekk fra at vi er da ”ytterst på neglen” på det asiatiske kontinent. Vi ligger der vi gjør, vi blir ikke ”medlem” av Asia, vi kommer ikke inn der. Nå har vi fra vår side styrket vår representasjon i Kina, en ny diplomatisk stasjon der, vi har styrket vår representasjon i India – fått til en omfattende India-strategi med det norske samfunn, sivile samfunn og økonomiske aktører. Vi har åpnet ambassade i Kasakhstan for å komme lenger inn i Sentral-Asia.

Disse skrittene – de skjer. – Men det er jo også slik at hvis man skulle tenke – på tegnebrettet – at nå ”dropper vi” en eller to ambassader i Baltikum og nøyer oss med én, slik at vi kan være mer til stede i Bangalore – vel, vi kan ikke løpe fra vår geografi. Hvilket signal ville det være om Norge gjorde det, alene i dag, i en situasjon hvor våre baltiske Nato-allierte opplever å være i en krevende situasjon?

Den type spørsmål må man også stille, og så må man også se: På hvilken måte er det Norge her blir utfordret? Og jeg er opptatt av at vår energiidentitet her er sentral. For meg har det vært viktig at Norge har ambassade i alle viktige ”energistater”. Det har ført til at vi har åpnet ambassade i Algerie og nå i Kasakhstan – i tillegg til at vi er i Aserbajdsjan. Og jeg skal til Angola i neste uke, og for å ta ett tall: Statoils skatt til Angola er dobbelt så stor som Norges samlede bistand til Afrika. – For å vise noen nye tall, som følge av energi. Så det er jo langs den energidimensjonen at vi er sentrale, også i det sentral-asiatiske perspektiv. Vi bruker mye ressurser på forstå ”rørledningsdiplomatiet”, det strategiske spillet om gassens vei. Det er på en måte Norges identitet.

Og så er jeg helt enig i det Jan Egeland sier, at noe av det viktigste kanskje er å se at Isaf er assosiert som ”et vestlig prosjekt”; det går an å gjøre noe med om man gjør det på riktig måte. Stater som Indonesia og andre vil være opptatt av stabiliteten i den regionen på en annen måte om de kortene spilles riktig. Men vi kommer samtidig ikke unna dette, for Norge: At tradisjonell utenriks- og sikkerhetspolitikk, Norges sikkerhet der vi ligger, alt dette krever at vi også er fokusert om det som er nær oss. Nederland er Norges fjerde største handelspartner, vi eksporterer for 15 milliarder kroner til Tsjekkia, selv om mange ikke er opptatt av Tsjekkia i det store bildet. Så tanken på å si at ”vi dropper Praha” for å styrke oss i Bangalore – vel, det må ha noe med materielle forhold å gjøre.

Men, la meg få avslutte med dette; vi ser jo en kraftig økning av norsk næringsliv i Brasil – som vi følger opp med økt nærvær og tilstedeværelse med våre diplomatiske ressurser. Men det er jo som regel slik at når noe blir mer viktig, så må noe annet ”gå ned” og det var jo ikke akkurat ”en solgangsbris” stå i den omleggingen som har skjedd ved generalkonsulatene i Edinburgh og Minneapolis. Og det tror jeg noen av mine kollegaer har prøvd på – men jeg har faktisk gjort det. 

*****

(Nato. Afghanistan.)

Jeg tror Jan Petersen har rett i dette argumentet – om hvor sitter ansvaret? Det er riktig at vi har 50 års erfaring med bistand, men vi har aldri vært inne i denne kompliserte situasjonen med 40-50-60 stater. – Og så er én stat større enn alle andre til sammen – amerikanernes nærvær, både sivilt og militært – og det er selvfølgelig mye av det som følger derav.

Men jeg tror vi nå står oppe i en ny utfordring, og det er at det er riktig at Nato ikke kan ta statsbyggingen – det har Nato aldri hevdet at den kan heller – og Natos oppdrag har da også vært på Isaf-siden. – Så har vi ment at ”hvis vi bare får FN inn”, så kan FN komme inn – dog litt senere enn tenkt – og gjøre det som var ment å gjøres i 2002 – hvor det kanskje var et mulighetenes vindu, men som ikke ble brukt. Det vi nå ser, er at det går ikke det heller. – Delvis fordi FN ikke er i stand til å bygge opp FN til å gjøre jobben tilstrekkelig, og hvis man snakker med Kai Eide så vil han kunne fortelle at de ressursene han har bedt om får han ikke i den rekkefølgen og det omfanget som han trenger.

Så temaet i dag – i Kabul – er at man må finne en sivil koordinator for Isaf. Det er et tema som går igjen både hos general McChrystal og hos de ledende giverne og bidragsyterne. – Så vi vil dermed komme inn i den debatten som vi var oppe i for to år siden – hvor man trodde at det var FN som kunne ta en høyere profil og at man trenger en koordinator mellom ISAF- landene. Det er mye positivt i dette fordi et av de store problemene er at giverne og bidragsyterne ikke går i takt. Men det er også mange fallgruver i dette – fordi vi er nær ved å ta fra afghanerne ansvaret for å bygge opp Afghanistan...

Og så det siste poenget, som er ”at Bonn feilet” – ved at man laget en ”sentralistisk stat” som skulle matche en stat som er alt annet enn sentralistisk – hvor maktstrukturene – ja, her er et begrep jeg synes er interessant brukt i vår hjemlige debatt – det er det foraktelige begrepet ”krigsherre”: Hvis man bare kan nevne ordet ”krigsherre”, så forteller man hvor ille alt er i Afghanistan – menn med våpen – som løser ting med krig. Men sagt på ”afghansk” – så er det en maktperson. – En maktperson med en etablert maktbase – som faktisk i 2001-2002 hadde vunnet noe og forhandlet ut fra styrke.

Det skapes en illusjon om at presidenten i Kabul styrer Afghanistan, hvilket han ikke gjør, og kanskje aldri har gjort. – Mens disse andre maktpersonene sitter utenfor institusjonssystemet og styrer. Og så kommer man da ”ut av synk” med forventingene fra det internasjonale samfunn – og som peker på presidenten.

Jeg husker Fredrik Barth som sa – ikke som kommentar til operasjonen – men han sa at den største feilen man kanskje har gjort, er å ikke gi Karzai muligheten til å drive politikk på afghansk. – For han skal drive politikk på amerikansk, tysk, fransk og engelsk og kanskje litt norsk også. Og så er det slik at den reelle maktstrukturen går langs noen helt andre kanaler. – Så kompleks er den situasjonen, og derfor tror jeg at vi kan kreve av Afghanistan at de må styre på en bedre måte – med mindre korrupsjon, og mer inkludering – men Afghanistan kan også ha krav til oss! – Om at vi som bidragsytere opptrer på en mye mer fornuftig måte, og jeg ser med undring – ja, hva skal jeg si – fortvilelse – over at nå strømmer kollegene mine til Kabul med ”lister over navn” de vil ha ut og folk de vil ha inn. Vi hadde ikke med slike lister, men jeg ble tatt til side av noen kolleger i Afghanistan som sa at hvis du går gjennom navnene på disse listene, så er ikke de som man vil ha inn spesielt mye bedre enn de man vil ha ut, ut fra de kriteriene de ligger til grunn. – Ja, så det blir litt å ta tak i...

*****

(Avrunding.)

Jeg begynte med å si at jeg tror den største utfordringen for oss er nærområdene – nordområdenes muligheter. Det er ikke nødvendig å gå gjennom dette med et veldig ”pessimistisk syn”. Utfordringen i forhold til Russland – ja, det å være nabo med det landet som geografien har bestemt for oss – det er en utfordring – men gir også store muligheter. Vi må definere Russland også som en del av svaret og ikke bare som en del av problemet i mye av det vi står overfor i nord. Jeg er ikke så urolig for det Thorvald (Stoltenberg) nevner her, at ”nord” blir assosiert med Russland. Jeg synes vi ser stor interesse – fra Kina, Sør-Korea, EU, USA og andre – fordi dette handler om strategiske interesser, om kombinasjon av transport og ressurser – ja, da har man en ”strategisk miks” som mange land ser mot.

Men (temaet om) Norden er jeg enig i. Jeg ser hvordan Danmark har jobbet godt rundt ”polardiplomati”. – Hvordan Norge, Sverige og Finland har jobbet godt med ”nordkalottendiplomati” – og hvordan vi har vært i stand til å utvikle de mest innovative, regionale samarbeidsordningene i Europa – Arktis, Barentssamarbeidet og Østersjøsamarbeidet.

Så tror jeg på globaliseringseffekten – at overraskelsen kommer til å komme – det vet vi og vi kan kanskje i ”våre planleggingshoder” tenke på hva er det som er konstant og hvor er det kan komme klare brudd. Én ”konstant” vil være den teknologiske, økonomiske og finansielle globaliseringen og effektene av dette. Og for et utadvent land som Norge, med store finansielle ressurser, så er dette en stor utfordring, og det krever også sitt av utenrikspolitikken, selv om ikke vi forvalter pengene – så er det en del av Norges ”fotavtrykk” ute.

Og så er jeg opptatt av klima. Jeg tror dette fundamentalt kommer til å påvirke en del livsbetingelser som slår over mot sikkerhet. Vi diskuterer nå: Er det adekvat å definere en klimaflyktning? – Nei, fordi en flyktning er en flyktning. Men at folk vil flykte og bevege seg på grunn av klima, det er sannsynlig. Vi er inne i de store folkevandringenes tidsalder – og vi er bare ved starten av den.

Og det siste – for å avslutte med ”et skikkelig mørkt kapittel”: Jeg frykter en vesentlig hendelse med masseødeleggelsesvåpen og kjernevåpen. Det er også noe vi må gjøre noe med. Derfor er den agendaen så akutt. Vi var en hel generasjon som droppet dette temaet etter Den kalde krigen var over fordi da var tilsynelatende de landene som hadde 95 prosent av arsenalene enige om å ikke bruke dette på hverandre. Og vi kunne vende oss mot andre viktige temaer – som fattigdom, klima, menneskerettigheter, europeisk samling.

Nå har vi på mange måter – gjennom Iran – bråvåknet til at dette er et relevant tema – både faren ved eksisterende arsenaler, faren ved spredning – og vi har, takk og lov, etter Bush, kommet tilbake igjen til ”treenigheten” i NPT. Under Bush var det kun én av de tre vi fokuserte på, nemlig faren for spredning av masseødeleggelsesvåpen. Men NPT – selve idéen er jo at den er tredelt. – Vi må fokusere på spredning, vi må fokusere på nedrustning av eksisterende arsenaler, og vi må fokusere på sikre ordninger for sivilt bruk. Alle disse tre kommer til å være meget sentrale temaer fremover, fordi spredningsfaren er reell, fordi nedrustningsbehovet er høyt og fordi vi kommer til å ha massivt økt behov for sivil kjernekraft til elektrisitetsproduksjon. – Så dette er en stor agenda som kommer til å ligge foran oss, og som kan gå aldeles feil – men som ikke behøver å gå feil. 

*****

Jeg mener at den regionen vi lever i har trukket et ”gullodd” for de neste 25 årene. Vi er en økonomisk, politisk og sosial overskuddsnasjon – som andre bare kan ”drømme om” å være i nærheten av. For meg er dette en tung forpliktelse – hva vi dermed må bidra til – og hvordan vi må føre vår utenrikspolitikk. – Men at vi lever i en verden hvor det blir stadig mer krevende å ha den posisjonen vi er i, sett fra et migrasjonsperspektiv, fra et ressursforvaltningsperspektiv og fra et risikoperspektiv gjennom kjernevåpnene – ja, det tror jeg det ikke er noen tvil om. 

***** 

For å se hele debatten og de øvrige innleggene:

http://www.nupi.no/  

eller direkte på:

http://media01.smartcom.no/Microsite/smartcomtv.aspx?eventid=4805