Gir ikke blaffen. Om Norge og EU

Aftenpostens oppslag de to siste dagene etterlater et inntrykk av at det står skralt til mellom Norge og EU. Den ene dagen får vi vite at norske statsråder gir blaffen i EU-møter. Den neste at EU etter Lisboa-traktaten gir blaffen i Norge. Virkeligheten er heldigvis mindre dramatisk enn som så, den er faktisk langt bedre.

For det første: Det er riktig at Norge blir invitert til enkelte uformelle EU-møter. Det er bra, og vi ønsker å delta på flest mulig av disse, og møtefrekvensen bør bli bedre, for slike møter kan være nyttige politiske verksteder. Men i mine regjeringskollegers travle hverdag må også disse møtene veies opp mot andre viktige gjøremål.

Regjeringens europapolitikk kan ikke ene og alene måles på hvor mange uformelle EU-møter man har deltatt på. Mine regjeringskolleger og jeg prioriterer tett dialog med våre ministerkolleger i EU, nøkkelfolk i EU-kommisjonen og i Europaparlamentet. Vi møtes på tomannshånd eller i andre fora. Kontakten blir, på grunnlag av at Norge ikke er medlem av EU, godt ivaretatt.

Så til det andre spørsmålet: Hva betyr det for Norge at EU som følge av Lisboa-traktaten nå bygger opp en egen utenrikstjeneste og søker å bli en sterkere internasjonal aktør? Det korte svaret er at dersom EU kan fremstå mer samstemt og tydelig utad, så er det i Norges interesse. Dette er våre allierte og nærmeste partnere, i mange sammenhenger står Norge og EU skulder ved skulder, enten det dreier seg om rettsstatsprinsipper, menneskerettigheter, utvikling, klimapolitikk eller en åpen verdensøkonomi. Men det vil ta tid før EUs nye utenrikstjeneste er på beina. Min uro akkurat nå er fraværet av en tydelig EU-stemme internasjonalt.

Sikre innpass
Vår oppgave vil være å sikre oss innpass i den nye strukturen og videreutvikle våre møteplasser. Det er positivt at kunnskapen om Norge og EØS samles på ett sted i den nye utenrikstjenesten. Da vil saker som berører Norge ses i sammenheng. På den utenrikspolitiske arenaen har vi allerede et godt samarbeid med EU.

Ingen vennetjeneste
Og så er det slik; ingen samarbeider som en vennetjeneste, samarbeidet kommer fordi det er i gjensidig interesse. Min erfaring er at vi blir lyttet til der vi har relevant kompetanse, som i Midtøsten, på Vest-Balkan og i nordområdene.

Mitt håp er at EU greier å fylle den nye utenrikstjenesten med politikk og unngå at kompromisser blant 27 ender opp som kraftløse, minste felles multiplum. Dette skal for øvrig Carl Bildt og jeg diskutere i et åpent møte på Universitetet i Oslo tirsdag neste uke.